Russland tøyer grensene i de tyrkiske stredene

Videre sørvestover passerer man Dardanellene, kjent fra kampene i første verdenskrig, før man kommer til selve Middelhavet, men i motsetning til tilsvarende geografiske områder andre steder i verden (som Øresund eller Malakkastredet), er gjennomfarten ikke regulert gjennom UN Convention on the Law of the Sea (UNCLOS), men en egen avtale: «Montreuxkonvensjonen», fra 1936. Mange stater har opp gjennom årene hatt nasjonale grunner til å støtte eller kritisere denne avtalen, men det er likevel et faktum at den i en stor grad har bidratt til å redusere spenningen i Svartehavet. De siste årene har imidlertid Russland utfordret intensjonen i konvensjonen, selv om den formelt sett ikke er brutt. Dette skaper en farlig presedens.

Tyrkia stod etter første verdenskrig igjen blant taperne og måtte akseptere at de tyrkiske stredene ble demilitarisert. Utover på trettitallet endret den strategiske situasjonen seg med et stadig sterkere og aggressivt Italia på den ene siden av stredene og Sovjetunionen på den andre. Tyrkia fikk derfor samlet et antall nasjoner til en konferanse i Montreux i Sveits der de søkte internasjonal aksept for en remilitarisering av området, samt nasjonal kontroll over eget territorium. En del av landene i regionen deltok, sammen med datidens stormakter, i første rekke Storbritannia og Frankrike. Tyrkia fikk sitt overherredømme tilbake. Konvensjonen satte samtidig klare begrensninger på militær transitt gjennom stredet. Avtalen har i stor grad vært etterlevd av alle, inkludert USA (som ikke har signert denne avtalen eller ratifisert UNCLOS), og vært upartisk overholdt av Tyrkia (som heller ikke har ratifisert UNCLOS).

Bilde 1: De tyrkiske stredene er i motsetning til tilsvarende geografiske områder andre steder i verden ikke regulert gjennom UN Convention on the Law of the Sea (UNCLOS), men en egen avtale fra 1936.

Avtalen fra Montreux er kortfattet og klar og sier i hovedsak at handelsfartøy skal ha fri gjennomfart, men at krigsfartøy har begrensninger. Her skilles det mellom statene som grenser til Svartehavet og de som ikke gjør det. Utenforstående er begrenset til ikke flere enn ni fremmede krigsfartøyer på gjennomfart i stredet til enhver tid, og disse ni skal ikke ha en samlet tonnasje på over 15 000 tonn. I dag betyr dette i praksis kun ganske små fartøyer, eller betydelig færre enn det tillate maksimale antallet. Krigsfartøyene må informere tyrkiske myndigheter gjennom diplomatiske kanaler om intensjonene minst 15 dager før passasjen finner sted. Når fartøyene, eventuelt i puljer, har nådd Svartehavet, kan det enkelte krigsfartøy kun oppholde seg der i 21 dager, og en nasjon er begrenset til maksimalt 30 000 tonn. Sammenlagt kan utenforstående nasjoner maksimalt ha 45 000 tonn i området. Til sammenligning kan NATOs stående marinestyrker (SNMG), som ideelt sett består av 4-6 jagere og fregatter samt et støtteskip, komme opp mot denne grensen. Moderne jagere, f. eks. de amerikanske, utgjør alene over ti tusen tonn. Disse bestemmelsene er med andre ord svært begrensende på vestlige lands potensielle tilstedeværelse i Svartehavet.

Avtalen begrenser også gjennomfarten til nasjonene i Svartehavet ut i Middelhavet. Dette var den primære grunnen til at Storbritannia og Frankrike i sin tid støttet opprettelsen, all den tid dette stoppet en mulig sovjetisk ekspansjon sydover. Hangarskip er spesifikt unntatt fra kategorien fartøyer som kan benytte stredet. Dette skapte forviklinger for Sovjetunionen da de fire hangarskipene av Kiev-klassen og dagens «Admiral Kuznetsov» ble bygget i Ukraina og skulle deployeres til Nordflåten og Stillehavsflåten. Sovjetunionen hevdet at fartøyene slett ikke var hangarskip, men kryssere som førte fly. Tyrkia aksepterte denne forklaringen og var antakelig glad for å få dem ut av regionen. Vestlige hangarskip er automatisk utelukket siden de alle er langt større enn de 15 000 tonnene som er tillatt per gjennomfart for fremmede nasjoner.

For ubåter gjelder en annen begrensing for Svartehavsnasjonene. En ubåt kan seile gjennom stredet dersom den har vært bygget utenfor Svartehavet, men vil ha hjemmebase der. Et eksempel er de russiske ubåtene av Kilo-klassen som er bygget i Østersjøen og som det nå er seks av med hjemmebase i havner i Svartehavet. På samme måte har ubåter som må repareres ved verft utenom Svartehavet, rett til å gå tilbake for reparasjon eller overhaling. Det er disse bestemmelsene som Russland nå har tøyd betraktelig. To av ubåtene, etter å ha forlatt hjemmebase i Nord-Europa, opererte ca. halvannet år i Middelhavet og ble etterforsynt i den russiske basen i Tartus i Syria før de fortsatte til den nye hjemmebasen i Svartehavet. Dette er et klart brudd på Montreuxkonvensjonens intensjon. To andre ubåter har seilt fra Svartehavet til Middelhavet der de nå (september 2020) opererer. Dersom de ikke går til verft utenom Svartehavet, vil det være et brudd med traktatens bokstav, ikke bare intensjon. En ubåt, «Velikiy Novgorod», har iht. US Naval Institute News, nå operert over 14 måneder i Middelhavet. Dersom den vil returnere til Svartehavet, vil de tyrkiske myndighetene stå mellom valget å nekte gjennomfart, som vil sette forholdet til Russland på enda en ny prøve, eller å godta en gitt forklaring og dermed sette hele avtalen på spill. UNCLOS har internasjonale regler som gjelder overalt ellers i verden og om Montreux-avtalen faller grunnet administrative og politiske beslutninger i Tyrkia, vil de miste den legale kontrollen de i dag har over området. Dette kan også sette forholdet til de allierte i NATO overfor ytterligere en utfordring.

(Kilder: Britannica, Wikipedia, www.gov.tur, USNI)

Russiske militære ambisjoner og media

Russiske militære og politiske myndigheter har gjennom media i mange år uttalt store ambisjoner om nye anskaffelser av militært utstyr og våpen, som med tiden eller gjennom analyser viser seg å være luftslott – enten fordi teknologien ikke er tilstrekkelig utviklet, at innfasingen tar mye lengre tid enn planlagt, eller at kostnadene blir undervurdert. Slike uttalelser er snarere regelen enn unntaket. Hvorfor forventninger og høye ambisjoner fremstilles som fakta eller kjensgjerninger, er uvisst, men som propaganda overfor egen befolkning eller andre stater har dette uansett en viss påvirkningskraft – om enn negativt. Dette gjelder spesielt når vestlige medier fremstiller alle påstandene som sanne, uten at man analyserer faktagrunnlaget i tilstrekkelig grad.

Som et eksempel kan nevnes president Putins tale 26. juli under feiringen av «Marinens dag» i St. Petersburg (referert i bl. a. NRK og TV2). Det ble da opplyst at den russiske marinen ville bli tilføyd 40 fartøyer i 2020. Her kommer det selvsagt an på om man tar med alt som settes i bestilling, er under bygging, kommer tilbake til tjeneste etter overhaling, etc. Hvis man imidlertid tolker dette som fartøyer som settes i operativ tjeneste, etter verftstid og sjøprøver, er tallet svært lite troverdig.

Media er for mange av oss den eneste kilden til opplysninger om utenrikspolitiske forhold, og de samme media har dermed et stort ansvar med å rapportere troverdig og komplett. Det er sikkert riktig at president Putin har uttalt seg som angitt. Men det er samtidig ganske sannsynlig at en befolkning som den norske dermed utvikler en viss skepsis til vårt store naboland og at de politiske partiene tar farge av dette. Forsvarsbudsjetter bør økes, men det må skje på andre betingelser enn ufullstendige rapporter i media.

Bilde 2: Russiske myndigheter har uttalt store ambisjoner om anskaffelser av militært utstyr som med tiden viser seg å være luftslott. Bildet viser president Putin under Marinens dag i St. Petersburg, sammen med marinens øverstkommanderende, Nikolaj Jevmenov. Bak Putin skimtes forsvarssjef Sergej Sjoigu. Foto: AP/NTB.

Rapporteringen fra St. Petersburg følger et mønster som har vært brukt i et tiår, men som ble forsterket etter den ulovlige annekteringen av Krimhalvøya i 2014. Året etter, under den store militærparaden 9. mai, ble den nye stridsvognen T-14 «Armata» vist frem for første gang og vestlige media rapporterte om russiske planer om at det på få år skulle anskaffes ca. 2300 vogner av denne og beslektede typer. På den tiden hadde allerede oljeprisene sunket dramatisk og landet var utsatt for omfattende økonomiske sanksjoner som en følge av krigføringen i det østlige Ukraina. Det var dermed klart at det ville påføre Russland for store kostnader å gjennomføre dette prosjektet, samtidig med flere andre ambisiøse programmer som ble konsipert et par år tidligere, da oljeprisen lå på rundt 120 USD fatet. I dag er det neppe særlig mer enn 100 slike stridsvogner tilgjengelig og det er ingen tegn på at de opprinnelige målene noen gang skulle kunne nås. Dette avfeies med russiske uttalelser som at de eldre vognene av typene T-72 og T-90 «fortsatt er verdens beste» og at nye stridsvogner derfor egentlig ikke trengs.

Et tilsvarende eksempel finner vi på flysiden. Allværsjageren Su-57 ble i fagpressen og andre media i sin tid fremstilt som en stealth-jager på linje med amerikanernes femte generasjonsfly av typene F-35 og F-22. Tiden fra prototype til full produksjon ble oppgitt til å være svært kort og et større antall skulle tilføres kampskvadroner, også dette i raskt tempo. Alle med erfaring fra innfasingen av nye komplekse flytyper i andre deler av verden, visste at det i praksis ikke var mulig for Russland å gjennomføre disse planene, men slik vital informasjon nådde aldri lengre enn til fagmedia. De store mediahusene rapporterte på sin side om russiske planer og ambisjoner som de skulle være fakta. I Russland ble disse ambisjonene, når det ble åpenbart at de var luftslott, igjen bortforklart med «hva skulle de egentlig med dette nye flyet» siden forgjengeren, Su-35, fremdeles var så bra. Man må spørre seg hva den russiske retorikken skal bidra til, men at det skader deres omdømme blant den menige mann i land som Norge, er utvilsomt.

Som en oppfølging av president Putins tale i St. Petersburg, ga den russiske marineledelsen en oversikt over hvilke fartøystyper som marinen skulle «overta» i 2020. Denne listen omfattet vel ti forskjellige klasser, noe som er en svakhet og ikke en styrke med tanke på standardisering og vedlikehold. En nøktern gjennomgang gir et antall på 20 fartøyer som et realistisk estimat. Dette er basert på åpne kilder som har sine gitte begrensninger, men det dobbelte antallet må i beste fall betraktes som et prokuratorknep, som imidlertid ikke fremkom i media. Det er samtidig verdt å merke seg at fartøyene, uansett antall, må fordeles på de fire flåtene og flotiljen i Kaspihavet. Det er også et poeng at de fleste overflatefartøyene er små, og ingen større enn Norges egne fregatter av Fridtjof Nansen-klassen. Til gjengjeld skal det samtidig bemerkes at selv små fartøyer kan bære langtrekkende krysserraketter mot sjø- og landmål.

Som nevnt trenger Norge et robust og troverdig forsvar. Dette må baseres på fakta og analyser, og ikke referanser til russiske planer om opprustning som ikke alltid er realistiske. Selv om det skaper blassere overskrifter og ikke gir samme nyhetsverdi, er dette er en oppgave norske media må ta alvorlig.

(Kilde: NRK, TV2, diverse utenlandske media, NMT)

Bilde 3: Elektroniske møter i stedet for personlige samtaler, og andre tiltak som Covid-19 fremtvinger, er ikke ideelt i det militære system, hvor tillit og tiltro til hverandre, basert på personlig kjennskap og respekt, er fundamentale byggesteiner når situasjonen blir alvorlig og viktige beslutninger skal fattes. Bildet viser Sjef forsvarets sanitet, generalmajor Jon Gerhard Reichelt som besøker HMKG sitt innrykk på Elverum. Fotograf: Frederik Ringnes/Forsvaret.

NATOs øvingsprogram gjenopptas

Militære operasjoner og øvelser er i sin natur personellintensive, både i felt og i hovedkvarterene og operasjonssentrene. Ledelse kan på strategisk og operasjonelt nivå i gitte situasjoner trenes i Command Post Exercises (CPX), gjennom Computer Assisted Exercises (CAX). I slike øvelser deltar verken fly, fartøyer eller feltavdelinger, men de blir representert gjennom såkalte Response Cells. Den dynamiske utfoldelsen av øvelsen, som ideelt sett fremstår som en operasjon for de hovedkvarterene som skal trenes, krever en stor organisasjon (Exercise Control – EXCON) for å styre hendelser, planer og reaksjoner i en realistisk retning. Dette er krevende å sette opp, administrere og organisere, men er nøyaktig den oppgaven som NATOs Joint Warfare Centre (JWC) på Jåtta utenfor Stavanger er satt opp for å løse. JWC har eksistert i over 20 år og har mange ganger blitt berømmet for personellets profesjonalitet og dedikasjon til oppgaven. Fasilitetene som finnes både inne i og utenfor Jåttanuten er også førsteklasses, med kapasitet til å understøtte over 1200 mennesker – både de som skal trenes og de som bemanner EXCON.

Da Covid-19 viruset for alvor begynte å sette begrensinger på antall personell på ett sted, på reising og medfølgende karantenetid, måtte NATOs øvingsprogram (CPX/CAX) legges om og nøye koordinerte aktiviteter måtte utsettes og deretter kanselleres. Vante oppgaver måtte løses på nye måter. Kapasiteten til å levere en konsentrert innsats ble redusert. Nytt personell fikk ikke fullverdig opplæring og gamle ferdigheter kunne ikke oppfriskes eller videreutvikles. Denne situasjonen ville ikke vært kritisk om den kun varte noen måneder, men NATO har nå omstilt øvingsprogrammet slik at det reflekterer situasjonen bedre.

Først og fremst blir mange av funksjonene, herunder Reponse Cells, nå planlagt utført fra hjemmeavdelingene. Videokonferanser, som lenge har vært benyttet innen NATOs ledelse av operasjoner i mange deler av verden, benyttes maksimalt. Eksperter på forskjellige fagfelt nås ved hjelp av elektroniske sambandsmidler i stedet for personlig fremmøte. Reising er redusert til et minimum og all plass utnyttet for å skape avstand mellom deltakerne. Dette er tiltak som vi ser mange steder i samfunnet ellers. De fleste er likevel enig i at alt hadde vært mer effektivt om man kunne møtes ansikt til ansikt, ikke minst gjelder dette ledelse i militære operasjoner. Her er personlig kontakt en svært viktig faktor og noe som må øves og trenes i realistiske omgivelser. Å finne den riktige balansen mellom smittetiltak og realistisk utførelse av militære operasjoner, ble dermed en viktig oppgave for JWC i høst. Nordmenn, som vil være mindre utsatt for internasjonale reisebegrensninger, blir for eksempel benyttet i større grad enn tidligere, noe som reduserer risikoen for uforutsett bortfall av sentrale medspillere. Mange av disse rollene fylles derfor nå av norske tidligere offiserer på korttidskontrakter, en fleksibel og pragmatisk løsning på en praktisk utfordring.

Det er viktig å presisere at elektroniske møter, telefoner i stedet for personlige samtaler, og alle andre tiltak som den ekstraordinære situasjonen mht. Covid-19 fremtvinger, ikke er en ideell eller god løsning for fremtidens øvelser. I det militære system er tillit og tiltro til hverandre, basert på personlig kjennskap og respekt, en fundamental byggestein når situasjonen blir alvorlig og viktige beslutninger og aksjoner skal tas og iverksettes. I mellomtiden må NATO, med JWC i spissen, gjøre det beste ut av situasjonen, som vi blant annet har sett i løpet av høsten 2020.

(Kilde: JWC, NMT)

Uro mellom Russland og Kina

Forholdet mellom Russland (og det tidligere Sovjetunionen) og Kina har historisk sett variert fra en nær politisk og militær allianse til regelrette krigshandlinger med store tap på begge sider. To eksempler viser dette spennet: I siste halvdel av 1950-årene fikk Kina uvurderlig assistanse fra SSSR til å utvikle atomvåpen. I 1969 førte imidlertid ideologiske og personlige rivninger til åpen krig flere steder langs grensen mellom de to landene. De siste fem årene har man sett at de tilsynelatende igjen har funnet tonen. Dette er et inntrykk som imidlertid ikke overlever en nærmere vurdering av forholdene.

Den viktigste grunnen til at de to nasjonene søker et samarbeid, kan oppsummeres i ett ord: USA. Både Russland og Kina ser USA som den fremste konkurrenten, både politisk, militært og økonomisk. Hver for seg kan de ikke stå seg mot USA på noen av disse områdene. Hvis derimot USA må dele sin oppmerksomhet, engasjement og militære styrke for å konfrontere begge samtidig, ser bildet lysere ut, selv om det fortsatt er liten mulighet for suksess globalt. De individuelle strategiske målene for samarbeidet er forskjellige og ligger for Russland på det regionale plan (les: Sovjetunionens gamle innflytelsessfære), og for Kina på det territorielle og økonomiske området. Uten en form for samarbeid er ingen av målene oppnåelige hvis USA velger å sette hardt mot hardt. Samholdet de to imellom er imidlertid svakt og ikke basert på positive felles interesserer og vil høyst sannsynlig rakne så snart en av partene ser seg tjent med det. Dette er på mange måter i ferd med å skje.

Kina opptrer til vanns og til lands svært aggressivt overfor samtlige av sine naboer, kanskje med unntak av Nord-Korea. I Sør-Kina-havet har kinesiske territorielle krav, som for øvrig har dom mot seg i den internasjonale havrettsdomstolen, bragt dem i konflikt med alle fem nasjonene med rettigheter i regionen. Videre er det en pågående konflikt med Japan, Tibet, Nepal og flere andre land, inkludert Taiwan, som Kina har ambisjoner om å innlemme. De siste måneders konfrontasjoner i grenseområdene mot India kan blusse opp igjen på et øyeblikk. Kinas naboer har derfor all grunn til å være skeptiske til landets ambisjoner som i stor grad baserer seg på tesen om at alt som en gang var kinesisk (selv om det historiske grunnlaget kan være svært tynt), igjen skal bli det. Nå er også Russland trukket inn i denne doktrinen, noe som vekker betydelig uro i Moskva.

Sist sommer kunne den russiske havnebyen Vladivostok feire 160 år. Byen og området rundt, samt et område vest for Mongolia, ble annektert av Russland under tsar Aleksander II i 1860. Kina var på den tiden fragmentert og svakt og hadde igjen tapt en krig («Andre opiumskrig») mot Storbritannia og Frankrike. Det var snakk om store, om enn tynt befolkete områder med en utstrekning på hele 160 000 km². Under feiringen av byjubileet falt det uttalelser fra forskjellig hold, spesielt fra kinesiske statskontrollert media, som minte leserne og seerne om at regionen som Vladivostok ligger i, var frarøvet Kina mens landet stod svakt. Slike svært uheldige uttalelser fikk mange i Russland til å heve øyenbrynene og sådde en spire til mistro mot Kinas ambisjoner i området. Det ble minnet om at Sibir var rikt på ressurser, men svært tynt befolket med under én person per km² (Norge har til sammenligning 14). Episoden fikk for øvrig liten oppmerksomhet i Norge, men bred dekning i utenlandske media.

For Russland er en grensekonflikt med Kina ingen utenkelighet. I 1969 ble det utkjempet harde kamper med tusenvis av ofre om en helt verdiløs øy i en elv på grensen mellom de to, lengst øst i Kina. Grenser ses helst på som ukrenkelige og det var mye prestisje involvert i en kamp om å bli betraktet som den ledende kommunistiske makten. Personlige motsetningsforhold mellom lederskapet spilte en rolle, slik vi ser det i mange andre diktaturer.

Kina og Russland har ingen bånd knyttet til rase, språk, historie, ideologi, religion eller kultur, annet enn at de trenger hverandre for å kunne konkurrere med USA. Begge er imidlertid autokratiske, for Kinas del sågar et diktatur, med ledere som ikke er under noen form for demokratisk kontroll eller balanse. Til dette kommer en dose negative forestillinger om rase og kultur, til og med ren rasisme, i begge leire.

Bilde 4: Kina og Russland har ingen bånd knyttet til rase, språk, historie, ideologi, religion eller kultur, annet enn at de trenger hverandre for å kunne konkurrere med USA. Bildet viser Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping i Moskva for samtaler om å øke båndene mellom landene. Foto: Sergei Ilnitsky AP

Styrkeforholdet er svært ujevnt. 1,4 milliarder kinesere står overfor ca. 144 millioner russere. På det økonomiske området har Kina utviklet seg til en stor produsent av varer som selges over hele verden, mens Russland har blitt redusert til å være en råvareprodusent i en verden som ellers renner over av det viktigste produktet, råolje. Dette forsterker ubalansen dem imellom ytterligere – mens Kina kan finne andre leverandører enn Russland for råvarer, kan Russland aldri erstatte de vestlige landenes kjøpekraft om Kina ble tvunget til å velge side i en europeisk konflikt. Russland har imidlertid ett viktig teknologisk kort på hånden, og det er salg av militært materiell av høy teknisk kvalitet. Men også her er det skjær i sjøen.

Kina har helt siden kommunistpartiet tok makten i 1949 vært avhengig av sovjetisk, senere russisk teknologi, også etter det politiske bruddet i 1960. Kina har, som i senere år, kopiert og stjålet russisk teknologi. For eksempel er eksportsuksessen stridsvognen type 69 i stor grad basert på en sovjetisk T-62 som ble erobret under kampene i Det fjerne østen i 1969. Senere har det vært spesielt flymotorer og -design som har vært kopiert og solgt utenlands, i direkte konkurranse med russiske bedrifter. Dette har ledet til en sterk skepsis til eksport av avansert materiale til Kina. I følge russiske TASS har Kina kopiert ikke mindre enn 500 russiske systemer og artikler. Det var lenge usikkert om det moderne og langtrekkende luftvernet S-400 overhodet burde selges til Kina, men det gikk gjennom da det ble ansett som for komplisert til å la seg kopiere. Nettopp kopiering er imidlertid et område som Kina har lang erfaring fra.

Også utenrikspolitisk er det mye som skiller de to landene. Konflikten mellom Kina og India, som lett kan få nasjonalistiske overtoner og bryte ut i en langt større konflikt, kan tvinge Russland til å ta parti med en av partene – å selge våpen til begge sider samtidig fremstår vel selv for Kreml som problematisk. Det indiske markedet er meget stort og vel 75 % av landets import av militært materiell kommer fra Russland. Kinas Belt and Road Initiative gir dem stor innflytelse i tidligere sovjetiske republikker i Sentral-Asia, noe som Russland ser på som sin egen interessesfære. Selv i Hviterussland gjør kinesiske investeringer seg gjeldende på bekostning av bl.a. Russland. Mange nasjoner i andre verdensdeler, spesielt i Afrika, som tidligere så mot Moskva ser nå til Beijing. Russland blir gradvis redusert til en annenklasses stormakt når det blir stilt overfor Kina om innflytelse i verden. En melding om at presidenten i St. Petersburg Arctic Social Science Academy var arrestert som kinesisk spion, skapte mye misnøye med Kina.

Russland har imidlertid tatt skritt for a balansere forholdet. Hundrevis av militære pansrete kjøretøyer er sendt for å forsterke avdelingene i øst. Avgjørende komponenter, inkludert missilene til S-400, har blitt holdt tilbake (mens tilsvarende leveranser til India, går som planlagt). Russland leverer også jagerfly til India, midt i konflikten med Kina. Den uforbeholdne støtten til Hviterussland, der Kina hadde et økonomisk og diplomatisk fotfeste, må også ses i lys av russisk irritasjon over det kinesiske nærværet i det som betraktes som deres interessesfære.

Utenom behovet for å balansere USA, er det ganske enkelt svært lite som binder Russland og Kina sammen. Noen militære øvelser og et par møter og håndtrykk endrer ikke på dette. Historisk, iallfall det siste århundret, har konkurranse og fiendskap vært gjeldende. Russland ser ut til å våkne opp til trusselen fra et selvsikkert og revisjonistisk, ja revansjeklart Kina. I dette lyset blir selv løse uttalelser om at Vladivostok er kinesisk, dystre og alvorlige.

(Kilder: Wikipedia, TASS, The Diplomat, forskjellige media (inkludert offisielle kinesiske og indiske), NMT)