Myten om hjemmestyrkenes dekorasjonsproklamasjon må avlives

En ung og eventyrlysten Winston Churchill ble stadig beskyldt av sine foresatte for å være mer opptatt av å vinne medaljer og berømmelse enn å gjøre en skikkelig jobb. I etterpåklokskapens lys måtte han også medgi at han skjønte hvorfor mistanken oppsto. Han hadde imidlertid gjort seg noen viktige erfaringer med dekorasjoner, og slo fast at: «En medalje skinner, men den kaster også skygger.»

Dekorasjoner reiser alltid spørsmålet: hvem får, og hvem ikke? Da krigen kom til Norge i 1940 hadde det ikke vært krig i landet på 126 år, og det var derfor ingen tradisjoner for stridsdekorasjoner. Dette ble derfor et vanskelig og krevende spørsmål i Norge, som fremdeles engasjerer. Denne artikkelen er et korrektiv til deler av arbeidet til Forsvarsdepartementets krigsdekorasjonsprosjekt.

Innledning

På førstesiden i Aftenposten 17/7-1946 sto det en NTB-notis med overskriften «Hjemmestyrkene vil hedre sine falne kamerater». Oppslaget var bygd på en proklamasjon som var skrevet på et ark med stempelet «Hjemmestyrkenes råd» (HS-rådet) og datert 20/6-1946.

Proklamasjonen fremsto, og fremstår, som en erklæring fra HS-rådet, undertegnet av de kjente sivile hjemmefrontmedlemmer Tor Skjønsberg og Tore Gjelsvik, samt den mindre kjente Bjarne Thorstensen, tidligere tilknyttet Milorgs sentralledelse, og som i 1946 var sekretær i HS-rådet.

Proklamasjonen av 20. juni 1946 har av norske militære og sivile myndigheter, historikere og andre i hele etterkrigstiden vært ansett som det endelige ord om tildeling av krigsdekorasjoner, ikke bare til medlemmer av Hjemmestyrkene (HS), som Milorg ble kalt helt på slutten av krigen, men også til en samlet hjemmefront. Derfor har svært få personer fra Milorg blitt hedret med de tre høyeste norske krigsdekorasjonene (Krigskorset, St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen) med unntak av Krigsmedaljen post mortem. Deltakermedaljen, som de fleste kunne få, gitt et minimum av tjenestetid og utvist nasjonal holdning, holder jeg utenfor.

Dette betyr imidlertid ikke at alle Milorg-medlemmer, verken like etter krigen eller senere, har vært enige i denne dekorasjonspraksisen. Mitt hovedanliggende i denne artikkelen er å påvise, ut fra primærkilder, at det er tvilsomt om HS-rådet i samlet formelt møte, noen gang fattet et slikt vedtak.

Det bør også nevnes at betegnelsene Hjemme-fronten, Hjemmestyrkene og Heimevernet i pressen like etter krigen ble omtalt noe upresist og til dels misvisende.1

Forsvarsdepartementets Krigsdekorasjonsprosjekt (Historieprosjektet)

Høsten 2016 ble Forsvarsdepartementets Krigsdekorasjonsprosjekt avsluttet etter fem års utredningsarbeid.2 Prosjektet ble formelt ledet av Forsvarsdepartementets dekorasjonsråd (FDDR), men det praktiske arbeidet ble utført av en gruppe historikere (Prosjektgruppen). En uavhengig historiefaglig referansegruppe med akademisk bakgrunn skulle bidra til å ivareta vanlig akademisk og vitenskapelig standard for prosjektet.

FDDRs mandat var, kortfattet: «Å vurdere forslag til de tre øverste krigsdekorasjonene i et helhetlig perspektiv – forsvarspolitisk, historisk og folkerettslig – for handlinger utført under andre verdenskrig.» Prosjektgruppen skulle:

Utgreie forhold berre knytt til andre verdskrig og leggje resultata sine fram for dekorasjonsrådet for vurdering og tilråding til vidare behandling. Prosjektet skal kartleggje den dekorasjonspraksis som hittil har vore ført for andre verdskrig og parallelt gjere ei føremålstenlig inndeling og identifisering av grupper som det kan reisast tvil om har fått den verdsetting dei fortener. Vidare skal gruppa kartleggje operasjoner og hendingar som dei ulike gruppene har deltatt i, og kva for innverknad dette har hatt på krigens utfall. Siste prosjektfase vil ha som mål å finna personar sine bragder innanfor dei nemnte operasjonene/hendingane og utarbeide utkast til innstillingar som går via departementet til dekorasjonsrådet.

En del av arbeidet var derfor å etterlyse offentlig kandidater til dekorasjoner.

Hovedkonklusjonen til Prosjektgruppen ble en tilråding om ikke å dele ut flere dekorasjoner for handlinger utført under annen verdenskrig, heller ikke etter offentlig etterlysning av dekorasjonskandidater, der det kom inn ca. 1200 forslag. FDDR sluttet seg til denne tilråding, og regjeringen Solberg besluttet deretter at det ikke skulle tildeles nye medaljer for innsats under annen verdenskrig.

Forsvarsminister Søreide uttalte den 6/1-2017, som del av et svar på et skriftlig spørsmål om saken fra stortingerepresentanten Nybakk, innlevert 20/12-2016: «Skulle senere forskning avdekke ny kunnskap, vil denne naturligvis kunne lede til nye konklusjoner.»3

Den historiefaglige referansegruppen hadde flere kritiske sluttmerknader til rapporten. En av disse var at argumentet om at: «man ikke kan tildele flere dekorasjoner fordi Forsvarets krigstidige dokumentasjonskrav ikke lengre kan appliseres, er etter vårt syn lite konstruktivt.» En annen merknad var: «På noen områder finns det i dag større kunnskaper enn vi har hatt tidligere. Det gjelder for eksempel sabotasjen. Selv om det vil kunne skape vansker å innfri noen av de kravene som utvalget bruker som grunnlag for at man ikke skal foreta seg noe, er det viktigere å se på de muligheter som foreligger.»4

Myten om Hjemmestyrkenes Dekorasjonsproklamasjon

Fra november 1941 var Milorg en anerkjent del av Forsvaret, underlagt Forsvarets overkommando. FDDR nevner i sin tilråding til Forsvarsdepartementet (FD) at «hjemmefrontens ledelse rett etter krigen selv besluttet at deltakerne i hjemmestyrkene ikke skulle dekoreres. Denne beslutningens legitimitet i samtid og ettertid kan diskuteres, men den forklarer like fullt hvorfor medlemmer av hjemmestyrkene med svært få unntak ikke mottok høyere krigsdekorasjoner.»5

Man kan trygt si at dette i så fall må ha vært en beslutning som ble tatt av en indre krets av folk som var høyt oppe i den hemmelige motstandsbevegelsen, som trådte frem ved frigjøringen. Hjemmefrontledelsen (HL) hadde fullmakt til å opptre på vegne av Regjeringen fram til 14/5-45 og trådte tilbake da regjeringsdelegasjonen kom til Oslo.6

HLs beslutning like etter 8. mai 1945 var neppe på dette tidspunkt kjent blant ledere og jegere på nivåene lenger ned i Milorg. Vi vet nå at britiske myndigheter allerede kort tid etter frigjøringen ønsket å dekorere folk som hadde gjort tjeneste i Milorg og samarbeidet med Storbritannia. Mange mottok slike dekorasjoner, i hvert fall frem til 1950, men det skjedde ikke uten motstand.

I 1949 sendte britiske myndigheter et brev til Utenriksdepartementet (UD) med en liste over personell, vesentlig tilhørende Milorg, som de ønsket å dekorere. Denne lista ble videresendt til Forsvarsministerens sekretariat som mottok den 1/8-1949. Der ble saken liggende i nesten fire måneder.

Først den 24. november 1949 svarte daværende forsvarsminister Hauge på brevet fra UD.7 Første setning i hans brev lyder: «Den norske hjemmefrontledelsen ga i mai 1945 bestemt uttrykk for den oppfatning at dekorasjoner ikke burde deles ut til folk som hadde tatt del i hjemmefrontens arbeid.» Hauge var som kjent Milorgs øverste leder de siste okkupasjonsårene, og ved frigjøringen dessuten «en slags uoppnevnt generalsekretær for Hjemmefrontens Ledelse.»8

I svarbrevet konkluderer Hauge med at «det er hans plikt å fraråde bestemt at utdelingen finner sted». Han skriver videre at han har «konferert med flere av mine medarbeidere innen Milorg. Mine medarbeidere har også vært i forbindelse med tidligere Milorg-folk i distriktene». Hvilke personer han konfererte med, og hvilke personer han ikke konfererte med, nevnes ikke. (Denne saken, og senere britiske ønsker om dekorering av Milorg-folk, som altså første gang ble fremmet allerede sommeren1945, kommer jeg tilbake til).

Det står lite eller intet direkte om HLs beslutning like etter frigjøringen i Historikerprosjektets rapport. Derimot skriver de følgende om dekorasjonsspørsmålet: «Holdningen var at motstandskampen var å anse som en felles innsats der det ikke var mulig eller ønskelig å trekke frem den enkeltes innsats. Dette prinsippet ble knesatt sommeren 1946, da Hjemmestyrkenes Råd formelt vedtok ikke å innstille sine medlemmer til dekorasjoner. Begrunnelsen var at en gradering av innsatsen ville være både urettferdig og uheldig.»9 De skriver også at overordnede dokumentasjonskrav og dermed etterprøvbarhet var vanskelig å tilfredsstille i en organisasjon der hemmelighold var helt nødvendig, og solidaritetslinjen sto sterkt i organisasjonen.

Deler av historikerrapporten har vært omtalt i Norsk Militært Tidsskrift (NMT).10 En noe bearbeidet versjon av rapporten ble også utgitt i 2017 som boken Norske Krigsdekorasjoner.11 I et innlegg i forbindelse med boklanseringen uttalte historiker og tidligere direktør ved Norsk Hjemmefrontmuseum Arnfinn Moland at «forfatterne har levert et standardverk som vil bli sitert og henvist til i uoverskuelig fremtid.»12

Jeg har kritisk gått gjennom det historikerne skriver om Hjemmestyrkene (Milorg) og studert de samme primærkildene som forfatterne har benyttet og sitert. På grunnlag av dette mener jeg at historikernes fremstilling av prosessen fra senhøstes 1945 til proklamasjonen sommeren 1946 må modifiseres og studeres videre på viktige punkter. Etter mitt syn at det er grunn til å betvile påstanden om at HS-rådet faktisk fattet et slikt vedtak i 1946.

Før jeg utdyper dette, må en foruroligende endring fra Prosjektgruppens sluttrapport til FDDR datert 7.9 2016 til det som står i boken Norske Krigsdekorasjoner påpekes. I sluttrapporten (side 73) står det korrekt at «etter vedtak i Forsvarsrådet i London i november 1941 var Milorg en anerkjent del av Forsvaret». Dette stemmer overens med gjengs oppfatning blant anerkjente historikere.13 På bokens side 233 står derimot følgende: «Milorg, som etter krigens slutt var blitt en offisielt anerkjent del av Forsvaret.» Milorg var altså ikke en anerkjent del av Forsvaret under krigen. Jeg tror at svært få, om noen, medlemmer av Milorg eller deres etterkommere, deler det syn forfatterne og eventuelt Forsvarsdepartementet her synes å gi uttrykk for. Heldigvis sier forfatterne på bokens side 169 og på side 73 i deres egen rapport det samme som Kjelstadli og Riste.

De som kjempet ute og de som kjempet hjemme

Under okkupasjonen opprettet eksilregjeringen i London militære avdelinger i utlandet, hovedsakelig i Storbritannia. Disse Utestyrkene bestod av nordmenn, men var underlagt alliert kommando. Den mest kjente avdelingen var NORIC 1, etter krigen kalt Kompani Linge, som var underlagt SOE (Special Operations Executive).14 Medlemmer av NORIC 1 deltok i britiske angrep mot militære mål langs norskekysten fra 1941. Raidene var svært omdiskuterte fordi tyske represalier mot sivilbefolkningen var store. I Norge var Milorg allerede tidlig under okkupasjonen under oppbygging som en hemmelig beredskapshær som skulle trenes til å tre frem, bistå ved en mulig tysk kapitulasjon og eventuelt delta i kamphandlinger ved en mulig fremtidig alliert invasjon i Norge.

Norske og britiske myndigheter i London var helt til 1943/1944 skeptiske til at Milorg skulle etablere gerilja- og sabotørvirksomhet mot okkupasjonsmakten, blant annet på grunn av frykten for represalier mot sivilbefolkningen og tvil om profesjonalitet hos Milorg-styrkene. Den sivile Hjemmefrontledelsen var like skeptisk. Det var nødvendig med opplæring og trening i hjemlandet, som ofte ble gitt av NORIC 1-
karer. Helt siden 1941 hadde imidlertid sabotasjegrupper, delvis finansiert fra Moskva og uavhengig av hjemmefronten, operert i Norge.15 Deres aktivitet bidro nok sammen med den økende kompetansen i Milorg til at det sommeren 1944 ble gitt klarsignal til at både NORIC 1-karer og Milorg-sabotører i ulike distrikter var slagkraftige nok til å sette i gang med aksjoner.

I Distrikt 13 (Stor-Oslo) var «Oslo-gjengen», dvs. NORIC 1-karer under ledelse av Gunnar Sønsteby, svært aktive fra mai til slutten av august. Deretter ble Aks13000, D13s aksjonsgruppe, den mest aktive. De to gruppene arbeidet både hver for seg og i samarbeid med hverandre. Begge sto under kommando fra Distriktssjefen i D13, Milorgs sentralledelse (SL) og Forsvarets Overkommando (FO) i London. Begge var avhengige av at Milorg hadde et stort støtteapparat som blant annet kunne ta imot allierte flydropp med sprengstoff og våpen fra Storbritannia. Viktig var også samordnete etterretnings- og sambandstjenester.

Britene må ha ment at de Milorg-folk som ble innstilt til de britiske dekorasjonene, var en del av de alliertes krigsmakt, også om de både befant seg og kjempet hjemme i det okkuperte Norge.

De britiske og de norske krigsdekorasjonene

Det første sporet av en diskusjon om krigsdekorasjoner til Milorg-folk utenom HL, finner vi i et referat fra et møte i det nyopprettede HS-rådet 20/6-1945.16 I referatet står det at det fra britisk og amerikansk side var et ønske om å påskjønne særlig fremragende tjenester innen HS. HS-rådet mente at «det var dets plikt, etter konferanse med distriktene, å bidra til at sådan eventuell påskjønnelse måtte skje mest mulig rettferdig.»

Dokumenterte detaljer om det som videre skjedde i HS-rådet vedrørende britiske og norske dekorasjoner til Milorg, er sparsomme i bevarte referater ved Norsk Hjemmefrontmuseum (NHM) og Riksarkivet (RA). Men i et brev datert så sent som 29/4-1946 fra ekspedisjonssjef G. Bull i FD til DU, nevnes dekorasjonssaken.17 Bull henviser til et tidligere brev fra UD 14/3-46 om britiske dekorasjoner med en innstillingsliste av Milorg-folk som hadde samarbeidet med SOE. I overskriften står det: «Britiske dekorasjoner til norske sabotører.» Den er ikke entydig. I teksten står det at innstillingen bare gjaldt medlemmer av Milorg, nærmere bestemt ledere, Milorg-sabotører og folk som hadde utvist godt organisasjonsarbeid. Det handlet ikke om dekorasjoner til folk fra Kompani Linge.

I brevet bekreftes det også at oberst Wilson i SOE allerede sommeren 1945 hadde sendt en liste med innstillinger til britiske krigsdekorasjoner til det engelske War Office. Om alle, eller flere av de innstilte, mottok dekorasjonene i 1946 vet vi ikke sikkert.

Det kan altså fastslås at spørsmålet om krigsdekorasjoner til Milorg-folk kom opp ganske kort tid etter frigjøringen. Saker om britiske dekorasjonene verserte i UD fra 1945 helt fram til 1950. I det overnevnte brevet spør G. Bull faktisk om UD «kan undersøke om de britiske myndigheter ønsker en innstilling i tillegg til de allerede innstilte».

Innstilling til dekorasjoner for ordinært militærpersonell som hadde utmerket seg under krigshandlingene Norge i april-juni 1940, ser også ut til først å ha kommet opp i april 1946, men da «hastet det meget.»18

I deler av Milorg løp det allerede i 1945 rykter om dekorasjoner, ikke minst fordi medlemmene registrerte at det allerede ble tildelt høye krigsdekorasjoner til Linge-karer, også til dem Milorg-jegere hadde arbeidet sammen med i felles aksjoner. Men Milorg-folk, med ett unntak, Arnold Hansen, mottok den gang ikke noen. Denne frustrasjonen kom tydelig til uttrykk i et brev som operativ aksjonssjef i Aks13000, Per Røed, sendte til Milorgs distriktssjef i Stor-Oslo. Han ba om at brevet ble bragt videre til Hærens overkommando.19 Hvor langt oppover i den tids organisasjon dette brevet nådde vites ikke.

Hvordan ble proklamasjonen av 20. Juni 1946 til?

Første spor av en organisasjonsmessig diskusjon om norske krigsdekorasjoner til motstandsbevegelsene i Norge finnes i referatet fra et møte 9/12-1945 mellom de 14 etterretningsgruppene og E-tjenesten.20 Under møtet foreslo Ivan Rosenquist fra XU at bare falne kunne innstilles til dekorasjon. Oberstløytnant Roscher Lund, som representerte E-tjenesten i FO, nevnte at «Det er ikke vanlig at folk blir spurt om hvilke dekorasjoner de skal ha. Det er staten som bestemmer det.» XU lederen Otto Øgrim (dekknavn Jørgen) uttalte: «Vi nekter ikke folk i distriktene som måtte ønske det å innstille levende til dekorasjon. Vi bare henstiller til dem å la det være».

Møtet endte med en avstemning. 10 av 15 avgitte stemmer var for at bare de falne skulle dekoreres.

I april 1946 kom spørsmålet om norske krigsdekorasjoner til personer i Milorg igjen på dagsorden. Prosjektgruppen skriver på side 174 i Norske Krigsdekorasjoner at lederen for HS-rådet, Bjarne Thorstensen, fikk seg forelagt et brev datert 26/4-1946 fra Torbjørn Endrerud, medlem av E-Rådet som ble stiftet i møtet 9/12-1945. Gruppen nevner ikke at han hadde etterfulgt rådets første sekretær Strømnæs, dekknavn Fredrik, med kontor i FO.II og lønnet av Forsvaret. Om Endrerud i denne saken fremsto som sekretær for E-tjenestenes råd eller for FO.II er ikke helt klart.

Vedlagt brevet lå et utkast til erklæring om frasigelse av krigsdekorasjoner, som etter eventuelle justeringer, var planlagt publisert i avisene via NTB. Dette kommer jeg tilbake til i et senere avsnitt. Først må en feil og en vesentlig mangel i Prosjektgruppens fremstilling påpekes:

– Thorstensen var sekretær for HS-rådet i 1946 og frem til 1954. Leder på begge tidspunkt var Arnold Rørholt.

– Det er uheldig at historikerne ikke skriver et ord om hva HS-rådet var. Jeg skal derfor kort rette opp den mangelen.

HS-rådet og dekorasjonsspørsmålet

HS-rådet ble etablert i juni 1945 i den kompliserte overgangstiden etter frigjøringen.21 Det skulle være et rådgivende samarbeidsorgan mellom daværende Forsvarsminister Oscar Torp, Forsvarsdepartementet, distriktsledere, den tidligere Sentralledelse i Milorg og hærens distriktskommandoer. Hovedsaker var lønnsforhold, militære karrieremuligheter, Nasjonalhjelpen, sosiale saker og bekledning for tidligere Milorg-jegere. Det var noe helt annet enn Milorgs råd i Hjemmefronten.22

Torp antok at disse spørsmål for en stor del ville få sin avklaring i løpet av bare få ukers tid, slik at HS-rådet kunne legges ned. Torp tok feil. Rådet eksisterte i til sammen 25 år.

Jens Chr. Hauge var med i HS-rådet til slutten av oktober 1945, da han kort tid etter ble forsvarsminister i Gerhardsens andre regjering. Han ble igjen medlem etter at han gikk av som forsvarsminister i 1952.

Jeg har gått gjennom samtlige tilgjengelige referater fra møter i HS-rådet i årene 1945-1950.23 Dekorasjonsproklamasjonen har ifølge disse ikke vært på sakslisten og det er ikke fattet noe vedtak om innstillinger til norske krigsdekorasjoner. Derimot ble en innstillingsliste fra FD til britiske utmerkelser som er omtalt tidligere, behandlet og enstemmig godkjent 3/2-1950.

Utkast til proklamasjon og regjeringsbehandling

I det nevnte utkastet fra Endrerud står det at etterretningsorganisasjonene samlet hadde besluttet ikke å innstille noen av sine medlemmer til krigsmedaljer. (Om spørsmålet var blitt drøftet ute i distriktene slik Øgrim den 9/12-45 åpnet for, vites ikke.) Endrerud ønsket imidlertid at saken ble tatt opp i HS-rådet med håp om at Milorg kunne slutte seg til proklamasjonen.

Dokumentasjon på at dette utkastet ble formelt behandlet av HS-rådet, mangler altså. Prosjektgruppen skriver videre at sekretær Thorstensen den 29/4-46 oversendte utkastet til Forsvarsminister Hauge og «etterlyste en uttalelse». Dette stemmer med dokumentasjon jeg har funnet i arkivene.24 Sekretæren for et rådgivende organ for forsvarsministeren ba dermed faktisk selv om råd fra samme statsråd.

I Norske Krigsdekorasjoner står det: «Det har ikke vært mulig å finne noe svar fra Hauge i den forbindelse.» Videre heter det at den 30. april mottok Thorstensen «et nytt utkast fra en ukjent avsender (trolig en representant for etterretningstjenesten).»

Jeg må fastslå at forfatternes fremstilling og tolkning ikke er korrekt. I deres bok henvises det til en note 5 på side 309.25 Her kommer det tydelig frem at forfatterne kjenner til at Hauge har kommet med håndskrevne endringer av E-rådets forslag til proklamasjon. I noten står det nemlig følgende: «RA, Fmins arkiv 1945-51, eske 5, mappe ‘Hjemmestyrkene og Milorg 1946-1947’, Torbjørn Endrerud til B.(jarne) Thorstensen, utkast til aviskunngjøring (med Jens Christian Hauges håndskrevne korreksjoner), 26. April 1946; Bjarne (Thorstensens) oversendelsesbrev av 29.april 1946 til Jens (Chr. Hauge); Hauge til Thorstensen 30-april 1946».

Kilden med de håndskrevne rettelsene
(se illustrasjon) er udatert, så de kan ha vært skrevet før 30/4-1946.

Prosjektgruppen slår altså selv fast i den nevnte noten at håndskriften tilhører Hauge. Jeg har ingen grunn til å tvile på det. Men: De nevner merkelig nok ikke at disse rettelsene omfattet ikke bare Krigsmedaljen, men også tilføyelser og strykninger i de øvrige avsnittene i utkastet: Et avsnitt om «de som var ute» var fjernet. Videre heter det i boken på side 175 at Bjarne Thorstensen ikke fikk noe svar fra Hauge om forslaget til proklamasjon om dekorasjoner. Prosjektgruppen hevder derimot at Thorstensen 30/4-1946 fikk et nytt utkast fra «en ukjent avsender (trolig en representant fra etterretningsrådet)». Denne kilden har ikke jeg funnet.

I Hjemmefrontmuseets arkiv finnes det også en kopi av brev datert 30. april fra Forsvarsministeren stilet til Bjarne Thorstensen med følgende ordlyd: «Jeg vedlegger et litt endret utkast til pressemelding. Den vesentlige endring er at alle organisasjoner er tatt med, og jeg ber deg om å sette deg i forbindelse med Tore Gjelsvik og XU´s folk for å få dette til. Det er åpenbart at vi her må stå sammen. Beste hilsen Jens Chr Hauge (sign.)»26

I det renskrevne utkastet til pressemelding var altså representanter for etterretningsorganisasjonene rettet til «representanter for hjemmestyrkenes etterretningsorganisasjoner og sivilorganisasjonene», og det var kommet til et avsnitt om tildeling av krigsmedaljen til de som falt for landet. Endringene var i samsvar med de håndskrevne rettelsene til Hauge. At Thorstensen mottok brevene fra Hauge samme dag som de var skrevet kan være korrekt, siden aktørenes kontorer lå i gangavstand fra hverandre.

Primærkildene forteller utvilsomt at Forsvars-minister Hauge omkring slutten av april 1946 må ha engasjert seg personlig i utformingen av den kommende proklamasjonen og ikke bare angående punktet om Krigsmedaljen til de falne. Enklere og enda tydeligere sagt: Forsvarsministeren rettet ut fra kildeopplysningene selv på hele utkastet fra E-rådet oversendt fra Endrerud.

I tillegg til denne spesielle saksbehandlingen er det underlig at diskrepansen mellom teksten i Norske Krigsdekorasjoner og opplysningene i nevnte fotnote 5 tilsynelatende ikke er oppdaget av forfatterne eller FDDR. Det er også merkelig at historikeren Moland roser boken og spår at den blir stående som et standardverk. Det understrekes her for ordens skyld at jeg kun har studert i detalj det som står om «Hjemmestyrkenes dekorasjonsfraskrivelse» og ikke har noen mening om resten av bokens innehold.

Men dekorasjonsproblemet var ennå ikke løst for Forsvarsministeren. Kunne han være helt sikker på at Milorg-medlemmer gikk med på å fraskrive seg individuelle dekorasjoner? Han måtte på en eller annen måte få tilslutning fra Milorg til det standpunktet Hjemmefrontledelsen seg imellom hadde tatt til dekorasjonsspørsmålet like etter frigjøringen.

Regjeringskonferansen den 4/6-1946

Regjeringen fattet den 4/6-1946 et vedtak i sak 27 om ikke å dekorere sivile hjemmefrontfolk.27 Saken ble fremmet av justisminister O. C. Gundersen som etter gjeldende bestemmelser skulle fremme forslag om dekorering av sivile norske statsborgere. Han opplyste regjeringen om at han hadde lagt frem «saken for alle instanser i Hjemmefrontledelsen som enstemmig hadde uttalt at de ikke ønsket at sivile hjemmefrontfolk blir dekorert». Jeg har ikke funnet kilder som viser hvilke instanser i den tidligere HL som Justisministeren hadde drøftet dekorasjonsspørsmålet med.

Statsråd Hauge erklærte seg uenig for så vidt angår utdeling av krigsmedaljer til de falnes etterlatte, og pekte på at det tidligere er fattet vedtak om at i disse tilfeller skulle krigsmedaljer utdeles. Følgende vedtak ble deretter fattet: «Regjeringen erklærte seg enig i at det ikke utdeles medaljer til sivilpersoner fra Hjemmefrontorganisasjonene for arbeidet hjemme under krigen. Til de falne blir det dog utdelt krigsmedaljer.» Referatet er signert Einar Gerhardsen. RA opplyser at referatet fra sakene på denne regjeringskonferansen er underlagt taushetsplikt i 80 år, men klausulen gjelder ikke den aktuelle sak 27.

Regjeringsvedtaket gjaldt altså bare for sivilpersoner og omfattet derfor ikke alle hjemmefrontfolk, noe som ikke fremgår av Prosjektgruppens korte omtale av regjeringskonferansen i Norske Krigsdekorasjoner.28 Her står det at Hjemmestyrkene hadde opplyst til Gundersen at de ikke «ønsket hjemmefrontfolk dekorert». Forfatterne gir altså en feilaktig og misvisende gjengivelse av primærkilden.

Min påpekning er at regjeringsvedtaket gjaldt bare for sivile. Det forelå intet regjeringsvedtak mot dekorasjoner til den militære organisasjonen Hjemmestyrkene (Milorg) innenfor Hjemmefronten. Vedtaket var heller ikke en klar omdefinering av Milorg til en sivil organisasjon.

Noen i Hjemmefrontledelsen var altså forespurt om dekorasjonsspørsmålet. Om representative og habile personer fra Hjemmestyrkene var forespurt av Gundersen er uklart. En slik forespørsel sorterte kanskje ikke under Justisdepartementet? Det er også uklart om andre regjeringsmedlemmer enn Hauge kjente til det renskrevne utkastet fra 30/4-1946.

Om Milorg-folk som ikke var yrkesmilitære, eller ikke hadde deltatt i sabotasjehandlinger, kunne omdefineres til sivile, kan man spekulere over. Regjeringsvedtaket var neppe nok til å hindre at Milorg-folk kunne innstilles til krigsdekorasjoner.

Den endelige proklamasjonen

Allerede 5/6- 1946 gikk det et brev til HS-rådet fra FD med spørsmål om rådet hadde noe imot tildeling av Krigsmedaljen Post Mortem.29 I brevet står det: «Det er her ikke tale om dekorering for almindelige bedrifter, som en forstår H.S. er prinsipielt imot, men å hedre en mann (kvinne) som ofret sitt liv i kampen for Fedrelandet».

Dette brevet var undertegnet av den samme Bull som i brev av 29/4-1946 til UD tilrettela for at Milorg-folk kunne motta britiske dekorasjoner. Hvis HS-rådet ikke hadde innsigelser, ble det anmodet om å sende inn til departementet lister over personer som hadde falt under eller som følge av sin tjeneste i Hjemmestyrkene.

Det er underlig at ikke forfatterne av Norske krigsdekorasjoner har problematisert tidspunktet for utsendelsen av et brev med en slik adressat og et slikt innehold. Det forelå ennå ikke noen proklamasjon signert av den militære organisasjonen Hjemmestyrkene.

Først 20/6-1946 ble proklamasjonen som skulle fremstå som en erklæring fra de tre hjemmefrontorganisasjonene, signert. Denne erklæringen var som nevnt innledningsvis underskrevet på vegne av HS-rådet av tre personer, hvorav to ikke hadde vært medlemmer i Milorg. Underlig nok har ikke lederen av HS-rådet (Rørholt) skrevet under, men kun sekretær Thorstensen. De øvrige to var heller ikke medlemmer av HS-rådet, men hadde arbeidet tett sammen med Hauge under krigen.

Prosjektgruppen, FDDR og Moland problematiserer vel 70 år senere ikke denne spesielle underskriftspraksisen. Den endelige proklamasjonen er praktisk talt identisk med Hauges eget utkast fra 30/4-46. Formuleringen «krigsmedaljer» i regjeringsvedtaket var i tråd med utkastet endret til Krigsmedaljen Post Mortem, mens et avsnitt om Deltagermedalje var fjernet. Nå var den maskinskrevne versjonen fra Hauge datert 30.4.1946 rettet til «Hjemmestyrkene, efterretningsorganisasjonene og sivilorganisasjonen.»

Slik later det til at det siste hinder for en solidarisk erklæring om avståelse fra Krigsdekorasjoner for Hjemmefrontens sivile og militære medlemmer ble overvunnet.

På side 176 i Norske krigsdekorasjoner står det om den endelige proklamasjonen: «Beslutningen fant støtte hos forsvarsminister Hauge.» Forfatterne burde kan hende heller ha festet seg ved hendelsene langs tidslinjen frem til den var ferdig skrevet og etter hvert offentliggjort. Da hadde de i stedet kunnet skrive at det ikke var rart at Forsvarsministeren støttet proklamasjonen.

Likevel ble ikke erklæringen offentliggjort før 17/7-46. Utsettelsen skyldtes at det ikke var full enighet i Siv.org om tildeling av Krigsmedaljen Post Mortem. Uenigheten var ikke til hinder for at sekretær Thorstensen 3/7-46 sendte et brev til sekretær Endrerud og ba ham sørge for å rykke inn proklamasjonen i landets aviser.30

Den 27/7-1946 kunne Milorg D13 sende en liste over falne Milorg-folk berettiget til medalje til FD, mottatt der 29/7-46.31 Denne listen ble etterlyst 4/1-2019. I svaret fra Riksarkivet står det at «saken ble behandlet i Krigsdekorasjonskanselliet, men saken er ikke bevart i arkivet der. I det arkivet er det foretatt kassasjoner. I arkivene etter FD er opp gjennom årene 75-85% blitt kassert, og det ser ut til at det meste av materialet angående dekorasjoner er borte.»

Hva skjedde med tildeling av britiske dekorasjoner?

Ut fra innstillingslister kan vi anta at minst 200 Milorg medlemmer som hadde kjempet hjemme, ble innstilt til og at de aller fleste av disse mottok slike dekorasjoner. Nesten fem år etter frigjøringen ble en dekorasjonsliste som er omtalt ovenfor, godkjent av HS-rådet der Thorstensen fortsatt var sekretær og Rørholt fortsatt leder.32 Forut for dette vedtaket var det en flere måneder lang diskusjon mellom FD, UD og britiske myndigheter. En truende diplomatisk krise løste seg ved at Hauge ga opp sin motstand. Hans tidligere nære medarbeider i Milorgs Sentralledelse under krigen, Ole Borge, var helt uenig i Hauges syn på krigsdekorasjoner til H.S. personell.33 De britiske dekorasjonene ble mottatt av de innstilte i den britiske ambassaden i Oslo i august 1950.

Hadde disse medaljemottakere vært enige i Hauges dekorasjonspolitikk, ville de antakelig ha sluttet lojalt opp om sjefen og avslått det britiske tilbud.

Sluttord

Jeg har vist at beslutningsprosessen frem mot proklamasjonen om ikke å innstille personer i Hjemmestyrkene til krigsdekorasjoner, sett i ettertid var styrt med fast hånd fra høyeste hold i Forsvarsdepartementet. Det er merkelig at Dekorasjonsproklamasjonen aldri ble omtalt i noen nummer av Milorg-posten (Organ for Hjemmestyrkene i D13) 1945-1947. 34

Oppslaget i Aftenposten 17/7-1946 om dekorasjonssaken var bearbeidet av NTB. (se faksimile). Det må ha vært flere grunner til at det ikke var identisk med erklæringen signert 20/6-46 vist foran i denne artikkelen.

Det var, og er, trolig ikke så få aktive Milorg-folk og deres etterkommere som etter andre verdenskrig med god grunn følte og fortsatt føler at mange ikke fikk den offisielle anerkjennelse fra etterkrigs-
samfunnet i Norge som de burde ha fått, og som med rette trekker proklamasjonens legitimitet i tvil.

Det er fortsatt mulig å snu. I 2017 åpnet som nevnt Forsvarsminister Søreide for en ny vurdering av dekorasjonspraksisen dersom det skulle komme nye opplysninger. Jeg har forsøkt å beskrive hva som faktisk skjedde. De opplysningene jeg her har kommet med, bygger på primærkilder som er brukt også av andre. Det ser likevel ut til at en kritisk og fullstendig offentlig fremstilling hittil har manglet. Jeg har bevisst forsøkt å unngå spekulasjoner. Svar på spørsmålene hvorfor og hvorledes denne spesielle saksbehandlingen ble gjennomført og var nødvendig, er ennå ikke gitt.

Det er Staten som bestemmer hvem som skal dekoreres. Dette må bygge på et tillitsforhold. Snart 75 år etter krigens slutt må vi derfor forvente at dette blir gjort på en bedre måte av dagens yngre krigshistorikere og myndighetene enn det krigs-dekorasjonsprosjektet klarte overfor hjemme-styrkene. *

* Takk til Torstein Bjaaland og Thorleif Borge for inngående diskusjoner, korreksjoner, innspill og gjensidig konstruktiv kritikk der vi alle har lært mye. Jeg er ansvarlig for manuskriptet og de eventuelle feil som ikke er luket ut. Jeg takker også NHM ved Hanne Rollag, Sigurd Stenwig og Frode Færøy for velvillig hjelp med å finne frem kildemateriale.