Professor Tom Kristiansens solide biografi om general Otto Ruge, og general Sverre Diesens like solide omtale av boken i NMT nr. 2/2020, kan kanskje bli begynnelsen på den analytiske debatten om offiserene og Forsvaret i perioden 1930-45 som flere enn jeg savner. Rett nok er boken om Ruge en utpreget personorientert biografi. Den går ikke veldig systematisk og analytisk inn på eksempelvis forspill og felttog 1940, og på offiserskorpsets forhold gjennom resten av krigen. Men den legger opp til en slik videre forskning. Denne artikkelen gir en liten smaksprøve på en sentralt spørsmål som ennå ikke er besvart fyllestgjørende.
Nyhet
Mer krigshistorisk analyse – Tilfellet Altmark.
AV JOHN BERG
Det meste vi har om krigen og felttoget i Norge er refererende og ikke utpreget analytisk. Et eksempel er Altmark-saken i februar 1940. Jussen her er grundig analysert. Sjøforsvarets agerende er også grundig beskrevet, men langt fra like grundig analysert. Her bør man også se parallellene til hybridkrigens epoke, som vi selv er en del av. Og minst analysert er Altmark-saken i det store bildet: Hva i all verden var årsaken til at Hitler passivt og spakt lot britene vinne? Her kunne han lett ha påført sin erkefiende, daværende marineminister Winston Churchill, et ydmykende nederlag.
Altmark i norsk farvann
Jussen og det meste av politikken holdt utenfor, kan hendelsesforløpet oppsummeres slik: Etter at det tyske «lommeslagskipet» Admiral Graf Spee var senket av sin egen kaptein i La Plata-deltaet utenfor Montevideo, Uruguay 17. desember 1939, gikk hjelpeskipet Altmark nordover. Altmark, et tank/forsyningsskip på ca. 11.000 tonn, gikk først vest og nord av Island før kaptein Heinrich Dau førte det inn i Frohavet, under Reichdienstflagge.
Altmark ble først oppdaget av Linesøy kystvaktstasjon på Fosen kl. 03:40 14. februar 1940. Graf Spee hadde senket ni britiske handelsskip og satt 303 fanger ombord i Altmark, men hadde selv beholdt 27 fangne offiserer. Etter press fra Uruguay ble disse satt fri, og de fortalte straks om fangene ombord på Altmark. Dette sto i Aftenposten 10. januar 1940, men helt uvirkelig ble det, så vidt det fremgår, ikke fanget opp i Marinen, unntatt av sjef 2. Sjøforsvarsdistrikt (Bergen), admiral Carsten Tank-Nielsen. Han sendte ut et rundskriv 11. januar; som åpenbart heller ikke ble lest!
Torpedobåten (T/b) Trygg i Kristiansund fikk samme dag som Altmark ble oppdaget i norsk farvann, altså 14. februar, ordre om å visitere skipet. For ikke å skape «forviklinger» var inspeksjonen overfladisk, som for et vanlig handelsskip, tross at kaptein Dau opplyste at Altmark hadde to bortstuede 20 mm maskinkanoner og fire maskingevær. Han mottok norsk nøytralitetsforskrift på tysk, visitasjonsbevis og pålegg om ikke å bruke radio unntatt i nød. Trygg eskorterte tyskeren over Hustadvika.
Den eneste som synes å ha reagert var Tank-Nielsen. Han beordret ny visitasjon, nå av T/b Snøgg, og visitasjon som for væpnet handelsskip. Dette ble utført, men Tank-Nielsen var fremdeles ikke fornøyd, og beordret Snøgg til å utføre en tredje inspeksjon. Denne ble utført 15. februar kl. 11:20. Dau ga nå opplysninger om ammunisjonsbeholdning og forklarte mannskapet på hele 133 mann med at Altmark var et øvingsskip. Så vidt det fremgår, kjente hverken Trygg eller Snøgg til Tank-Nielsens rundskriv av 11. januar, og det ble aldri gjort forsøk på å konstatere om det var fanger ombord.
Spenningen stiger
Nå bestemte Tank-Nielsen seg for å gå ut selv, med jageren Garm. Han praiet Altmark, som nå var eskortert av Snøgg, i Hjeltefjorden, godt innenfor nordre grense til Bergen krigshavn, og sendte kaptein Trond Stamsø ombord. Kaptein Dau protesterte og Stamsø ga ham valget mellom ny visitasjon eller å gå utenom krigshavnen. Her var det bare en smal korridor ut til territorialgrensen, der Royal Navy måtte antas å ligge. Nå så Dau sitt snitt til å sende et radiotelegram til den tyske legasjonen (ambassaden) i Oslo, dette ble snappet opp på Garm, og etter påpakning beklaget Dau. Tank-Nielsen bekreftet forbudet mot å gå i krigshavnen i mørke og Dau la seg ved Holmengrå fyr, bevoktet av Snøgg og mineleggeren Olav Tryggvason.
Garm valgte nå å formidle et nytt telegram til legasjonen. I Oslo grep utenriksråd Jens Bull inn, utenom kommandolinjene, og bestemte at Altmark kunne passere krigshavnen i mørke. Kommanderende Admiral Henry Diesen støttet dette; eller fikk muligens politisk pålegg om å støtte det. Bull og Diesen fikk ikke tidsnok melding fra Garm om at det var hørt SOS med vislefløyte, at Altmark hadde kjørt vinsjene for å overdøve dette og at det var observert at noen vinket i koøyene forut.
Drama i Jøssingfjord
Sør av Jærens rev ble Altmark lokalisert av britiske fly, fremdeles 16. februar og nå kl. 14:30. En jagereskadre på seks fartøyer, ledet av kaptein Philip Vian på HMS Cossack, dukket opp. Etter diverse forsøk på å tvinge Altmark ut, under stadige norske protester, måtte britene se tyskeren gå inn i Jøssingfjord. Norsk eskorte var nå T/b Skarv og Kjell og etter hvert bevoktningsfartøyet Firern, mens T/b Teist var på vei.
Et nytt telegram fra Dau ble stoppet av norske myndigheter, men trolig snappet opp av en tysk lyttestasjon og sendt videre til legasjonen i Oslo. Både tyske og britiske representanter i Oslo banket nå hardt på de norske dørene. Sjef 1. Sjøforsvarsdistrikt (Kristiansand), admiral Johannes Smith-Johannesen, ga ordre om at hvis britene prøvde å aksjonere, skulle de norske T/b-ene legge seg på begge sider av Altmark slik at entring måtte skje over norsk fartøy. Det mente han ville representere et angrep på Norge. Diesen tilbakekalte ordren.
I London var marineminister Winston Churchill selvsagt fullt informert, og nå begynte det å gå fort. Kl. 17:25 16. februar ga Churchill ordre om enten å kapre Altmark eller å eskortere den til Bergen for felles britisk-norsk visitasjon. Dette ble avvist fra norsk side. I måneskinn kl. 23:00 sto Cossack inn. Sjef T/b Kjell var en kort tid ombord på Cossack, overbevist om at Altmark ikke førte fanger, men gikk tilbake på Kjell da det smalt.
Dau, som først hadde tatt Cossack for å være Olav Tryggvason, gikk nå helt inn i Jøssingfjord. Da Cossack var tett innpå, slo han full fart akterover mot briten, men oppnådde bare at de to fartøyene gled langs siden av hverandre. Britene entret, det ble skyting og seks tyskere ble drept mens to sårede døde senere. Så vidt man vet, ble det ikke løsnet skudd fra tysk side. Cossack sto ut kl. 00:35 17. februar og førte i triumf de befridde fangene til Storbritannia.
Men hvor var tyskerne?
Bortsett fra all hybridkrigen i dette, som vi utvilsomt bør analysere ut fra nettopp en aktualisert hybridkrigs vinkel; hvorfor finnes det så få analyser av det større bildet? Det er fullt klarlagt hvordan Altmark-saken satte fart i Hitlers forberedelser til 9. april, men hvorfor godtok han et ydmykende nederlag? Tyskerne viste jo godt hva som foregikk det meste av de opp mot 70 timene fra Altmark ble oppdaget i norsk farvann og til Cossack sto ut med de befridde fangene. De forsto godt at nå gikk Cossack og den britiske eskadren mot Storbritannia.
Avstanden fra Wilhelmshafen-Wesermünde (Bremerhafen) til Jøssingfjord dreier seg om rundt 240-250 nautiske mil. Hvor var de tyske ubåtene, og for så vidt også overflatefartøyene? Fra nærmeste tyske flyplasser var det ca. 450-500 km. Selv om Luftwaffe var en utpreget taktisk flystyrke, hadde tyskerne også fly med lengre rekkevidde som lett kunne ta strekningen tur-retur.
Cossack sto ut av norsk farvann i mørke. Men noen timer senere ble det lyst. Jeg har ikke værmeldinger for angjeldende tidsrom, men Hitler hadde som nevnt ikke bare fly, men også mye mer væruavhengige ubåter og overflatefartøyer. Han kunne ha slått til utenfor norsk farvann; og overfor Norge, og som oppmykning til 9. april, fremholdt at det var britene som hadde brutt norsk nøytralitet, og tyskerne som hadde vunnet. Som vi erfarer fra fjern og nær, de som driver med hybridkrig sier så mangt. I 1936-40 var Hitler en banebryter der. Mye å lære om hybridkrig av ham, eksempelvis fra tiden forut for München og før angrepet på Polen, men det er som nevnt ikke hovedsaken akkurat her. Hvor var Kriegsmarine og Luftwaffe?
Tyske slo Royal Navy
Fra planleggingen av Weserübung, angrepet på Norge, vet vi at tyskerne hadde sunn respekt for mektige Royal Navy. De regnet med store tap av fartøyer. Men Weserübung var noe helt annet til operasjon enn Altmark-affæren, og dessuten hadde tyskerne gjort erfaringer med hvordan britene og Royal Navy kunne rammes.
Krigstilstand mellom Tyskland og Storbritannia inntrådte formelt 3. september 1939 kl. 12:00 GMT. Bare åtte timer senere senket ubåten U-30 passasjerskipet Athenia vest av Hebridene. Ubåter angrep 17. september en konvoi i Western Approaches (sørvest for England) og U-53 senket lasteskipet Kafiristan. Få timer senere senket U-29 hovedeskorten, hangarskipet Courageous. (Søsterskipet Glorious ble senere senket av slagkrysserne Scharnhorst og Gneisenau under evakueringen fra Norge 8. juni 1940.)
Fra 26. september 1939 begynte «lommeslagskipene» Admiral Graf Spee og Deutschland å herje som raidere i Sør-Atlanteren. (Deutschland ble snart omdøpt til Lützow og var med i eskadren som gikk mot Oslo 9. april. Fartøyet var omdøpt fordi Hitler fryktet at «Deutschland» skulle bli senket.) Britene fikk som nevnt has på Graf Spee, men både raidere og ubåter gjorde stadige innhogg i konvoier, og senket også en rekke norske handelsskip. U-47, kaptein Günther Prien, trengte 14. oktober inn i Home Fleets hovedbase Scapa Flow og senket slagskipet Royal Oak, og 23. november senket Scharnhorst og Gneisenau hjelpekrysseren Rawalphindi. Kriegsmarine hevdet seg. Selv om felttoget i Polen hadde vært en landkrig, hadde Luftwaffe demonstrert sin fryktelige effektivitet. I dette lys fremstår tyskernes håndtering av Altmark-saken som påfallende tafatt og hjelpeløs.
Hva står i kildene?
Altmark-saken er et typisk eksempel på at spørsmål ikke er stilt. Hva står i tyske kilder som kan belyse hvorfor Hitler ikke slo til? Og hva står, eller står ikke, i norske kilder om hvordan vi vurderte tyskernes merkverdige passivitet? Det er en gjengs påstand at i 1939-40 stolte vi på at Royal Navy ville redde oss, hvis Hitler brukte makt mot oss. Dette kan umulig holde helt inn, for Admiralstaben og andre må jo ha vurdert senkningene av Courageous og Royal Oak og andre tyske innhogg, og holdt disse opp mot senkningen av Graf Spee.
Hvis historie er av noen verdi for vår selvforståelse, og vår evne til å stille de riktige spørsmålene, tidsnok, i dag, er dette et av mange spørsmål som nå omsider bør belyses. Tilsynelatende er perioden 1940 til 1945 gjennomanalysert, fra alle bauer og kanter, men ser vi nærmere etter, er det mye vi fremdeles ikke har svaret på.