Milorg-folk som fikk norske dekorasjoner trass i proklamasjonen om dekorasjonsavståelse

Av Thorleif Borge

Innledning

Denne artikkel er inspirert av Lorentz Brinchs innlegg i NMT «Myten om Hjemmestyrkenes dekorasjonsproklamasjon må avlives».1 Som følge av proklamasjonen 20.06.1946 fikk ikke Hjemmestyrkene, herunder Milorg, noen norske dekorasjoner på få unntak nær. Etter min mening er det en vesentlig mangel ved utredningen til det offentlige utvalg som arbeidet i årene 2011-16, nedenfor kalt Dekorasjonsutvalget,2 at unntakstilfellene nesten ikke omtales. Selv om de er få, kan det å undersøke dem nærmere bidra til forklaring av hvorfor man gjorde slike unntak, og bekrefte eller avkrefte utvalgets antakelser og påstander.

I det etterfølgende omtales 14 navngitte unntakstilfeller som jeg har funnet dekorasjonsinnstillinger på, hvorav 11 skriver seg fra desember 1949, noen uker etter at det store gross av fortjente veteraner fra felttoget 1940 omsider ble tildelt dekorasjoner. Et fellestrekk ved alle dekorerte unntakstilfelle er at de var i berøring med folk fra Kompani Linge.

Noe av det første daværende Forsvarssjef, Kronprins Olav, gjorde etter hjemkomsten til Norge var å inspisere en hjemmestyrkeavdeling, geleidet av Milorg-sjef Jens Chr Hauge (delvis skjult).

Før dekorasjonsproklamasjonen: Arnold Hansen saken

På Aftenpostens førsteside mandag 05.11.1945 var én av overskriftene: «Hjemmefrontens første krigskors utdelt». Under tittelen var det et foto av en dekorert Milorg-mann ved navn Arnold Hansen i rullestol, omkranset av to stående øvrighetspersoner – Otto Ruge, daværende Forsvarssjef, og Lorentz W. Brinch, fhv. leder av Milorgs distrikt D13 og daværende Krigsadvokat for Østlandet.

Dekorasjonsutvalget opplyser at Hjemmefrontens første krigskors også ble dens siste, og gir som forklaring at «Forsvarssjefens initiativ for å dekorere Hansen var et avvik fra Ruges ytterst tilbakeholdne rolle i dekoreringssaken», og at dekoreringen «må ses i lys av den stemning som rådet i landet fredssommeren 1945, Hansens særlig fremragende innsats, at han var døende og beslutningen om dekorering av Milorg ennå ikke var fattet». Følgende taler imidlertid imot Utvalgets påstand:

• Det stemmer ikke at Arnold Hansen er den eneste Milorg-mann som noen gang ble tildelt Krigskorset. Dette skal jeg nedenfor vende tilbake til.

• Det er upassende å rette kritikk mot Ruge. Saken var forankret i vedkommendes Milorg-distrikt. Forsvarssjef Ruge hadde fra sitt krigsfangenskap i 1940 tatt initiativer som førte til at Milorg, Krigskorset og Krigsmedaljen ble instituert i 1941.3 Milorg var fra høsten 1941 iht regjeringsvedtak å anse som en våpengren i Forsvaret.4 Ruge, og den fortsatt sittende forsvarsminister Oscar Torp, forutsatte derfor at Milorg etter frigjøringen skulle være underlagt det samme dekorasjonsregimet som den ordinære hær.

• Ruge fikk aldri tid til å være hverken pågående eller tilbakeholden i dekorasjonssaken, da han kun 33 dager etter at Jens Chr Hauge avløste Oscar Torp som forsvarsminister, søkte avskjed fra stillingen som forsvarssjef, og ble pensjonist 01.01.1946.

Vårt forhold til medaljer kan virke en smule pussig. Noen kan være villige til å risikere livet for et tøystykke med noe blankt i enden, og debatten om hvem som har gjort seg fortjent til dem kan pågå i generasjoner. Foto: Lars Røraas/Forsvaret

Medaljeregn over Kompani Linge

På dagen én måned etter Aftenpostens førstesideoppslag om Hjemmestyrkenes påståtte dekorasjonsavståelse, forstod skolerte lesere at avståelsen ikke omfattet Kompani Linge (KpL): Avisens førsteside

17.08.1946 inneholdt et foto av kaptein Gunnar Sønsteby som i statsråd dagen før var blitt tildelt Krigskorset med tre sverd. Fire dager senere sendte Forsvarsstaben innstillinger om St Olavsmedaljen med ekegren (SOME) for 69 medlemmer av KpL. Og fem dager deretter fulgte dekorasjonsinnstillinger for ytterligere 26 Linge-karer; nå gjaldt det Krigskorset. I februar-mars 1947 kom medaljeregnet.5

KpL som het Noric1 under krigen, besto av norske spesialsoldater innrullert i den hemmelige britiske militærorganisasjon SOE, opprettet for å drive undergravningsvirksomhet og sabotasje bak fiendens linjer. I 1941 ble Gunnar Sønsteby vervet til SOE-agent nr. 24 i Norge, han måtte flykte i 1943 og kom til Storbritannia der han gjennomgikk tre måneders SOE-kurs. Han ble sendt til Norge med oppdrag som førte ham i tett kontakt med Milorgs sentralledelse (SL). Dette kombinert med hans illegale begavelse gjorde at han etter hvert fremsto som den selvskrevne leder av «Oslo-gjengen» dvs SOE/Noric1-karer som var blitt utplassert i hovedstaden. Både der og ute i distriktene ble disse karene sterkt sammenvevd med Milorg. Etter at man på vårparten 1944 igangsatte omfattende aksjoner, ble Sønsteby bisitter i de daglige møtene til SL’s ledertroika,6 og utpå høstparten SL’s aksjonssjef underlagt Milorg-kommando. Sønstebys unike krigskors med tre sverd ble foreslått av generalmajor Bjarne Øen som i London-tiden var sjef for Forsvarets overkommandos 4. kontor (Fo. IV) – Milorgs overordnede instans.

To av Milorgs D-sjefer dekorert – Proklamasjonen gjaldt visst ikke rekrutterte fra Fo.IV

Så vidt jeg vet, har kun to av de nordmenn som mottok én av Norges to høyeste krigsdekorasjoner, fått tjeneste som distriktssjef i Milorg lagt helt eller delvis til grunn for dekoreringen. Den ene er Leif Tronstad – «The Master Mind» bak tungtvannsaksjonene i 1943. Den andre er Knut Møyen som i 1941-42 var Milorgs distriktsinspektør for Østlandet, og i 1945 sjef for Milorgs distrikt D14.3.

Møyen flyktet til London der han i 1942-44 var tilsatt ved Fo.IV. Etter flukten ble inspektørstillingen overtatt av Møyens skygge, Jens Chr Hauge, som raskt avanserte helt til topps i Milorg. «I London følte Møyen seg passiv og utilpass og ville gjerne tilbake til Milorg.»7 Ifølge dekorasjonsinnstillingen kom Møyen hjem med et fallskjermutslipp i romjulen 1944, og ble lokal Milorg-sjef inntil frigjøringen. Han ble tildelt SOME 17.02.1947 for fremragende ledelse av D14.3.

Møyens sak ligger hos Arkivverket i en omslagsperm merket «St Olavs medaljen med ekegren til Kompani Linge». Lingeklassifiseringen må være fordi Fo.IV samarbeidet tett med SOE og hadde kontor vegg i vegg med SOE’s Norges-avdeling.8 Hvis Møyens første to år i Milorg likevel er medregnet, selv om de ikke nevnes i innstillingen, er hans dekorasjon fortjent. Det reiser imidlertid spørsmål om ikke også andre sentrale Milorg-folk fra pionertiden burde vært vurdert til dekorering.

Leif Tronstad forlot sin stilling i Fo.IV og ble sluppet ned med fallskjerm over Hardangervidda 05.10.1944. Han skulle lede «Operasjon Sunshine» og være sjef for Milorgs distrikt D16. Tronstads død få måneder senere nevnes kort og upresist i krigskorsinnstilligen: «Major Tronstad falt under forhør av en farlig angiver den 11. mars 1945».9 I sin Tronstad-biografi konkluderer Njølstad slik om dødsårsaken: «Uansett årsak er det tankevekkende at en så intelligent mann som Tronstad kunne gjøre så elementære feilvurderinger og at det helt unødvendig satte ham selv og to unge medarbeidere i akutt livsfare. For to av dem fikk utfallet det verst tenkelige resultat. Tronstad ble 42 år gammel, Syverstad 35 […] Sunshine-karene opptrådte uvørent og i strid med helt grunnleggende sikkerhetsregler».10

Tronstad fikk Krigskorset med sverd post mortem 07.03.1947. Departementet presiserer i innstillingen at Krigskorset kun gjelder D16- og Sunshine-oppdraget, idet Tronstads innsats i Fo.IV «bør dekoreres på annen måte». (For å være kvalifisert til Krigskorset iht endrede statutter fra 18.05.1945, må man ha deltatt i strid i felten.11 Slik tjeneste hadde ikke Tronstad før han kom til Milorg.)

Distriktssjefstillingene i Milorg var krevende, allsidige og risikoutsatte. Prinsippet om likhet for loven burde derfor tilsi at hver enkelt distriktssjef burde ha fått vurdert hvorvidt han hadde gjort seg fortjent til dekorering, ikke bare Møyen og Tronstad.

Desember 1949: Noen få dispensasjoner for hjemmestyrkefolk før vinduene ble lukket

Etter at flere hundre deltakere fra felttoget 1940 var blitt dekorert i statsråd 28.10.1949, jfr oppslag i Dagbladet samme dag, ble 11 motstandsfolk fra Hjemmestyrkene dekorert noen uker senere, til tross for proklamasjonen fra 1946. Hvem disse 11 var, fremgår av tabelloppstillingen under.

Ivar Wagle ble tildelt krigskorset med sverd 09.12 og de andre ti SOME 13.12.1949. Tell Chr Wagle benevnes «soldat» og de øvrige «acting soldier» i departementets innstillinger.

Benevnelsen «acting soldier»

Dekorasjonsutvalget støtter seg til Gjems Onstads definisjon på «acting soldier»:

«Benevnelsen ble gitt til personell som ikke hadde utdannelse fra England. De ble hovedsakelig rekruttert fra Hjemmestyrkene for å understøtte Kompani Linges oppdrag i Norge. Videre ble alle kandidater

klarert for tjeneste både av Forsvarets overkommando og SOE i hvert enkelt tilfelle.»12

I dekorasjonsinnstillingene fra 1949 er benevnelsen likevel brukt på ulikt vis:

1. Oslo-gjengen: Gjems Onstads definisjon.

2. Milorg distrikter: De to dekorerte fikk faglig instruksjon av Linge-folk og ble etter endt opplæring autorisert av Fo.IV/SOE, men fortsatte under Milorg-kommando.

3. Milorgs AKS 13000: De to dekorerte ble ifølge forslagsstiller overført fra Milorg til KpL-kommando 01.05.1944. Imidlertid var de utvilsomt Milorg-folk under D13-kommando hele krigen, men fikk tilført spisskompetanse fra Linge-karer før de slapp til som sabotører.

4. Milorg SL: Ifølge boken «Milorg D13 i kamp» var de tre dekorerte innregistrert i D13 fra 1941 men utlånt til SL da de falt. Benevnelsen «acting soldier» benyttes av departementet for to av de tre. KpL-telegrafist Knut Haugland som meldte seg til tjeneste for Milorgs SL etter tungtvannsaksjonen, må ha sørget for at lagleder Wagle og hans assistent Karlsen ble autorisert av SOE/Fo.IV, etter å ha instruert de to i bruk av utstyr og skaffet bedre tele-kontakt mellom SL og London. Vaktmann Wagle fikk neppe SOE-autorisasjon; det forklarer hvorfor han benevnes «soldat» av departementet. Samtidig viser det at man ikke måtte være SOE-autorisert «acting soldier» for å kvalifisere til norsk krigsdekorasjon.

Odelstingspresident C.J. Hambro mente det var utdelt altfor mange dekorasjoner, og at «det må virke latterlig for en sivilist å se militære bryster oversådd med medaljer fra halsen til navlen – omtrent som skøyteløperen Oscar Mathisen i hans glansdager». Alle Krigskors og St. Olavsmedaljer til Milorgs mer enn 40.000 soldater ville fint ha fått plass på én rad på venstre halvdel av skøytelegendens brystkasse.

Ytterligere fire dekorasjoner til Oslo-gjengen: Gutta som ikke hadde vært i England

På sine eldre dager uttalte Sønsteby at han hadde hatt «vanskelig for å gå med dekorasjoner fordi Milorg ikke ble dekorert. Jeg var uenig med Hauge og Helset. De tok kontakt med distriktslederne om at det ikke skulle gis dekorasjoner. De mente at det ville bli så vanskelig, men vi hadde veldig gode arkiver, noe som ville gjort dette mulig.»13 I yngre år må det ha vært desto vanskeligere å oppleve at noen av Oslo-gjengens viktigste aktører lenge gikk udekorert på grunn av manglende spesialsoldatutdannelse fra Storbritannia. I innstillingen om Arne Diesen, vises det bl.a. til en Stockholmsrapport fra Gregers Gram i august 1944, der det heter at Sønsteby, Mørland og Diesen «mere enn noen andre holdt det underjordiske arbeidet gående i Oslo-området». Om Mørland heter det i den siste boken til Max Manus: «Nr 28 hadde den farligste og mest utakknemlige jobben. Han var mannen som ordnet alt for oss sabotører.»14

To fagfolk fra Milorg-distrikter utenfor hovedstaden dekorert: Hvorfor akkurat dem?

Begge berørte D-sjefer, Steinum og Quenild, gikk helhjertet inn for dekorasjon. Følgende uttalelse fra Quenild levner liten tvil om hva han mente om dekorasjonsproklamasjonen fra 1946: «Evensen ble i sin tid innstilt til dekorering av 1. kategori. En kan kun bekrefte at Evensen har vært en av de absolutt beste karer i distriktet. Hans arbeid i krigsårene bør ytes all mulig honnør.» Altså vel fortjente medaljer. Et spørsmål man likevel sitter igjen med, er hvordan og hvorfor det ble vedtatt at Bruun og Evensen og ingen andre av «fotfolkene» i Milorg-distriktene skulle dekoreres.

To sabotører fra AKS 13000 dekorert: Mesternes mester og hans NK på Norum etter frigjøringen

Referansen «Puffin» vil si Linge-karene Svein Blindheim og William Houlder. De vekslet på å være aksjonssjef i AKS 13000 med Milorg-mannen Per Røed som nestkommanderende, og de var underordnet D13-sjefen. Før de ble aksjonssjefer, hadde «Puffin» vært instruktører for å overføre SOE-spisskompetanse til Milorgfolk. De siste krigsukene var Blindheim D13’s stabssjef.15 Forslagsstiller Øwre skriver: «Både kaptein Blindheim og løytnant Houlder fra «Puffin» som selv rangerer blant de dyktigste sabotører sendt fra UK, karakteriserer Per Røeds innsats som enestående i alle henseender.» Selv Christensen som var en stor beundrer av Oslo-gjengen, opplyser at Røed var den som utførte flest sabotasjeaksjoner i Norge under krigen.16 Hadde «Puffin» vært rausere og erkjent at Røed overgikk «alle sabotører sendt fra UK», at han ble forfremmet til fenrik etter felttoget i 1940 og underviste 150 Milorg-karer i sabotasje og våpenbruk på Krokskogen i 1943, burde Røed rent saklig sett ha blitt tildelt Krigskorset med to sverd, det vil si den samme utmerkelse som gikk til de fem høyest dekorerte Linge-karene nest etter Sønsteby.

Når man blant sabotørene i AKS 13000 innstilte Rolf Enge til dekorasjon nest etter Røed, må kriteriet ha vært formell status: Enge var nestkommanderende plasskommandant under Røed mens en delegasjon fra AKS 13000 var stasjonert på Hotell Norum den første tiden etter frigjøringen for vakt- og politioppgaver samt eskortetjeneste i hovedstaden. Dekorasjonen var i og for seg fortjent, men flere ville ha kommet foran Enge på innstillingslisten om prestasjonene som Milorg-sabotør hadde ligget til grunn, jfr Bjaaland.17 Det er påfallende at dekorasjonsinnstillingene ikke viser til uttalelse fra D13-sjef Brinch. Muligens har «Puffin» trodd at en hvit løgn om organisasjonsmessig tilhørighet måtte til for å skaffe AKS 13000 to St Olavs medaljer.

Milorgs SL: Flaskebekk-ofrene fikk høyere dekorasjon enn alle andre falne HS-folk

Saken omhandlet en tremannsgruppe som sørget for telegrafisk kontakt mellom Milorgs SL og London, og som ble peilet inn av fienden på Flaskebekk, Nesodden 04.07.1944. De ble drept etter å ha kjempet innbitt mot overmakten og sørget for at fienden ikke fikk tak i chiffer-kodene deres. Som falne var de allerede dekorert med Krigsmedaljen post mortem i samsvar med forutsetninger som lå i dekorasjonsproklamasjonen fra 1946.

Hos Gjems Onstad er den krigskorsdekorerte Wagle klassifisert som Hjemmestyrkemann i teksten, men Lingekar i en statistisk oversikt. Det siste må skyldes en misforståelse pga benevnelsen «acting soldier». Forslag om Krigskors til hele telegrafistlaget var innsendt av advokat Ole Borge, «Stor O» i Milorgs SL. Advokat Knut Blom, nestkommanderende «O», attesterte opplysningene og sluttet seg til forslaget. Departementet var enig med de to advokatene i at Ivar Wagles innsats kvalifiserte til Krigskorset iht statuttene, men innstilte på SOME til resten av laget.

Noen nærmere kommentarer

Det fins ingen andre «acting soldiers» på offisielle lister over SOME-tildelinger enn de 10 her omtalte. Imidlertid har vi blant de SOME-innstilte fra KpL i august 1946 funnet fire personer med registrerte «acting soldier»-nummer. Muligens ble de «sneket inn» som Linge-karer à la Møyen og Tronstad. I statsrådet der Ivar Wagle ble tildelt Krigskorset, ble

33 andre tildelt Krigsmedaljen for «fortjenestfull innsats under utførelse av hemmelige oppdrag».18 Dette var den begrunnelsen man brukte ved dekorering av «acting soldiers». Folk fra hæren og KpL ble dekorert med begrunnelsen «personlig innsats for Norge under krigen». Ingen andre Milorg-sabotører i AKS 13000 enn Røed og Enge ble dekorert, selv ikke med Krigsmedaljen, enda 110 av dem deltok i 2-10 aksjoner hver seg i henhold til militære ordre.19

Jens Chr Hauge, som var Milorgs øverste leder 1943-45, holdt begge hendene på rattet i dekorasjonssaker så lenge han var forsvarsminister. Det var han som avgjorde om saker som forutsatte vedtak i statsråd – dvs Krigskorset og Krigsmedaljen – skulle fremlegges der. Og i saker som betinget vedtak av St Olavs-kanselliet ved Slottet, fremgår det av arkivkopiene at den departementale embetsmanns innstilling «etter fullmakt» først ble innsendt etter at statsråden hadde lest brevet.

Dokumentene gir inntrykk av at dekoreringene i 1949 ble initiert av Oslo-gjengens fremste representanter, som må ha følt ubehag ved den diskriminering som hadde funnet sted. Krigskorset ga status og taletid hos byråkrater med innflytelse. Tilfellet Møyen må ha gitt håp om en åpning for dispensasjoner fra dekorasjonsproklamasjonen til noen flere hjemmestyrkefolk så snart fortjente veteraner fra felttoget 1940 var blitt hedret.

Som følge av dekorasjonsproklamasjonen kan Forsvarsstaben hverken ha mottatt eller avsendt dekorasjonsinnstillinger på militære motstandsfolk som oppholdt seg bak fiendens linjer under hele krigen, med mindre det kom positive røyksignaler ovenfra. Øivind Øwre opererte tydeligvis som Forsvarsstabens saksbehandler og koordinator i dispensasjonstifellene. Ifølge Sønstebys lange nekrolog i Aftenposten 12.01.1989 var Øwre i det siste krigsåret knyttet til Fo.IV som «distrikts-spesialist for Øst-Norge», og i de første etterkrigsårene var han til «stor sosial støtte» for Linge-klubbens medlemmer. Øwre var antakelig også koordinator for dekoreringen av Wagle & Co, da forslagstilleren Borge aldri ble rådspurt av sin nærmeste overordnede i Milorg, Jens Chr Hauge, om dekorasjonssaken før 04.01.1950.20 Neste dag skrev Borge qua medlem av «Hjemmestyrkenes råd» et langt brev til sin krigskamerat forsvarsministeren, der siste setning lyder: «Jeg synes endelig det kunne være grunn for deg til å ta ditt offisielle standpunkt m.h.t. de norske krigsdekorasjoner opp til fornyet overveielse.» Avsenderen måtte ha uttrykt seg annerledes om han hadde visst at det i regjeringskonferanse allerede var vedtatt å sette sluttstrek for krigsdekoreringer pr 31.12.1949.

Avslutning

Krigsdekoreringsspørsmål ble kort drøftet i Stortinget 29.06.1950 ved gjennomgang av regjeringsprotokollene for 1949. Odelstingspresident C.J. Hambro mente det var utdelt altfor mange dekorasjoner, og at «det må virke latterlig for en sivilist å se militære bryster oversådd med medaljer fra halsen til navlen – omtrent som skøyteløperen Oscar Mathisen i hans glansdager». Statsråd Hauge repliserte at han i alle dekorasjonssaker hadde sluttet seg til «det sakkyndige råds innstilling». «Har rådet tatt feil, har også jeg tatt feil.»21

Siden Hambro mente dekorasjonsspørsmål ikke egnet seg for stortingsbehandling, fikk han neppe noen gang vite at under debatten i 1950 var britiske medaljer på vei over Nordsjøen til 155 Milorg-ledere 1941-45, med undertegnet diplom fra UK’s statsminister iht kongelig befaling.22 Hadde det blitt stortingsdebatt senere likevel, kunne statsråden ha opplyst, som sant var, at han lenge hadde holdt igjen mot britisk dekorering, men ga seg til slutt p.g.a. sterk motbør både fra Storbritannias ambassadør og «Hjemmestyrkenes råd».

Krigsdekoreringene tok likevel ikke slutt i 1949-50. Én av Hauges aller siste gjerninger som forsvarsminister, før han fratrådte 05.01.1952, var å sørge for ytterligere 57 dekorasjonstildelinger til veteraner fra felttoget 1940 og medlemmer av KpL «for personlig innsats under krigen». Ifølge Aftenposten 01.02.1952 skyldtes dette fullføring av noen uavsluttede saker samt oppretting av enkelte feil. Hambros latterliggjøring av skøyteløperens medaljeoppheng gjorde det enkelt å neglisjere Hjemmestyrkenes innsats også ved denne anledning.

Det skurrer når enkeltpersoner hevder seg berettiget til dekorasjon. Og militære ledere stiller seg laglig til for hugg hvis de hevder å ha underordnede som fortjener dekorasjon uten at overordnet instans har bedt om dekorasjonsinnstillinger. Skurre kan det også gjøre når etterkommere står frem og benytter avdøde forfedres argumenter. Aller verst skurrer likevel myten om Milorgs frivillige dekorasjonsavståelse, slik den i ettertid er blitt berettet av toneangivende historikere.

Thorleif Borge er cand. real., fhv. forsikringsdirektør og aktuarkonsulent. Hans far Ole Borge satt i Milorgs SL 1942-45, og var styreformann i Norges Hjemmefrontmuseum 1971-95.

Referanser:

Materialet som det siteres fra angående innstillinger om og tildelinger av St. Olavsmedaljen med ekegren, er mottatt fra Riksarkivet som har hentet det fra arkiv S-3707 Det Kongelige Slott, Hoffetaten, serie Dd – Hoffsjefens dokumenter, eske nr 5, journalnummer 645/1946 og eske nr 18,00 journalnummer 528/1949.

a) Riksarkivet, mappe «HE J-nr 645 1946 St Olavsmedaljen med ekegren til Kompani Linge». Departementets brev er signert Georg Bull etter fullmakt og datert 31.10.1946. Øverst på side 1 er det skrevet med hånd «Approbert 15.11.1946.» Vedlegg: Forslag til dekorasjon for kaptein Knut Møyen, usignert. Møyen står på dekorasjonsliste som Slottet sendte Forsvarsdepartementet 17.02.1947.

b) Dok /49. (766.9 Dek. 301.):

• Brev 03.12.1949 fra Det kgl Forsvarsdepartement til St. Olavsmedaljens kanselli. Inneholder dekorasjonsinnstillinger for «acting soldiers» Diesen, Bruun, Evensen, Røed og Enge (AKS 13000). Undertegnet «etter fullmakt» av generalmajor Finn Backer. Øverst i brevhodet er håndskrevet: «Vises Statsråden. 8/12-49 FB». Under står det «Sett JCH».

• Brev 08.12.1949 fra Det kgl Forsvarsdepartement til St. Olavsmedaljens kanselli. Inneholder dekorasjonsinnstillinger for «acting soldiers» Mørland, Lauring og Halle. Undertegnet «etter fullmakt» av generalmajor Finn Backer. (Under brevets tittelhode står i parentes: Øwres skr. 28.sept.49, jnr 7069.Dok301)

c) 766.59 Dok 301. DEB/ Brev 03.12.1949 fra Det kgl Forsvarsdepartement til St. Olavsmedaljens kanselli. Inneholder dekorasjonsinnstillinger for acting soldier Karlsen og soldat Tell Chr. Wagle. Undertegnet «etter fullmakt» av generalmajor Finn Backer.

d) Brev 13.12.1949 fra Det kgl. Slott til Det kgl. Forsvarsdepartement. Meddelelser om at Diesen, Bruun, Evensen, Røed, Enge, Mørland, Lauring, Halle, Karlsen p.m. og Tell Chr Wagle p.m. er tildelt St Olavsmedaljen med ekegren

1 Brinch, Lorentz, «Myten om Hjemmestyrkenes dekorasjonsproklamasjon må avlives» (Norsk Militært Tidsskrift 3-2019)

2 Henriksen, Kjetil et al, «Norske krigsdekorasjoner for innsats under andre verdenskrig (Dreyer 2017)

3 Kristiansen, Tom, «Hærføreren Otto Ruge» (Aschehoug 2019

4 Riste, Olav, «Londonregjeringa, bind II» (Det norske samlaget 1979)

5 Gjems Onstad, Erik, «Krigskorset og St Olavsmedaljen med ekegren» (Grøndahl Dreyer 1995)

6 Borge, Ole, «Krigskrønike 1945» (Ikke publisert. Transkribert utgave fra 1995 foreligger arkivert i Norges Hjemmefrontmuseum.)

7 Norsk krigsleksikon 1940-45 (Cappelen 1995)

8 Njølstad, Olav, «Professor Tronstads krig» (Aschehoug 2012)

⁹ Gjems Onstad, «Krigskorset og St Olavsmedaljen med ekegren».

10 Njølstad, «Professor Tronstads krig».

11 Henriksen et al, «Norske krigsdekorasjoner for innsats under andre verdenskrig.»

12 Gjems Onstad, «Krigskorset og St Olavsmedaljen med ekegren».

13 Moland, Arnfinn: «Gunnar Sønsteby. 24 kapitler i Kjakans liv» (Orion 2004)

14 Manus, Max: «Det blir alvor» (Stabenfeldt 1946)

15 Bjaaland, Torstein: «Sabotøren» (Gyldendal 2018)

16 Christensen, Jan: «Oslogjengen. Europas beste sabotørgruppe» (Nova 2011)

17 Bjaaland, Torstein: «Sabotøren» (Gyldendal 2018)

18 Aftenposten 10.12.1949

19 Bjaaland, Torstein: «Sabotøren» (Gyldendal 2018)

20 Ibid.

21 Aftenposten 30.06.1950.

22 Pryser, Tore: «Fra varm til kald krig» (Universitetsforlaget 1994). På side 171 står trykt en fotostat-kopi av Milorg-pioneren Kai Holsts britiske medaljediplom signert 24.06.1950. Forfatteren antar feilaktig at Holst fikk den medaljen i tjeneste for britisk etterretning.