De strategiske atomvåpnene i USA står nå overfor et betydelig behov for oppgradering. Tradisjonelt har disse vært organisert i en triade: tre pilarer med ett ben på land, ett i luften og ett til sjøs. På land er det de interkontinentale rakettene av typen Minuteman III som råder grunnen.
Nyhet
USAs atomvåpen må moderniseres
Disse enorme rakettene, hver med flere stridshoder som kan styres mot forskjellige mål, er utplassert i dype og godt beskyttede siloer i Midtvesten. Til sammen er det om lag 440 raketter tilgjengelig. Våpenet testes to ganger per år og fungerer som de skal, men alderen begynner å innhente rakettene av denne typen. De første ble utplassert i 1970 og nærmer seg dermed pensjonsalder.
Bilde 1: Atomvåpen har mange motstandere, men det kan argumenteres for at de har virket krigsavvergende siden andre verdenskrig, og ingen land som i dag har atomvåpen, har den ringeste intensjon om å avskaffe dem. Bildet viser, fra venstre mot høyre: Minuteman III, Minuteman II og Minuteman I.
Det samme er tilfelle for andre strategiske systemer. I luften er bombeflyene av typen B-52 fortsatt i tjeneste, men disse er enda eldre enn Minuteman, og er forholdsvis lett å oppdage og skyte ned, spesielt med moderne systemer som det russiske S-400. Bombeflyet B-2, med svært lav signatur, kan benyttes i stedet, men selv dette flyet begynner å nå en anselig alder – designet er fra 70-tallet. Taktiske fly kan føre atomvåpen, men i dag er dette begrenset til bomber som faller rett ned. Dette gir lavere mulighet for suksess enn våpen som kan leveres på avstand, som krysserraketter.
På sjøen, eller rettere sagt under vann, er ubåtene av Ohio-klassen også snart modne for utskifting. Det første fartøyet, USS Ohio, ble sjøsatt i 1979. 14 av disse båtene er i tjeneste med ballistiske interkontinentale raketter av typen Trident II, mens fire er bygget om til å bære et stort antall (124) taktiske kryssermissiler. Alle midlene i triaden krever modernisering i årene som kommer.
Dette forsterkes av Russlands innfasing av nye våpensystemer som inkluderer serieproduksjonen av strategiske ubåter av typen Borei (fire allerede i tjeneste med ti båter planlagt totalt). En ny type landbaserte interkontinentale missiler er også under innfasing, og det kommer stadig rapporter om nye avanserte våpen som benytter andre glidebaner enn ballistiske og samtidig er høy-supersoniske. USA og Russland fornyet i februar New Start-avtalen, som begrenser begge landene til 1550 utstasjonerte krigshoder, men dette setter ingen begrensning på moderniseringsprogrammene. Kina er ikke en del av avtalen, men det virker ikke som om de har ambisjoner om noe storstilt program for å møte en potensiell trussel fra USA (eller Russland).
USA vil i løpet av dette tiåret bygge en rekke nye systemer som erstatning for de gamle. En ny klasse ubåter er allerede i gang. USS Columbia ble påbegynt i 2020 som den første i en klasse på tolv. Operative patruljer skal etter planen begynne i 2031 med en modernisert utgave av Trident II-missilet som i dag er i tjeneste i USA og Storbritannia. Med 16 rakettsiloer om bord, kan de levere kjernefysiske våpen med stridshoder fra 5 til 450 kt over 12 000 km. USA har også startet byggingen av nye lavsignatur bombefly, av typen B-21 Raider. Denne flytypen vil kunne bære både konvensjonelle og kjernefysiske våpen, og vil etter hvert erstatte flytypene av B-1 og B-52. De sistnevnte vil da ha tjenestegjort i imponerende 90 år.
Diskusjonen dreier seg imidlertid mindre om ubåter og bombefly enn om de landbaserte interkontinentale rakettene. Det stilles spørsmål om disse er nødvendige sett i lys av de andre kapasitetene som allerede er under utvikling. USA har riktignok gitt forsvarsindustrien store kontrakter for utviklingen av nye landbaserte våpen, Ground Based Strategic Defence, uten at dette nødvendigvis betyr at de vil bli produsert og satt i tjeneste. Argumentene som støtter denne utviklingen er mange, i tillegg til verdien dette tilfører næringslivet – ikke minst arbeidsplassene i Midtvesten der de skal stasjoneres.
Det kan med en viss grad av riktighet hevdes at bombeflyenes svakhet er at de tross alt kan oppdages og at de i fremtiden kan bli detektert og truet av nye systemer til denne bruken. De har begrenset rekkevidde og relativt få enheter kan holdes parat til enhver tid. Videre kan disse spesialiserte flytypene bare operere ut fra et begrenset antall flybaser – i dag kun tre – som dermed er åpenbare mål i en atomkrig. De strategiske ubåtene har på sin side kun to hjemmebaser, og et begrenset antall er tilgjengelig på patrulje til enhver tid. De kan oppdages og senkes, kommunikasjonene kan forstyrres og den taktiske situasjonen kan hindre en umiddelbar utskyting av rakettene. De landbaserte våpnene har ingen av disse svakhetene.
Siloene som huser interkontinentale raketter er begravet dypt ned i bakken og er meget godt beskyttet mot annet enn direkte treff av atomvåpen. De er spredt ut over et stort geografisk område og det vil dermed i teorien kreves like mange våpen som det er operative siloer for å sette disse ut av spill. Landbaserte våpen kan derfor absorbere en stor del av fiendens arsenal, nærmeste virke som en svamp som suger opp disse. Med sikre ordrelinjer kan våpnene meget raskt avfyres, før de innkommende rakettene når målene sine. Dette anses som en stor styrke, men blir også anført som en kritikk – man må unngå å forhaste seg i en så viktig sak. En annen form for kritikk er at de landbaserte rakettene må fly over deler av Russland for å nå mål i Kina, noe som medfører åpenbare utfordringer. Likevel er sannsynligheten stor for at nye våpen vil erstatte Minuteman i dette tiåret.
Atomvåpen har mange motstandere, men det kan argumenteres at de har virket krigsavvergende siden andre verdenskrig. Ingen land som i dag har atomvåpen, har den ringeste intensjon om å avskaffe disse. Dette er realiteter som ikke kan overses.
(Kilder: Economist, NMT)
Konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan
Konflikten mellom de to tidligere Sovjetrepublikkene Armenia og Aserbajdsjan blusset opp igjen i 27. september 2020. Det har vært mange tilsvarende episoder i løpet av de siste tretti årene, men denne gangen var det annerledes – Aserbajdsjan vant en knusende seier som endret hele det strategiske bildet i regionen. Så lenge Sovjetunionen eksisterte hadde interne grenser liten betydning og de ble trukket mer av administrative grunner enn på etniske skillelinjer. Således finnes det i begge landene store folkegrupper i enklaver som de respektive republikkene har lagt krav på. Konflikten har gitt størst utslag i Nagorno-Karabakh, som i hovedsak er befolket av armenere, men ligger i et fjellområde inne i Aserbajdsjan. Sist det ble kjempet om dette området, okkuperte Armenia områder vest for enklaven for å ha direkte forbindelse over land. Ingen av landene har akseptert situasjonen som endelig, og det har ligget i kortene at nye konflikter ville oppstå.
Armenia er medlem i CSTO, Collective Security Treaty Organization (Aserbajdsjan meldte seg ut i 1999), et samarbeid der Russland er den dominerende makten. Moskva har forskjellige avtaler om militært samarbeid med begge landene, inkludert tropper i Armenia, men dette var ikke tilstrekkelig til å hindre at konflikten brøt ut. Aserbajdsjan har i flere år brukt de store oljeinntektene landet har til å ruste opp de konvensjonelle styrkene, med om lag seks ganger høyere militære investeringer enn motstanderen, noe Armenia ikke har hatt finansiell styrke til å følge. Uansett hadde begge parter et betydelig arsenal av tyngre konvensjonelle våpen og var organisert etter det vi kan kalle en typisk sovjetisk modell. Krigen demonstrerte likevel den rollen droner begynner å få i moderne konflikter. Slike små, ubemannete flyvende plattformer krever ingen sofistikert organisasjon eller industriell base. De kan kjøpes overalt og er spesielt egnet for overvåkning og identifisering av mål, som deretter kan engasjeres av konvensjonelle systemer som artilleri eller raketter. Aserbajdsjanske styrker benyttet dette i stor grad, noe som utvilsomt var avgjørende for at de gikk seirende ut av konflikten. Samtidig benyttet de et antall angrepsdroner, anskaffet fra Israel, men det var primært de tyrkiske systemene som vakte oppsikt blant fagpressen.
Gjennom sin eksport av våpen til Aserbajdsjan har Ankara fisket i opprørt vann. Det er svært nære etniske, språklige og kulturelle bånd mellom de to landene, og aserierene er et tyrkisk folkeslag. Tyrkia har i mange år satset tungt på oppbyggingen av en eksportrettet forsvarsindustri og produserer en rekke våpensystemer som kan konkurrere på det internasjonale markedet – uten for mange politiske betingelser. Tyrkisk militærindustri har utviklet et sett av autonome droner som kan operere langt inne på fiendtlig territorium og selv engasjere og ødelegge mål som kommandoposter, luftvern, stridsvogner og artilleri. De er relativt billige, har lang utholdenhet, og kan være vanskelige å oppdage grunnet liten signatur og størrelse. Disse systemene har blitt testet og utprøvd i Syria og i Libya, og det finnes få eller ingen spesialiserte mottiltak – konvensjonelt luftvern er lite egnet til å engasjere slike mål.
Tyrkia støttet Aserbajdsjan også på andre måter. Det fant sted en omfattende trening i bruk av dronene gjennom mange måneder før kampene brøt ut. Leiesoldater fra Syria ble rekruttert og transportert til fronten av Tyrkia, der de spilte en viktig rolle i fremste linje. Tyrkisk diplomati har også ytt støtte og president Erdogan kan notere seg en betydelig utenrikspolitisk seier, som også styrker hans popularitet hjemme. De har gjennom det militære engasjementet opparbeidet stor innflytelse i et sensitivt område. Russland, som er den egentlige taperen i denne sammenhengen, unnlot å støtte én part for å unngå å støte den andre. Dette førte til stor bitterhet og harme i Armenia. Etter at nederlaget var et faktum, tok store folkemengder til gatene og i et angrep på parlamentet ble sentrale politikere regelrett lynsjet i tumultene.
Mange forbinder droner med de store amerikanske modellene som Predator og Reaper, kjent fra Irak og Afghanistan. Det var imidlertid andre typer av mer taktisk karakter som ble benyttet i Kaukasus. Sentralt stod det tyrkiske systemet Bayraktar TB2, som er en drone for midlere høyder, med lang rekkevidde, god evne til å rekognosere store områder og kapasitet til å bære forskjellige våpen med høy presisjon. Det ble også benyttet et annet system, produsert i Israel av IAI, kalt Harop 2, eksportert til både Tyrkia og Aserbajdsjan. Denne dronen er samtidig et våpen, siden den er ment å angripe målene direkte, altså ved å ødelegge målet gjennom direkte treff og en stridsladning. Harop kan heime inn på elektronisk utsendelse eller styres mot målet ved hjelp av elektro-optiske sensorer. Om den ikke benyttes i strid, vender den tilbake til basen. Det er i dag flere land – i tillegg til de nevnte også Kina – som produserer tilsvarende droner, og disse har blitt eksportert til en rekke land, herunder Ukraina og India. Det faktum at Aserbajdsjan til de grader kunne knuse en konvensjonelt sterk motstander, har gjort mange oppmerksomme på den militære verdien av disse våpnene. I Libya har Tyrkia demonstrert at dronene deres er i stand til effektivt å bekjempe avanserte russiske luftvernsystemer, som Pantsir.
Bilde 2: At Aserbajdsjan kunne knuse en konvensjonelt sterk motstander, har gjort mange oppmerksomme på den militære verdien av droner. Etter 44 dagers kamp måtte Armenia regelrett overgi seg, og dronene var den avgjørende faktoren. Det tyrkiske systemet Bayraktar TB2, som er en drone for midlere høyder og med lang rekkevidde, sto spesielt sentralt. Foto: AFP.
Urolighetene i Kaukasus startet omgående etter Sovjetunionens fall. Den armenske enklaven Nagorno-Karabakh hadde status som en autonom region inne i Aserbajdsjan, men med en stor minoritet av aserierer. Konflikten blusset opp gjentatte ganger, blant annet i 2016, men Armenia var alltid overlegen militært og teknologisk. Det finnes mange indikasjoner på at Tyrkia i løpet av sommeren 2020 trente de aserbajdsjanske styrkene i bruken av dronene, som etter tilgjengelige videoer og bilder må ha blitt anskaffet i et antall av flere hundre. Begge sider har relativt effektive luftvernsystemer, og konvensjonelle jagerfly og kamphelikoptre spilte en minimal rolle i kampene. Det fantes derimot ingen mottiltak, hverken elektroniske eller kinetiske, som kunne oppdage og bekjempe de små, passive dronene som angrep uten varsel. Tapene i tungt materiell var oppsiktsvekkende høye. Troverdige analyser indikerer at Armenia mistet 185 stridsvogner T-72, 147 enheter tauet artilleri og 19 selvdrevet, 72 stykker rakettartilleri, og en rekke andre systemer – inkludert fem batterier av luftvernsystemet S-300. Også soldater i skyttergraver og stillinger ble angrepet, noe som hadde en ødeleggende virkning på moralen til soldatene som så at de ble drept og skadet uten varsel og uten mulighet til å forsvare seg selv. Tapene på den andre siden var minimale i forhold, kanskje i størrelsesorden kun en syvendedel. Etter 44 dagers kamp måtte Armenia regelrett overgi seg og innrømme at de var slått, for å unngå å miste hele enklaven. Dronene var den avgjørende faktoren. Aserbajdsjan kunne ta tilbake områdene rundt og også deler av selve Nagorno-Karabakh. En direkte landforbindelse mellom Aserbajdsjan og Tyrkia kan nå etableres og Tyrkia skal utstasjonere fredsbevarende styrker i landet – i et område som tradisjonelt har vært forbeholdt russiske interesser. Russiske styrker skal stasjoneres i den delen av enklaven som fortsatt er under armensk kontroll.
Tyrkia og Russland er dermed blitt konkurrenter på et nytt område, i tillegg til Libya og Syria. Dette rimer dårlig med det bildet man ofte blir presentert av presidentene Erdogan og Putin som tilsynelatende har gode personlige forbindelser. Tyrkia har utvilsomt tråkket Russland på tærne i Kaukasus og grepet inn i en konflikt med et land som er medlem av CSTO (selv om Nagorno-Karabakh er definert utenfor traktaten). Dette kan ikke falle i god jord i Moskva, og det er å vente at den strategiske rivaliseringen mellom dem vil få nye utslag i årene som kommer.
(Kilder: Nyhetsartikler fra perioden, Oryxspionkop.com, NMT)
NATOs toppmøte 14. juni
Bilde 3: Det har alltid knyttet seg stor interesse til sluttkommunikeene fra toppmøtene til NATO, og som i så mange andre dokumenter, er det ofte det som ikke nevnes som forteller leseren mest. Foto: NATO.
Blant en rekke møter i juni, mellom den amerikanske presidenten og internasjonale organisasjoner og land som Russland, ble spesielt NATO toppmøtet i Brussel karakterisert som en suksess. Mange i NATO tok imot president Biden i den forståelsen at forbindelsene landene imellom nå var tilbake til det «normale», etter fire år med president Trump, som ble vurdert som mer uforutsigelig. Trump reiste spørsmål ved vedtatte sannheter som NATOs samhold i tykt og tynt – han satte krav om et likeverdig bidrag til alliansen, et krav som alltid har vært uttrykt, men i langt mer forsiktige og diplomatiske vendinger. Trump gjorde det klart at dette ikke kunne fortsette og at manglende oppfølging ikke bare kunne, men ville få konsekvenser. Dette virket som en kalddusj på mange, men hadde utvilsomt en virkning. Den nåværende administrasjonen står på de samme kravene, selv om tonen er en annen.
Det har alltid knyttet seg stor interesse til sluttkommunikeene fra toppmøtene til NATO som alle er tilgjengelige på NATOs web-sider. Tradisjonelt har disse vært dokumenter med 60 – 90 paragrafer, selv om dokumentet fra møtet i 2018 kun var på ni-ti. Likevel har alle kommunikeene etter 2014 inneholdt en fordømmelse av Russlands ulovlige okkupasjon av Krim, og fra 2018 også tatt opp Kinas ambisjoner globalt og selvsagt to-prosents kravet til forsvarsformål.
I linje med tidligere år blir Russland nevnt som den største trusselen, spesielt deres aggressive militære opptreden. Kina blir omtalt som en potensiell trussel, uten at man samtidig også nevner de formuleringene vi har sett tidligere – at Kina også representerer en mulighet for samarbeid. Dette er signifikant, siden dette kommer frem i et dokument som alle NATOs tretti nasjoner stiller seg bak. Andre trusler, som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, nevnes spesifikt. Det nye er at klimaendringer er kommet til som en trussel som har militære implikasjoner. Som i så mange andre dokumenter, er det ofte de forholdene som ikke nevnes som forteller leseren like mye som det som virkelig står der. Endringer fra tidligere toppmøter kan også gi en formening om hvordan den kollektive tankeprosessen i NATO-landene utvikler seg.
NMT har tidligere omtalt studien NATO2030, som anbefaler en rekke tiltak for å modernisere alliansen, spesielt interne politiske prosesser. Toppmøtet godkjente denne studien formelt. Praktisk betyr dette et dokumenter som NATOs Strategiske Konsept (som for øvrig var håpløst foreldet) nå skal oppdateres. Men NATO2030 går mye lengre, på mange områder. I sluttkommunikeet blir derfor NATO-paktens artikkel 3, som omtaler nasjonenes fremste plikt er å ivareta et adekvat nasjonalt militært forsvar, nevnt spesielt, noe som ikke har vært tilfelle på mange år.
Over en rekke paragrafer beskriver kommunikeet forholdet til Russland. I svært klare ordelag listes alle alliansens motsetningsforhold til Russland – hvis Moskva ønsker et bedre forhold til NATO og Vesten, er paragrafene 9 – 15 et godt sted å begynne. Tonen er direkte og ikke mulig å misforstå. Listen over anklagepunkter omhandler alt fra cyberangrep til den militære intervensjonen i det østlige Ukraina. Det er ikke rom her for å kommentere alle punktene i listen, men de omhandler så og si alt – med unntak av de arktiske områdene rundt Norge.
Kommunikeet tar for seg de fleste store utfordringene for medlemslandenes sikkerhet, både land (som Kina), områder (som Sahel i Afrika) eller på felt som atomvåpen, terrorisme, teknologi – i det hele det som kommer under alliansens «360 degree approach», altså alle truslene og utfordringene som vi står overfor. Som nevnt har alle NATOs statsledere og nasjoner stilt seg bak og godkjent dokumentet – det er derfor mye mer enn bare snakk. Når man går gjennom dokumentet, spesielt når man leser de foregående kommunikeene i parallell, får man en god forståelse for alliansens utfordringer – dette gjelder både venner og fiender.
(Kilder: NATO.int, NMT)