Kina – en trussel mot freden?

NMT notiser 2021 nummer 1

For ti år siden var det knapt noen i Norge og NATO-landene for øvrig som vurderte Kina som en fare, hverken politisk, økonomisk eller militært. Kina var ikke nevnt i sikkerhetspolitisk sammenheng fordi for mange trodde at så snart en betydelig middelklasse ble dannet, og staten og entreprenører ble en del av den internasjonale samhandelen, vil Kina dreie seg i demokratisk retning. Dette bildet slo snart sprekker og i det brede lag av folket i vestlige land har inntrykket av landet gradvis blitt dårligere.

Ifølge Pew Research, i en måling offentliggjort 6. oktober i fjor, hadde mellom 70 og 85 % av de spurte et negativt inntrykk av Kina og dets leder president Xi, i land som Storbritannia, Australia, Nederland, Tyskland Sverige, USA, Sør-Korea, Spania og Canada. For disse landenes del var den tilsvarende prosenten knapt 25 for bare et år siden, og trenden har vært den samme i alle landene der målingen har funnet sted – en dramatisk endring i vanlige folks oppfatning av landet. Hva er det som har gjort at Kina kommer til de grader dårlig ut og nå oppfattes som en trussel?

Den mest åpenbare grunnen er Covid-19 viruset, som tilsynelatende oppstod i millionbyen Wuhan i eller rundt november 2019. Mange mener at denne pandemien ble svært dårlig håndtert av de kinesiske myndighetenes side av politiske årsaker, som for eksempel da en lege, dr. Li Wenliang, forsøkte å advare kollegaer mot den nye sykdommen, men fikk munnkurv av lokale styresmakter. Men selv om viruset kan være den umiddelbare årsaken hos mange, er det likevel Kinas aggressive holdning overfor alle 18 naboland, deres generelle militære opprustning, den illegale okkupasjonen av øyer og rev i Sør-Kinahavet, undertrykkingen av egne borgere, tilsynelatende generøs økonomisk støtte til fattige land der politikere setter sine nasjoner i bunnløs gjeld, og ikke minst tyveri av patenter og ulovlig kopiering som har fått begeret til å renne over.

NMT har tidligere sett på enkelte aspekter av årsakene til mistilliten til Kina. Landet er i dag et utilslørt diktatur, der opposisjon mot styret til Chinese Communist Party (CCP) ikke tolereres. Partiformannen Xi sørget i 2016 for å gjøre seg til president på livstid, uten at mange hevet øyenbrynene av den grunn. Omtrent samtidig ble konkurrentene luket ut, med eller uten begrunnelse, men gjerne med beskyldninger om korrupsjon. Grepet festet seg rundt alle individuelle røster og en overvåkning av egne innbyggere, som man historisk ikke har sett maken til, forsterker seg år for år. I de østlige provinsene blir muslimske minoriteter, på samme måte som befolkningen i Tibet, utsatt for forfølgelse, slavearbeid og en undertrykkelse som kun kan ha som mål å ødelegge disse folkegruppenes kultur. Ifølge aviser som The Economist kan én million uigurer befinne seg i konsentrasjonsleir. USA har reagert stadig kraftigere på disse elementære bruddene på menneskerettighetene og demokratiske verdier. Også politikere som presidenten i Tsjekkias senat utfordret Kina gjennom et besøk til Taiwan, et besøk Kina truet med ville få store negative konsekvenser for bl.a. Skodas økonomiske stilling i Kina. Besøket fant likevel sted i august i fjor, og fikk mye støtte i EUs forskjellige organer. Kina har utallige ganger truet land som fremstår som uvennlige, med andre ord de som våger å påpeke negative forhold i landet, med økonomiske sanksjoner som bortfall av investeringer eller utelukkelse fra det innenlandske markedet. Om USA og EU kunne danne en felles front på dette området, kunne mye ha vært oppnådd. Handelen, både billige produkter og adgang til markeder, betyr i mange tilfelle dessverre mer enn solidaritet og verdier, selv om denne frontlinjen er i ferd med å endres i Kinas disfavør.

Kina er i dag i en eller annen form i grensekonflikt med samtlige av sine naboland, 18 i tallet, om vi tar med nasjonene som har krav om økonomiske soner i Sør-Kinahavet. NMT har flere ganger tidligere omtalt denne maritime konflikten. Et svært alvorlig aspekt er at Kina ikke anerkjenner noen overhøyhet fra internasjonale domstoler, inkludert for havrett. Dommer som går Kina imot, noe som var tilfellet i 2016 da det ble stadfestet at Kinas krav ikke var legitime, blir avvist. Som et resultat har mange av nabolandene, herunder Japan, Sør-Korea, Vietnam, India og Russland, begynt en opprustning og en omdisponering av egne styrker, som tar sikte på å møte Kinas aggresjon. Problemet er ikke det at Kina ikke har en legitim rett til for eksempel å bygge opp en sterk marine – problemet består i at man ikke lenger kan stole på Kinas ord, men må vurdere landets intensjoner etter dets handlinger.

Kina har suksessivt brutt løfter gitt til verdenssamfunnet. Da utbyggingen av flere av basene i Sør-Kinahavet ble påpekt av USA allerede under president Obama i 2015, uttalte president XI kategorisk at Kina ikke hadde en militarisering av disse som hensikt. I dag ser vi at dette var en løgn. Avtalen med Storbritannia i 1999, som ga Hong Kong indre selvstendighet til 2049, ble behørig brutt i fjor og alle protester og demonstrasjoner slås ned med drakoniske straffer. Media, som alle kontrolleres av kommunistpartiet, følger opp med et språk som er preget av trusler, gjengjeldelser og antydninger om bruk av militær makt (som overfor Taiwan), og bidrar sterkt til at Kinas omdømme i verden er i fritt fall.

Handelskrigen mellom Kina og USA har også bidratt til å hardne frontene. Det er dokumentert i mange sammenhenger hvordan Kina gjennom en årrekke har stjålet og kopiert ulovlig vestlig (og russisk) teknologi og produksjonsmetoder. Landet har aldri vist forsøk på endring og nasjonal industri har dermed hatt store fordeler, men også gjennom subsidier og statlig støtte, samt skjerming fra utenlandsk konkurranse. I mange tilfeller strider dette mot reglene i World Trade Organization (WTO), som Kina, med amerikansk støtte, ble medlem av i 2001. Kina har benyttet slike ensidige, ulovlige og diskriminerende metoder til å bygge en massiv produksjonskapasitet som utkonkurrerte tilsvarende industrier i Europa og Nord-Amerika, noe som igjen førte til bortfall av arbeidsplasser og en stor skjevhet i handelsbalansen, særlig overfor USA. Deler av overskuddet har i tur blitt brukt til å gi lån til fattigere land, spesielt til infrastrukturprosjekter, som siden har blitt overtatt som betaling for misligholdt gjeld. Kina har derfor i løpet av de siste årene mistet mye goodwill, og interessen for kinesiske investeringer har tapt seg, spesielt i Afrika.

Noen av ofrene for handelskrigen er kinesiske leverandører av mobiltelefontjenester, både utstyr og programvare. Igjen må Kina ta ansvaret selv for at situasjonen har blitt slik den ble, med store kinesiske selskaper utelukket fra utbyggingen av 5G-nettet i mange vestlige land. I Kina har alle selskaper plikt til å dele informasjon med den nasjonale etterretningstjenesten. Et eksempel på at Kina benytter ulovlige metoder er oppføringen av hovedkvarteret til den Afrikanske Union i Addis Ababa, bygget og utrustet som gave fra Kina til Afrika. Denne saken ble fremmet i den franske avisen Le Monde i 2017. Det ble opplyst at alle elektroniske servere i bygningen hver natt ble tappet til en adresse i Shanghai og at mikrofoner og annet avlyttingsutstyr ble funnet skjult i veggene og møblementet. Huawei, som hadde en sentral posisjon i utrustningen av bygningen, blir nå utelukket fra deler av 5G nettet stort sett over hele Europa. Tilliten til Kina er tilsynelatende på et bunnivå også på dette området.

Like før jul ble det kjent gjennom Washington Post at det California-baserte selskapet Zoom, som blant annet leverer tjenester som videokonferanser over hele verden, hadde kinesiske medarbeidere som overvåket kundene og leverte informasjon om «ulovlige» aktiviteter til politiet. Dette gjaldt også for kunder i utlandet og konferanser om massakrene på Tianmen-plassen ble stoppet og kontoer deaktivert av selskapet. Dette ble senere beklaget, med en bortforklaring om at det gjaldt kun i få tilfeller. Zoom har kinesisk eier. Dette viser at den kinesiske overvåkningen kjenner ingen grenser, og at alt som har kinesiske forgreninger står i fare for overvåkning. Hvilket massivt apparat som står bak for å håndtere alt dette, er ukjent.

For hjemmemarkedet har Kina utviklet en nasjonal app som er eneleverandør av all nyhetsformidling og som også styrer nødvendige tjenester som mobiloverføring av kontanter. Alle andre tjenester som Google, Twitter og Facebook er forbudt. Slik beholder CCP kontrollen over hva innbyggerne gjør, hvor de er og hva de skal tenke og tro. Diktaturet blir totalt, hjulpet av moderne teknologi. Folkemeningen kan dermed styres i en retning som presenterer demokrati og vestlige verdier som en trussel mot Kinas egenart.

Russlands kjøligere forhold til Kina ble beskrevet i forrige nummer av NMT – her er det nok å henvise til uttalelser fra kinesisk hold som mer enn antyder en nasjonal aspirasjon om at områdene i øst, herunder Vladivostok, som en gang var kinesisk burde bli det igjen. Mer alvorlig med tanke på åpen konflikt finnes i forholdet mellom India og Kina. Sommeren 2020 var det flere tilfeller av direkte konfrontasjon på grensen mellom de to landene, en grense som for øvrig er sterkt omdiskutert. I India avstedkom dette en sterk folkelig bølge av mistillit og direkte hat mot Kina, som neppe hadde forutsett en slik reaksjon mot det som de antakelig vurderte som små nok fremstøt til ikke å vekke reaksjoner på den andre siden av grensen. Denne feilvurderingen har ført India ut av den nøytrale stillingen landet tradisjonelt har inntatt, spesielt under den kalde krigen. I India har det oppstått nærmest en folkebølge av indikasjon og mistro mot Kina. En uformell forståelse har oppstått mellom India og Japan, Sør-Korea og USA («the Quad», Quadrilateral Security Dialogue) som følge av dette.

For ti år siden var det knapt noen i Norge og NATO-landene for øvrig som vurderte Kina som en fare, hverken politisk, økonomisk eller militært. Slik er det ikke lengre. Foto: Xinhua

Samtidig fortsetter Kina sin kurs og får uvenner mange steder der de tidligere hadde høyere anseelse. Australia har blitt underlagt massive sanksjoner atter at landet i april i fjor foreslo at en internasjonal kommisjon skulle undersøke hvordan Covid-19 viruset hadde oppstått. Dette tok Kina svært ille opp og så på forslaget som et forsøk på å legge ansvaret på dem og ydmyke Kina i prosessen. Den kinesiske ambassadøren var meget aggressiv og lovte at dette ville få direkte konsekvens for alle australske produkter på det kinesiske markedet, og fulgte opp med nedlatende omtaler av samtaler han hadde hatt med landets politikere. Andre meget uheldige twitter-meldinger og ikke minst manipulerte bilder fra Afghanistan, sendt av forskjellige offisielle kinesiske representanter, har utløst sterke motreaksjoner. Kina ble med et slag sett som en fiende i manges øyne. Noen land, som New Zealand og USA, har stilt seg solidarisk, men det som antakelig er nødvendig er en samlet vestlig front mot Kinas aggressive handlinger.

NATO er sentrert om det nordlige Atlanterhavet og Europa, og Kina ligger langt borte. Handel og menneskerettigheter har tradisjonelt vært opp til andre organisasjoner og land med interesser i området å engasjere seg i. Nå står imidlertid grunnleggende verdier på spill. NATO følger i sporene som spesielt USA, men delvis også EU har trukket opp. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, uttalte på forsvarsministermøtet i oktober at Kina nå ble sett på som en utfordring i den sammenhengen at landet investerer tungt i europeisk infrastruktur som er viktig for allierte forsyningslinjer over Atlanteren. Det viktigste er at man langsomt våkner opp til trusselen fra Kina, noe som peker ut en ny kurs for alliansen og medlemslandene. Solidaritet har alltid stått som en bærebjelke i NATO. Dette må Norge ta konsekvensene av.

(Kilder: Pew Research, Guardian, The Economist, Wikipedia, Reuters, Washington Post, Zoom blog, Le Monde, ABC News (Australia), China Uncensored, NMT)

NATO 2030

I et intervju med avisen Economist 7. november 2019, uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron at NATO beveget seg mot en organisasjon som var «brain-dead». Dette utspillet, som kom vel tre uker før NATOs toppmøte i London, vakte stor bekymring blant statslederne, der noen så utspillet som en svekkelse av alliansen. Macron kritiserte det politiske samholdet og stilte spørsmål om Europa kunne stole på amerikansk hjelp i en konflikt. Bakgrunnen for dette var flere tilfeller av amerikansk alenegang, for eksempel i den unilaterale uttrekningen av styrkene fra Syria som skjedde uten å konsultere noen allierte. President Trump hadde selv stilt spørsmålet om NATOs fremtid, selv om han primært hadde en mer balansert økonomisk byrdefordeling i tankene. Macrons utspill skapte uansett mye uro i rekkene før toppmøtet.

Alliansen responderte imidlertid raskt og kom Frankrike langt på vei i møte. Den uvanlig korte felles uttalelsen fra toppmøtet inneholdt en klausul om at generalsekretæren skulle igangsette og lede et arbeid som skulle føre til forslag som kunne styrke NATOs politiske prosesser og konsultasjoner. Dette ledet til en omfattende rapport, utviklet av en ekspertgruppe, med tittelen «NATO 2030: United for a new Era» (offentliggjort 3. desember i fjor). Dokumentet inneholder en rekke forslag som man nå kan forvente vil bli gjenstand for inngående konsultasjoner. Det er ikke til å unngå at dette arbeidet vil foregå i en helt annen atmosfære under den nye presidenten og administrasjonen i USA.

Forslagene bærer i seg – som alltid – visse elementer som tyder på politisk hestehandel og nasjonale særinteresser. Eksempler på dette er omtalene av klima og et grønt forsvar og et kapittel viet spesifikt til Women, peace and security, som ikke naturlig faller inn under arbeidsgruppens mandat om bedre politiske prosesser. Dette tar litt av oppmerksomheten bort fra de viktigst kapitlene, nemlig de som inneholder og omtaler behovet for et nytt sikkerhetspolitisk konsept, den gryende trusselen fra Kina, samt samarbeidet med EU og andre partnere.

NATOs gjeldende strategiske konsept er fra 2010 og mange røster har hevdet at hendelsene i 2014 og 2015, med Russlands ulovlige annektering av Krim og militære innblanding i Ukraina, har gjort dokumentet håpløst utdatert. Med dette utgangspunktet er det lett å få sympati med argumentene for en revidert politisk tilnærming til dagens problemer. Konseptet beskriver selvsagt alliansens kjerneoppgaver, som kollektivt forsvar, krisehåndtering og internasjonal sikkerhetssamarbeid, men når f. eks. Russland bare omtales i en bi-setning som en partner, er det lett å se behovet for en større revisjon.

Det strategiske konseptet (2010) skriver ikke et ord om Kina. Første gangen den voksende utfordringen fra et økonomisk, diplomatisk og militært aggressivt Kina blir omtalt i en formell NATO-sammenheng, er i erklæringen etter toppmøtet i London. I rapporten NATO 2030 vies like mye plass til Kina som til Russland, og landet beskrives som en «full-spectrum systemic rival» i ordelag som klart definerer dem som en motstander.

Forholdet til EU må iht. anbefalingene i rapporten styrkes. Det påpekes at NATO og EU sammen utgjør en formidabel maktblokk og at visse aspekter av sikkerhetspolitikken, som de økonomiske, best løses av andre, men samarbeidende fora som EU. Et toppmøte mellom statslederne i begge organisasjoner anbefales, og nye mekanismer, som kan bryte visse fastlåste prosesser (grunnet veto fra enkeltland), må på plass.

I 2019 utrykte president Macron bekymring for at NATO var i ferd med å bli hjernedød. Kanskje den nye amerikanske presidenten og et nytt strategisk konsept kan få pasienten på bena igjen? Foto: https://www.elysee.fr/

Rapporten er nå noe NATO og andre må forholde seg til. Rapporten består av en lang rekke anbefalinger som nasjonene må komme til enighet om – noen praktiske og andre av høyeste politiske betydning. Et eksempel på det siste er forslaget om å gi Generalsekretæren større frihet til å presentere politiske synspunkter, som til nå har vært gjenstand for forhåndskonsensus i NAC (North Atlantic Council). Det er likevel ikke tvil om at gruppen som har utarbeidet rapporten har svart på oppgaven og problemet som ble reist av president Macron for noe over et år siden. Den store testen ligger selvsagt i gjennomføringen og tilpasningen av de mange anbefalingene.

Rapporten NATO 2030 finnes lett tilgjengelig på NATOs web-sider og kan anbefales for NMTs lesere som er interessert i den politiske og praktiske utviklingen av alliansen.

(Kilde: NATO, Economist, NMT)