Leif C. Middelthon Jeg har i innlegg i NMT nr 3/18 og nr 2/19 hevdet at dommen mot general Liljedahl i 1947 for unnlatt ordredelegering da han i 1940 forlot troppene l Setesdal er feil fordi retten ikke har tillagt den ordre generalen sendte fra Granheim til stabssjefen på Ose om at «major Backer overtar […]
Nyhet
Mer om general Liljedahl
Leif C. Middelthon
Jeg har i innlegg i NMT nr 3/18 og nr 2/19 hevdet at dommen mot general Liljedahl i 1947 for unnlatt ordredelegering da han i 1940 forlot troppene l Setesdal er feil fordi retten ikke har tillagt den ordre generalen sendte fra Granheim til stabssjefen på Ose om at «major Backer overtar kommandoen over troppene i Setesdal » betydning.
En annen sak er at stabssjefen valgte å sabotere ordren. Om dette sies der intet i dommen. Men fra Forsvarets krigshistoriske avdelings (FKA) «Operasjonene i Kristiansand- Setesdalsavsnittet» som utkom i 1953, hitsettes:
«Så snart stabssjefen fikk vite at generalen var reist, drøftet han den nye situasjon med sine kammerater i staben (major Graff, kaptein Daniel Vogt og kaptein Krag-Rønne). Våpenstillstanden utløp kl.11.00. Til den tid skulle distriktskommandosjefen møte på Dølen hotell. Hvis han ikke møtte, ville kampen begynne.
Av hensyn til forholdet til tyskerne, ble man enig om at kommandoen formelt skulle overtas av den eldste offiser, oberst Gladstad, og at denne skulle utstede en fullmakt hvoretter major Backer, major Graff og kaptein Vogt fikk myndighet til på vegne av ham som sjef for troppene i Setesdal å avslutte en overenskomst med de tyske myndigheter om fiendtlighetenes innstilling. Før stabssjefen med de 3 nevnte offiserer reiste fra Ose, ble oberst Gladstad og major Backer foreløpig underrettet pr. telefon om at generalen var reist og bedt om å holde seg klar til å reise med sørover. I det samme de skulle reise, kom sjåføren med den skriftlige ordre fra generalen, hvoretter major Backer skulle overta kommandoen over troppene i Setesdal. De ble enige om ikke å nevne noe om denne ordre fra generalen for oberst Gladstad foreløpig, men overlate den videre avgjørelse til major Backer når de kom ned til ham […] På Bygland hotell undertegnet oberst Gladstad en fullmakt til major Graff, major Backer og kaptein Vogt om at de hadde myndighet til, på vegne av ham som sjef for troppene i Setesdal, å avslutte en overenskomst med de tyske myndigheter om fiendtlighetenes innstilling. Obersten fulgte med sørover til Syrtveit hvor major Backer var.
Etter en kort rådslagning mellom de tre forhandlere og stabssjefen, hvorunder generalens siste ordre om å overdra kommandoen til major Backer ble lagt fram for denne, erklærte majoren seg enig i at man under forhandlingene med tyskerne skulle opprettholde beslutningen om at oberst Gladstad hadde overtatt kommandoen. Oberst Gladstad ble igjen ved Syrtveit, mens de tre forhandlere og stabssjefen reiste videre til Evje.»
Forklaringen på denne ordresabotering og avsettelse av generalen og forledelsen av Gladstad og Backer til medvirkning til dette ved å fremstille situasjonen som om Liljedahl hadde flyktet, ligger i den uenighet som kvelden før overgivelsen ifølge dommen oppstod på Ose om hvordan kapitulasjonen skulle skje. Da generalen nevnte at han ville reise til Rogaland hvor han fortsatt hadde tropper under sin kommando som kjempet, protesterte stabssjefen, rittmester Langslet, og stabskaptein Krag- Rønne. De hadde begge stemt for overgivelse, og mente nå at generalen måtte bli i Setesdal og selv forestå overgivelsen. Det fremgår at meningsforskjellen var stor. Den førte da også til at Liljedahl i stedet for å beordre staben til å følge seg til Rogaland, forlot den på Ose og valgte som følge en offiser som ville følge general Ruges siste ordre om at ved kapitulasjon i Setesdal skulle de som fortsatt ville sloss søke over til andre avdelinger.
I dommen blir Liljedahl frifunnet på alle tiltalepunkter vedrørende ledelsen av felttoget, herunder at den førte til for tidlig kapitulasjon.
Retten tok sterkt avstand fra et tiltalepunkt om at generalen skulle ha flyktet. Han gis også medhold i at det var riktig å dra til Rogaland. Heri ligger også at det var riktig å overgi kommandoen over «troppene i Setesdal» til avsnittssjefen major Backer. Denne formulering sikret også at stabsoffiserene ved 3. divisjon, hvis de ikke allerede var underlagt major Backer, nå kunne kapitulere under ham.
Jeg skal ikke spekulere i hva som var stabsoffiserenes motiver. Men mens generalens ordre kun var en kommandodelegering som fristilte avsnittssjef Backer, i likhet med kollegene på Jæren og Haugalandet, var oberstens fullmakt i realiteten en kapitulasjonsordre til Backer og to stabsoffiserer i fellesskap. Og stabssjef Langslet fulgte med de tre til tyskerne på Evje. Stolte man ikke på at Backer ville kapitulere?
At stabsoffiserene etter dette hadde meget å svare for er klart, men da saken i 1947 stod for lagmannsretten, ble de altså ikke engang spurt om sin egen adferd. Derimot fortalte de den samme historien som i 1940 for oberst Gladstad og major Backer, om at generalen hadde flyktet i hemmelighet fra sitt ansvar uten å delegere myndighet eller gi direktiver. Da tiltalepunktene om avreise og flukt ikke førte frem, burde retten ha sett at saboteringen av generalens ordre var det straffbare i saksforholdet. Men det skjedde altså ikke.
Det er bemerkelsesverdig at FKA-rapporten av 1953 ikke med et ord nevner dommen av 1947. Valgte man da å glemme den? I 1953 hadde Liljedahl for lengst sonet dommen på 60 dagers vaktarrest. Men han levde til 1955. At ikke noen da tok initiativ til at generalen fikk oppreisning før sin død må være en skamplett for norsk militær justis og for FKA. Men kanskje kan den fortsatt rettes opp?