Regimentsjefens omdømme

Sjefen for Vest-Oppland Infanteriregiment nr. 6 (IR6) oberst Carl Martin Gerhard Mork har fått lite heder og et dårlig omdømme etter felttoget i 1940. På grunn av dette kan kampene på Ringerike ha fått liten oppmerksomhet. Med fokus på hans viktige beslutninger og bakgrunnen for disse, ønsker jeg med denne artikkelen å vise at regimentsjefen fortjener bedre.

Bjørn Heimsjø er seniorrådgiver ved Forsvarsstaben (FST). I tillegg til militær bakgrunn har han en mastergrad i russiske og post-sovjetiske studier fra London School of Economics. Han var en sentral bidragsyter i Steinar Hybertsens filmdokumentar «Da verdenskrigen kom til Ringerike» som ble vist på NRK1 9. april 2020. Denne artikkelen sto i sin opprinnelige form i Heftet Ringerike 2020..

AV BJØRN HEIMSJØ

Under innsamling av bakgrunnsmateriale til dokumentarfilmen «Da verdenskrigen kom til Ringerike» leste jeg mye som er skrevet om kampene. Det slo meg hvor lite jeg gjennom min tidligere offisersutdannelse og karriere har hørt om dem og om ham som ledet dem. Med denne artikkelen ønsker jeg å dele noe av kunnskapen jeg har tilegnet meg om oberst Carl Mork som bar ansvaret og førte kommandoen. Jeg har ikke hatt som mål å løfte obersten opp på noen pidestall. Hans omdømme er forårsaket av begivenheter og handlinger i fortiden, og det er umulig å få full innsikt i alle faktorer 80 år etter. Imidlertid ønsker jeg å gi obersten den rettferdighet han fortjener, men ikke har fått.

Hvem var Carl Mork?

Carl Martin Gerhard Mork ble født i Trondheim i 1880. Han var høyt rangert i sitt kull på Krigsskolen (KS). Siden fulgte raske opprykk og tjeneste i distriktene og Generalstaben.
I tiden 1926–1929 var han forsvarsattaché i Helsingfors. Han var kronprins Olavs kompanisjef da kronprinsen gjorde kompanitjeneste etter KS i 1929. Før han ble utnevnt til oberst i 1932 og beordret til sjef for IR14 i Mosjøen, var han avdelingssjef i Generalstaben samtidig med majorene Otto Ruge og Carl Gustav Fleischer.

Lojalitet og streng taushetsplikt fratok offiserene muligheten til å ytre seg i det offentlige rom om forsvarsberedskapens sørgelige tilstand før krigen. Mange offiserer engasjerte seg derfor i forsvarsvennlige partier, nasjonalistiske grupperinger og den frivillige militæropplæringen. Mork var blant annet aktiv i det forsvarsvennlige Bondepartiet. Da Bondepartiet skulle danne regjering i 1931, ble han og major Ruge av Aftenposten ansett for å være de mest aktuelle kandidatene til stillingen som forsvarsminister. Statsminister Kolstad valgte imidlertid Vidkun Quisling.

Mork stod for opprykk til general i 1935. Han ble imidlertid forbigått av oberst Liljedahl. Politikernes begrunnelse var at de ikke ønsket at flere enn to fra samme krigsskolekull skulle være divisjonssjefer samtidig. I perioden 1934–1945 var Mork sjef for IR6 på Hønefoss. Da han i 1938 ble president i Forsvarsforeningen, advarte han mot den kommende krigsfaren og agiterte sterkt for skyttersaken og et styrket forsvar.

Mobiliseringen ved IR6

Etter ordre fra sjefen for 2. divisjon, generalmajor Hvinden Haug, iverksatte oberst Mork tiltak for mobilisering i henhold til planverket morgenen 9. april. Han styrket staben ved ekstrainnkallinger, kontaktet ordførere og lensmenn med tanke på rekvisisjon av forsyninger, kjøretøy med mer. Videre kontaktet han veikontoret i fylket og fikk iverksatt boring av sprenghull i Skaret ved Sollihøgda og utbedring av veiene ut fra Helgelandsmoen for å kunne flytte magasinbeholdningene til et sikrere sted.

Etter mobiliseringsordren, som lød på delvis mobilisering, skulle først bare regimentets to feltbataljoner innkalles. Senere på dagen ble også landvernsbataljonen, med de eldste årsklassene, innkalt. Det møtte såpass mange tidlig på Helgelandsmoen at det kunne settes opp tre små sperregrupper og i tillegg kunne flere luftvernmitraljøser bemannes. Allerede på formiddagen var det stor tysk flyaktivitet over moen. De skulle kun skytes på hvis de angrep. Mork har i ettertid avvist anklager om personlig å ha sendt hjem soldater som møtte direkte ved regimentsgården 9. april. En soldat, Harald Aaker fra Hol, tjenestegjorde der og forteller:

Då soldatane kom for å melde seg til teneste, la eg merke til ein kaptein som hadde ein påfallande tendens til å sende folk heim. Løytnanten frå Valdres prøvde å vise dei til ein stad der dei kunne få våpen og anna utstyr (Kåset 1995:19).

Hadde han lagt merke til at oberst Mork hadde avvist folk, tror jeg neppe at soldatenhadde latt være å fortelle det.

Krigsforberedelser og usikkerhet

Sjefen for 2.divisjon, general Hvinden Haug m/stabssjef kaptein Helset (bak til venstre) inspiserer IR6 oberst Mork m/stab i 1936. Foto: Forsvarsmuseet.

Til tross for Quislings «statskupp» på kvelden 9. april og kampene på Midtskogen, var regjeringen 10. april villige til å forhandle med tyskerne. Den tyske minister Curt Bräuer insisterte på å komme til Elverum for et møte kun med Kongen. Dette bidro til at tyskerne stort sett holdt seg i ro. Situasjonen var uklar, men muligheten for en overenskomst lå i luften. Divisjonssjef Hvinden Haug holdt Mork informert om utviklingen. På grunn av stor trafikk ut av Oslo og de rådende forhold, ble de enige om at veien over Sollihøgda skulle holdes åpen. Mork sørget imidlertid for at veien gjennom Hakadal ble sperret. Rykket tyskerne fram denne veien, kunne de true Jevnaker, Brandbu og Raufoss. Natten til 10. april satte Mork i gang en storstilt evakuering av depotene fra Helgelandsmoen til Brandbu. Planer forelå for flytting til nærliggende Norderhov og Hole, men obersten så hvor utsatt også disse stedene ville være for et tysk angrep fra Oslo. Denne dristige operasjonen gjorde at IR6 kunne gjennomføre en nærmest fullstendig mobilisering.

Ut på dagen 10. april utplasserte Mork veiposter for å sikre Helgelandsmoen og Hvalsmoen. De ble utstyrt med en skriftlig advarsel på tysk som skulle overleveres om fienden kom: «Videre framrykning vil bli møtt med alle midler.» De skulle ikke være de første som åpnet ild. For å få satt opp avdelinger raskt ga Mork ordre om at de skulle settes opp fortløpende, uten hensyn til oppsetningslistene. På kvelden 10. april var det satt opp et geværkompani og en mitraljøsetropp. Gjennom natten stod disse klar til å rykke ut hvis noen i den etablerte sivile varslingskjeden opp mot Sollihøgda slo alarm. På Hvalsmoen stod befalsskolen for Ingeniørvåpenet tilsvarende klar for å forsterke stillingene i Hakadal.

Major Helsets inntreden

Etter å ha ledet kampene ved Midtskogen, tok major Olaf Helset på formiddagen 10. april kontakt med Hærens overkommando (HOK) og foreslo at han kunne dra til Hønefoss for å hjelpe IR6. Inntil nylig hadde han vært Morks stabssjef. Da den tilbeordrede stabssjef major Just var i Harstad og ikke kom seg sydover, ble dette godkjent. Helset varslet Mork og hev seg inn i en drosje. Med kampene natten før i blodet og trolig lite orientert om mulige forhandlinger med fienden, ankom Helset Hønefoss på kvelden. Der traff han redaksjonssekretær i Ringerikes Blad Oscar Hasselknippe, en god bekjent fra hans tjenestetid i Hønefoss. Hasselknippe, nå i marineløytnants uniform, disponerte avisens bil og ble engasjert av Helset som sjåfør. Etter en rask tur til Sollihøgda, hvor Helset vantro konstaterte at veien var helt åpen, bar det ned til regimentsgården. Staben hadde gått hjem, men Mork var til stede på sitt kontor bak en låst dør. Han ropte til Helset at han var opptatt med noe privat og ba majoren melde seg for ham neste morgen (fortalt av Olaf Helsets sønn Gunnar Helset, juni 2019).

I et lydopptak fra 1992 forteller Hasselknippe om en rasende Helset som hevdet at Mork ikke hadde gjort noen verdens ting. Trolig fortalte ikke den frustrerte majoren at regimentssjefen ikke ville snakke med ham. Hasselknippe, senere sjef for motstandsbevegelsen på Ringerike og etter krigen redaksjonssekretær og senere redaktør i Verdens Gang, merket seg Helsets harde kritikk av regimentssjefen.

Defaitisme?

Hvorfor åpnet ikke Mork døren for den kampvillige og dyktige major Helset? Etter krigen skrev Mork at han 9. og 10. april på sitt kontor hadde besøk av en kollega fra Forsvarsdepartementet. Forsvarsminister Ljungberg hadde gitt ordre om at departementet inntil videre skulle forbli i Oslo (Borgersrud 1999:168). Følgelig skulle departementets tjenestegjørende offiserer ikke mobiliseres, men forbli på sine kontorer. Enkelte av dem var medlemmer av NS. Quisling hadde gitt ordre om at mobiliseringen skulle stanses. Om det var en av Quislings menn som Mork hadde på sitt kontor, kunne han ikke se bort fra at det kunne bli ubehagelig med Helset til stede.

Selv om mobiliseringen var i full gang, er det nærliggende å tro at Mork ikke trodde det ble krig. Han hadde dimittert staben for dagen og hadde ikke hast med å orientere Helset. Dette kan styrkes ved at Mork 10. april, i en telefonsamtale med sjefen for IR3, kun diskuterte mobiliseringsordren. Først da krigen var et faktum, ringte han forgjeves flere ganger IR3 for å få hjelp til sikring i Hokksundområdet. Da var telefonen død. IR3 overga seg 13. april. Utover nøytralitetsinstruksen, som tilsa at man 9. april kunne avvise en inntrenger ved å åpne ild, var det kun Regjeringen som videre skulle bestemme krig eller fred.

Det ble klarlagt at det ennå – snart to døgn efter at invasjonen begynte – ikke var gitt noen «tillatelse» til at Hærens avdelinger kunne slåss. Dette fordi det fremdeles ble forhandlet med tyskerne (Reid og Rolstad 1980:30).

Da regjeringen hadde bestemt seg, var oberst Mork under de rådende forhold så klar som han kunne være.

Avklaring – Krig

Kl. 06:15 torsdag 11. april kom avklaringen. Den nyutnevnte kommanderende general Otto Ruge ga ordre om at alle midler skulle tas i bruk for å stoppe tyskernes fremrykning så nær Oslo som mulig. Forsvarssjefen i Vest-Oppland, oberst Mork, ble direkte underlagt HOK. Mork hadde kommando over alle militære avdelinger i Vest-Oppland (Vest Mjøsa) og kunne disponere alle ressurser i området til militære formål. Innledningsvis var det viktig å mobilisere avdelingene, stanse den tyske framrykningen og forsvare Hønefoss. Tidlig på morgenen ble styrkene i beredskap beordret til Sollihøgda og Hakadal. Et ingeniørkompani ble videre beordret ned til Vikersund for å sprenge broene mot Hokksund. Til sikring var det ennå ikke nok styrker på Helgelandsmoen for å støtte disse.

Fra morgenen 11. april begynte tyske tropper å rykke ut fra Oslo i alle retninger. Oppdraget var å stanse den norske mobiliseringen, og ta kontroll over viktige kommunikasjonssentra. En bataljon (ca. 800 mann) rykket via Drammen mot Vikersund, mens to andre gikk via Sandvika mot Sollihøgda. Mot oberst Mork stod etter hvert hovedstyrken av den tyske 163. divisjon (rundt 10 000 soldater). Den tyske hær, ansett for å være verdens mest moderne, skulle nå i kamp med soldater i Europas dårligst utrustede og minst øvede hær. Halvparten av de norske soldatene var frivillige. Noen av dem hadde aldri tatt i et gevær. Kl. 18 var kampene i gang ved Skui. Ved midnatt ble et geværkompani, ennå ikke fullt utstyrt eller oppsatt, sendt ned til Vikersund. Morgenen etter var også de i kamp.

Morks operasjonsplan
Etter samtale med 2. divisjon 12. april bestemte Mork seg for en operasjonsplan. Faren var at en av stillingene ved Vikersund, Sollihøgda eller Hakadal kunne bli overrent. Røk en av dem, kunne fienden falle de andre i ryggen, og kampen ville være tapt. Mork vurderte at én sterk stilling ved Randsfjordens sydende, på Mosmoen ved Jevnaker, kunne holde. Samtidig kunne det herfra være mulig hurtig å forsterke styrken i Hakadal. For å oppnå dette, måtte de mindre styrkene på Sollihøgda og i Vikersund unngå avgjørende strid og trekkes sammen til en større styrke i område Haugsbygd. Her måtte tyskerne oppholdes så lenge som mulig for å vinne tid til fortsatt mobilisering og utbygging av en sterk forsvarsstilling på Mosmoen. Samtidig var det viktig å hindre tyskerne i å rykke fram i Ådalen og videre mot Valdres. Han måtte be HOK om hjelp til å forsvare Hallingdal.

Tidligere hadde Ruge overfor Mork krevd at Hønefoss måtte holdes. Da Mork framla sin endelige plan, ba han om selv å få vurdere hvorvidt det var nødvendig. Ruge bifalt dette. Dermed ble Hønefoss spart for krigshandlinger. Byen var imidlertid allerede evakuert.

På kvelden 12. april trakk Mork, i henhold til sin plan, styrkene tilbake fra Sollihøgda og Vikersund. Til tross for flere veisprengninger, en brosprengning og mindre motstand stod tyskerne allerede på kvelden 13. april ved Norderhov. Her kom de i kamp med et norsk kompani som hindret dem i å rykke opp mot Klekken. På morgenen 14. april stod imidlertid fire tyske bataljoner i Hønefoss. I Ådalen var landvernsbataljonen ferdig oppsatt 14. april og hadde, som styrkene i Hakadal, sine første sammenstøt med fienden. Samme kveld gikk mobiliseringen mot slutten på Brandbu, og de siste kompaniene ble fordelt på aksene Hakadal og Norderhov–Jevnaker. På den siste ble de organisert i to bataljoner.

Den tyske hær ble ansett for å være verdens mest moderne. Nå var den i kamp med soldater i Europas dårligst utrustede og minst øvede hær. Noen av de norske soldatene hadde aldri tatt i et gevær. Bildet viser tyske stridsvogner i Haugsbygd, Foto: Øyvind Leonsens samling.

På morgenen 15. april angrep tyskerne den norske forpostbataljonen i Haugsbygd. For første gang under deres felttog i Norge møtte de en norsk bataljon som ga dem kraftig og organisert motstand. Etter betydelige tap måtte tyskerne trekke seg tilbake. Neste formiddag angrep tyskerne på ny, nå støttet av stridsvogner. Uten våpen som virket på disse, ble kaptein Slettens bataljon revet opp. Mosmostillingen stod nå for tur. Stridsvognene med følgeinfanteri prøvde gjentatte ganger å forsere forhugningene. Til tross for at de kom tett opp mot stillingene, ble de drevet tilbake med store tap. Mork vurderte imidlertid faren for et tysk gjennombrudd som overhengende. Uten Slettens bataljon som dekningsstyrke, ville det bli svært vanskelig å løsrive styrken i Mosmostillingen i tilfelle et tysk gjennombrudd. Under sterke protester fra soldater og befal ga han på kvelden ordre om tilbaketrekning.

Det ble sagt at Vår Herre sørget for 90% av Norges forsvar, mens de siste 10% ble skuslet vekk av nordmennene. Norges terreng er så ufremkommelig og defilerende at landet nærmest kan forsvares av sprengstoff alene. Bidet viser tyske soldater i Skaret 13. april. Foto: Øyvind Leonsens samling.

Styrkene i Hakadal lå i sterke stillinger og hadde også lyktes i å drive tyskerne tilbake. Ved et tysk gjennombrudd på Mosmoen stod disse i fare for å bli angrepet i ryggen. Mork beordret derfor også retrett her. Et hemmelig direktiv fra HOK (nr. 22 av 15. april) instruerte Mork og Hvinden Haug om å unngå avgjørende strid for å spare styrkene til en senere offensiv. På grunn av graderingen og at direktivet kom sent fram, var det trolig få som kjente til innholdet og dermed den videre plan for striden. Opprivingen av Slettens bataljon i Haugsbygd og den «uforståelige» retretten fra Mosmoen og Hakadal svekket troppenes moral og preget påfølgende kamper. Offiserene ble anklaget for sabotasje.

I løpet av natten sluttet en artilleriavdeling seg til de tyske styrkene, og i grålysningen ble de tomme stillingene ved Mosmoen lagt under kraftig artilleriild. HOK beordret nå Morks styrker fra Jevnaker og Hakadal i flere sprang tilbake mot området fra Randsfjordens nordende til Vardal vest for Mjøsa. «Denne tilbaketrekningen foregikk overalt i god orden uten å bli sjenert av fienden.» (Ruge 1989:62).

Exit Mork

Til tross for retretten var Ruge fornøyd med operasjonene så langt. Oberst Østbys 4. brigade på vei fra Voss til Valdres og engelske styrker på vei ned Gudbrandsdalen, gjorde at han nå begynte å se muligheter for en motoffensiv på Toten. For å forenkle ledelse og koordinering måtte kommandoforholdene imidlertid omordnes. Da Morks tropper var splittet, besluttet Ruge 18. april at styrken fra Jevnaker skulle legges under oberst Dahl, som stod på Østre Toten. De øvrige skulle til 4. brigade.

Tysk kartskisse for angrepet fra Hønefoss mot Klekken og Haugsbygd. Foto: Øyvind Leonsens samling.

Oberst Mork ble overflødig, men general Ruge hadde viktige oppgaver i vente for ham. Han fikk ordre om å møte ved HOK i Øyer i Gudbrandsdalen. Her ble han utnevnt til stedfortredende distriktskommandosjef for Møre. Ruge trengte en høyere offiser som kunne fremskaffe forsyninger for hæren og sette opp nye avdelinger. I tillegg hadde han behov for et bindeledd med de engelske styrkene som ankom Mørekysten. Ifølge Morks rapport roste Ruge ham for hans innsats på Ringerike og Hadeland (Riksarkivet). Mork arbeidet med sine nye oppgaver på Møre fram til kampene opphørte i Sør-Norge 2. mai. Han satt som krigsfange på Grini og ble løslatt 15. juni 1940. Formelt var han fortsatt sjef for IR6 og dro hjem til Hønefoss. Der ble han overrasket over alle de negative ryktene som florerte om han fra felttoget.

Videre under krigen bodde Mork og hans kone i regimentssjefsboligen i Hønefoss.

Mye tid under krigsårene gikk med til å utarbeide rapporter fra felttoget samt lese og kommentere andre sine. Lite tyder på at han var engasjert i motstandsarbeidet.

Fra mai 1945 var han igjen regimentssjef fram til han fikk avskjed i nåde oktober samme år. 5. desember 1945 var han i audiens på slottet. I tillegg til fortsatt å være president i Forsvarsforeningen, ble han engasjert i arbeidet med å reise minnesmerker etter felttoget på Ringerike og i planlegging av arrangementer knyttet til avdukinger av disse. Han ble, etter avdukingen av minnestøtten på Borger i Haugsbygd i juni, derfor boende i Hønefoss fram til august 1948. På Borger ble han av sjef for Forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg, tildelt deltakermedaljen.

Morks omdømme

17. desember 1947 preget følgende overskrift førstesiden i regjeringsorganet Arbeiderbladet: «Forsvarsforeningens president var i tysk tjeneste under krigen.»

Dette var pinlig for den da pensjonerte oberst Mork. Uavhengig av skyld blir du med en slik overskrift sterkt stigmatisert, og saken vakte stor oppsikt. Bakgrunnen var at i mai 1941 ble Mork beordret av Sivilforvaltningen for hær og marine til å ivareta norske interesser ved å forberede og gjennomføre evakuering av befolkningen i deler av Vestfold. Evakueringen skulle gjennomføres i forbindelse med tyske dekkoperasjoner knyttet til angrepet på Russland. Oppdragsgiveren hevdet at hovedmålet var å ivareta befolkningens ve og vel. Som flere andre forespurte offiserer nektet han først, da dette åpenbart var en indirekte assistanse til Wehrmacht. Men etter å ha fått forklart at dette var en nødssituasjon og hjelp til egne landsmenn, lot han seg overtale. Jobben ble gjort, og Mork fikk ros fra ordførere og lokal presse. Dette bidro trolig til at Mork ikke ble sendt til Tyskland i 1943, og at Forsvarsforeningen fikk beholde sine midler. Som del av landssvikoppgjøret åpnet politiet i 1948 sak mot ham. Den ble imidlertid henlagt uten tiltale i 1949. Etter å ha sett dokumentene i saken, tror jeg det hadde vært en fordel for ham om tiltale hadde blitt reist.

Nå var det «gata som dømte», og ryktene om Mork fra felttoget fikk unngåelig ny aktualitet.
Høsten 1947, da saken begynte å bli kjent, nektet Mork gjenvalg som president i Forsvarsforeningen, men fortsatte likevel her med stort engasjement. I selskap med pensjonerte generalstabs-offiserer, var han der blant gode venner. Oppstyret rundt avisoppslagene dempet seg raskt. Rettsoppgjørets andre saker krevde større oppmerksomhet. Morks bakgrunn som regimentssjef og hans mangeårige engasjement i Forsvarsforeningen ga ham en viss status. Ved alle senere krigsminnemarkeringer på Ringerike var Mork med, og han fikk hver gang hederlig omtale i Ringerikes Blad.
I 1952 ble han tildelt Forsvarsforeningens hederstegn.

I årene etter krigen ga Forsvarets krigshistoriske avdeling ut krigsberetninger fra alle felttogets kampavsnitt. Sentrale offiserer fikk tildelt oppgaven å skrive om andres operasjoner. Uten å få et slikt oppdrag, ble Mork i 1949 anmodet om å skrive om sine egne operasjoner i Hadeland bygdebok. I tillegg inviterte han både til foredrag og ekskursjoner i kampområdene. For krigshistorisk avdeling skrev major Niels Hertzberg om operasjonene på Ringerike og Hadeland i 1960, og her kommer Mork godt fra det.

I generalmajor Olaf Helsets forord til Andreas Hauges bok 1940 – fra kampene i Norge kommer det fram at Mork og han hadde sammenfallende vurderinger bak beslutninger som ble sterkt kritisert av andre. Nils Kåre Dahl er særlig urimelig hard i sin kritikk av Mork (Dahl 1948). Historikeren Lars Borgersrud er også sterkt kritisk til Morks disposisjoner. Uten belegg i for meg kjente fakta anklager han Mork for å ha forårsaket kaos under tilbaketrekning på Brandbu og blir sendt til Møre av Ruge og i praksis degradert (Borgersrud 1981:106). I Rapport fra den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 (NOU 1979 : 47),offentliggjort i 1979, fikk oberst Mork derimot ingen kritikk. Imidlertid synes hans rolle som en av Ruges to frontsjefer på Østlandet fram til 20. april å være underslått i samme rapport (147). Kun general Hvinden Haug er i det gjengitte direktiv nr. 22 av 15. april 1940 oppført som adressat. I Herzbergs bok «Operasjonene på Ringerike og Hadeland» gjengis det samme direktivet, men her er derimot begge oppført som adressater (Herzberg 1960: 238). I en rapport, forelagt Kongen i 1950, er denne utelatelsen villedende om oberst Morks rolle og betydning.

Hasselknippe var Helsets sjåfør kun til ut på dagen 13. april. Sannsynligvis hørte han bare den ene spontane negative ytringen om Mork fra Helset. Hasselknippes syn på Mork i intervjuet fra 1992 er merkelig lite nyansert gitt at han og generalmajor Olaf Helset etter krigen satt sammen i Verden Gangs råd. Viktigere saker var i fokus enn felttoget og Mork. Jan Helge Østlund beskriver kampene på en utmerket måte, og Morks ledelse kommer godt fram. Forfatteren har imidlertid lagt for stor vekt på utsagnet fra Hasselknippe om at Helset opprettet en parallell stab (Østlund 1995:105). Som stabssjef hadde major Helset vide fullmakter, men han var lojal og spilte på lag med regimentssjefen.

Interessen for andre verdenskrig synes ikke å avta, 80 år etter dens utbrudd. Selve felttoget derimot, mangler en skikkelig historisk behandling. Fremdeles er det aktørenes egne vurderinger som i stor grad preger vår oppfatning av felttoget. Bildet viser den norske minnesteinen på Krigskirkegården på Narvik nye gravlund. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Avslutning

En nålevende pensjonert general ble spurt om han visste hvor Haugsbygd var. «Er ikke det et sted i traktene ved Hamar?» var svaret. Dette kan bekrefte hvor liten oppmerksomhet kampene på Ringerike har fått gjennom hans og andre offiserers militære utdanning og karriere. Det var krig på Ringerike i 1940 med relevante tema både for krigsskolekadetter og stabsoffiserer. I Norge i krig. B1 (Grimnes 1984) er det kun bildet på forsiden og flere andre bilder inne i boka som viser at det var noe som skjedde på Ringerike. Tom Kristiansens Ruge-biografi har kun med at oberst Mork under felttoget ledet en gruppe nord for Gjøvik, og om Ringerike står det at tyskerne kom fram dit 20. april! (Kristiansen 2019:57,67).

15. april hadde Mork ca. 6 000 mann under sin kommando. Det var nesten halvparten av hva general Ruge hadde av disponible styrker på Østlandet. Mobiliseringen, krigsforberedelsene, logistikkutfordringene og operasjonene ble, under de rådende forhold, ledet av oberst Mork på en utmerket måte. Major Helsets horn i siden til oberst Mork fra kvelden 10. april fikk ikke noen konsekvens for deres videre samarbeid. Som Helset sa til sin sønn Gunnar flere ganger etter krigen: «Hadde det ikke vært for de fordømte stridsvognene gjorde vi det ganske bra!» Og sjefen for IR6 oberst Just sa ved avduking av minnestøtten på Borger følgende:

…Det er sagt at kampene på sett og vis var improviserte. Det er noe enhver militær vet, at de ikke lar seg improvisere. Jeg har hatt anledning til å gjennomgå planene som før krigen ble utført av oberst Mork. Jeg er full av beundring for disse planer … (Ringerikes Blad 21. juni 1948).

Til tross for denne fine omtalen av oberst Mork har dårlige rykter farget hans ettermæle. Det kan ha bidratt til at kampene på Ringerike er underkommunisert. Oberst Morks rolle under felttoget på Østlandet er knapt kjent. Liten kunnskap om regimentssjefens planer og bakgrunn for hans beslutninger har gjort at Sollihøgda, Mosmoen og Haugsbygd 1940 har vært assosiert med dårlig militært håndverk og nederlag. Det er urettferdig overfor de som kjempet og de som falt. Både de og oberst Carl Martin Gerhard Mork fortjener bedre.

Kilder:

Borgersrud, Lars 1981: «Unngå å irritere fienden-» : krigen i Norge 1940 : eventyr og virkelighet. Oktober,Oslo.

Borgersrud, Lars 1999: Militære veivalg 1940–45 : en undersøkelse av de øverste militære sjefers valg mellom motstand og samarbeid under okkupasjonen. I: Stein Ugelvik Larsen (red.): I krigens kjølvann : nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid. Universitetsforlaget, Oslo: 149–226.

Dahl, N. K. [Nils Kåre] 1948: Stormaktenes kamp om Norge og Skandinavia 1939–40. 1: Det tyske angrepet på Norden : en militærpolitisk studie. Utgitt av forfatteren.

Grimnes, Ole Kristian 1984: Overfall. Aschehoug, Oslo (B.1 i serien Norge i krig).

Hauge, Andreas 1960: 1940 – fra kampene i Norge. Tekstene utarbeidet etter rapportene fra Forsvarets krigshistoriske avdeling. Tegninger av Andreas Hauge. Forord av general Olaf Helset. Mortensens forlag, Oslo.

Hertzberg, Niels 1960: Operasjonene på Ringerike og på Hadeland. Utgitt av Forsvarets krigshistoriske avdeling. Gyldendal, Oslo (B. 7 i serien Krigen i Norge 1940).

Kristiansen, Tom 2019: Otto Ruge : hærføreren. Aschehoug, Oslo.

Kåset, Øystein 1995: Krigsåra 1940–45 i Hol : folk som opplevde krigsåra fortel. Utgjeve av Hol kommune

Landssvikarkivet (S-3138), boks L0103 – henlagt straffesak mot Carl Martin Gerhard Mork.

Mork, Carl 1953: Krigen på Hadeland og i de nærmeste distrikter i april 1940. I: Helmen Aksel (red.): Hadeland : bygdenes historie B. 4. Utgitt av Hadelands bygdebokkomité, Nasjonaltrykkeriet, Oslo: 298–390.

Norges offentlige utredninger (NOU) 1979 : 47: Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946 avgitt mai 1950. Med introduksjon av Olav Riste. Universitetsforlaget, Oslo.

Rapporter av deltakere i felttoget v/IR6 1940 på Riksarkivet., ref II-C-11-231/233/234 og 234,5 (eske 79 og 80).

Reid, Margaret og Leif C. Rolstad 1980: April 1949 : en krigsdagbok. Margaret Reids dagbok utgitt av Leif C. Rolstad i samarbeid med Blanche Larsgaard og Arvid S. Kapelrud. Gyldendal, Oslo.

Ruge, Otto 1989: Felttoget : general Otto Ruges erindringer fra kampene april–juni 1940. Redigert og med innledning av Olav Riste. Aschehoug, Oslo.

Steenstrup, HJ 1934: Hvem er Hvem? Aschehoug, Oslo.

Stenersen, Helge 1990: Så kom krigen til Brandbu : et 50 års minne. Utgitt av Brandbu’stikka (Helge Stenersen), Brandbu.

Østlund, Jan Helge 1995: Krigen på Ringerike : beretningen om felttoget i 1940. Utgitt av Kolltopp Forlag, Hønefoss.

Muntlig kilder:

Pensjonert generalmajor Gunnar Helset juni 2019/mai 2020.

Jan Helge Østlunds opptak av intervju med Oscar Hasselknippe fra 1992.