SPREDTE TANKER VED GARNISONEN I SØR-VARANGERS 100-ÅRS JUBILEUM

AV HJALMAR INGE SUNDE

Generalløytnant (R) Hjalmar Inge Sunde har vært øverstkommanderende i Sør-Norge, sjef for militærmisjonen i Brussel og fylkesmann i Aust-Agder.

Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), en avdeling i grenseland, så langt borte fra virkeligheten i Oslo som det var mulig for infanteristen å komme, det var mitt førstevalg da jeg var ferdig med Krigsskolen i 1960. Det var en besværlig reise den gang. Jeg dro fra Oslo 7. november og ankom Kirkenes 11. november. Min interesse for stedet der nord var vekket gjennom glimrende undervisning i krigshistorie, om kampene i Finnmark i 1944 og den tragiske skjebne til befolkningen under nedbrenningen av nesten all brukbar infrastruktur i fylket.

Dette var sterke inntrykk for en ung offiser, de brant seg inn og interessen for garnisonen, Sør-Varanger og Finnmark ble hengende med meg for resten av livet.

Det var interessant å lære hvordan man hadde vurdert tiltak for å hindre konfrontasjoner i grenseområdet på 1800-tallet. Skulle man iverksette militære tiltak eller noe annet? Den gang ble det noe annet. Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv ble reist som grensevern mot Russland etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Og slik var det til man i 1921 opprettet Garnisonen i Sør-Varanger, tre år etter at norske soldater som nøytralitetsvakt, begynte overvåking av grensen i 1918.

Kaptein Fredrik Oscar Brandt

Det var trange forhold for garnisonen i 1960, både på Høybuktmoen og langs grensen da jeg kom dit i 1960. Kasernen fra 1951 var overfylt. Den ene delen av loftet på kasernen rommet den om lag 40 mann store kanontroppen. I den andre ende bodde leiravdelingen. Det var utfordrende for troppssjefene å holde kustus. Selv fikk jeg plass på et kontor sammen med to offiserer, en korporal og en kontordame. Det hadde vært ok om det ikke også var en tam kråke der. Dette var det imidlertid liten tid til å tenke over. Her var en avdeling med full aktivitet, et samfunn for seg selv 11 km fra Kirkenes, og med grensen noen få kilometer unna. Det var kald krig!

I befalsmessa hang bilder av tidligere sjefer. Det første bildet viste en ung kaptein Fredrik Oscar Brandt. En interessant person som først tok fire års utdannelse ved forløperen til NTH før han tok krigsskolen. Utdannelsesforløpet var ualminnelig. Brandt fikk behov for alt han hadde lært, all entusiasme og initiativ som kunne mønstres, for å løse oppgavene og håndtere de kummerlige forhold den gang. At det å tjenestegjøre i grenseland var spesielt, fikk han oppleve da borgerkrigen raste i Finland og en avdeling kvitefinner gikk over grensen. Hans innsats ble satt pris på. Han ble utnevnt til ridder av Finlands hvite ros.

Det som var trangboddhet i 1960, ville for Brandt ha fortonet seg som overdådig. Han var en praktisk feltoffiser. Det var han som fikk bygget «verdens lengste gamme» og gjennomførte den sagnomsuste vintermarsjen fra Kirkenes til Elvebakken i Alta og tilbake igjen i 1927. Han var nok en av de best forberedte bataljonssjefer landet hadde da krigen kom i 1940. Da han ble drept i Dirdal, kapitulerte regimentssjefen.

Uten Brandts innsats, ville det ikke blitt noen militær motstand på Jæren i 1940. Han fikk enn verdig gravferd i Stavanger. Biskopen forrettet. Ved graven ble major Brandts minne hedret fra begge sider – som en tapper nordmann og en tapper og ridderlig motstander, og geværsalvene lød over graven som siste hilsen fra den falnes motstandere.

Et farlig kulturlandskap

Det var ikke mulig å tjenestegjøre ved garnisonen uten å se sporene etter krigen. Høybuktmoen flyplass var tyskernes østligste. Fly herfra bombet Murmansk og angrep sovjetiske fly og bakkestyrker. Jagdgeschwader 5 var en av de siste tyske flyavdelingene her. Den 9. oktober 1944 ble den kreditert for nedskyting av 85 sovjetiske fly. Store tyske styrker kjempet mot russerne ved Litsafronten. For en historieinteressert offiser var her mye å lære, mye å ta fatt i. I sin tid samlet jeg datidens tilgjengelige krigshistoriske materiale og skrev fire artikler i Norsk Militært Tidsskrift (NMT) i 1978 som fikk omfattende spredning.

Bilde 1: Major Fredrik Oscar Brandt var nok en av de best forberedte bataljonssjefer landet hadde da krigen kom i 1940, mye takket være hans erfaringer fra GSV. Foto: Nils Helge Amdals bildesamling.

På veien fra Tårnet til Korpfjell var det spesielt lett å finne etterlatenskaper fra kampene. Brøytestikkene lengst i øst var prydet med gjennomhullede tyske hjelmer. I 1965 under utbedringer på Korpfjellveien, gikk en bulldoser på en gjenglemt tysk stridsvognsmine og ble totalt ødelagt. Føreren av bulldoseren ble drept. Selv småveier rundt flyplassen var klargjort for ødeleggelse. I hulene i høyde 212 var det på midten av 1960-tallet fremdeles mengder av ammunisjon. I disse årene hadde de norske minekommandoene mer enn nok å gjøre. Ulykken i 1951 ved Firkantvann der tre mann ble drept, viste at dette var farlig arbeid.

Den største dag i garnisonens historie

Selv om garnisonen raskt ble reetablert etter okkupasjonen, varte det noen tid før avdelingen fikk ansvar på grensen. Fra 1. juli 1959 overtok GSV grenseoppsynet. Til da hadde dette vært tillagt en sivil politistyrke (grenseoppsynet) underlagt grensekommissæren. Dette førte til en styrking av garnisonen. Garnisonssjefen ble assisterende grensekommisær. I all tid etterpå har det vært en meget tett kontakt mellom politiet og garnisonen. Mannskaper på grensen har operert med delegert myndighet fra politimesteren i Sør-Varanger. Olav Sønderland som var politimester i Sør-Varanger (1978-1985), har i samtale med meg gitt stor honnør til grensesoldatene for den måte de i hans tid som politimester, løste sine oppgaver.

Det var den meget høyt dekorerte major Hugo Munthe-Kaas som var sjef frem til sommeren 1960. Han var sjef da GSV fikk sin fane av Kong Olav den 30. juli 1959. Dagen ble benevnt som den største dag i garnisonens historie. Munthe-Kaas var uvanlig iderik og kunne være meget uforutsigbar. For kvartermestre som ville ha orden i regnskaper og systemer, kunne han være en mare.

Da et inspeksjonsteam skulle mønstre kjøretøyparken ved garnisonen, kom de over en weasel som verken kunne betegnes som M-29 eller M-29 C. Det var gjort plass til en ekstra person fremme. Flytetankene var demontert. I stedet var det laget plass foran for jerrykanner, og bak for en stor feltkasse. Inne i weaselen var det gulvmontert kompass og luke i taket for sjefen. For øvrig var kjøretøyet utstyrt med brannsirene. Ingen var i tvil om når garnisonssjefen var i farvannet vinterstid. Den ble i ettertid rulleført som M-29 GSV. At han satte spor etter seg i lokalmiljøet merket vi da major Tønne Huitfeldt i begynnelsen ble kaldt den nye Munthe-Kaas.

Tønne Huitfeldt

Min sjef var Tønne Huitfeldt. Sammen med Bergkompani 2 kom han til Sør-Varanger første gang i november 1944 på en sovjetisk lastebil. Han berettet om dette ved Garnisonsballet 1961 for 225 gjester og reflekterte over møtet med avsvidde tomter, nakne piper som grinte mot himmelen og rykende kullhauger. Han sammenlignet det med da han igjen kom, denne gang til et mer enn gjenreist Kirkenes. «Her har man ikke bare bygget opp det som var, man har kommet et langt, langt skritt videre.»

Huitfeldt fortsatte arbeidet med å få GSV inn i det rette spor og utviklet garnisonen betydelig, både som grensevakt og feltavdeling. Han fikk full orden på den operative planlegging uttrykt i operasjonsordrens fem-punkts standard. Ikke minst fikk han orden på punktet om administrasjon- og forsyningstjeneste som var vesentlig for utholdenheten i tilfelle krig. Instruksene for vaktkommandør, inspiserende troppssjef og daghavende offiser samt bruk av de ulike standplasser for skyting, ble også revidert. I tillegg ble det nå beordret en vakthavende offiser etter at et operasjonsrom ble etablert i det nye tilbygget som kom i bruk i 1961.

Oppstillingsplassen var på denne tid uten asfalt og med en helling som gjorde at vann og søle ble ført inn i kasernen. Det var ganske utrivelig. Som plasskommandant for Høybuktmoen, fikk Huitfeldt iverksatt fjerning av mengder av grus fra oppstillingsplassen og nivellert den for legging av asfalt. Garnisonskompaniet gjennomførte rydding av stein på flyplassen som nå var under kraftig ombygging til sivil rutetrafikk. Som gjenytelse, fikk leiren skikkelig asfalt. Bare de som har opplevd forskjellen på leirer med grusdekke og asfaltdekke, forstår hva dette hadde å bety for slitasje og trivsel. Patruljering med robåt langs grensen ble også avløst av åpne plastbåter med 40 hk påhengsmotorer. Senere kom enda mer hensiktsmessige båter.

Kjernefysiske prøvesprengninger

I 1961-62 gjennomførte både amerikanere og sovjeter store kjernefysiske prøvesprengninger. Det kulminerte med 58 megatonns bomben på Novaja Zemlja i oktober 1961. Vi målte nedfallet ved GSV. Mengden av radioaktive isotoper som Strontium-90 og Jod-131 nådde oppsiktsvekkende høye nivåer. Ingen nordmenn var nærmere prøvefeltene i nord enn vi i Øst-Finnmark. I disse årene fikk vi ingen tilbakemeldinger om hvor farlig dette kunne være, men prøvene skapte likevel engstelse i lokalmiljøet som de gjorde i landet ellers. I dag vet vi at Finnmark i perioden 1982-92 hadde 62 prosent flere tilfeller enn landsgjennomsnittet av skjoldbruskkreft. Befalingsmenn ved GSV slapp ikke unna, men hyppige flyttinger gjorde nok at flere ikke ble fanget opp av statistikken.

Cubakrisen

Bilde 2: For mange sørfra har tjeneste ved grensen vært et fantastisk møte med vakker natur og et røft klima. Bildet viser Grensevaktens rekrutter på øvelse med 2. bataljon i 2016. Foto: Aleksander Ramsland/Forsvaret.Bilde 3: Garnisonen i Sør-Varanger er langt ifra Oslo. Og kanskje enda lengre før enn nå. Rommet for improvisasjon og «lure løsninger» var desto større. Foto: Peder Torp Mathisen / Forsvaret

Huitfeldt var også sjef under Cubakrisen i 1962. Mens oppmarsjen i 1968 fikk stort fokus i årene etterpå, så var det Cubakrisen som virkelig var farlig. Kanontroppen med sine 106 mm kanoner var i stilling med skudd i kammer. Soldatene sov i full utrustning med våpnene ved sin side, i stillinger eller i dekning inne i kasernen. De siste dagene mot 28. oktober var garnisonen og familiene i topp beredskap. Høybuktmoen lå innen sovjetisk artilleriavstand. Vi var klar! Det hørte vi at de også var på sovjetisk side av grensen. Men siktforholdene gjorde observasjoner meget vanskelige. Likevel hadde vi en tro på at dette ville gå over. Vi trakk et lettelsens sukk da vi fikk melding om at de sovjetiske skip hadde fått ordre om å snu. Da jeg senere var elev ved US Command and General Staff College, fikk jeg virkelig øynene opp for hvor nær vi hadde vært katastrofen. Sentrale aktører rundt president Kennedy kom og fortalte sin versjon av de dramatiske hendelser i 1962.

Uregelmessigheter

Svært mange av soldatene var inntil 1962 fra Finnmark. Under garnisonstjeneste kunne de være vanskelige å ha med å gjøre. Søringenes lederstil med vekt på rutiner og klokkeslett og stiv mannskapsbehandling gjorde ikke situasjonen enklere. Da det ble avdekket uregelmessigheter med observasjonstjenesten langs grensen, ble det gjennomført endringer. Fra 1962 ble det satt krav om fysisk standard tilsvarende G+, frivillighet og urefset etter 4 måneder på rekruttskole. Soldatene skulle rekrutteres fra hele landet. Antall refselser pr måned gikk dramatisk ned. Mine erfaringer fra den gang motiverte meg til å spille en betydelig rolle da Hæren justerte sitt lederskaps- og utdannelseskonsept på begynnelsen av 1970-tallet.

Glasnost og Perestroika var ikke kjent på denne tid. Forholdet på grensen, bortsett fra grensekommisærens møter, var rimelig iskaldt. Likevel var der smutthull. Garnisonssjefen selv var årsak til et par. Han inviterte like godt sin sovjetiske motpart (assisterende grensekommisær) til garnisonsballet i 1962. Og sovjeteren kom sammen med en adjutant. Det ble en minneverdig opplevelse!

Han dro også selv til Sovjetsamveldet da han hadde ferie i 1962. Det satt tydeligvis langt inne å slippe han inn i Sovjetsamveldet, men til slutt gikk det. Første stopp var Leningrad hvor han ønsket å se Peterhofparken og gå i Operaen. Det lyktes over all forventning. I parken møtte han sin kjenning, den sovjetiske assisterende grensekommisær, tilfeldigvis med en adjutant som snakket svensk og hadde billetter til Operaen. Sammen tok de tog til Murmansk og så til grensen mot Norge. Ved GSV visste vi da ikke hvor sjefen var. Vi ble ganske overrasket da det fra vår sørligste OP ble rapportert at Huitfeldt var sett i det han gikk inn i Rajakoski leir på sovjetisk side. Han skrev en omfattende rapport fra turen med mange artige detaljer, men den ble ikke gjort kjent blant befalet ved GSV.

Grensevakten fikk ekstra utfordringer da sovjetene i 1965 åpnet grenseovergang i Skafferhullet for adgang til Boris Gleb. Etter en prøveordning på om lag et år, ble grensen lukket etter norsk initiativ på grunn av for mange uregelmessigheter. Behandlingen av den ulovlige grensepasseringen til amerikaneren Newcombe Mott vakte harme. Han døde under en fangetransport til Sibir.

Respekt for vinteren

I flere år ble GSV forsterket med kompanier fra Brig S og senere Brig N. De drev vanlig tjeneste og avsluttet oppholdet med en øvelse. I begynnelsen fikk de anledning til å gå langs grensen, men dette ble det slutt på. Verken befal eller soldater ved Brig S hadde den fornødne respekt for grensens absolutter, ei heller for skikkelig vind og kulde.

Brig N’s kompanier var av en helt annen klasse. Om vi selv syntes vi var gode, fikk vi se at andre kunne være minst like gode. Fra tid til annen fikk også garnisonskompaniet anledning til å delta i de store øvelsene i Indre Troms, noe som ga god felttrening i større forband. Vintertjenesten på GSV var utfordrende for å si det mildt. I lange perioder kunne temperaturen holde seg godt under minus 25 grader, fra tid til annen også med frisk bris. Vi ble hardføre ved å være ute brorparten av dagen, uansett hva slags vær vi hadde. For meg var den praksis vi fikk, helt avgjørende for å forstå hvilken motstander kulden kan være, men også hvilken formidabel alliert den kan være når du vet hvordan du skal opptre. Som bataljonssjef Bn 2/Brig N i 1978-1981 med vintrer så kalde at vi ikke har hatt maken siden, var erfaringene fra GSV uvurderlige.

Bilde 4: Det finnes knapt en grense i verden hvor gjennomsnittlig levestandard har gjort et så stort byks om du beveger deg fra den ene til den andre siden av grensen som her. Bildet viser grensejegere som bruker båt på Grense Jacobselv for å sjekke grensen mellom Norge og Russland. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.Bilde 5: Schengenoppdragene kom på starten av 2000-tallet til å styre alt ved grensen, men bare for en tid. Dette ble en ytterligere lærepenge om at vi ikke bør bli for kortsiktige i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Bildet viser en liten del av de flere tusen syklene som ble etterlatt av asylsøkere. Foto: Cornelius Poppe, Aftenposten.

Det var selvfølgelig selve grensemiljøet som gjorde Garnisonen til noe mer eksotisk enn en vanlig militær avdeling. Garnisonen hadde mange besøkende fra inn- og utland. Det var noe eget ved å komme på grensen og bli kjent med det spesielle miljøet på grensestasjonene. Den som kanskje best husket besøket ved GSV var forsvarsminister Gudmund Harlem. Han fikk en tur i pulk med rein foran. Det gikk for fort, og Harlem falt ut og brakk armen. Det endret dog i liten grad det resterende program.

«Jeg vet ikke om jeg kan stoppe en krig, men jeg kan garantert starte en.»

Befal og mannskaper var flinke til å markere stasjonenes identitet. Å være vitne til klargjøring av en bro for sprengning, for i neste øyeblikk å se hvordan soldater ved gamle Elvenes stasjon badet i et hull i elveisen i minus 20 grader og vind, ga godt inntrykk av beredskap og hardførhet. Toppoffiserer blant våre allierte var svært interessert i en tur langs grensen. GSVs grensesoldater orienterte om oppdrag og interessante observasjoner på kunnskapsrike og tillitvekkende måter. Den amerikanske forsvarssjef admiral W. J. Crowe bet seg merke i en fenrik som på flytende amerikansk formidlet at han var usikker på om han ville kunne stanse et sovjetisk angrep, men han var sikker på hvordan han kunne begynne en krig. Grensesoldatene fortalte gjerne sine anekdoter om kokken som ble «henrettet» på en slik måte av sovjetene på andre side måtte se det, og hvordan de bygde spesielle narreantenner av skrapmateriell som de fikk kjøpt i Kirkenes. Enkelte stasjoner laget spesielle arrangementer. Eksempelvis inviterte stasjonen i Grense Jakobselv i noen år til løpet Champions of the hills, hvor del to var jaktstart fra elveutløpet og opp til OP 247 med 30 kg pakning. Med en høydeforskjell på 247 m, var ikke dette noe for pingler. Så var det premieutdeling og selvfisket kongekrabbe til middag.

I takt med utviklingen av kommunikasjons-, våpen- og materiellsystemer forandret GSV seg over tid. Kalde og ubekvemme OP’er ble etter hvert avløst av fasiliteter med høyere standard.

Grensestasjonene ble oppgradert. På Høybuktmoen ble forholdene etter hvert langt bedre. Ikke minst så vi hvor mye Vargheim med sine mange muligheter kom til å bety da bygget avløste en gammel, utslitt brakke som hadde tjent som kantine.

Som en fiende mot Norge

Etter at jeg hadde dradd fra GSV etter min beordring som kompanisjef (1965-1966), kom den sovjetiske styrkedemonstrasjon i juni 1968. I ettertid er den godt beskrevet gjennom NRKs program: 32 timer og boken Som en fiende mot Norge, utgitt i 2018.

Jeg fikk førstehåndskunnskap om det som skjedde. Min nestkommanderende da, var nå kompanisjef. Han ringte meg fra sitt stillingsområde og berettet om den spente situasjon. Jeg varslet min sjef, oberst Daniel Rommetvedt ved SHLF/IR 14. Han var helt uvitende om at det sto en sovjetisk divisjon helt inn til grenselinjen i nord. Han ga meg pålegg om øyeblikkelig å skaffe nødvendig informasjon fra DKN. Vi ble lovet at der ville komme en orientering om ikke lenge. Jeg ga en utførlig omtale av boken og hendelsen i NMT 3/2018 som et eksempel på hvordan man nok kunne ivareta en krisesituasjon, men hvor hensynet til sjef og mannskaper ved GSV ikke ble godt ivaretatt.

Schengenavtalen

I 1996 fikk Norge som medlem av den nordiske passunion, assosiert status til Schengenavtalen. Avtalen avskaffet grensekontroll av personer mellom medlemslandene etter mønster fra den nordiske passunion og etablerte et omfattende politisamarbeid. Vi trådte inn i avtalen 25. mars 2001. Etter dette forandret GSV karakter. Det ble etter hvert en svær oppgradering av infrastrukturen med nybygg langs grensen, nytt sambandsmateriell, forbedret reaksjonsevne på land og elv, sommer og vinter. Helårs kjøretraseer ble etablert i grenseområdet. For oss som kjente det gamle GSV under mottoet «Vokt og Vern», fremsto det nye som noe helt annerledes. Borte var verneoppgavene og dermed nødvendige våpen, vedlikehold av stillinger og nødvendige forberedelser for kommunikasjonsødeleggelser. En helt ny tenkemåte for den militære virkelighet i grenseområdet oppsto med Schengenavtalen. Mottoet ble: En troverdig grensevakt, respekt, ansvar, mot.

‘Nine Million Bicycles’

For oss eldre var det merkverdig å se at forsvarstiltakene fra den tid man skulle forsvare seg med nebb og klør, var borte. Schengenoppdragene kom til å styre alt, men bare for en tid.

I dag er det vi gamle som vet hvor garnisonens kommandoplass i felt en gang var. Beslutningen om å forlate verneoppdraget, var lite forutseende. Den forutsatte at verden i nord ville forbli problemfri i fremtiden. For grenseområder kan man ikke tenke slik. Grenseområder vil være utsatt og kan raskt endres i takt med den politiske situasjon. Grenseområdene egner seg godt for både real- og symbolpolitikk som vi har sett i nord og ser i Europa ellers. Hvor lite myndighetene var i stand til å forutse en utvikling, ble demonstrert i 2015. Mens det i de siste årene før hadde kommet i snitt fem asylsøkere over grensen, kom det i 2015 over 5000 syklende asylsøkere. Vi fikk et berg av brukte sykler.

I oktober og november var pågangen så stor at politiet ikke greide å skille mellom dem som faktisk ønsket å søke asyl, og de mange som kom med et ønske om å jobbe eller studere. Man lot rett og slett alle tredjelandsborgere reise rett inn i landet. Det var et kaos.

Nå ser vi at GSV er på vei tilbake til sin tidligere identitet, men fremdeles i en Schengensammenheng. Det viser at militær tjeneste og tilstedeværelse i grenseland bør være noe tidløst. At vektleggingen mellom vokt og vern kan svinge, vet vi, men at betydelige infrastrukturtiltak og grunnleggende operativ tenking nødvendigvis skal svinge i tilsvarende takt, er vanskeligere å forsone seg med.

Etter den store rasering av Hæren på begynnelsen av 2000-tallet, er det få avdelinger som er eldre enn 100 år. GSV tar vare på sin historie. Den 22. juni 2017 avduket ordfører Bergeng i Sør-Varanger GSV’s historieprosjekt sammen med sjefen, oberstløytnant Jørn Qviller. Prosjektet omtaler hele garnisonens historie fra etableringen 1. juli 1921 og fram til i dag. Det hører med til en god kulturnasjon å ta vare på sin historie, også sin militære historie.

Etter å ha deltatt i feiringen av Garnisonens 90-års feiring, sendte jeg et brev til daværende Generalinspektør for Hæren og ba om at det ved avdelingens 100-års jubileum forelå en jubileumsbok. Det er med glede jeg ser at dette synes å bli en realitet. Otto H. Munthe-Kaas sin bok fra 1964 er glimrende, men svært mye har skjedd siden. La denne artikkelen i Norsk Militær Tidsskrift være en hyllest til avdelingen og de mange befalingsmenn og mannskaper som har gjort tjeneste der nord. La den også være en oppfordring til å lese boken. Vær stolte og glade over å ha tjenestegjort ved GSV som gjennom årene på en fremragende måte har representert vårt Forsvar i grenselandet Sør-Varanger. Gratulerer med de 100 år.

Kilder

Grenseposten, Jubileumsnummer i anledning GSV 90 år.

Hefte: Velkommen til Garnisonen i Sør-Varanger . Utgitt 1956

Hefte: Garnisonen i Sør-Varanger 1981.

Lundesgaard, Leif: Brigaden i Nord-Norge 1953-1995. Elanders Forlag 1995

MHFR: Håpløs kamp. Commentum, Sandnes 2016.

MHFR: Alarmstart. Commentum, Sandnes 2018.

Munthe-Kaas, Otto H.: Norges Grensevakt i Nordøst fra 1919 til 1963. Gyldendal 1964.

Njølstad, Olav: Under en radioaktiv himmel. Institutt for Forsvarsstudier, hefte 3/96.

Norges Forsvar, organ for Norges Forsvarsforening (NFF). Nr. 7/2010 og nr. 10/2011

Stranna Larsen: Som en fiende mot Norge. Sunnegrenda forlag, Kongsberg 2018.

Sunde, Hjalmar I.: Kald Krig. Norsk Militært Tidsskrift (NMT) nr. 4/2016. og bokanmeldelse nr. 3/2018.

Sørensen, Svein H. Garnisonsgammen i Svanvik. Forsvarsmuseet 2001.

Sør-Varanger Avis 14/10 2014

Hærens Forsyningskommando (HFK): Ammunisjonstjenesten i Hæren etter 1945, Bind 1.

Vårt Vern 6-7/1966