Wehrmacht i Norge På vakt i krigens skjebnesone

ANMELDT AV PALLE YDSTEBØ

Torgeir E. Sæveraas har med denne solide boken kartlagt en hvit flekk på det ellers så fargerike norske andre-verdenskrigskartet. Han refererer til den tyske Wehrmachtausstellung i 1995, der den seiglivede forestillingen om Wehrmacht som en upolitisk «ren» militærmakt frakoplet nazipartiet og folkemord, ble løftet fra historikernes lønnkammer og ut i offentligheten. Denne boken er et grundig bidrag til å forstå Wehrmacht, både i stort og som okkupasjonsstyrke i Norge.

I min oppvekst på Kvitsøy var det historier om tyskerne under krigen. I perioder var det flere tyske soldater på øya enn nordmenn. Men det var lite vondt å høre om soldatene, eller offiserene for den del. I min tid i Forsvaret har tysk vært et kvalitetsstempel når det gjelder taktikk og ledelse. Siden mesteparten av oppfatningene var importert fra USA, måtte det vel også ha vært kvalitetssikret. At tyskerne tapte to verdenskriger de selv startet til tross for at de skulle være verdensmestre i taktikk og operasjoner, var i så måte irrelevant. Sæveraas innleder da også boken med å sette våre forestillinger om tysk militær effektivitet inn i sin historiske sammenheng. Det en nødvendig for å forstå resten av boken.

Bokens struktur er kronologisk og de ulike kapitlene tar med de store begivenhetene, den tyske ledelsen i Berlin og Norge, og lokale og individuelle forhold. Kjente hendelser, som senkningen av Blücher, beskrives fra tysk perspektiv, noe som bidrar til å utfordre den etablerte norske oppfatningen om hvordan tyskerne tok tap og motgang. Dette bidrar til å gi leseren en overordnet forståelse for helheten i Wehrmacht, fra General til Gefreiter, og til å strukturere Sæveraas’ hovedargument om at Wehrmacht var en integrert, nødvendig og høyst villig del av nazistenes politiske prosjekt. Et prosjekt som omfattet erobringskrig, folkemord og kolonialisering. Dette gjaldt spesielt for angrepet på Sovjetunionen, operasjon Barbarossa, der de tyske operasjonene mot Murmansk og i Nord-Finland ble ledet fra Norge. Både kommissærordren og den senere Kommandobefähl var like mye gjeldende for tyske styrker i Norge, som andre steder.

Antisemittisme

Et tema i lys av den norske debatten rundt Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten, er den institusjonaliserte antisemittismen i Wehrmacht. I tillegg til at Wehrmachts ledelse og kommandolinje fulgte partilinjen, var menige soldater også preget av nazipartiets antisemittiske propaganda og oppdragelse av tysk ungdom. Antisemittismen blant offiserene går i en rett linje tilbake den tyske hærledelsens bortforklaring av tapet etter Første verdenskrig, der jødene spilte en sentral rolle i dolkestøtslegenden. Som Sæveraas viser, var det Wehrmachts totale maktmonopol i Norge som gjorde at Gestapo, med god støtte fra Statspolitiet kunne gjennomføre aksjonene mot de norske jødene fullstendig uforstyrret.

Vekslingene mellom en form for dagligliv og omgang med nordmenn og -kvinner, og harde militære plikter og oppdrag, viser spennet til Wehrmacht og de tyske soldatenes tjeneste i Norge. Prioriteringen av Norden fra Hitler sin side, forsterket av de Allierte kommandoraidene, bidro til at Norge huset en uforholdsmessig stor del av den tyske krigsmakten, som det var desperat behov for ved de virkelig avgjørende frontavsnittene. Også prioriteringen av de tyske styrkene til forsvar av Norge bidro til at det tyske angrepet mot Murmansk var håpløst underlegent de sovjetiske forsvarerne. Det kjørte seg derfor fast ved Litsaelven. Der stod de til Den røde armé gjennomførte den største operasjonen i nord noen sinne i oktober 1944.

Wehrmacht i Norge illustrerer på en tankevekkende måte Carl von Clausewitz’ utsagn om at krig er en videreføring av politikken iblandet andre midler. Disse midlene er en integrert del av politikken og står ikke utenfor den. Et så gjennomtrengende politisk system som nazismen preget selvsagt den militærmakten og de offiserene som var spydspissen i realiseringen av Hitlers Lebensraum. Sæveraas viser dette forholdet på en forbilledlig måte, fra General til Gefreiter. Boken har et godt og kompletterende billedmateriale. Kilder og litteraturliste er omfattende og sluttnotene er både refererende og forklarende. En kort oversikt over forkortelse, stabsfunksjoner og gradsbetegnelse, bidrar til at boken blir overkommelig for ufaglærte.

Herved anbefalt!