Wehrmacht i Norge – en introduksjon | Oslo Militære Samfund

AV TORGEIR E. SÆVERAAS

Torgeir E. Sæveraas har doktorgrad i historie, og denne artikkelen er basert på hans kritikerroste bok Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone, som kom på Pax tidligere i år.

Den 8. mai 1945 kapitulerte Nazi-Tyskland betingelsesløst, og med det la hele 322 600 mann i den tyske okkupasjonsstyrken i Norge – Wehrmacht – ned våpnene. Antallet tyske soldater i Norge selv ved avslutningen av krigen var oppsiktsvekkende høyt, ikke minst med tanke på at den norske befolkningen på dette tidspunktet besto av rundt 3 millioner mennesker. Det innebærer at det var mer enn én tysk soldat per ti nordmenn under store deler av krigen – og noen ganger opp mot dobbelt så mange – noe som gjør Norge til det tysk-okkuperte landet med flest soldater per innbygger.

Et kunnskapshull

Hva skyldtes så dette massive militære nærværet, hva foretok de tyske soldatene seg mens de var i Norge, og hvilke spor etterlot de seg her i landet? Dette er spørsmål av stor betydning for vår forståelse av norsk okkupasjonshistorie. Men som blant andre historikere som Guri Hjeltnes og Ole Kristian Grimnes har bemerket, er historien om Wehrmacht i Norge den kanskje største fortellingen som «mangler» i norsk okkupasjonshistorie. Som Grimnes nylig har uttalt, «vet [vi] for lite om sammenhengen mellom den strategi som lå til grunn for Wehrmachts disposisjoner i Norge, og den innvirkning som de hundretusener av tyske soldater hadde på det norske samfunn».

I norsk historieskrivning om okkupasjonstiden, er inntrykket som etterlates når det gjelder Wehrmacht i Norge, ofte av en slags uformelig, feltgrå masse, som riktignok fantes overalt og dannet bakteppe for krigstidens dramatiske begivenheter, men som sjelden framstår som en selvstendig aktør – med unntak av når en høyere offiser trer fram fra rekkene. Internasjonalt har det derimot vokst fram en omfattende forskningsbasert litteratur om Wehrmacht. Et vannskille inntraff i 1995 med den såkalte Wehrmachtsausstellung ved institutt for sosialforskning i Hamburg, der det én gang for alle ble gjort klart at myten om at Wehrmacht hadde utkjempet krigen med uplettet skjold, hadde svært lite grunnlag i virkeligheten. Forfattere som Mannfred Messerschmidt, Omer Bartov, Wolfram Wette og Christian Hartmann har senere vist hvor dypt implisert Wehrmacht i likhet med andre av nazi-statens sentrale institusjoner var i regimets forbrytelser.

Norsk historieskrivning har fram til nå i meget liten grad reflektert den internasjonale utviklingen. Faktisk er bildet som dannes av Wehrmachts opptreden her i landet ofte overraskende positiv, i den forstand at okkupasjonsstyrkenes opptreden er blitt framstilt som «stort sett eksemplarisk». Eller som det heter hos tidligere nevnte Ole Kristian Grimnes:

Overfor den norske befolkningen førte de tyske stridskreftene på én måte en tilbaketrukket tilværelse. Størsteparten av de tyske soldatene levde sitt kaserneliv, drev sine øvelser og trente for de oppgavene som Wehrmacht var pålagt. Samtidig var de tyske troppene noe nær en eksemplarisk okkupasjonshær. En okkupasjonsstyrke kan være brutal, terroriserende eller udisiplinert. Wehrmacht var ikke noen av delene.

I sin siste bok hevder Grimnes videre at «[d]et fantes også overbeviste nasjonalsosialister blant de tyske offiserene og soldatene, men Wehrmacht i Norge, med tyngdepunkt i hæren, var som institusjon primært en tradisjonell tysk krigsmakt som fulgte tyske militære tradisjoner». Videre heter det at «[s]om en tradisjonsbundet institusjon holdt Wehrmacht i Norge seg i det store og hele til folkerettens regler for krigføring». Grimnes vektlegger blant annet at det ikke var Wehrmacht som sto for arrestasjonen av de norske jødene, selv om han riktignok bemerker at det var den tyske marinen som hadde ansvaret for selve uttransporten. Han skriver også at det var Wehrmacht som var ansvarlige for behandlingen av sovjetiske og andre øst-europeiske krigsfanger, en behandling som hadde «et visst preg av nasjonalsosialistenes syn på dem som laverestående mennesker».

Langt fra noen elitestyrker, og ingen «eksemplarisk okkupasjonshær».

I min nylig utkomne bok, Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone, viser jeg at dette synet er modent for en kraftig revisjon. Utgangspunktet for boken er tyskernes egne dokumenter, som i oppsiktsvekkende liten grad er blitt benyttet av norske historikere, til tross for at deler av materialet lenge har vært tilgjengelig som kopier på mikrofilm ved Riksarkivet og Norges Hjemmefrontmuseum. I nyere tid har imidlertid digitaliseringen av dette og annet tysk materiale skutt fart, slik at det nå eksisterer et godt grunnlag for å danne seg et bilde av Wehrmachts operasjoner i Norge og ellers på Nordkalotten.

Antallet tyske soldater i Norge var oppsiktsvekkende høyt. Det var mer enn én tysk soldat per ti nordmenn under store deler av krigen. (Riksarkivet, RAFA-3309 (Reichskommissariat Bildarchiv), boks U-46.)

Det sentrale grunnlaget for framstillingen i boken er krigsdagbøkene og aktivitetsrapportene etterlatt av den tyske hærens overkommando i Norge, Armeeoberkommando Norwegen og fra slutten av 1944 arméoverkommandoen til 20. Gebirgsarmee. Hæren var den største og viktigste forsvarsgrenen i Wehrmacht, noe som blant annet reflekteres i at det ved kapitulasjonen var 192 500 tyske hærsoldater i Norge, mens de to andre forsvarsgrenene – Luftwaffe og Kriegsmarine – her i landet da besto av henholdsvis 49 560 og 80 450 mann.

Gjennom de tyske dokumentene trer ofte helt andre perspektiver på både felttoget 1940 og den senere okkupasjonen fram. Blant annet blir det tydelig hvor lite forberedt også de tyske soldatene var på oppdraget om å erobre Norge. Selv om planleggingen i staben til XXI. armékorps under general von Falkenhorsts ledelse må anses for å ha vært meget god, gjorde nødvendigheten av å hemmeligholde operasjonen at mannskapene ikke fikk vite om målet for seilasen de hadde påbegynt før skipene var ute i rom sjø.

Det er også verdt å merke seg at de fleste av avdelingene som utgjorde invasjonsstyrkene langt fra var noen elitestyrker. Faktisk tilhørte tre av de i utgangspunktet seks infanteri- og bergjegerdivisjonene som deltok under invasjonen sjuende og på det tidspunktet siste «mobiliseringsbølge», det vil si at de besto av et stort innslag av reservister og nokså unge menn med bare noen få måneders militær opplæring. Både 163., 181. og 196. infanteridivisjon, det vil si styrkene som erobret Østlandet og Trøndelag, hadde blitt opprettet først mot slutten av 1939. Divisjonene som ble sendt til Vestlandet og Sørlandet, henholdsvis 69. og 214. infanteridivisjon, ble mobilisert tidligere som del av henholdsvis andre og tredje mobiliseringsbølge, men hadde tilbragt tiden siden opprettelsen som sikring av Tysklands grenser i vest.

Faktisk var det bare styrkene som inntok Narvik under ledelse av general Dietl – 3. Gebirgsdivision – som hadde kamperfaring. Dette var en avdeling som var blitt opprettet på grunnlag av to av den tidligere østerrikske hærens divisjoner, og som i likhet med von Falkenhorsts stab hadde deltatt under Polen-felttoget. For øvrig besto de tyske invasjonsstyrkene av unge menn og reservister under ledelse av lærere, handelsfolk, studenter, bankfunksjonærer, tannleger, tollinspektører og andre offentlig ansatte, det vil si menn som til daglig hadde sitt virke i det sivile, og som nå på knappest mulig forvarsel ble gitt oppdraget med å erobre et nøytralt land som hverken utgjorde noen trussel mot eller hadde utvist noen form for aggressivitet overfor deres hjemland.

Noe fullstendig nytt

Likevel skulle felttoget i Norge 1940 vise at Wehrmacht var i stand til å gjennomføre det som for den tyske krigsmakten var noe fullstendig nytt – en fellesoperasjon som stilte betydelig krav til samhandling og styrkeinnsats mellom samtlige tre forsvarsgrener – på en måte som rent militært ble ansett som svært vellykket sett fra et tysk perspektiv. Ser man på det tyske materialet, blir det for eksempel tydelig at hendelsen de fleste nordmenn forbinder med den 9. april – senkningen av den tunge krysseren «Blücher» – ikke hadde samme vekt i den samlede tyske vurderingen. Det viktige for tyskerne var at de var i stand til å gjennomføre overfallet så og si etter planen, og tapet av krysseren var en kalkulert risiko de hadde tatt høyde for. I et møte med Hitler dagen etter at overfallet, karakteriserte blant annet sjefen for Kriegsmarine, storadmiral Raeder, tapene som «ikke høye i det hele tatt», og følgelig akseptable gitt operasjonens høye risiko. Faktisk vurderte den tyske Seekriegsleitung skadene på skipet som seilte etter «Blücher» inn Drøbakssundet, lommeslagsskipet «Lützow», som mer alvorlige enn tapet av krysseren, ettersom «Lützow» var tiltenkt oppgaver i sjøkrigen i Atlanterhavet, men nå var satt ut av spill et års tid.

Det var imidlertid tapet av de ti jagerne utenfor Narvik som var mest alvorlige sett fra tyskernes perspektiv, og det var også slaget om Narvik som førte til den første av mange kommandokriser i det tyske hovedkvarteret. Den 18. april fikk Hitler et slags nervesammenbrudd, ble plutselig overbevist om at slaget ved Narvik var tapt, og ga Dietl ordre om å trekke seg tilbake, og om nødvendig la seg internere i Sverige. Som følge av at en oberstløytnant i det tyske hovedkvarteret nektet å sende ordren videre, ble krisen avverget, og etter to måneders strid, ble general Dietl som første tyske soldat utmerket med eikeløvet til Jernkorsets Ridderkors.

Den samme viljen til strid som fantes hos oberstløytnanten i det tyske hovedkvarteret, gjorde seg også gjeldende blant de tyske avdelingene som ble sendt til Norge. Til tross for at de ofte kun hadde kortvarig militær utdannelse bak seg og først rett før avreise fikk tildelt en del av de nødvendige våpen og utstyr, ble mannskapene berømmet av ledelsen i Gruppe XXI for måten de håndterte oppdraget sitt på. Tyskerne mistet mer enn 2000 mann i skipsforlis under overfarten til Norge, og de som overlevde måtte i mange tilfeller riste av seg dramatiske opplevelser der de hadde sett kamerater forsvinne i det iskalde havet og mer eller mindre umiddelbart gå i kamp.

Gode norske skussmål

Oppover dalførene i Sør-Norge utviklet tyskerne et taktikk der de sendte en til to stridsvogner støttet av motoriserte ingeniørsoldater i pansrede kjøretøyer lengst framme, tett etterfulgt av et forsterket infanterikompani med lett artilleri utgruppert troppevis, med bataljonens øvrige infanteristyrker og tyngre artilleri like bak. Kompaniene vekslet på å rykke fram i front, noe som sikret hvile for avdelingene som kom bak og ikke kunne gripe inn på de smale frontavsnittene. Den taktiske tilnærmingen høynet også kampmoralen, ettersom avdelingene forsøkte å rykke lenger fram enn det kameratene hadde gjort dagen i forveien. Eksemplene fra ledere på alle nivåer var også svært viktig for gjennomføringen av operasjonene, og både generalmajor Engelbrecht (163. infanteridivisjon) og generalmajor Pellengahr (196. infanteridivisjon) ble tildelt Ridderkorset etter å ha ledet divisjonen sin fra fremste linje under felttoget.

Erfaringsrapportene skrevet umiddelbart etter at kampene var avsluttet viser at tyskerne ga sine norske motstandere gode skussmål, og vurderte soldatene i de ofte sammenraskede norske avdelingene som tilnærmet like gode, og på noen områder også litt bedre, enn deres egne tropper. Dette gjaldt særlig norske soldaters skyte- og skiferdigheter, som jevnt over var mye bedre enn tilsvarende tyske. Dette overrasker ikke når det gjaldt skigåing, men treffsikkerheten kom utvilsomt som en direkte følge av general Otto Ruges terping på skyteferdigheter i mellomkrigstiden. Finnmarkingene i Alta Bataljon ble ellers omtalt som «fremragende trent og utrustet» for fjellkrigen rundt Narvik, men de tyske offiserene konstaterte også at «…disse gode og tilgjengelige enkeltkjemperne har ingen energisk-sjenerøs ledelse, det er mangel på besluttsom og vågemodig innsats i større forband. Deres frammarsj mot den underlegne tyske fienden er langsom og for metodisk.»

I sum gjorde de manglende taktiske ferdighetene og den utdaterte, alliertinspirerte norske doktrinen at de tyske offiserene mente at deres egne soldater også mot nordmennene var overlegne mann mot mann når det kom til stykket, men sett opp mot det de allierte hadde stilt opp med, hadde nordmennene all grunn til å si seg fornøyd. Franske alpejegere og britiske Guards fikk relativt gode skussmål, mens innsatsen til polakkene ved Narvik og de britiske Independent Companies i Nordland og de øvrige britiske troppenes innsats i Sør- og Midt-Norge hadde vært langt svakere. I tråd med tysk militær tradisjon skulle rapportene være mest mulig objektive, ikke pynte på sannheten og føres i et direkte språk uten for mange blomstrende adjektiver. Inntrykket som ble skapt av norske soldater i de tyske rapportene, var dermed at de – særlig når de var gruppert i mindre avdelinger – var «gode enkeltmenn» som kjempet «seigt, tappert og anstendig».

Et sports- og idrettsarrangement?

Samtidig er det et annet trekk som trer fram i mange av de tyske soldatberetningene som er bevart etter felttoget 1940. Her utvises det en slags ungdommelig fryd over å befinne seg i strid, og mange soldater ga uttrykk for å ha sett på kampene i Norge som en mulighet til å prøve seg i den ultimate styrkeprøven, nærmest som i et sports- eller idrettsarrangement. Selv om mange av de bevarte beretningene nok er skrevet for propagandaformål, er det tidvis noe foruroligende og fryktinngytende over disse beretningene, som utvilsomt peker fram mot den «totale» krigen og det like fullstendige nederlaget – politisk, moralsk og militært.

Wehrmacht i Norge er merkelig fraværende i norsk historieskrivning om okkupasjonstiden. De reduseres ofte til en slags uformelig, feltgrå masse. (Tore Greiner Eggans private samling (krigsbilder.net).)

Det skal riktignok sies at det også fantes unntak. Særlig tyske soldater som hadde bestått studenteksamen skrev ofte svært gode og reflekterte brev, og en av dem, den presteutdannede Siegbert Stehmann, som fylte 28 år den 9. april 1940 og hadde giftet seg to måneder tidligere, etterlot seg for eksempel en omfattende brevsamling der han med oppsiktsvekkende åpenhet fortalte sin unge kone om det han opplevde i tjenesten og hvordan han selv stilte seg til det. Stehmann kom til Norge som erstatningsmannskap i 163. infanteridivisjon i mai 1940, og som så mange andre tyske soldater, ble han umiddelbart bergtatt av den norske naturen. Oslo kunne de fleste tyske soldater spare seg for, i hvert fall i arkitektonisk henseende, men den norske landsbygda tiltalte dem desto mere.

«Det er så vakkert her», skrev for eksempel Siegbert Stehmann etter å ha vært i landet en måneds tid, og fylte ellers sine brev med tallrike referanser til norsk natur og litteratur; det varte ikke lenge før Stehmann, som allerede hadde publisert to diktsamlinger, ba sin kone om å sende oppover hans utgave av Peer Gynt, slik at han kunne komme enda nærmere Ibsens tekst i landet den omhandlet. Da hadde Stehmann mindre sans for den dosen fyll og spetakkel som gjerne fulgte soldatenes julefeiring og lignende, og ofte ga han klart uttrykk for at han skilte seg ut blant sine kamerater.

De fleste tyske soldatene i Norge var nemlig, om ikke overbeviste nazister, så i hvert fall dypt preget av å ha vokst opp i, eller på andre måter gradvis blitt en del av «folkefellesskapet» som utgjorde Det tredje riket. Til jul i 1940 rapporterte arméoverkommandoens sensuravdeling som hadde gjennomgått feltposten de tyske soldatene hadde sendt hjem at det fra brevene steg opp en enorm kjærlighet og tillit «til vår Fører». Attentatet mot Hitler sommeren 1944 ble da også møtt med en tilsvarende avsky, og de aller fleste soldatene hilste nazi-regimets påfølgende tiltak for å møte «den totale krigen» velkommen. I likhet med hva tilfellet var på for eksempel Østfronten, klarte Wehrmacht også å omdanne de tyske soldatene i Norge til politisk-ideologiske soldater i Adolf Hitlers og nazi-regimets tjeneste.

Denne krigens skjebnesone

Dette sterke ideologiske fokuset kom altså til uttrykk blant enkeltsoldatene, men også på strategisk nivå. I januar 1942, litt over en måned etter at han hadde erklært krig mot USA og mens størstedelen av den tyske hæren bokstavelig talt lå nedfrosset på Østfronten, erklærte for eksempel Hitler at Norge var «denne krigens skjebnesone». Han mente at de siste etterretningsrapportene tydet på en snarlig anglo-amerikansk landgang i Narvik-området, muligens med støtte fra Sverige, som skulle ha blitt lovet både Narvik og nikkelforekomstene ved Petsamo. En slik landgangsoperasjon, som Hitler altså så for seg gjennomført av allierte styrker i Nord-Norge midt på vinteren, mente han at kunne få krigsavgjørende betydning, og måtte følgelig avverges med alle midler. Alle tilgjengelige fartøyer skulle seile nordover i all hast. Slagskipet «Tirpitz» hadde allerede ankret opp ved Trondheim, mens slagkrysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» fikk ordre om å gjennomføre en svært risikabel manøver fra der de lå på den franske Atlanterhavskysten gjennom Den engelske kanal, og videre til Norge.

I løpet av vinteren 1942 ble dermed tyskernes forsvar av Norge oppgradert betraktelig, både i form av mannskaper og materiell. Det fantes ingen motvilje eller motforestillinger mot disse tiltakene blant den tyske militære ledelsen, og den hurtige gjennomføringen reflekterte ikke en misforstått pliktfølelse, men snarere en overbevisning som stakk svært dypt, og som preget verdensbildet til også ledende tyske offiserer i svært stor grad. Det skal riktignok sies at Churchill syslet med planer om nettopp å gå til angrep på Nord-Norge akkurat på denne tiden, men disse planene forlot som kjent aldri tegnebrettet, slik at den tyske responsen savner enhver form for proporsjonalitet.

I norsk historieskriving har Wehrmacht i Norge blitt fremstilt som «noe nær en eksemplarisk okkupasjonshær». Det synet er modent for en kraftig revisjon. (Tore Greiner Eggans private samling (krigsbilder.net).)

Når man leser de etterlatte tyske papirene, er det derfor den sterke overbevisningen og samstemtheten som er det mest slående. De ledende tyske offiserene, som hadde gjennomført generalstabsutdanning og hadde en dyprøde striper på uniformsbuksen for å signalisere sin «elite innenfor eliten»-status, var i all hovedsak svært intelligente menn med betydelig dannelse, som i likhet med mange av sine undergitte var ekstatiske i møtet med norsk natur, og som ofte ga uttrykk for at norsk litteratur var det ypperste de kunne tenke seg. En av dem var von Falkenhorsts etterfølger, generaloberst Lothar Rendulic, som overtok som sjef for de tyske styrkene i desember 1944 etter å ha brent og herjet seg gjennom Finnmark og Nord-Troms samme høst. Da han skrev ned sine inntrykk fra tiden i Norge noterte Rendulic at kun superlativer var tilstrekkelige for å beskrive landets «villromantiske størrelse og dets fantastiske skjønnhet», og vel framme i sitt nye hovedkvarter på Lillehammer la han planer for å besøke Knut Hamsun slik at han kunne få takket ham personlig «for den rikdom av skjønnhet og glede som han gjennom sine verker i tillegg til hundretusenvis av andre tilbød også meg».

Dette besøket rakk imidlertid Rendulic aldri å gjennomføre, ettersom han etter bare ca. en måneds tid som Wehrmachtbefehlshaber Norwegen ble utpekt til ny sjef for den hardt pressende Heeresgruppe Kurland, og general Franz Böhme overtok som sjef for de tyske styrkene i Norge fra slutten av januar 1945 og fram til kapitulasjonen. Det er verdt å merke seg at den tyske kommandostrukturen forble intakt også etter den 8. mai 1945, og også at den tyske arméoverkommandoen i Norge rettet en innstendig bønn om å få lov til å benytte Hitler-hilsenen som militær hilseform selv etter at kapitulasjonen var et faktum. Anmodningen ble avslått, men det varte helt til 12. mai før beslutningen ble kunngjort for soldatene.

I besittelse av vår fulle styrke!

«Ubeseiret, i besittelse av vår fulle styrke står vi i Norge. Ingen fiende har turt å angripe oss», skrev general Böhme til soldatene da han kunngjorde kapitulasjonen den 7. mai 1945. Hans stabssjef, generalløytnant Hölter, skrev tre dager senere at «[v]i må marsjere tett sammensluttet på vår felles lidelsesvei. Den siste tyskeren må ligge vårt hjerte nærmere enn den høyest rangerte utlendingen. La oss i ulykken være nasjonalsosialister i gjerning!». Det kan ikke være tvil om at Wehrmacht i Norge var dypt preget av det samfunnet den militære organisasjonen sprang ut av, noe som egentlig ikke burde være overraskende – enhver militær organisasjon er jo et bilde på det samfunnet den representerer.

Invasjonsstyrkene som angrep Norge 1940 var langt fra noen elitestyrker. Bare divisjonen som inntok Narvik hadde tidligere kamperfaring. (Bildet er fra Kongsvinger-traktene. Riksarkivet, RAFA-3309 (Reichskommissariat Bildarchiv), boks U-44a.)

Det som er underlig, er derimot hvor lite dette reflekteres i den norske litteraturen om okkupasjonstiden. Tyskland hadde altså ikke bare en uproporsjonalt stor hær stasjonert i Norge, denne okkupasjonsstyrken hadde også en politisk og ideologisk innstilling som naturlig nok påvirket dens operasjoner og handlemåter i betydelig grad. Samtidig må det understrekes at kvantitet ikke er det samme som kvalitet, og selv om general Böhme hadde sine ord i behold når det gjaldt at den tyske okkupasjonsstyrken var «ubeseiret», hadde dette mer å gjøre med at den aldri ble satt på noen ordentlig prøve enn at den var uovervinnelig. Selv om halvparten av invasjonsstyrkene i april 1940 allerede da var satt sammen av reservepregede avdelinger i 7. mobiliseringsbølge, skulle det sent i krigen bli satt opp avdelinger i Norge tilhørende 32. mobiliseringsbølge. Det foregikk dermed en gradvis kvalitetsmessig svekkelse av de tyske styrkene i Norge, og selv om det fortsatt fantes betydelige mannskapsressurser, var de egentlig operative avdelingene i all hovedsak uttransportert da kapitulasjonen trådte i kraft.

Likevel er det åpenbart at en framstilling om krigen i Norge som ikke vektlegger det massive tyske militære nærværet, er nødt til å bli fortegnet og skjev. Spørsmålet er derfor hvorfor dette ikke er rettet opp i tidligere? Min hypotese er at dette skyldes flere faktorer, så som at norsk okkupasjonshistorieforskning først de senere årene har kommet virkelig i gang, og at kildematerialet – til tross for at kopier som nevnt har vært tilgjengelige i Norge – er blitt oppfattet som vanskelig tilgjengelig. Kombinert med en generell aversjon for krigs- og militærhistorie i mye av akademia, samt ikke minst det at det tross alt er et nokså lite fagmiljø som har bedrevet forskning på den andre verdenskrig, har dette ført til at Wehrmacht til tross for sin størrelse er blitt tildelt mye mindre oppmerksomheten enn andre tyske aktører som Reichskommissariat Norwegen, Gestapo og den øvrige sikkerhetstjenesten.

Hvilket mot som krevdes

I tillegg er det en annen faktor, som jeg personlig tror har vært avgjørende: behovet for å markere avstand. For nordmenn som gjennomlevde det ufattelige traumet som okkupasjonen utgjorde, var taushet en måte å ramme fienden på. I forlengelsen av dette, er det heller ikke så underlig at Hjemmefronten er blitt viet mye oppmerksomhet i etterkrigstiden. De som gjennomlevde krigen, visste nemlig så altfor godt hvilket mot som krevdes for å stå opp mot den veldige overmakten Wehrmacht representerte. I disse tider, da det ikke er uvanlig å hevde at Hjemmefronten har fått for mye oppmerksomhet i norsk historieskrivning om okkupasjonstiden og at Hjemmefronten ikke benyttet mulighetene de hadde til å påvirke begivenhetene under for eksempel jødeaksjonen 1942 (jf. «Michelet-debatten»), kan det være på sin plass å minne om konteksten Hjemmefrontens handlinger foregikk i, det vil si en situasjon preget av en gjennomgripende, bortimot allestedsnærværende tysk okkupasjonsmakt i besittelse av en usedvanlig vilje og evne til makt.

Felttoget i Norge 1940 viste at Wehrmacht var i stand til å gjennomføre noe som var fullstendig nytt – en fellesoperasjon som stilte store krav til samhandling mellom samtlige tre forsvarsgrener. (Riksarkivet, RAFA-3309 (Reichskommissariat Bildarchiv), boks U-46/foto: Kriegsberichter Janz.)

Det var dermed gode grunner til at de få som turte å stå opp mot de mange, faktisk ble hyllet som helter etter krigen. De kjempet en svært underlegen kamp mot en brutal og hensynsløs fiende, som ikke utviste noen nåde overfor selv den minste motstand, og som aldri oppdaget et problem de ikke forsøkte å løse med grenseløs voldsbruk. Dette preget livet i det okkuperte Norge mer enn noe annet, og det er denne kanskje mest sentrale innsikten etterlatt av Wehrmacht i Norge som vi må ta med oss videre når vi nå, i en tid da tidsvitnene faller fra, dessverre ikke lenger kan basere oss på deres beretninger, men snarere må skrive historien om okkupasjonstiden på bakgrunn av dokumentene aktørene etterlot seg.

Kilder

NARA T312-1071, 75037, s. 15: Gesamtkopfstärke der in Norwegen befindlichen deutschen Wehrmachtangehörigen und Angehörigen des Wehrmacht-Gefolges Stand 10.5.1945, 12h.
Militärgeschichtliches Forschungsamt (red.), Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg [heretter DRZW]. Band 8: Die Ostfront 1943/44. Der Krieg im Osten und an den Nebenfronten (München: Deutsche Verlags-Anstalt, 2007), s. 1000–1001.
Guri Hjeltnes, «Historiene som ennå ikke er fortalt», essay i Prosa nr. 1/2017. Lastet ned 27. januar 2019, fra: http://prosa.no/essay/historiene-som-enna-ikke-er-fortalt/; sitatet er hentet fra Ole Kristian Grimnes, «Hvordan har historieskrivningen om okkupasjonsårene skiftet over tid?», i Nytt norsk tidsskrift nr. 3/2020, s. 280.
Hannes Heer & Klaus Naumann (red.), Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941 bis 1944 (Hamburg: Zweitausendeins, 2. utvidede utgave 1997 (første gang utgitt 1995)); Hamburger Institut für Sozialforschung (red.), Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941 bis 1944. Ausstellungskatalog (Hamburg: Hamburger Edition, 1996); Mannfred Messerschmidt, Die Wehrmacht im NS-Staat. Zeit der Indoktrination (Hamburg: R. v. Decker´s Verlag, 1969); Omer Bartov, The Eastern Front, 1941–1945, German Troops and the Barbarisation of Warfare (Basingstoke/New York: Palgrave, 2. utgave 2001 (første gang utgitt 1985)); Omer Bartov, Hitler’s Army. Soldiers, Nazis, and War in the Third Reich (New York/Oxford: Oxford University Press, 1992); Wolfram Wette, The Wehrmacht. History, Myth, Reality (Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2006 (første gang utgitt på tysk 2002)); Christian Hartmann, Wehrmacht im Ostkrieg. Front und militärisches Hinterland 1941/42 (München: R. Oldenbourg Verlag, 2. opplag 2010).
Johs. Andenæs, Det vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret etter okkupasjonen (Oslo: Tanum-Norli, 1979), s. 207.
Ole Kristian Grimnes, Norge under okkupasjonen (Oslo: Aschehoug, 1983), s. 23.
Ole Kristian Grimnes, Norge under andre verdenskrig, 1939−1945 (Oslo: Aschehoug, 2018), s. 87−88.
Mye materiale fra de tyske avdelingene som deltok under felttoget 1940 er samlet i Riksarkivet, arkivert under «Documents Section» (RA DS). I 2018 ble tysk erobret materiale samlet i det russiske forsvarsdepartementets sentrale arkiv (TsAMO) publisert i sin helhet på internett (http://wwii.germandocsinrussia.org/de/nodes/1-fond-500), mens digitale kopier av originalmaterialet fra Armeeoberkommando Norwegen og Wehrmachtbefehlshaber Norwegen nylig ble tilgjengelig i digital form fra Bundesarchiv-Militärarchiv (BA-MA RW 39, tilgjengelig fra https://invenio.bundesarchiv.de/invenio/login.xhtml). Min nye bok, og i forlengelsen av det også denne artikkelen, baserer seg imidlertid i stor grad på digitaliserte kopier av mikrofilmrullene fra avfotograferingen foretatt av det tyske materialet i det amerikanske National Archives and Records Administration (NARA) før tilbakeføringen til Tsykland, som er samlet i et omfattende privatarkiv av Kjetil Korsnes mfl., og som jeg er meget takknemlig for at Korsnes generøst har gitt meg tilgang til.
NARA T312-1071, 75037, s. 15.
Sven T. Arneberg & Kristian Hosar, Vi dro mot nord. Tyskernes skildring av felttoget i Norge april 1940 (Oslo, Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal) (Oslo: Vega forlag, 2012 (første gang utgitt 1989)), s. 35.
Opplysningene om de tyske avdelingenes opprettelse og krigstjeneste er hentet fra Lexikon der Wehrmacht (http://www.lexikon-der-wehrmacht.de).
BA-MA RH 26-196/18, Anlage 1: «Offizierstellenbesetzung I.R. 340 (Stand vom 18. Januar 1940)», samt RA DS film 87, 16260/1, s. 39f.: Diverse oversikter over Offizierstellenbesetzung i regimenter og øvrige avdelinger i 163. Inf.Div.
Gerhard Wagner (red.), Lagevorträge des Oberbefehlshabers der Kriegsmarine vor Hitler 1939–1945 (München: J. F. Lehmanns Verlag, 1972), s. 92; Michael Salewski, Der deutsche Seekriegsleitung 1935−1945. Band I: 1935−1941 (Frankfurt am Main: Bernard & Graefe, Verlag für Wehrwesen, 1970), s. 187.
Salewski, Der deutsche Seekriegsleitung, Band I, s. 186–195; RA, DS Film 86, W1689ab, s. 81: KTB Nr. 2 der 3. Geb.Div. (Gruppe Narvik), avskrift av ordren fra Hitler datert 18. april 1940; Geoffrey P. Megargee, Inside Hitler´s High Command (Lawrence, KS: University Press of Kansas, 2000), s. 79; Lexikon der Wehrmacht, «Dietl, Eduard». Lastet ned 8. februar 2021, fra: http://www.lexikon-der-wehrmacht.de/Personenregister/D/DietlE.htm.
RA, DS film 76, E279/4, s. 397: «Lage in Norwegen am 18.4.», rapport fra Gruppe XXI datert 19. april 1940.
RA, DS film 81, E279/15, s. 27f. («Erfahrungsbericht der Gruppe XXI», datert 7. oktober 1940); RA, DS film 80, E279/12, s. 490–491: Fernschreiben (telegram, heretter forkortet FS) om tildeling av Ridderkors datert 9. mai 1940 kl. 21.30.
Jf. Otto Ruge, Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april–juni 1940. Redigert og med innledning av Olav Riste (Oslo: Aschehoug, 1989), s. 209.
RA, DS film 81, E279/15, s. 3f. (referert s. 36–37): «Erfahrungsbericht der Gruppe XXI», datert 7. oktober 1940; RA, DS film 82, E279/16, s. 198f. (referert s. 212–213): «Erfahrungsbericht der 181. Inf.-Division über den Einsatz in Norwegen», datert 19. juli 1940; RA, DS film 82, E279/16, s. 405f. (referert s. 421–422): «Erfahrungsbericht» fra 163. Inf.Div. datert 14. juli 1940; RA, DS film 75, E278/3a, s. 132–134: «Zusammenfassende Feindlage Stand 26.5.40» (sitat s. 132).
RA, DS film 75, E278/3a, s. 132–134: «Zusammenfassende Feindlage Stand 26.5.40»; RA, DS film 81, E279/15, s. 3f. (referert s. 36–37, sitat s. 36): «Erfahrungsbericht der Gruppe XXI», datert 7. oktober 1940.
Mange tyske soldatberetninger er samlet i arkivet til Norges Hjemmefrontmuseum, se særlig NHM FO.II./11.4, boks 71: Tyske beretninger og fotografier; DRZW, bd. 10/2, s. 699.
Stehmanns etterlatte skisser og brev finnes trykt i Siegbert Stehmann, Brennende Jahre. Gedichte, Prosa, Tagebücher, mit einer Einleitung von Rudolf Alexander Schröder (Bielefeld: Luther-Verlag, 2. reviderte utgave 1983 (første gang utgitt 1964)), Siegbert Stehmann, Die Bitternis verschweigen wir. Feldpostbriefe 1940−1945. Herausgeben von Gerhard Sprenger mit einem Vorwort von Horst Hirschler (Hannover: Lutherisches Verlagshaus, 1992), samt i noen tilfeller også i Walter Bähr & Hans W. Bähr, Kriegsbriefe gefallener Studenten, 1939–1945 (Tübingen & Stuttgart: Rainer Wunderlich Verlag, 1952). For tyske soldaters inntrykk av Oslo og den norske landsbygda, se for eksempel Despina Stratigakos, Hitler’s Northern Utopia. Building the New Order in Occupied Norway (Princeton and Oxford: Princeton University Press, 2020), samt Dorothee Schmitz-Köster, Der Krieg meines Vaters. Als deutscher Soldat in Norwegen (Berlin: Aufbau Taschenbuch Verlag, 2004).
Stehmann, Die Bitternis verschweigen wir, s. 15–16, 19, 77–78, 101–102 (brev datert 26. mai, 9. juni (sitat) og 24. desember 1940, samt 9. april 1941).
NARA T312-992, 12564/2, TB AOK Norwegen desember 1940, s. 116–121: TB Feldpostprüfstelle Gruppe XXI; NARA T312-1060, 59412/2: TB AOK Norwegen august 1944, s. 130–134 («Auszug aus Prüfbericht der Feldpostprüfstelle beim AOK Norwegen für den Monat Juli 1944»).
Wagner (red.), Lagevorträge, s. 347−349.
Winston S. Churchill, Den annen verdenskrig, bind 7/I: Lykken snur seg. Japans stormløp (Oslo: Cappelen, 1951), s. 292–294, 314–318, 320.
Rendulic, Gekämpft. Gesiegt. Geschlagen, s. 317–327
NARA T312-1073, 75038/7, s. 80: FS fra Der Chef des Generalstabes des Oberkommandos der 20. (Geb.) Armee, Gen.Lt, Hölter, datert 12. mai 1945 (jf. NARA T312-1074, 75879, s. 7: FS fra OKW/WFSt datert 9. mai 1945 kl. 11.00)
NARA T312-1071, 75036/5, s. 19: FS fra Böhme til samtlige overordnede tyske instanser i Norge, datert 7. mai 1945; NARA T312-1073, 75038/7, s. 87–88: (Geb.) AOK 20, FS datert 10. mai 1945.
Dette var 560. Volksgrenadierdivision, som ble satt opp i Moss sommeren 1944.
For en god oversikt over dette, se Kjetil Korsnes & Olve Dybvig, Wehrmacht i Norge. Antall tysk personell fra april 1940 til mai 1945 (Tromsø/Narvik: Universitetet i Tromsø/Narviksenteret, 2018), særlig s. 6 og 37–39.