Formannen har ordet

«For alt vi har. Og alt vi er.» Det er allerede et tiår siden lanseringen av Forsvarets sannsynligvis mest vellykkede markedsføringskampanje noen sinne. Denne kampanjen lever fremdeles, med nye vinklinger og nye temaer, tilpasset det aktuelle behovet fra år til annet. Slagordet er det samme – og så kløktig formulert at det vil kunne beholde sin aktualitet lenge. Hvordan klarte kommunikasjonsbyrået dette – og hva var det som gjorde at nettopp denne kampanjen traff en nerve hos de aller fleste av oss? Byrået forklarer selv dette slik:

«Den viktigste grunnen til å etablere konseptet «For alt vi har. Og alt vi er», var å bekjempe likegyldighet til Forsvaret i det norske samfunn. Forsvarets rolle var utydelig. Det var for mange som tenkte: Dette angår ikke meg. Vi tenkte slik: For å gjøre Forsvaret enda viktigere i et nasjonalt perspektiv, må vi evne å gjøre det viktig for oss som enkeltmennesker. Kommunikasjonens – og denne kampanjens hovedmål – er derfor å relatere Forsvaret til de verdiene som betyr mest for oss.»

Når du leser disse linjer, er Stortingsvalgdagen rett rundt hjørnet og valgkampen formodentlig på sitt heteste. Denne gangen ser Forsvaret ut til å bli et betydelig tema i valgkampen. Slik var det ikke for bare et par Stortingsvalg siden – ut over de spede og spredte forsøk på å løfte temaet som enkelte partier gjorde. Det var relativt få stemmer å hente på denne saken, og egentlig ikke den store interessen hos de fleste. Unntaket var vel saker som innebar stedsvalg, og visse store våpenanskaffelser (plattformer). Men lokaliseringssaker fenger i stor grad lokalt, og engasjerer først og fremst de direkte berørte. Men gradvis ser det ut til å ha skjedd en endring i fokuset her. Forsvarets totale kampkraft, ressursbehov og struktur begynner igjen å bli diskutert hos stadig bredere lag av befolkningen. Et annet unntak har vært internasjonale operasjoner. Dette har etterhvert kommet til å direkte berøre så mange av oss, at det engasjerer. Men det var noen år hvor vår hjemlige sikkerhet, beredskaps- og forsvarsevne ikke var lett å engasjere til debatt om. Den store vekkeren var terrorangrepet mot samfunnet vårt, fredag 22. juli 2011. Det angrepet på alt vi er og alt vi står for, blottstilte Norges manglende beredskapskapasitet så grundig at det ble et massivt krav fra oss alle om å få beredskapskapasiteten hevet til et akseptabelt nivå. Det er da også et tema i den pågående valgkampen: Har vi gjort de riktige grepene – og bygd opp de riktige kapasitetene? Har vi en akseptabel reaksjonstid nå – og med styrker og personell som er godt nok trent og utrustet til de angrep som vi er i stand til å se for oss? Bevilger vi nok ressurser? Det ser det ut som at en del politikere og samfunnsdebattanter er uenige om.

Disse diskusjonene engasjerer flere nordmenn nå, enn for bare et tiår siden. Sammenhengen mellom hva Forsvaret er og er i stand til å gjøre, og det landet vårt er og det vi ønsker å være i stand til å makte, erkjennes av stadig flere samfunnsengasjerte mennesker. Et moderne, høyteknologisk og slagkraftig forsvar, med tilstrekkelig kampkraft til seriøst å avskrekke en potensiell aggressor, og i verste fall kunne slåss lenge nok til å sikre mottak av allierte forsterkninger, vil koste enorme summer. Ledende samfunnsdebattanter hevder at det ikke er noen realisme i å forestille seg en slik ressurstilgang noen gang. Men dersom vi aldri vil kunne bruke så store ressurser til dette formålet, bør neste spørsmål være om vi bruker de ressursene vi har, på den måten som sikrer det beste forsvaret mot de farligste og mest realistiske truslene som vi vet vi kan møte. Denne viktige diskusjonen må være åpen for alle gode ideer og innspill. Engasjer deg – du også!

Godt valg!

Beste hilsen

Bjørn Aksel Sund

Oberstløytnant

Formann Oslo Militære Samfund