Støtte til militært treningssenter i Georgia – en usannsynlig suksesshistorie

Norge har siden 2015 sammen med andre nordiske og baltiske land, ledet Natos bidrag til å bygge opp et multinasjonalt trenings- og øvingssenter i Georgia – Joint Training and Evaluation Center (JTEC). Innsatsen har fått stor anerkjennelse både i Georgia og blant allierte, men er ellers i store trekk ukjent utenfor de miljøer som har vært direkte involvert. 1. november 2020 avsluttes formelt etableringsfasen av senteret samtidig som Nato-bidraget underlegges Joint Forces Training Center (JFTC) i Bydgoszcz i Polen. Norge opprettholder team-ledelsen i en overgangsfase, men vil etter planen trekke bidraget hjem sommeren 2021. Det kan derfor nå være tid for å se nærmere på hvorfor denne innsatsen har lykkes, og på hvilke lærdommer det er mulig å trekke ut for fremtidige bidrag av samme type.

Iver Johansen er forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt.

AV IVER JOHANSEN

Innledning

På Nato-toppmøtet i Wales i september 2014 erklærte Nato at alliansen har: «… endorsed a substantial package for Georgia that includes defence capacity building, training, exercises, strengthened liaison, and enhanced interoperability opportunities.” Ifølge kommunikeet fra møtet var formålet med pakken å styrke Georgias evne til samvirke med Natos militære styrker, og «… advance in its preparations towards membership in the Alliance.”

Dette var ikke første gang Georgia sto på Natos dagsorden. Seks år tidligere, foran toppmøtet i Bucuresti i april 2008, hadde det foreligget et forslag om å tildele Georgia (og Ukraina) en Membership Action Plan – normalt en ren formalitet og forstadium til fullt medlemskap. Forslaget strandet imidlertid på motstand fra blant andre Tyskland og Frankrike, og etter at Russland kort tid etterpå intervenerte militært, ble alle medlemskapsplaner lagt på is.

Nå var altså Georgia igjen havnet på alliansens dagsorden. Så hva var nytt denne gangen?

I mars 2014 hadde russiske styrker inntatt Krim-halvøya i Ukraina og kort tid etterpå gjennomført en formell anneksjon. Hendelsene på Krim ble senere fulgt opp med at Russland igangsatte en krig per stedfortreder i Øst-Ukraina, den 17. juli ble et passasjerfly tilhørende Malaysia Airlines (MH-17) skutt ned av et russisk luftvernsystem, og i august var regulære russiske styrker involvert i slaget ved Ilovajsk. Utenfor Europa hadde Den islamske stat tatt kontroll over store områder i Irak og Syria, og truet med å velte regimet i Bagdad.

Støttepakken til Georgia kom derfor som en del av en større Readiness Action Plan for å styrke evnen til møte militære utfordringer i utkanten av allianseområdet.

I etterkant av Wales-møtet bestemte de nordiske forsvarsministrene å opprette en felles kapasitet for militær rådgiving og assistanse. Nordic Baltic Assistance Programme (NBAP) var tenkt som en «pakkeløsning» som raskt kunne settes inn i Nato-, EU- eller FN-ledete programmer. Det ble videre besluttet at de nordiske landene skulle gå sammen om etableringen av et militært treningssenter, Joint Training and Evaluation Centre (JTEC), i Georgia, og at NBAP skulle være rammen for bidraget. Norge tok på seg ansvaret med å lede innsatsen ved senteret i etableringsfasen med støtte fra Danmark, Latvia og Litauen. Planen var å starte opp våren 2015 og etablere en ledelsesstruktur i samvirke med offiserer fra Georgia.

Det politiske terrenget: Georgia, Russland og Nato

Georgia fremstår for en iakttaker som noe av et særtilfelle. Geografisk ligger landet i Asia, men er kulturelt og politisk orientert mot Europa. Landets språk har ingen kjent forbindelse med noen annen språkfamilie; det har til og med sitt eget og helt unike alfabet. Politisk har Georgia siden selvstendigheten i 1991 opplevd både borgerkrig, revolusjon og krig med Russland, men fremstår i dag som et stabilt demokrati basert på en liberal politisk filosofi.

Georgias forhold til seg selv og til omverdenen er altså ikke alltid lett å få grep om. En tilnærming til å forstå dagens situasjon kan imidlertid være å søke langs to dimensjoner – identitet og politisk nødvendighet.

Georgias kultur og historie strekker seg tilbake til antikken og er formet av beliggenheten i et skjæringspunkt mellom øst og vest. Vestlige impulser – ikke minst ideen om nasjonalt selvstyre – vant imidlertid avgjørende innpass mot slutten av 1800-tallet. Rask økonomisk vekst, ikke minst som følge av store – hovedsakelig tyske – investeringer i mineralutvinning og annen industri, bidro til at Georgia ved starten av det tjuende århundre fremsto som en europeisk utpost på sørsiden av Kaukasusfjellene.

Naboskapet til Russland har imidlertid gjennom mer enn 200 år snevret inn Georgias politiske handlingsrom. Georgia ble annektert av det russiske tsar-dømme i 1801 og kom under direkte styre fra Moskva. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Georgia selvstendighet, og en regjering ble etablert i Tbilisi. Selvstendigheten ble imidlertid bare et kort mellomspill, og i 1921 ble landet inntatt av Den røde arme og gjort til en del av Sovjetunionen.

Proklamasjonen av en selvstendig georgisk stat i april 1991, mens Sovjetunionen var på full fart mot oppløsning, innledet en periode med indre politisk strid og borgerkrig. I tillegg spilte Russland en aktiv rolle for å hindre en konsolidering av den nye staten gjennom å støtte opp under separatister i de autonome områdene Abkhasia og Sør-Ossetia.

Utgangspunktet for det georgiske statsbyggingsprosjektet var dermed – for å si det forsiktig – ikke det beste. Georgia hadde ingen internasjonale forbindelser, lite kunnskap om verden utenfor og ingen erfaring med å forholde seg til andre makter enn Russland. Landet var dessuten innvevd i det tidligere sovjetiske – nå russiske – økonomiske systemet samtidig som Russland dominerte regionen militært. Vesten hadde på sin side ingen vesentlige interesser i regionen, ingen økonomiske forbindelser og heller ingen muligheter til å balansere Russland militært.

Med vestlig støtte som bare en fjern og lite realistisk mulighet, fremsto en eller annen form for allianse med Russland som det eneste mulige alternativet. Når dette likevel ble ansett som uaktuelt, og landet i stedet valgte å søke støtte i vest – i første rekke hos USA og Nato – kan dette følgelig ikke forklares kun som et resultat av politisk hensiktsmessighet. I stedet fremstår den viktigste enkeltfaktoren å være kulturell orientering og selvforståelse – kort sagt identitet. Georgiere oppfatter seg selv rett og slett som et vestlig europeisk land.

Vendingen vestover ble innledet med medlemskap i North Atlantic Cooperation Council i 1992 og Partnership for Peace-programmet i 1994. Det oppsto etter hvert også en økende erkjennelse i USA av at Russland ville være en strategisk konkurrent i regionen, samtidig som amerikanske oljeselskaper begynte å skyve på for å etablere en sikkert transportrute for olje og gass fra Det kaspiske hav til markedene i vest.

Med den såkalte Roserevolusjonen i 2003, rettet mot korrupsjon og vanstyre under president Eduard Sjevardnadse, fikk imidlertid forholdet mellom Georgia og USA ny kraft. USA fikk en vestorientert alliert i Transkaukasia, mens den nye presidenten, Mikhail Saakasjvili, så en mulighet til å bruke USA og Nato som ryggdekning for å realisere sin overordnede politiske ambisjon: å samle landet gjennom et oppgjør med de russiskstøttede marionettregimene i Abkhasia og Sør-Ossetia.

Under Natos toppmøte i Bucuresti i april 2008 ble det gitt klare signaler om et fremtidig medlemskap i alliansen, men uten at det ble satt noen presis dato eller inngått avtale om en Membership Action Plan. Her var USA pådriveren; europeiske Nato-land med Tyskland og Frankrike i spissen var langt mer reserverte mot å få to uløste nasjonalitetskonflikter, som i tillegg var direkte knyttet til russiske sikkerhetsinteresser, inn på innsiden av allianseområdet.

Forslaget ble nedstemt. Likevel kan Georgia ha oppfattet utfallet av møtet som at landet i praksis allerede hadde en sikkerhetsgaranti, og da sør-ossetiske separatister i august samme år gjennomførte en serie angrep mot georgiske landsbyer, marsjerte georgiske styrker inn i hovedstaden Tskhinvali. Dette ble startskuddet for en storstilt russisk offensiv som endte med russisk okkupasjon av begge utbryterrepublikkene, og med nederlag både for Tbilisi og de kreftene i Vest som ønsket å trekke Georgia inn i alliansen.

Russland hadde med dette markert hvor grensen gikk for vestlig innflytelse i landets nærområder og hadde demonstrert evne og vilje til å bruke overveldende militær makt for å hevde sine interesser. Krigen demonstrerte dessuten med all ønskelig tydelighet at Georgia, på tross av alle gode ønsker og intensjoner, når det kom til stykket spilte en marginal rolle i de vestlige stormaktenes strategiske kalkyler.

Den viktigste konsekvensen av krigen var at Georgias territorielle splittelse ble gjort permanent. Utsiktene til når og hvordan en fremtidig samling av landet kunne skje fremsto etter dette som høyst uklare. Krigen fremtvang dessuten en nullstilling av Georgias strategiske ambisjoner og en erkjennelse av at det strategiske partnerskapet med USA og Nato måtte gjenetableres på et nytt og mer realistisk grunnlag.

Bilde 1: Støttepakken til Georgia kom som en del av en større Readiness Action Plan for å styrke evnen til møte militære utfordringer i utkanten av allianseområdet. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Natos støttepakke til Georgia

Da Substantial NATO-Georgia Package ble vedtatt på Wales-møtet i Nato i september 2014, var det både en respons på en akutt sikkerhetspolitisk utfordring, og en løsning på et oppdemmet behov for å få forholdet til Georgia inn i fastere former, men uten fullt ut å imøtekomme kravet om å innvilge landet medlemskap. Pakken balanserte dermed mellom to formål: på den ene siden et selvstendig tiltak for å bygge opp under Georgias sikkerhet, og på den andre et ledd i en prosess som primært har mening dersom den til slutt ender opp i medlemskap i Nato. Spørsmålet om hvor vekten ligger er vitalt, men har ikke noe klart svar.

Støttepakken til Georgia er uansett det mest omfattende samarbeidet Nato har med noe ikke-medlemsland, og pakken er unik for Georgia. Forskjellen fra fullt medlemskap er likevel vesentlig på ett avgjørende punkt – Georgia omfattes ikke av den solidariske sikkerhetsgarantien som ligger i Atlanterhavspaktens artikkel 5. Pakken inneholder heller ingen klar vei til medlemskap tilsvarende en Membership Action Plan.

Den kan derimot betraktes som et slags minste felles multiplum: den gir Nato flere handlingsalternativer enn fullt medlemskap, den representerer de mest omfattende tiltak det er mulig for alliansens medlemsland å bli enige om samtidig som den gir praktiske bidrag til å styrke Georgias sikkerhet.

Det nordisk baltiske samarbeidet og JTEC

Det nordisk-baltiske samarbeidet påtok seg ansvaret for å støtte opprettelsen av et militært treningssenter – Joint Training av Evaluation Center (JTEC) som del av Natos støttepakke til Georgia og med Norge som ledenasjon. På norsk side ble oppgaven gitt til Forsvarets spesialstyrker som skulle bidra med to offiserer, inkludert lederen av støtteteamet, mens Danmark, Latvia og Litauen bidro med de øvrige.

Det nordisk-baltiske teamet etablerte seg i Tbilisi våren 2015. Oppdraget, som var gitt av Nato International Staff (IS), var å utarbeide en konseptuell løsning for organisering og drift, og å bidra i ledelsen av senteret i en femårsperiode frem til november 2020.

Organisk utvikling av oppdraget

Senterets viktigste formål skulle være å øke georgiske styrkers evne til å operere sammen med allierte og partnere, og å utvikle oppdragsbasert ledelse som grunnprinsipp i føringen av tropper. Ut over dette inneholdt oppdraget svært lite informasjon om hva som skulle realiseres. Uten noen konkret modell, og med bare generelle føringer fra alliansens sentrale organer, ble det meste av avklaringer, fra praktiske detaljer til beslutninger med politisk rekkevidde, overlatt til oppstart-teamet. Mulighetsrommet for å realisere oppdraget var derfor uvanlig stort.

I utgangspunktet kan denne typen oppdrag angripes på to motsatte måter. Enten gjennom en strukturert, planmessig metode hvor iverksettelse følger nøye oppsatte mål og planer, eller en mer pragmatisk tilnærming hvor man prøver og feiler seg frem i en direkte og løpende kontakt med det institusjonelle og fysiske miljø en opererer i.

Bilde 3: Georgias kultur og historie strekker seg tilbake til antikken og er formet av beliggenheten i et skjæringspunkt mellom øst og vest. En Georgiansk soldat i Camp Norio utenfor Tbilisi i Georgia i 2016. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

I dette tilfellet, med både begrensede ressurser og knapp tid til rådighet, og i tillegg et svært komplekst miljø med interessenter på både georgisk, alliert og nordisk side, var en strukturert og planmessig tilnærming i praksis ikke mulig. Nøkkelen for å lykkes ble derfor at ledelsen for oppdraget forsto at det måtte produseres konkrete, synlige resultater raskt, og at den fant en vei for å realisere dette.

Et avgjørende punkt var beslutningen om å etablere et fysisk anlegg for trening og øving og identifiseringen av en konkret lokasjon for dette, noe som ga initiativet synlighet og målbar tilstedeværelse med stor psykologisk betydning. Det ble også prioritert å opprettholde løpende kontakt mot Natos sentrale organer, mot allierte og partnerland, og mot georgiske myndigheter for å unngå at hele prosessen stoppet opp dersom en skulle møte motstand i én retning.

Kommando og kontroll

JTEC ble etablert uten at det fantes noen avklart og veldefinert løsning for kommando og kontroll. Sentrale spørsmål var: Hva var relevante kommandoledd i Natos militære struktur? Hvordan organisere samvirke med Georgia – militært og politisk? Hvordan skulle nasjonale bidrag organiseres og ledes?

JTEC var ikke etablert som en del av Natos styrkestruktur, og det var derfor ikke naturlig å knytte senteret til et bestemt hovedkvarter i natostrukturen. Prinsipielt lå Nato-bidraget til JTEC under International Staff, men i praksis ble International Military Staff (IMS) i Nato-hovedkvarteret det sentrale innslagspunktet i alliansen for mer overordnede avklaringer og «guidance». Dette løste imidlertid ikke spørsmål knyttet til den daglige ledelsen av senteret, som i hovedsak forble uavklart og henvist til ad hoc-løsninger gjennom hele etableringsfasen.

JTEC var i startfasen etablert med et kontor i tilknytning til det georgiske forsvarsdepartementet. På georgisk side var innledningsvis interessen heller lunken, og det ble derfor helt nødvendig å løsne den tette knytningen til departementet og flytte virksomheten ut til de områdene hvor det praktiske arbeidet foregikk. Dette innebar i praksis at JTEC-teamet måtte operere med stor grad av selvstendighet uten at noen klar politisk kommandolinje var etablert.

Når man lyktes med å løse oppdraget skyldes dette at man i hovedsak valgte å fokusere på det praktiske og dermed klarte å holde mulige politiske motsetninger på avstand. Spesielt tre faktorer fremstår som sentrale: (i) utbredt aksept for å operere med vide fullmakter, (ii) evne til å skape konkrete resultater raskt og (iii) politisk forankring på øverste nivå i Nato.

På norsk side var JTEC-oppdraget uvanlig åpent formulert. Instruksen slår blant annet fast at Forsvaret selv skal «velge modell for å føre kommando over og administrere deployert norsk personell.» Eierskapet til bidraget ble plassert hos Forsvarets spesialstyrker (FS), og her har oppfølgingen vært god. Det har ikke nødvendigvis vært situasjonen ellers i Forsvaret hvor bidragets beskjedne omfang (to offiserer) gjør at det «drukner» mellom de tyngre engasjementene blant annet i Midtøsten og Afghanistan.

På den annen side har den høye politiske profilen knyttet til Georgia og støttepakken gitt bidraget økt status i den politiske «kommando»-linjen, først og fremst Norges delegasjon i Nato (NORDEL), Militærmisjonen i Brussel (MMB) og Utenriksdepartementet (UD).

Faktum er at JTEC har skapt politisk effekt av et i utgangspunktet militært verktøy: internt i alliansen, ved å gi samarbeidet med Georgia konkret innhold; regionalt, ved styrke Georgias evne til å ivareta egen sikkerhet. Begge deler har klare koblinger til norsk sikkerhet. For det første, gjennom å dokumentere norsk evne til å løse et krevende oppdrag for alliansen. For det andre, ved å bidra til stabilitet i Russlands randsone.

Med den – i skrivende stund – pågående utviklingen i konflikten om enklaven Nagorno-Karabakh, legges det ytterligere elementer til en allerede komplisert regional sikkerhetssituasjon. Her står den russiske klientstaten Armenia mot Aserbajdsjan som på sin side kan trekke på støtte fra Nato-landet Tyrkia.

Utviklingen åpner et stort mulighetsrom, også med tenkbare koblinger til Norges nærområder. De argumenter som talte for at Norge i sin tid tok på seg oppdraget i Georgia er med andre ord ikke blitt mindre, noe som isolert sett kan tilsi en videreføring av engasjementet, også ut over sommeren 2021.

Eierskap

«Eierskap» er erkjent som kritisk for å skape varige resultater. I situasjoner hvor en mottaker av assistanse mottar hjelp fra en giver vil derfor den langsiktige suksess være avhengig av at mottakeren er motivert og har ressurser til å overta eierskapet når hjelpen opphører.

Inntil nylig har direkte involvering fra Nato – primært gjennom teamleder og NBAP-teamet – vært en forutsetning for fremdrift i JTEC. Eksempelvis var det først etter betydelig press og med trussel om å legge tiltaket i bero, at det georgiske forsvarsdepartementet påtok seg ansvar for videreføring av det. Spørsmålet er om omorganiseringen høsten 2020 endrer vesentlig på forutsetningene for understøttelse og prioritering av senteret på georgisk side.

Umiddelbart er det ingen klare grunner for at det skal skje. For det første vil det fortsatt være et tydelig Nato-fotavtrykk ved JTEC hvor Nato-teamet, som i dag er en del av SNGP, fortsetter som JFTC-advisors.

For det andre investerer Georgia nå betydelige ressurser i JTEC – senteret omfatter blant annet omkring 450 stillinger i Georgias militære struktur. Betydningen styrkes dessuten av at JTEC ikke bare er et rent militært, men kanskje først og fremst et politisk virkemiddel for å styrke Georgias kontakter med Nato, og her er målet i siste instans medlemskap i alliansen. Siden Nato-medlemskap er definert som en vital sikkerhetspolitisk interesse, er dette noe som sterkt påvirker incentivene til å videreføre tiltaket.

Hva kan vi lære?

Hvilke lærdommer og erfaringer er det mulig å trekke ut fra JTEC-bidraget som kan ha verdi for andre bidrag av denne typen?

Ulike oppdrag krever skreddersydde løsninger

Den viktigste lærdommen er at ulike oppdrag er unike og krever løsninger som er skreddersydd. Dette er på én måte en selvsagt og intuitiv konklusjon, men er likevel noe som er vanskelig å få til i praksis. Oppdraget må også ledes lokalt. Militære rådgivningsoppdrag vil alltid være påvirket av fysiske og sosiale forutsetninger i komplekse samspill som ikke vil være mulig å avdekke fra hovedkvarter fjernt fra operasjonsområdet. Dette gjelder ikke minst i tilfellet Georgia som i stor grad er definert gjennom å være fjernt fra det sentrale nato-området og samtidig nært Russland.

Tidlig involvering og organisk vekst

Behovet for lokal tilpassing krever en forståelse av operasjonsmiljøet som trolig ikke er mulig å oppnå fra avstand. Tanker og ideer skapt i et hovedkvarter i Nato eller Norge vil sjelden treffe godt i møte med den komplekse lokale virkeligheten. For å løse dette er to faktorer spesielt viktige: Personell med ansvar for gjennomføringen må reise til området og bruke tid med lokale aktører, og oppdraget må ha mulighet til å vokse organisk.

Dette burde være enkle retningslinjer å følge.

Likevel gjøres i praksis mye planlegging og forberedelser før de som faktisk skal utføre oppdraget identifiseres og inkluderes. Planleggingen skjer som oftest på strategisk nivå i møter mellom departement og forsvarsstab. For mer overordnede politiske tiltak vil dette ofte være tilstrekkelig, men for oppdrag som også skal ha militær effekt må planleggingsnivåene knyttes sammen tidligere.

Georgia kan kanskje synes som et spesielt komplisert kasus, men det er heller regelen enn unntaket at denne typen oppdrag må løses i politiske, sosiale og militære miljøer preget av høy kompleksitet. Tidlig involvering hvor personell får tid til å forstå den lokale situasjonen og eksempelvis finne ut om en kan bo i området eller må pendle, og hvor lange perioder en skal være i området, er derfor en viktig forutsetning for å lykkes. Her kan det skytes inn at i et tilfelle som JTEC, hvor målet var å skape konkrete resultater på kort tid, er det vanskelig å komme unna at personellet må bo i operasjonsområdet.

I tillegg utfordrer etablerte beslutningssykluser for operasjoner behovet for å kunne vokse organisk i takt med lokale behov. Dette gjelder spesielt for tilgang på ressurser, finansiering og personell. Et komplekst operasjonsmiljø tar ikke hensyn til blant annet søknadsrunder for personell, finansiering av oppdukkende utgifter og andre administrative forhold. For å legge til rette for organisk vekst må det legges opp til en løpende beslutningsprosess for tilgang på ressurser.

Nasjonal kommando- og kontrollstruktur tilpasset det enkelte oppdrag

JTEC-oppdraget ble etablert uten at det fantes noen veldefinert kommando- og kontrollstruktur. Dette er neppe unikt. Snarere er det nok et mer allmenngyldig trekk ved stadig mer komplekse operasjonsmiljø at «unity of effort» er viktigere enn «unity of command».

Bidrag av denne typen vil alltid måtte forholde seg til aktører med svært ulike motiver og interesser. Bidraget må følge lokale myndigheters pålegg og ønsker, samtidig som de skal tilfredsstille Nato og andre sivile og militære aktører i området. Dette er ytre rammebetingelser vi fra norsk side kan gjøre lite for å endre. Det vi derimot kan gjøre noe med, er å sette opp en nasjonal kommando- og kontrollstruktur som er tilpasset det enkelte oppdrag.

En slik kommando- og kontrollstruktur må sikre de beste mulighetene for oppdragsløsning samtidig som behovet for nasjonal kontroll og styring tilfredsstilles. Hvordan en løsning som ivaretar begge hensyn bør se ut, er ikke nødvendigvis gitt.

Prinsipielt bør denne typen oppdrag underlegges Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Dette plasserer oppdraget der det hører hjemme i den militære kommandolinjen og sikrer oppmerksomhet og prioritering internt i Forsvaret.

På den annen side tyder erfaringene fra Georgia på at enkelte oppdrag – spesielt de som er små i volum, men som har høy politisk profil – kommer mer til sin rett når de kobles direkte til instanser som håndterer utenriks- og sikkerhetspolitikk: NORDEL, MMB og UD.

Sannsynligvis finnes det ingen universalløsning. Behovet for kontroll (FOH) må balanseres mot behovet for å løse praktiske problemer «på bakken» i samvirke med Nato og andre medlemsland. For det siste formålet, og som det var tilfelle i JTEC-oppdraget, kan NORDEL spille en sentral rolle som ankerpunkt og formidler. I dette tilfellet tippet imidlertid det hele i en viss grad over til at linjene til Forsvarets sentrale elementer (FST, FOH) ble litt vel utydelige. At denne uklarheten kunne oppstå er imidlertid en indikasjon på at dette er et spørsmål som fortjener en mer systematisk gjennomgang og avklaring.

Målrettet utdanning for militær rådgiving og assistanse

Innsatsen til det første teamet som ble sendt ned til Georgia var avgjørende for den påfølgende suksessen til JTEC. Den riktige kombinasjonen av pågangsmot, personlig overbevisning, tilpasningsevne og sosial omgjengelighet gjorde det mulig å manøvrere i det komplekse miljøet lokalt og legge til rette for å skape hurtig effekt.

Det vil imidlertid være en lite hensiktsmessig planforutsetning at en alltid vil finne rett kvinne eller mann til jobben. Institusjonalisering innebærer å bygge kompetanse og rutiner som fungerer uavhengig av enkeltindivider.

Evne til å lede i komplekse miljøer er egenskaper som kan trenes og utvikles, men der det per i dag ikke finnes noen konkret utdanning innenfor Forsvarets skole- og utdanningssystem. Strategisk rådgivning innenfor militær virksomhet krever en kombinasjon av ferdigheter. Det bør derfor etableres et rettet utdanningsløp for personell som er tiltenkt en rolle i denne typen rådgivning. Utdanningen må ikke nødvendigvis plasseres innenfor Forsvarets nåværende utdanningssystem, men kan dra nytte av tilbud på universitets- og høyskolenivå nasjonalt og internasjonalt.

Kilder

Denne artikkelen bygger på en analyse av det norske bidraget til etableringen av Joint Training and Evaluation Center under FFI-prosjektet Forsvarets spesialstyrker mot 2040. Analysen er dokumentert i Iver Johansen og Torgeir Mørkved, Sikkerhetssektorreform i Georgia. En vurdering av Forsvarets bidrag til Nato-Georgia Joint Training and Evaluation Center (JTEC), FFI-rapport 20/01504. Ellers er de sentrale kildene som er brukt i artikkelen de følgende:

Georgia og Nato:

Coffey, L. (2018). NATO Membership for Georgia: In U.S. and European Interest. The Heritage Foundation Special Report

Gallis, P. (2008). The NATO Summit at Bucharest, 2008. Congressional Research Service

Nato (2014). Wales Summit Declaration

Historie og samfunn:

Bukkvoll et al. (2009). Krigen i Georgia – konsekvenser for Norge?, FFI-Rapport 2009/00268

Gvelesiani, R., & Maisuradze, N. (2014). German Capital in Georgia at the End of the 19th and at the Beginning of the 20th Centuries and its Importance. Cambridge Scholar Publishing

King, Charles (2001). Potemkin Democracy: Four Myths about Post-Soviet Georgia, The National Interest, 64, s. 93-104

MacFarlane, Neil S. The Reluctant Patron: Georgia-US Relations, i Kakachia, K. & Skardziute-Kereselidze, R. (red.) (2013). Georgian Foreign Policy: The Quest for Sustainable Security. Konrad Adenauer Stiftung

Nodia, G. (2012). The August 2008 war: Main Consequences for Georgia and its Conflicts. Nationalities Papers, 40(5)

Nodia, Ghia. Divergent interests: What Can and Cannot be Achieved in Georgian-Russian Relations, I Kakachia, K. & Skardziute-Kereselidze, R. (red.) (2013). Georgian Foreign Policy: The Quest for Sustainable Security. Konrad Adenauer Stiftung

Petersen, A. (2008), The 1992-1993 Georgia-Abkhazia War: A Forgotten Conflict, Caucasian Review of International Affairs, 2(4), s. 187–199;

Sadri, Houman A. (2010). The Caucasus States, Praeger

Welt, C. (2019). Georgia: Background and U.S. Policy. Congressional Research Service.

JTEC og det nordiske bidraget

Assessment Report Presented to the International Staff of NATO HQ on the NATO-Georgia Joint Training and Evaluation Center, October 2015, s. 10.

Forsvaret (2017). Nordmannen som skapte Nato-historie

Forsvarsstaben (2015), Instruks – nordisk-baltisk kapasitetsbygging i Georgia, 2012/01747.

Intervjuer i Tbilisi 26.–29. november 2019