Norges globale sjøkrig – Skipsfartsberedskap fra 1914 til i dag

Tor Jørgen Melien

Scandinavian Academic Press. Oslo 2020

Anmeldt av: Jan Tore Nilsen

Den beskjedne kjempen

«Norges Globale Sjøkrig» – Bokens tittel kan ved første øyekast antyde at Norge skulle ha evne til global sjøkrig med militære midler, eller bruke sjøstridskrefter for å beskytte sine globale maritime interesser. Sånn sett er nok ikke tittelen helt presis. Sjømilitært har Norge aldri vært noen stormakt, ei heller har Norge i moderne tid hatt et globalt forsvarspolitisk sjømilitært perspektiv. Det er i det hele tatt et bemerkelsesverdig misforhold mellom størrelse, oppgaver, innretning og bruk av det norske Sjøforsvaret, og det faktum at Norge siden lenge før 1.verdenskrig og helt fram til i dag har vært og fortsatt er en global stormakt i sivil målestokk blant verdens sjøfartsnasjoner.

Undertittelen «Skipsfartsberedskap fra 1914 og til i dag» plasserer derimot bokens tematikk tydelig og klart. Som det skrives bak på bokomslaget: «Tor Jørgen Melien gir her en samlet beretning om beskyttelse av handelsflåten under de to verdenskrigene, skipsfartsberedskapen under den kalde krigen og våre dagers utfordringer med pirater, lokale konflikter, stormaktsinteresser og beredskapstiltak». Men Meliens bok er etter min oppfatning mer enn dette. Boken er et solid og viktig bidrag i å skape et overblikk over en del av skipsfartshistorien som strengt tatt er lite kjent – skipsfartsberedskapen. Boken bidrar også til å skape en mer korrekt forståelse av hva slags nasjon Norge historisk sett er – en maritim stormakt som først og fremst har skapt sine verdier på og i havet.

“

Den nasjonalromantiske fremstillingen av Norge og vår identitet har ofte vært knyttet til bonden, innlandet, industrien, hæren og byen. Fra 1970-tallet ble også vår identitet uløselig knyttet til oljeindustrien. Men utenriksfarten, og sjøfolkene som denne var helt avhengig av, var lenge stemoderlig behandlet i historiebøkene. Et godt eksempel på dette er narrativet rundt den norske krigsinnsatsen under 2.verdenskrig, hvor det tok langt tid før handelsflåten og krigsseilerne fikk den anerkjennelsen de skulle hatt. For den jevne nordmann er «Milorg», «Gutta på Skauen» og «Oslogjengen» besynderlig nok langt mer kjent enn handelsflåtens krigsbidrag. Meliens bok bidrar på en god måte til å forklare den strategiske betydningen av handelsflåten, og viktigheten i å beskytte denne. Boken er dermed også et godt vitnesbyrd om betydningen av sjøfolkenes innsats, og den offervilje som ble vist.

Og den strategiske betydningen av norsk sjøfartsindustri kan vanskelig overdrives. I følge Melien var det ingen tilfeldighet at Norge endte opp med å bli en stormakt på havet. Med lav nasjonal selvforsyningsgrad og stor avhengighet av import, var det helt naturlig at Norge måtte ut på havet for å dekke sine behov. Geografisk fremstår Norge som en halvøy, med kysten som livslinje og åpning ut mot resten av verden. Vår maritime virksomhet ble derfor en naturlig og helt sentral del av norsk næringsliv, og var lenge helt avgjørende for handelsbalansen mot utlandet. Norsk økonomi og velferd ville sett svært annerledes ut med et brått bortfall av inntektene og arbeidsplassene fra utenriksfarten i krise og krig. Vår erfaring fra Napoleonskrigene var videre at det var uklokt som sjøfartsnasjon å legge seg ut med den dominerende sjømakt i krig. Norsk skipsfart endte dermed ikke bare opp som en strategisk viktig ressurs for Norge som nasjon, men også for våre nære samarbeidspartnere og våre allierte i krise og krig. Først og fremst i samarbeid med sjømaktene Storbritannia og USA, senere også i NATO-alliansen. Få har fått fram dette poenget tydeligere enn Franklin D. Roosevelt da han gav sin såkalte «Look to Norway-tale» 14. September 1942 under overleveringen det amerikanskbygde marinefartøyet Kong Haakon VII til Norge:

“Abroad, Norwegian ships and Norwegian men have rallied to the cause of the United Nations. And their assistance to that cause has been out of all proportion to their small numbers. The Norwegian merchant marine has lost some 200 ships and 1,300 seamen in carrying the supplies vital to our own and Allied forces overseas.”

Norge er en maritim stat hvis rikdom og velferd er bygget rundt vår aktivitet på og i havet. Minnehallen i Stavern er reist for å minnes alle de som har gitt sitt liv for å holde Norge flytende også i krig og ufred. Foto: Digitalt museum.

200 skip og 1300 sjøfolk. Dette var i 1942, og fortsatt var det 3 år igjen av krigen. For å holde krigsinnsatsen og samfunnshjulene i gang var man helt avhengig av at både utenriks- og kystflåten fortsatte å seile. Slik var det ikke bare under andre-, men også under første verdenskrig.

Et korporativt samarbeid

Uten etablering av en skipsfartsberedskap og kontrollert beskyttelse og sikring av handelsflåten, ville skipstrafikken enten stoppe helt opp, eller eventuelt fortsette med astronomiske fraktrater og dermed uhåndterlige kostnader. Erfaringene fra de to verdenskrigene i det 20.århundre, har gjort at Norge etter dette har fortsatt å ha en etablert organisasjon rundt skipsfartsberedskap og sikre at handelsflåten skal kunne seile i krise og krig, gjerne i samarbeid med våre allierte og samarbeidspartnere.

Det er først og fremst dette som er hovedtemaet i Meliens solide og godt underbygde bok. Hvilke trusler stod skipsfarten overfor under 1.- og 2.verdenskrig, og hvilken beredskap og tiltak ble satt i verk for å sørge for å beskytte denne slik at den fortsatt kunne seile. Dernest, hvordan brakte man denne erfaringen videre i etterkrigstidens kriser og konflikter og fram til i dag, for å ha en skipsfartsberedskap som sikrer utnyttelse og beskyttelse av handelsflåten som ressurs. Skipsfartsberedskapen er i så måte en historie om et korporativt samarbeid mellom næringsinteresser og det offentlige, der nasjonalstrategi, handelspolitikk, utenriks- og sikkerhetspolitikk og militære aktører er viktige ingredienser.

Melien har valgt å dele boken sin kronologisk inn for å fange utviklingen av Norge som global skipsfartsnasjon, og hvordan skipsfartsberedskapen historisk sett først og fremst har vært formet av erfaringene som er høstet i krise og krig. Kapittelvis tar han fyldig for seg 1.verdenskrig, 2.verdenskrig og den kalde krigen, før han runder av med to kortere kapitler om skipsfartsberedskap etter den kalde krigen og i dag. Han bygger på et solid kildemateriale, og boken inneholder mange detaljer. På tross av dette, klarer Melien på en fin måte å overskue alle detaljene, og gi leseren en god forståelse av temaets betydning på et overordnet plan uten at man drukner i spissfindigheter. Beskrivelsen av utviklingen under 1.verdenskrig er kanskje særlig viktig, da den framstår som en formativ periode for utformingen av norsk Skipsfartsberedskap. Et slikt bokessay tillater ikke at man går i dybden på alt, så for å gi en smak på hvordan Melien beskriver utviklingen av skipsfartsberedskapen, har jeg valgt å gå litt i dybden av hvordan han beskriver 1.verdenskrig og utviklingen da.

The Neutral Ally

På tross av at Norge valgte nøytraliteten 1.verdenskrig, led vi tap helt fra starten av. Få dager etter krigsutbruddet gikk D/S Tysla på en mine, med tre falne fra maskinbesetningen. Dette ble Norges første falne under krigen. Den Norske handelsflåten hadde fra 1905 og fram til første verdenskrig vokst raskere enn verdensflåten, og var da den 4. største i verden. De innledende tapene og trusselen mot den norske handelsflåten gjorde at rederinæringen i stor grad valgte å legge fartøy i opplag fra krigens start. Effekten av dette ville blitt dramatisk om fartøyene hadde blitt liggende i «bøya» , både for næringen, sjøfolkene, internasjonal transport og Norges nasjonaløkonomi. Et tidlig tiltak i skipsfartsberedskapen kom derfor allerede i august 1914, da man etablerte en egen lov om krigsforsikring for skip. Norske skip kunne igjen seile. Blant andre tidlige tiltak var veiledning for seilas i krig for kapteiner.

En av Norges hovedutfordringer under hele krigen var balansen mellom det å være nøytral, og samarbeidet med og avhengigheten av Storbritannia som sjømakt. Norske skip var utsatte, og mer enn 100 norske skip (131 sjøfolk) gikk tapt allerede før tyskerne trappet opp sin ubåtkrig høsten 1916. Trusselen mot fartøyene var først og fremst miner og ubåter. Både den høye trusselen mot fartøyene, et stadig økende behov for en eller annen beskyttelse, samt den gjensidige avhengigheten mellom Norge og Storbritannia gjorde at det Melien kaller en «uthuling av nøytraliteten» oppstod. Olav Riste beskrev Norge senere som «The Neutral Ally, og den norske tilnærmingen ble et samarbeid med britene, og å prøve å ikke provosere tyskerne for mye. Norges Rederiforbund ble opprettet i 1909, og fikk en sentral rolle i skipsfartsberedskapen under 1.verdenskrig. Statsminister Gunnar Knutsen sa: «…vi ville skyte rederiforbundet foran oss. Statsmakten holdes utenfor». På overflaten var det dermed rederinæringen. og ikke statsmakten som samarbeidet med britene.

Forholdene endret seg igjen radikalt da tyskerne forserte ubåtkrigen høsten 1916, og iverksatte uinnskrenket ubåtkrig fra 1.februar 1917. Situasjonen var åpenbart alvorlig, og satte fart i utvikling av beskyttelsestiltak. Melien peker på tre viktige tiltak som ble iverksatt fra britisk side. For det første innførte man et system med konvoier også for den sivile skipsfarten, oftest med marinefartøyer som eskorte. For det andre oppstod det et tettere sivilt-militært samarbeid hvor handelstrafikken til tider ble underlagt såkalt marinekontroll med skipsfart gjennom for eksempel konvoiering og eller ruting. For det tredje videreutviklet britene sin evne til å senke ubåter gjennom forbedret materiell og kompetanse. Med en stadig økning i de norske skipstapene, ble Norge i økende grad en del av de to første tiltakene, konvoiering og marinekontroll med skipsfarten. Før 1.verdenskrig var over hadde rundt 2123 nordmenn mistet livet som en følge av sjøkrigen. I følge Melien hadde ingen andre større tap på sjøen relativt sett enn Norge. Og det nøytrale Norges bidrag ble verdsatt av de allierte etter krigen. Som takk og erstating for de tap den norske handelsflåten hadde lidd under 1.verdenskrig, ble Norge gjennom et fransk-norsk forslag under Versailleskonferansen gitt suvereniteten over Svalbard. Den strategiske betydningen av norsk skipsfart i den allierte seieren kom helt tydelig fram. Norge måtte rett og slett seile for å overleve, og den gryende skipsfartsberedskapen hadde vært viktig for å få dette til.

Ny vind i seilene

Norge har hele tiden siden 1.verdenskrig vært blant verdens største handelsflåter. I følge Melien har den norske rederinæringen og skipsfarten hele tiden vært omstillingsdyktig, bygd på spisskompetanse, og den har klart å tilpasse seg markedene ved blant annet å tilby etterspurte spesialfartøyer og tjenester. Betydningen av den norske utenriksflåten har derfor ikke bare vært stor for handelsbalansen og norsk økonomi, men også avgjørende beredskapsmessig for våre viktigste allierte under 2.verdenskrig og for NATO i etterkrigstiden. Ikke minst gjennom skipsfartsberedskapen spilte den norske handelsflåten en viktig rolle i NATOs beredskap for å sikre forsynings- og forflytningsevne under den kalde krigen i en eventuell konflikt med Sovjetunionen. Norsk skipsfart har også spilt en viktig rolle i kriger og kriser som Koreakrigen, Vietnamkrigen, Tankerkrigen, Gulfkrigene og senere i det internasjonale samarbeidet for å bekjempe piratvirksomhet.

Kapitlene i Meliens bok som beskriver skipsfartsberedskapens utvikling etter første verdenskrig, skildrer slik jeg ser det på en utmerket måte utviklingen mellom aktører og faktorer som i stor grad er de samme som under den formative perioden under 1.verdenskrig. Han skildrer utviklingen i den norske handelsflåten i forhold til dens størrelse og betydning. Han beskriver også det trusselbildet som til enhver tid har vært gjeldene mot handelstrafikken i krise og krig. Videre forklarer han hvordan samspillet mellom de viktigste aktørene har vært. Først og fremst utenriksfarten, Rederiforbundet (rederiene), Krigsforsikringen for Skip, myndighetene ved regjeringen og noen skiftende, men sentrale departementer, og Forsvaret og NATO.

Til slutt i boken tar Melien for seg skipsfartsberedskapen i dag. Norge har fortsatt en av verdens største utenriksflåter, og vår flåte er beredskapsmessig særdeles viktig både for vårt eget land og for våre samarbeidspartnere og allierte. I dagens anspente sikkerhetspolitiske situasjon, hvor faren for mellomstatlig konflikt anses som økende, synes det som om Skipsfartsberedskapen har fått ny vind i seilene, men prinsipielt er den ivaretatt etter de samme prinsippene som før. Det er Nærings- og Fiskeridepartementet (NFD) som har sektoransvaret for beredskapsarbeidet. Arbeidet med Skipsfartsberedskapen er i dag et tett samarbeid mellom NFD og Rederiforbundet, der NFD årlig usteder et oppdrag til Rederiforbundet. Beredskapsoppdraget er faglig delt i tre; trusselforståelse, beskyttelse og støtte ved kriser og konflikter. Den Norske Krigsforsikringen for Skib er ikke bare en nøkkelaktør for forsikring ved kriser, krig og høy trussel, men også en bidragsyter i oppdateringene av trusselbildet mot flåten.

For at den norske utenriksflåten skal være en beredskapsressurs for Norge og våre allierte benyttes fortsatt begrepet Nortraship. Nortraship ble etablert under 2.verdenskrig som et slags «statsrederi» for at norske myndigheter skulle ha kontroll på flåten. I dag fungerer Nortraship mer som et overordnet rådgivende og koordinerende organ. Ved alvorlige krisesituasjoner eller i krig skal Nortrashipledelsen koordinere med rederinæringen og det militære og sørge for at handelsflåten er tilgjengelig, om nødvendig gjennnom lov om rekvisisjon av skip. Den daglige driften og utviklingen av skipsfartsberedskapen foregår i beredskapsavdelingen i Rederiforbundet. Dersom skipene skal støtte eller beskyttes gjennom militære operasjoner er samarbeidet mellom Nortraship og Forsvaret viktig. Den viktigste kapasiteten til Forsvaret i dette samarbeidet er Naval Cooperation and Guidance for Shipping (NCAGS) i Sjøforsvaret.

For både sivile og militære som har interesse for norsk sjøfartshistorie, er Meliens bok Norges Globale Sjøkrig «et must» å lese. Det finnes en rekke bøker som beskriver ulike sider ved både utviklingen av norsk skipsfart, og ikke minst spennende beretninger om enkeltskip og sjømenns (og kvinners) skjebner og historier. Men Meliens bok er den første helhetlige beskrivelsen av hvordan den norske skipsfartsberedskapen har utviklet seg fra vi ble en global stormakt som skipsfartsnasjon og fram til i dag. Meliens grundige og gjennomarbeidede bok gir en god forståelse for den strategiske betydningen for vår utenriksflåte både for Norge og for våre allierte historisk og i dag. Boken anbefales derfor sterk også for andre lesergrupper, fordi den bidrar til å øke forståelsen for hva slags stat Norge er – en maritim stat hvis rikdom og velferd først og fremst er bygget rundt vår aktivitet på og i havet.