Stortinget og den lange krigen, 1991–2021,

Omtalt av Harald Høiback

På nettstedet Stratagem skrev kommunikasjonssjef ved Forsvarets høgskole Eivind Byre følgende om forskningens forhold til politiske prosesser:

“Utdanningsreformen i Forsvaret ble vedtatt av Stortinget for fem år siden. Vedtak av slike strukturelle reformer i rammen av det parlamentariske demokrati krever et grundig utredningsarbeid i forkant. Utredninger og øvrig saksgrunnlag skal passere embetsverk, statsråd, regjering og storting. En slik prosess er transparent. Det er med andre ord ingen god grunn til å spekulere i motivasjonen for utdanningsreformen. Den ble begrunnet klart og tydelig i stortingsproposisjonen (St.prp. 151 S, 2015-2016), som i tillegg ga rammer og føringer for utviklingen av Forsvarets utdanningssystem.

En litt kortere variant av det samme vil være: Valgte politikere er fornuftige mennesker som vet hva de gjør og som handler til det beste for oss alle. Det er med andre ord ingen god grunn til å spekulere i deres motivasjon for noe som helst.

Heldigvis finnes det folk, også på Byres egen arbeidsplass, som ikke deler det synet at politikere skal få holde på i fred. Selv om Stortingspolitikere skulle være de beste iblant oss, er det all mulig grunn til å se på hvordan de kommer til sine beslutninger, også i spørsmål som involverer bruk av militærmakt og dødelig vold.

Stortinget og den lange krigen er et festmåltid av en bok om nettopp politiske beslutninger, prosesser og kraftfelt. Her gyver folk med tung balast fra en rekke ulike fagfelt løs på mange sider av norsk politisk beslutningsfatning. Noen er selvfølgelig mer kritisk enn andre til både beslutningsprosess og beslutningsutfall, men alle har det til felles at de finner Stortingets rolle og virkemåte verdt å diskutere, sågar å forske på. Her er det derfor mye både og være enig og uenig i, men også mye ny lærdom å hente.

Denne boka gir ikke bare sikringskost for folk som skal gi seg i kast med de politiske labyrinter, men også et verktøyskrin og et treningsstudio. Det er ingen dum idé å ha lest litt i denne boken før man vil mene noe sterkt om for eksempel Norge og folkeretten, eller om norsk maktbruk i utlandet. Styrken man har til å trekke konklusjoner om for eksempel Grunnlovens betydning for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer, øker også betraktelig om man tar seg en tur innom denne boka først. Nå er det selvfølgelig ikke alt i denne boka jeg ville ha skrevet under på. For eksempel kan man jo spørre seg hva det blir igjen av krigsbegrepet om vi konkluderer med at Norge har vært i krig de siste tretti år. Men la ikke slikt stoppe deg i fra å lese (i) denne boken. Selv om «utredninger og øvrig saksgrunnlag skal passere embetsverk, statsråd, regjering og Storting» er det all mulig grunn til å sette av litt tid til å reflektere over hvordan pølser og politiske beslutninger egentlig blir til her til lands.