Military Strategy in the Twenty-first Century. The Challenge for NATO

Redaktører Janne Haaland Matlary og Robert Johnson

London, Hurst &Company

Anmeldt av Kjell Sjåholm

Alt på omslagssiden av denne boka møter vi den velkjente professor Christopher Coker, som skriver: «A sobering and stimulating set of essays which remind us of the importance of military strategy and the difficulty of getting politicians to think strategically. The authors take aim at some dangerous misconceptions which, unless addressed, will continue to weaken the Western alliance.» Det er et godt kondensat av bokens innhold, og angir alvoret i situasjonen.

Redaktørene har i første kapittel satt opp tre gjennomgående tråder for innholdet i boken. Det er: 1) Den endrede strategisk situasjon som NATO står overfor, 2) Hvorledes løse de strategiske utfordringene som regjeringer og militære styrker står overfor, og 3) Hvordan militære styrker kan brukes for å nå strategiske mål. Som hovedkonklusjon fremfører redaktørene at militær strategi mangler politiske direktiver.

For å svare på spørsmålene har redaktørene engasjert 27 forfattere, hvorav nær halvparten er fra norske institusjoner. De fleste av dem igjen er norske offiserer, og det er flott at så mange er dyktige nok faglig til å komme med i en slik bok, spesielt når teamet omtales som «winning team» av en internasjonal størrelse som Beatrice Heuser på omslagssiden.

Boken dekker militær strategi i åtte NATO stater, omtaler utviklingen av NATOs militærstrategi (versjon 2019) og har et eget kapittel om USAs nasjonal strategi (grand strategy). Idet andre alt har rukket å omtale bokens betydning for NATO, vil denne anmeldelse ta for seg momenter som ansees mest relevant for norske forhold.

Avfarende plass

USA sin nasjonalstrategi

Norske avskrekking er i utvidelsen («extended») av den amerikanske. Innsikt i amerikansk nasjonalstrategi er derfor avgjørende for utforming av norsk sikkerhetspolitikk og nasjonalstrategi. Andrew Michtas kapittel er en utmerket fremstilling av USAs strategiske avveininger og bør være obligatorisk for alle norske som er aktører innen dette feltet. Stormaktsrivaliseringen mellom de totalitære statene Kina/Russland på den ene siden og demokratiene under ledelse av USA på den andre, er dominerende i denne strategien. Ved en konfrontasjon i Stillehavet vil USA måtte kraftsamle der, og NATOs øvrige styrker i Europa må være sterke nok til å avskrekke Russland fra å utnytte situasjonen. Der er vi ikke i dag. Norske styrker oppfyller ikke Atlanterhavspaktens artikkel III om evne til selvforsvar. En tredje vei i tilfelle en slik konfrontasjon er vanskelig å se. Så langt er det ingen tegn til at den nye amerikanske administrasjonen vil endre på nasjonalstrategien.

Strategiutforming

Lawrence Freedman skriver at strategi genereres i usikre situasjoner hvor interesser kolliderer, noe som kan føre til konflikt. Den usikre situasjonen er allerede erkjent i den sikkerhetspolitiske delen av gjeldende Langtidsproposisjonen for forsvarssektoren. En av definisjonene på strategi som brukes i boken er nettopp Freedman sin: Kunsten å skape makt. Makt er kapasiteten til å produsere fordelaktige effekter. Fordelen med en gjennomtenkt strategi er at man kommer bedre ut av situasjonen enn om man ikke hadde noen strategi, ellers blir man offer for andres strategi. Men hvorledes er historikken når det gjelder norsk strategiutforming?

Regjerings forsøk på en helhetlig strategi for Faryab-provinsen i Afghanistan ble erklært som «Blottet for strategi». Det forsøket på strategiutforming skjedde i samme tidsrom som norsk militær strategi ble erklært som avleggs, i henhold til Tormod Heiers kapittel i boka om utviklingen av norsk militærstrategi. Da Atle Stai ble deployert til Nord-Afghanistan noen år senere, var det fortsatt ingen norsk militærstrategi for innsatsen i Nord-Afghanistan. Håkon Lunde Saxi og Atle Stai underbygger Freedmans tese ved presentasjon av to caser, en fra Stais deployering til Afghanistan og den andre fra NRF. Konklusjonen er at også små nasjoner tjener på å lage en nasjonal militær strategi for aktuelle situasjoner, ikke bare nordområde som Heier behandler. Saxi og Stai påpeker også kompetansemangel, noe som kan bli en utfordring for Totalforsvaret, ikke bare for Forsvaret.

Hvilke operasjonsmiljø krever strategiutforming? Rob Johnson tar for seg hybrid konfrontasjoner og anvendelse av tvang, mens Øyvind Østerud tar for seg krigføring i gråsonen. Disse kapitlene komplimenterer hverandre, er meget godt skrevet og er helt nødvendig å sette seg inn for å forstå og utforme strategi for å håndtere metoder og midler som nyttes i gråsonen mellom krig og fred. Noe av aktiviteten pågår til daglig – 24/7/356. Gråsoneaktivitet kan føre til krig fordi underliggende konfliktårsaker ikke løses. Gråsoneaktivitet er heller ikke begrenset til perioden før en krig, men kan også foregå etter en krig.

Skal man være forberedt må man også sette seg inn i konvensjonell krigføring, og forsøke å tenke det utenkelige. Rob Johnson behandler temaet i sitt kapittel og minner om at begrenset geografisk krig også kan være svært destruktiv, og at krig har en evne til å mutere ut av kontroll. Han minner også på at vi er vitne til en form for «tilbake til fremtiden», dvs at vi må lære på nytt tiltak fra Den kalde krigen. Etter gjennomføring av NATO-øvelsene i Norge i 2017 og 2018, er Norge formodentlig langt fremme i NATO med sitt totalforsvarskonsept.

Alternativet til å utarbeide relevante strategier er egentlig ganske dårlig, og kommenteres alt av Sun Tzu: «Strategy without tactics is the slowest route to victory. Tactics without strategy is the noise before defeat.» Det finnes enkelte tiltaksplanerpå viktige områder i Norge som er forkledd som strategier. Utarbeidelse av relevante strategier vil imidlertid kreve en betydelig kompetansehevning og planressurser. Det spørs om det militære utdanningssystemet er i stand til å ta den utfordringen etter at det ble «mckinseyert» på oppdrag fra Forsvarsministeren.

Veien videre

Selv om Faryabstrategien kan kritiseres for mye var samarbeidet mellom departementene for å utarbeide den i det minste fremtidsrettet. En nasjonal strategi som dekker flere departement er viktig både for å møte hybride trusler og for en eventuell konvensjonell krig.

De norske empiriske eksemplene i boken gjør at Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen er de som enklest kan operasjonalisere bokens teori og caser, og korrigere mangler som er avdekket. David Ellery og Liane Sauders skriver i sitt kapittel om utforming av en tilpasningsdyktig nasjonal strategi. Thomas Slensvik skriver også om en tilpasningsdyktig militær strategi, men utvider metodespekteret. Begge disse kapitlene anses som fremtidsrettede tilnærminger på utforming av nasjonal og militær strategi i dagens dynamiske verden. Tilpasningsdyktig militær strategi fordrer imidlertid at man også ser på utforming av hvorledes militære kampanjer planlegges og ledes. Man kan ikke fortsette å føre krig ved management verktøy slik det fremgår av dagens fellesoperative doktrine (2019).

Det siste er å få den sivil-militære dialogen på plass. Morten Andersen og Anders McD Sookermany behandler temaet i kapittel 7 hvorfra figur 7.3 er hentet. Vår tids strategiutforming blir ikke til i fire-års sykluser, truslene er her allerede i dag, så dette vil kreve kontinuerlige prosesser og resultat. Dialogen vil også kreve kompetansehevning slik at de politiske og militære «stammene» kan snakke effektivt sammen.

Oppsummert er alle kapitlene lesverdige, og utvider kunnskapsnivået til leseren. Imidlertid har de norske beslutningstakere som mest trenger å lese boken ofte begrenset tid, og det er derfor nødvendig å prioritere hva som leses. For disse anbefales kapittel 1, 3, 5, 6, 7, 8, 11, 12, 15 og 23. Har man behov for innsikt i europeisk bruk av tvang som strategi, så dekker Matlary det i kapittel 4. Vår strategiske parter, iht Utenriksdepartementet, Tyskland er dekket av Saxi i kapittel 20. Begge forfatterne heller kalt vann i blodet til de som har store forhåpninger innen temaene.