Viseadmiral Skule Valentin Storheill

Født: 17.08.1907
Døde: 25.11.1992

Viseadmiral Skule Valentin Storheill var født i Brønnøysund i 1907. Som sønn av en maskinist i handelsflåten og oppvokst i et distrikt som var avhengig av effektive sjøtransporter, og dermed av sjøfolkenes innsats, ble Storheill preget av dette gjennom hele sitt meningsfylte liv. Han innledet sin militære karriere ved å gjennomgå Sjøkrigsskolen 1925 – 28. Frem til 1940 tjenestegjorde han på de fleste av Marinens fartøystyper og fra 1935 var han samtidig inspeksjonsoffiser ved Sjøkrigsskolen, som da lå i Horten.

Samholdet mellom handelsflåten og Marinen var godt etablert allerede fra september 1939, og det kunstige skillet som eksisterte, ble utvisket under krigen, i stor grad takket være sjøoffiserer av Storheills støpning. Dette fikk stor positiv betydning under de mange kritiske forhold under krigen.

Etter at Karljohansvern måtte kapitulere ved angrepet på Norge, ledet han en tropp kadetter som ikke ville gi opp kampen, nordover via Lillehammer og videre fra Molde med skøytetransport til Nord-Norge.

I Tromsø ble Storheill liaisonoffiser for admiral sir John Cunningham, og kom med krysseren HMS ”Devonshire” over til England og senere til Halifax, hvor han ledet ombyggingen og utrustningen av 16 hvalbåter til marineformål.

Skule Storheill utmerket seg med stor dyktighet og deltok i mange krevende patrulje – og eskorteoppdrag i Nord-Atlanteren, Nordishavet, Middelhavet og Kanalen. Han var skipssjef på KNM ” St. Albans ” under slaget om Atlanterhavet, skipssjef på KNM ”Eskdale” under landsetting av tropper i Nord-Afrika og ved kamphandlinger i Kanalen inntil fartøyet ble torpedert og 25 av besetningen omkom, videre skipssjef på KNM ”Stord” som spilte en fremtredende rolle under senkingen av slagskipet ”Scharnhorst” ved slaget nord av Nordkapp, og senere ved landgangen i Normandie.

Storheill tjenestegjorde under kortere perioder ved overkommandoen i London. Under denne tjenesten fikk han etter invitasjon fra Det britiske Admiralitetet et opphold i Middelhavet som observatør ved invasjonsstyrkene til Sicilia.

I 1944 gjennomførte han Royal Naval Staff College. Etter krigen ble Storheill den drivende kraft i oppbyggingen av Marinen. Med grad som kommandør ble han sjef for Admiralstaben i Sjøforsvarets overkommando 1946 – 49 og nedla et banebrytende arbeid hvor han la vekt på å beholde det beste i den gamle marine i kombinasjon med nyutvikling. Dette resulterte i at Norge fikk en moderne marine som kunne hevde seg internasjonalt og ble likeverdig i NATO – sammenheng. Storheill var også opptatt av å gi offiserene en bredere horisont i deres stabsarbeid. Således innførte han Sjøforsvarets Stabsskole i 1949 under mottoet ”Hold fakkelen tent”.

Etter 2 år som sjef for Kysteskaderen ble han i 1951 utnevnt til kontreadmiral og beordret som sjef for Sjøforsvaret med midlertidig grad som viseadmiral for beordringens varighet. Fra 1954 – 58 var han sjef for Militærmisjonen i Washington samt norsk representant i Atlanterhavspaktens komité av militære representanter i SACLANT. Deretter ble han beordret til Øverstkommanderende i Nord-Norge frem til 1962 da han fikk stillingen som direktør ved Forsvarets høgskole. Etter søknad ble han meddelt avskjed i nåde i 1969.

Storheill var et trofast medlem av Oslo Militære Samfund, og var ridder av samfundets husorden ”Den Glade Major”.

For sin innsats i krig og fred var Storheill dekorert med Krigskorset med sverd Kommandør med stjerne av St. Olavs orden, St. Olavsmedaljen med ekegren, Distinguised service Cross with two bars, Mentioned in Dispatches (to ganger), kommandør 2 kl av Æreslegionen foruten flere andre norske og utenlandske dekorasjoner. Storheill døde i 1992.

Portrettet er malt av Tore Juell.

Kjell A Prytz.