Russland kan aldri overta sovjetunionens plass

President Putin kalte i 2005 Sovjetunionens (SSSR) oppløsning «den største geo-strategiske katastrofen i det 20. århundre». I 2007, på Sikkerhetskonferansen i München, gjorde han det klart at han var motstander av at USA fremstod som den eneste supermakten i verden og at det var hans hensikt å utfordre dette, implisitt slik det var i Sovjetunionens dager. Året etter gikk Russland til aksjon mot nabolandet Georgia og i 2014 mot en annen nabo, Ukraina. Dette ble forklart med plikten til å ivareta interessene til russere i grenseområdene, men en bakenforliggende årsak var å opprette bufferstater rundt moderlandet, slik situasjonen var da Sovjetunionen fantes. Ved å skape fastlåste konflikter vanskeliggjøres alle tilnærminger til EU og NATO. Uansett ambisjonene kan Russland likevel aldri oppnå statusen i verden som SSSR hadde.

Først og fremst mangler Russland en ideologi. Sovjetunionen fremstilte seg som kommunistisk, og kunne vise til mange støttespillere både hjemme og i vestlige land. Dagens Russland har ikke denne ideologiske støtten. Man kaller seg patriotisk, men dette er bare et penere ord for nasjonalistisk. Landet er samtidig et oligarki, ledet av en liten gruppe styrtrike mennesker som ikke på noen måte kan tolkes til å tilhøre en venstreside eller antikapitalister i politikken.

Sovjetunionen kunne hevde å stå på proletariatet og de eiendomsløses side i en klassekamp mot det kapitalistiske vesten. Seieren over Nazi-Tyskland og de umåtelige lidelsene Sovjet måtte gjennom, ga dem allmenn respekt og sympati, til tross for Stalins ugjerninger før og etter verdenskrigen. Politikken til SSSR, med gode utdanningsinstitusjoner, tekniske suksesser innen romfart og kvinnefrigjøring kunne fenge mange – alle disse elementene mangler i dag.

Sovjetunionen hadde også en troverdig rolle i avkoloniseringen av Afrika og Asia og støttet mange frigjøringsbevegelser, mens Vesten virket imperialistisk og undertrykkende. Også overfor en pan-arabisk bevegelse kunne SSSR fremstå som en stor støttespiller. Direkte økonomiske bidrag til land som Cuba, holdt regimene i disse landene i live, men utgiftene var med å forårsake Sovjetunionens fall. Russland kan ikke tillate seg å yte tilsvarende økonomisk hjelp til andre, så lenge de nasjonale utfordringene, blant annet med lave økonomiske overføringer til landsbygda og behov for høyere pensjonsalder, truer med å undergrave den folkelige støtten til president Putin og hans styre.

Så å si alle allierte fra Sovjetunionens dager er falt fra. I dag er det kun en håndfull autokratiske og diktatoriske stater Russland kan regne med, herunder politiske og økonomiske lik som Syria og Venezuela. Det eneste russerne har å by disse landenes regimer er politisk og militær støtte uansett hvor elendig drevet landene er og hvilke forbrytelser de gjør seg skyldige i. Samtidig må nabolandene, spesielt i Midtøsten og Sør-Amerika, leve med de regionale problemene dette skaper. I Ukraina og i Georgia har den aggressive innblandingen skapt et hat og en motstand som må overgå alle mulige gevinster.

Mens SSSR var stor og til tider truende, var det likevel ansett som stabilt og rasjonelt. President Putins utenrikspolitiske eventyr har skapt fiender i en lang rekke land, og innen NATO ruster man opp for å møte alle mulige fremstøt. De baltiske landene har nå et langt bedre forsvar enn for bare seks år siden, og NATO har snudd en negativ utvikling som ellers ville bragt alliansen under en minimumsgrense som det ikke være noen redning fra. Fasiten for Russland er at de har ingen genuine venner av betydning og alle anstrengelser for å skape et reelt partnerskap fra de vestlige landenes side, har falt bort.

Russland har heller ingen buffer av satellittstater slik som Sovjetunionen hadde i Warszawapakten. Noen sovjetrepublikker har blitt frie stater og mange av landene medlemmer i NATO og EU. I vår vestlige tankegang må nasjonene få stå fritt til å foreta sine egne valg, men Russland har arvet den gamle overbevisningen om at de har en rett til å gripe inn i nabolandenes indre forhold. Dette har ledet til tragedien i Øst-Ukraina der mer enn 13 tusen har mistet livet.

Sovjetunionen var en stormakt både med hensyn til folketall og utstrekning. Russland er fremdeles verdens største land, men folketallet (144 millioner i dag), derav en fjerdedel ikke-etniske russere, er ganske nøyaktig halvparten av Sovjetunionens i 1989. Til sammenligning hadde EU i 2018 (altså før evt. Brexit) 740 millioner innbyggere. Folketallet i Russland er synkende, med spesielt høy dødsrate blant middelaldrende menn, og innvandringen minimal. Landet kan aldri komme nå opp til høyden på 80-tallet.

Det var økonomiens sammenbrudd som i hovedsak førte til Sovjetunionens fall. Likeledes er finansielle forhold Russlands akilleshæl. Russland ble rammet av to økonomiske sjokk bare måneder etter den ulovlige annekteringen av Krim-halvøya. Først raste oljeprisen ned fra 105 USD per fat til under 60. Samtidig innførte vestlige land økonomiske og politiske sanksjoner mot landet som svar på aggresjonen mot Ukraina. Begge deler var smertefulle, i tillegg til at rubelen falt 50% mot dollar og at inflasjonen steg raskt. Mer enn 60 % av inntektene til landet kommer fra petroleumsprodukter, men oljeprisen vil antakelig holde seg lav grunnet tilgangen på skiferolje på markedet. Russland opplever en svak bedring i økonomien, men overskuddet i betalingsbalansen med utlandet krymper. På verdensstatistikken inntar Russland (2018) tolvteplass med et BNP på ca. 8% av USAs og bak fem andre NATO-land. Den vanskelige økonomien tvang Russland til å redusere utgiftene til forsvaret med 17 % i 2018.

På det militære området gjør Russland seg fortsatt gjeldende, men her er det store huller og mangler. Atomvåpen er landets viktigste strategiske kort, både fra ubåter, fly og landbaserte systemer. Taktiske (små) kjernevåpen spiller en viktig rolle i russisk militær tenking i dag, men Sovjetunionen hadde en tallmessig overlegenhet som gjorde bruk av atomvåpen mindre sannsynlig, i alle fall tidlig i en konflikt. Russlands konvensjonelle underlegenhet, kombinert med brudd på avtaler som INF, har gjort en førstehåndsbruk langt mer sannsynlig.

Russlands marine er i dag bare en skygge av Sovjetunionens marine på åtti-tallet (men med noen av de samme fartøyene, bare tretti år eldre). Dette reduserer evnen til å opptre som global aktør i en betydelig grad. De største marineverftene lå i Ukraina, og den industrielle kapasiteten til å bygge store, havgående krigsskip er sterkt redusert. Noen ubåter er imidlertid moderne og det mest effektive våpenet i flåten. Russland vil i en konflikt likevel raskt bli avskåret fra alle sjøveis kommunikasjonsruter med utlandet, noe som ikke nødvendigvis var gitt i sovjetmarinens storhetsdager. På landsiden har Russland demonstrert en evne til å flytte store troppestyrker raskt og over lange avstander, noe som gjør tvilen om landets egentlige hensikter større, uten å gjøre Russland tryggere mot angrep. En større, men tyngre hær, ville faktisk ha motsatt effekt.

På det internasjonale området har imidlertid Russland beholdt plassen Sovjetunionen hadde i Sikkerhetsrådet i FN. Dette gir dem stor innflytelse i mange sammenhenger. Et veto, mot inngripen i, eller selv en fordømmelse av egne eller forbundsfellers handlinger, kan forhindre et mandat fra FN. Det er et faktum at mange europeiske land kvier seg for bruk av militærmakt uten et slik mandat, noe Russland selvsagt vet å utnytte.

Dagens Russland har en fordel gjennom en meget hurtig beslutningssyklus, kjennetegnet ved én mann: president Putin. Denne er antakelig raskere enn Sovjetunionens, og mye raskere enn NATOs. Ved å ta alle nasjonalstatens diplomatiske, finansielle og militære maktmidler i bruk, sammen med en sentralt styrt desinformasjonskampanje, kan Russland skape store utfordringer for de vestlige landene. Denne prosessen har for øvrig pågått lenge. Det kan virke som at alle nålestikk, så lenge det ikke utløser en åpen konflikt (artikkel 5 i NATO-traktaten), er tillatt. Denne politikken vil så lenge den følges forsure forholdet til NATO og EU.

Russland har ingen troverdighet når de krever Sovjetunionens trone. Historiske forhold, men også bevisste valg, har redusert landet til et mellomstort land i Europa som har et sett av daglige problemer å stri med. Landet har ikke diplomatisk, moralsk, økonomisk, militær eller politisk kraft til å spille en ledende rolle, slik Sovjetunionen gjorde. Russland kunne likevel valgt å innta en langt mer positiv rolle, som en konstruktiv partner som var respektert av alle. Man valgte under Putin heller å strebe etter en makt som ikke lenger var oppnåelig, og ødela med det forholdet til de fleste landene i vesten. Russland er i dag redusert til en bråkmaker i klassen, som ikke kan bidra med noe positivt, men bare har evnen til å skape uro og ødelegge for de andre elevene. Dette var neppe hensikten med Putins tale i 2007, men vil i et historisk perspektiv stå som hans minneskrift.

(Kilde: NMT)