Dette nummeret starter med et oppsiktsvekkende lite belyst tema i norsk militærhistorie. Gitt den plassen Wehrmacht tok i Norge fra 1940 til 1945, er det påfallende hvor lite som er skrevet om nettopp Wehrmacht i Norge.
Nyhet
Redaktørens spalte
Det fremstår som artikkelforfatteren skriver som «en slags uformelig, feltgrå masse, som riktignok fantes overalt og dannet bakteppe for krigstidens dramatiske begivenheter, men som sjelden framstår som en selvstendig aktør.»
Om andre verdenskrig er en uslitelig gjenganger i Norsk Militært Tidsskrift, tar den neste artikkelen opp et tema det er skrevet atskillig mindre om. Penger og økonomiske muskler har alltid vært tett knyttet til militærmakt. Uten penger kommer man ikke langt. Det vi derimot har snakket langt mindre om, er hvordan stater kan bruke sine økonomiske kapasiteter for å oppnå strategiske og politiske mål i internasjonal politikk, uten å gå veien om våpenbruk. Hvordan kan slik virkemiddelbruk utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet?
Nummerets tredje artikkel belyser et annet viktig domene hvor andre midler enn militærmakt kan få stor nasjonal betydning, nemlig den digitale «gråsonen». Kombinasjonen av vår økte avhengighet av digitale løsninger, antallet aktører med stor digital kompetanse og kriminelle hensikter, og mangelen på gode backupløsninger, kan gi oss noe usedvanlig ubehagelige opplevelser i framtiden.
Siste artikkel i bladet peker som nummerets første artikkel på et litt uforklarlig hull. Hvorfor har ikke Norge en doktrine for lavintensitetskonflikter? Det er det vi har mest erfaring med, og det er der vi bygger den kollektive troverdigheten som skal gi oss avskrekkende effekt i våre egne nærmiljøer. Hvorfor har vi ingen doktrine å støtte oss på?
Forsidefotoet er fra «CISK-dagen» i 2021, cyberingeniørenes «egen» dag under Forsvarets opptak og seleksjon, der aspirantene får prøvd mange av aktivitetene de driver med ved Cyberingeniørskolen. Foto: Kristian Kapelrud/Forsvaret