Notis NMT 2021 2

Atlantic Council og Kina

Organisasjonen Atlantic Council (www.atlanticcouncil.org) er etter egne opplysninger en partipolitisk uavhengig organisasjon som har som hensikt å gi råd til amerikanske styresmakter og deres allierte gjennom publisering av faglige rapporter og vurderinger. Den er finansiert gjennom bidrag fra en rekke nasjoner, ambassader, storindustri og privatpersoner (liste finnes på hjemmesiden). Organisasjonen må på ingen måte forveksles med North Atlantic Council, altså Det Nordatlantiske Råd, som er NATOs høyeste politiske organ i Brussel. Publikasjonene til Atlantic Council, med kontorer i Washington DC, inneholder analyser av sikkerhetsrelaterte eller utenrikspolitiske forhold, som politiske prosesser i USA, forholdet til EU, effekten av sanksjoner (i forskjellige former) og tilsvarende rapporter. Nylig ble det også offentliggjort en rapport om Kina, kalt «The longer Telegram». Forfatteren har gjort en viss oppsikt ved at han eller hun ikke fremstår med navn, men har valgt å signere med «anonym».

Tittelen, The longer Telegram, spiller på en analyse forfattet av den amerikanske diplomaten George Kennan, som i 1946 var stasjonert i Moskva. Han tok opp USAs fremtidige forhold til Sovjetunionen, den gang under Josef Stalin, og skrev blant annet at USSR trengte en ytre fiende for å forsvare sin egen stilling og at i dette lå det en kime til regimets nedgang og fall. Han trodde ikke Sovjetunionen var noen umiddelbar militær trussel, men at de ville utfordre USA på alle andre mulige måter. Svaret var ifølge Kennan å møte disse utfordringene overalt i verden de måtte oppstå, gjennom «oppdemming» eller containment. Tankene i telegrammet skulle få stor betydning for USAs politikk i de påfølgende tiårene. Telegrammet bestod av over 8000 ord og ble derfor kalt «The long Telegram». Artikkelen i Atlantic Council, som omhandler hvordan USA bør møte utfordringene fra Kina under XI Jinping, har tilsvarende mål som Kennan i sin tid hadde for Sovjetunionen– å gi råd om hvordan Kina skal forstås og møtes i årene fremover. NMT skal her forsøke å gi en kortfattet vurdering av dokumentet.

Artikkelforfatteren ser i Kina et paradigmeskifte mellom Xi Jinping, som kom til makten i 2013, og alle hans forgjengere. En pragmatisk politikk ble avløst av en revisjonistisk og aggressiv retning under president Xi, som har blitt utnevnt på livstid. Samtidig har Kina utviklet seg til en politistat og et internt diktatur, «på grensen av» folkemord (genocide), under et kommunistparti (China Communist party, CCP) som stadig tar sterkere kontroll over økonomien i landet. Alt dreier seg ifølge rapporten om presidenten, som har fjernet en rekke konkurrenter og gjennomført en ensretting av partiet. Dette paradigmeskiftet har ikke blitt møtt med noen enhetlig politikk fra USAs sin side (i motsetning til hva Kina synes å ha), noe som nå vurderes som påkrevet.

Forholdet mellom USA og Kina har i løpet av de siste 50 årene aldri vært dårligere enn i dag. Dette skyldes ifølge artikkelen primært president Xis politiske og personlige ambisjoner, siden USA hadde et langt mer normalt og fredelig forhold til hans forgjengere. Samtidig hevder forfatteren at Xis makt er langt fra så total og altomfattende som mange tror, og at det vil det være i USAs interesse å utnytte dette. Alle tiltak må således rettes inn mot personen Xi Linping, og gjennom en svekkelse av hans personlige makt kan de mer normale forholdene som eksisterte før 2013 gjenopprettes.

Rapporten gir en rekke anbefalinger og forslag til tiltak, noen av disse er ganske vidtrekkende, som det å bedre forholdet til Russland for dermed å løsne de strategiske båndene til Kina. Andre forslag, som å få Nord-Korea til å legge ned landets program for langtrekkende atomvåpen, blir nevnt, men dette krever vel helst at USA har Kinas lederskap på sin side, snarere enn det motsatte. Det vil her føre for langt å gå inn på alle anbefalingene som foreslås i rapporten, men den interesserte leser anbefales å gå igjennom disse, evt. nøye seg med det innledende Executive Summary. Kjernepunktet for argumentasjonen er uansett at den viktigste faktoren i den pågående og aggressive kinesiske politikken, både innenlands og utenriks, er president Xi personlig.

Dette reiser følgende spørsmål: Vil Kinas politikk endre seg med en annen eller svekket toppledelse i Kina? Hvis ikke vil mange av argumentene i The longer Telegram ikke holde mål. Har CCP en så sterk kontroll over samfunnet og maktapparatet at ikke alt står og faller på topplederne?

Historien kan vise til relevante eksempler. Kinas politikk i dag har en rekke likhetstrekk med Nazi-Tyskland før Andre Verdenskrig, men føreren Adolf Hitler ville neppe akseptert et forsøk fra omliggende land eller andre på å redusere hans makt – alle tiltak ville bare ført til et strammere diktatur. Vi så riktignok et politisk skifte ved Stalins bortgang, men Krustsjov og senere ledere kan ikke sies å ha ført en radikalt endret politikk fra forgjengerne, i alle fall ikke utenriks. I demokratier skjer lederskifter regelmessig, og ses på som en styrke for samfunnet. En målrettet svekkelse av den kinesiske toppledelsen, uansett hvor sterkt eller svakt den står i hjemlandet, er antakelig ikke veien å gå, da det sannsynligvis kun vil føre til større intern undertrykkelse, og fordi CCP med 90 millioner medlemmer representerer et maktapparat som sannsynligvis er sterkt nok til å overleve en lederkrise. Den strategien som anbefales i artikkelen er derfor ikke på noen måte garantert å føre til suksess.

The longer Telegram tar opp tråden etter George Kennans The long Telegram, men denne gangen er det Kina telegrammet handler om, ikke Sovjetunionen. Foto: geopoliticaleconomy.org

The longer Telegram inneholder mange anbefalinger på nødvendige tiltak overfor et aggressivt Kina, men som nevnt er disse fokusert (ordet «laser-sharp» blir brukt) på presidentens og den innerste sirkelens posisjoner og personer. En effekt man muligens kan trekke fra Kennans containment-strategi, er at USA og Vesten virkelig lyktes i å demme opp for sovjetiske militære og diplomatiske fremstøt og eventyr – i Europa, i Midtøsten, i Afghanistan og ikke minst på det ideologiske og økonomiske området. Dette ledet til endring, riktignok på både godt og vondt. Den samme strategien er åpen for den nye administrasjonen i USA – nemlig å møte Kinas fremstøt med diplomatiske, ideologiske/demokratiske, økonomiske og militære tiltak overalt i verden. Til dette trenger USA allierte, noe som president Biden allerede selv har påpekt. Metodene er mange, og i de fleste tilfellene overensstemmende med den anonyme artikkelforfatterens anbefalinger, selv om hovedfokuset for disse – president Xis posisjon – kan og bør diskuteres.

Kinas sjarmoffensiv f.eks. i FN, må møtes med andre metoder enn å trekke seg ut. Afrikanske land må se at de demokratiske landene støtter dem økonomisk og at demokratiske verdier har en mening. Handelsavtaler må binde allierte sammen. Kinesisk eksport og prestisje må svekkes. Kinesiske varer og f.eks. vinter-OL i Beijing må boikottes grunnet folkemordet mot uigurene i Xinjiang- provinsen. Først når Kina ser at alle aggressive handlinger blir møtt med store negative konsekvenser for dem selv, vil deres politikk, internt og eksternt, endres.

(Kilde: NMT, Atlantic Council Policy Papers: The Longer Telegram: Toward A New American China Strategy)

Russiske baser i Afrika

Russland har historisk sett aldri hatt fri adgang til verdenshavene, noe som har vært landets evige geostrategiske dilemma. Sovjetunionen kunne dra visse veksler på vennlige stater som Cuba, Guinea i Afrika (Conakry), eller Jemen (Sør-Jemen, øya Socotra i Adenbukta), men disse basene manglet infrastruktur til å understøtte deployerte fly eller fartøyer. Geografien tvinger Russland til å splitte marinen i fire store flåter, henholdsvis i nord (Murmansk og Arkhangelsk), i Østersjøen (Kaliningrad og St. Petersburg), Svartehavet (Novorissisk og Sevastopol) og Stillehavet (Vladivostok og Petropavlovsk på den øde halvøya Kamchatka), pluss en flotilje i Det kaspiske hav. Felles for alle flåtene er at adgangen til det åpne havet går gjennom streder som er kontrollert av fremmede makter og/eller ligger i områder som fryser til om vinteren og ellers er sterkt påvirket av årstidene. Til tross for at Russland har en lengre kystlinje enn landegrenser, forblir landets tilgang til havet begrenset og mulighetene til å konsentrere de forskjellige flåtene til felles innsats liten i en konflikt.

Russland har ambisjoner om å være en internasjonal stormakt. Dette krever finansielle muskler, internasjonal og diplomatisk innflytelse, og en militær styrke som kan deployeres og understøttes i fjerne strøk. Russlands økonomisk makt er begrenset med dårlige utsikter på både kort og lang sikt. Russland har videre få eller ingen allierte, i motsetning til Sovjetunionen som i det minste appellerte til visse ideologisk likesinnete systemer. Militært har Russland til nå ikke hatt andre oversjøiske baser enn Tartus i Syria, men uten en kjede av sikre havner og tilhørende flyplasser med tilstrekkelig infrastruktur, kan militær makt ikke gjøre seg gjeldende globalt. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg uten at vestlige land virker å forstå alvoret i utviklingen.

I Libya har Russland, som tidligere beskrevet i NMT, støttet general Haftars styrker som kontrollerer den østlige delen av landet. Denne støtten har kun ett mål for øye – adgang til en havn og en flybase i det sentrale Middelhavet, noe som utvilsomt vil endre den strategiske balansen i Russlands favør. Flåtemakt, med tilhørende internasjonal innflytelse og potensielt økonomiske fordeler, består som kjent av produktet av en flåte, en base og politisk vilje. Med en sikret base, som Benghazi med sin store havn og internasjonale flyplass, vil Russland kunne deployere fartøyer fra flere flåter og skyte en kile inn i det som de siste tiårene effektivt har vært et NATO-kontrollert område.

Russland har historisk sett aldri hatt fri adgang til verdenshavene, noe som har vært landets evige geostrategiske dilemma. Bildet viser den russiske fregatten Admiral Grigorovich i Port Sudan i februar 2021. Foto: AFP.

Russlands videre ambisjoner ble kjent da Russland og Sudan i fjor underskrev en intensjonsavtale som ville tillate Russland å opprette en militærbase i Port Sudan på kysten av Rødehavet. Den 28. februar i år besøkte fregatten RS «Admiral Grigorovich» havnen, første gang for et russisk fartøy. Basen som russerne skal bygge, ligger rett nord for Port Sudan og skal iht. avtalen kunne ta imot og forsyne opp til fire russiske fartøyer uavhengig av type. Sudan skal på sin side motta russisk bistand og støtte. Landet var frem til slutten av 2020 under sanksjoner fra USA for å støtte internasjonal terror, og Russland var som forventet innstilt på å utnytte denne situasjonen. De vil med basen i Port Sudan få et fotfeste syd for Suezkanalen, kun to – tre dagers seilas unna Den arabiske gulf og Det indiske hav.

Amerikanske marinefartøyer var raske til å besøke Port Sudan etter ankomsten av RS «Admiral Grigorovich». USS Winston Churchill, DDG-81, en destroyer i Arleigh Burke – klassen, ankom Port Sudan 2. mars, samtidig som det russiske flåtebesøket. Hva som var planlagt og hva som var tilfeldig vites ikke, men sudanske myndigheter var tidlig ute med å ønske også dette besøket velkommen. Sudan hadde som nevnt inntil i fjor høst vært underlagt sanksjoner fra USA i over tretti år og hadde mye å ta igjen, spesielt siden den nye administrasjonen under president Biden virker å ha større interesse for utviklingen på det afrikanske kontinent og kanskje også en mer konfronterende politikk overfor Russland. For Sudan gjelder det selvsagt å dra full nytte av situasjonen og ri to hester samtidig hvis mulig. Det er uansett sikkert at Russland gjennom avtalen med Sudan har sikret seg et langt bedre geo-strategisk utgangspunkt for sine ambisjoner og internasjonale engasjement.

(Kilde: Arab News, France24, US Navy, NMT)

Suezkanalen

Da det enorme containerskipet, M/V «Ever Given», i mars endte opp med å sperre Suezkanalen for all trafikk, tok det lang tid før pressen og andre fikk øynene opp for hendelsen og hvor enormt viktig denne sjøveien er for internasjonal handel. Fartøyet, på 200 tusen tonn og med over 18 tusen containere ombord, fikk tekniske problemer og rente baugen på land på østsiden av kanalen, mens hekken på fartøyet, grunnet den store massefarten et slik fartøy har, endte på vestsiden. «Ever Given» stod dermed fast i begge ender og kanalen ble fullstendig blokkert for all trafikk i en uke. Sikkerhetseksperter fra de maritime miljøene har lenge advart mot konsekvensene av en sabotasjeakt eller en terrorhandling som tok sikte på å sperre denne vitale sjøveien, men sannsynligheten for en teknisk hendelse skulle ha tilsvarende resultat, ble sett på som mindre sannsynlig. Konsekvensene er de samme og bidrar til å sette nytt søkelys på de sjøverts forsyningslinjene (mer kjent på engelsk som Sea Lines of Communications, SLOC) og spesielt de trangeste delene, «choke points», som Suezkanalen.

Det aller meste av verdenshandelen, 95 %, sies å gå til sjøs. Dette er utvilsomt riktig når vareomslaget regnes i vekt og volum, og dermed antakelig riktig når det gjelder verdi. Mange rørledninger for olje og gass, kabler for elektrisitet og fiberoptikk, samt store deler av innenlandsk handel, går til havs. Denne handelen følger i stor grad den korteste avstanden mellom markedene, og går gjennom de nevnte choke points, trange og kanaliserende områder som fartøyene med få unntak må transittere gjennom. Suez- og Panamakanalen er gode eksempler, selv om det er mulig å seile rundt. Utgiftene forbundet med dette er store, både i tid og penger, og tilgangen til skipstonnasje går ned tilsvarende, med de økte kostnadene dette innebærer. Om lag 20 % av verdens oljetransport går gjennom Hormuzstredet og land som Kina er helt avhengig av denne sjøveien. Den kan imidlertid effektivt blokkeres av Iran – antakelig i mange måneder – om de skulle finne det hensiktsmessig. Saudi-Arabia bygger derfor rørledninger tvers over landet til Rødehavet som et alternativ. Også Malakkastredet anses som et kritisk område, der India nå bygger baser på øyene rundt, noe som vil gjøre dem i stand til å kontrollere trafikken til og fra Kina i en konflikt. Igjen finnes det alternativer, men ingen som ikke innebærer store omkostninger. Nærmere Europa er Gibraltarstredet et choke point, Den engelske kanal og De danske stredene likeså, og markedene i disse områdene er direkte påvirket av det som skjer i fjernere himmelstrøk, som i Suezkanalen. De nevnte områdene er samtidig internasjonale streder, med stor betydning for militære operasjoner, ikke bare for fartøyer, men også for fly.

Det aller meste av verdenshandelen går til sjøs. Små lagre og just-in-time prinsippet gjør at verdenshandelen er svært sårbar for stopp i sjøtransporten. Bildet viser M/V «Ever Given» som sperret den viktige Suezkanalen en uke. Foto: Maxar Technologies/AP.

Suezkanalen er 193 km lang og betjener om lag 12 % av verdenshandelen. Å seile rundt Afrika tar om lag 10 dager lengre tid, gitt at avgjørelsen om å seile rundt tas i det fartøyet er i Malakkastredet eller ved Gibraltar. For fartøyene som måtte vente i hver ende av kanalen var dette derfor ikke et alternativ, selv om det også tok lang tid å avklare alle fartøyene som måtte vente. I denne sammenhengen er containerfrakten mye viktigere enn eksempelvis oljetransporter, siden det finnes store oljelagre mange steder i verden, mens økonomiske hensyn tilsier at alle bedriftene som er avhengige av deler og komponenter fra Kina, Taiwan eller Japan, sitter på så små beholdninger som mulig. En artikkel i BBC estimerte tapene i verdenshandelen til om lag ti milliarder dollar om dagen så lenge kanalen var stengt. Dette kommer på toppen av alle tapene som Covid-viruset har påført handelen.

Denne gangen var det en krevende oppgave å få fartøyet flott, men dette blekner i sammenligning med f.eks. et tankfartøy som senkes, samtidig som det stikkes i brann, eller en form for minelegging. Dersom dette skjer må land som USA og organisasjoner som EU og NATO engasjere seg aktivt. Dette gjelder ikke bare i våre nærområder, men på en global skala; verdensøkonomien påvirkes av forhold langt utenfor regioner som Europa eller Amerika.

(Kilder: BBC, maritimetraffic.com, NMT