Istanbul-kanalen

NMT 2021-4

Internasjonale vannveier, eller Sea Lines of Communication, har enorm betydning for verdenshandelen og også for militære operasjoner, geopolitiske relasjoner og for sikkerhetspolitikk generelt. NMT har tidligere omtalt de store negative konsekvensene av den midlertidige blokkeringen av Suez-kanalen i mars 2021. Malakka-stredet, Gibraltar og Panama-kanalen representerer tilsvarende vitale sjøveier. Tilgangen til Østersjøen er i praksis bestemt av de danske stredene. Internt i Europa har elver som Rhinen og Donau også stor betydning. I 1992 ble en kanal som forbandt disse elvene åpnet og rundt fem millioner tonn gods transporteres årlig mellom Rotterdam og Svartehavet. Dette øker betydningen av de tyrkiske stredene som skiller Europa og Asia, og som forbinder landene rundt Svartehavet med Middelhavet og verdenshavene. De tyrkiske planene om å bygge en kanal vest for og tilnærmet parallelt med stredet, vekker derfor berettiget oppsikt.

De tyrkiske stredene har stått sentralt i krig og fred i mer enn 2500 år. I dag er stredet en meget travel korridor for det meste av import og eksport til syv land, derav tre medlemmer av NATO og tre nære partnere. En betydelig del av kornet som konsumeres i Midtøsten, kommer fra Ukraina og Russland. I 2010, da det var uår og eksporten av hvete stoppet opp, var matmangelen en av de utløsende faktorene for den såkalte Arab Spring. Dette illustrerer betydningen av sikre forsyningslinjer, da effekten kan være den samme.

Trafikken gjennom stredet er regulert av den såkalte Montreux-konvensjonen fra 1936. Denne garanterer fri ferdsel for all handelstrafikk. På militær side setter den imidlertid store begrensninger på gjennomfart, antall og størrelsen på fartøyer fra tredjeland og også hvor lenge de kan oppholde seg i området. NMT beskrev disse reglene i 2020 nummer 4 og henviser til denne utgaven for mer detaljer. De tyrkiske planene om en ny kanal, Istanbulkanalen, vil reise mange juridiske og politiske spørsmål, samtidig med miljø, økonomi, folkevilje og andre stridsspørsmål som også må møtes.

Kanalen vil være ca. 45 km lang, og delvis gå gjennom innsjøer, men uten sluser. Teknisk er det ikke noen uoverstigelig utfordring å bygge kanalen, som er designet til å kunne ta fartøyer som er opp til 350m lange, med en bredde på 47m, et dypgående på 17m og en høyde på 79m. Disse dimensjonene er viktige, da for eksempel amerikanske hangarskip vil kunne seile gjennom kanalen (Bosporos – og Dardanellene lengre syd – er i henhold til Montreux-avtalen stengt for vestlige fartøyer over 15 tusen tonn).

Det passerer hvert år ca. 38 tusen fartøyer gjennom Bosporos ved millionbyen Istanbul. Mange av disse frakter olje og gass og annen brennbar og forurensende last, selv om nye rørledninger har i noen grad tatt over. Stredet er trangt, med mange svinger og uoversiktlige steder, og fartøyer har regelmessig kollidert eller gått på grunn som følge av teknisk svikt eller andre feil. Istanbul er i dag en by med om lag 16 millioner innbyggere, og med eksplosjonen i et lager med kunstgjødsel i Beirut havn (2020) friskt i minne, er det gode grunner til å skipe farlig last utenom byen. Det høye antallet fartøyer (mer enn Panama- og Suezkanalen til sammen) medfører ofte at mange må vente på tur, noe som selvsagt utgjør en kostnad for rederiene. Tyrkias statsminister sa klart fra i 2018 at Istanbulkanalen ikke ville være underlagt Montreux-avtalen. Det er et åpent spørsmål om den i praksis gjelder for Dardanellene og Marmara-havet – teksten i avtalen er klar på at disse områdene er innbefattet, men praksis over mange år har begrenset gjennomføringen til selve Bosporos ved Istanbul. Dette vil bli en verkebyll i forhold til Russland, siden alle restriksjoner på NATO-fartøyers transitt opp i Svartehavet, vil kunne bli satt til side.

President Erdogan er tilsynelatende en tilhenger av store prosjekter. I tillegg til å bygge Istanbulkanalen, har også verdens største flyplass, samt flere store broer over stredet, blitt satt under bygging. Selve kanalen hadde en symbolsk oppstart sommeren 2021, til tross for protester fra mange hold. Kritikerne er opptatt av mulige miljøødeleggelser, drikkevannskilder (ca. 20% av Istanbuls forsyning vil bli ødelagt), grunnvannet og det faktum at det vil oppstå en havstrøm sydover i kanalen som vil bringe mer ferskvann til Marmarahavet, med store konsekvenser for miljøet. Motstanden er spesielt sterk i Istanbul, som politisk lenge har vært i opposisjon til presidenten og hans parti, og der nesten 90% av befolkningen er mot kanalen. En lang rekke pensjonerte admiraler advarte om at kanalen ville omgå Montreux-avtalen, og at dette ville svekke Tyrkias sikkerhet. Ti av dem ble omgående arrestert på forskjellig grunnlag, noe som viser hvor stor vekt presidenten og myndighetene legger i prosjektet og hvor langt de er villige til å gå.

De tyrkiske planene om en ny kanal, Istanbulkanalen, vil reise mange juridiske og politiske spørsmål, også andre stridsspørsmål knyttet til miljø, økonomi og folkevilje må håndteres. Foto: Wikipedia.

Det har også knyttet seg sterk kritikk mot presidentens svigersønn som tidlig sikret seg store og attraktive landeiendommer langs kanalen. De prosjekterte kostnadene har variert og var opprinnelig beregnet til 15 milliarder dollar, men ingen tror dette er i nærheten av hva de endelige kostnadene vil bli. I 2019 ble de estimert til 69 milliarder USD, og selv dette anslås av kritikerne til å være alt for lavt når alle utgiftene, som omlegging av veier, tas med. På den annen side er det beregnet at inntektene fra avgifter av fartøyene som bruker kanalen, kan utgjøre 8 milliarder USD årlig. Tyrkia har ingen rett til å kreve betaling fra skipsfarten i Bosporos, som fortsatt vil være åpen for trafikk. Tyrkia vil antakelig legge alle mulige vanskeligheter i veien for bruken av denne ruten, som strengere sikkerhetskrav, til fordel for den nye kanalen. Dette vil bringe arbeidsplasser og inntekter til operatørene av kanalen.

Forholdet mellom Tyrkia og Russland er skjørt. Begge presidentene må kunne beskrives som autoritære, men de finner ofte sammen i visse saker. Det er imidlertid flere områder der de to står splittet. I tillegg kommer den nye kanalen som vil omgå Montreux-avtalen, som Russlands militære og politiske interesser i området i stor grad bygger på. De to landene har støtt sammen, direkte eller indirekte, i Libya, Syria og sist i Armenia. Selv om Tyrkia av politiske grunner skulle nekte vestlige militære gjennomfarter i kanalen, vil den fra den er planlagt ferdigstilt i 2023 selvsagt ligge der som en latent trussel mot Russlands ambisjoner om hegemoni i Svartehavet. En sterk reaksjon fra deres side må derfor forventes.

(Kilder: Tyrkiske media TRT og Hurriet; US Navy; Treaties.un.org; NMT)

Kinas nye atomvåpen og OSINT

USA og Russland har begge igangsatt store programmer for å modernisere eller erstatte eldre systemer av atomvåpen til sjøs, i luften og på landjorden. NMT gikk i siste nummer i detalj inn på de amerikanske behovene, og uttrykte samtidig en viss undring over det som så ut til å være svært moderate investeringene fra Kina på dette området. Kina virket da å ha akseptert en kraftig underlegenhet i strategiske våpen, som var konsentrert om et lavt antall bakkebaserte våpen, et lavt antall strategiske undervannsbåter og på bombefly av eldre typer. Dette bildet passet dårlig med Kinas selvbilde og internasjonale ambisjoner. Dette inntrykket ble imidlertid skarpt korrigert da det sist sommer kom fram i media at det ble bygget et nett av langtrekkende landbaserte missiler i faste, underjordiske siloer, i ørkenen vest i landet. Det overraskende var at opplysningene ikke kom fra vestlige etterretningskilder eller fra kinesiske myndigheter, men fra private firmaer og ivrige enkeltpersoner. Disse hadde all informasjon tilgjengelig fra åpne kilder – også kalt Open Source Intelligence eller OSINT.

Å anslå størrelsen på Kinas arsenal av atomvåpen, er vanskelig og mange løse anslag uten rot i virkeligheten har blitt lansert. Kina hevder selv at de har det laveste antallet blant de fem anerkjente atommaktene, som indikerer færre enn Storbritannias 215. Et lavt antall, i størrelsesorden 2-300 oppgis i de årlige rapportene fra Pentagon og en enkel analyse av hvilke midler Kina har til å levere langtrekkende atomvåpen, støtter dette. For å ha effekt mot USA må rakettene ha en rekkevidde på mer enn ti tusen kilometer, og de aller fleste systemene har langt kortere rekkevidde enn dette. De seks strategiske ubåtene opererer ikke opp under USAs vestkyst, og bombeflyene har på ingen måte noen mulighet til å nå Amerika. At Kina må utvide og styrke sitt arsenal av langtrekkende atomvåpen, kommer derfor som en naturlig konsekvens av Kinas stormaktsambisjoner, og dette var i en viss grad forutsett i Pentagons årlige rapporter. Kinas atomvåpen har de siste årene falt i skyggen av den massive opprustningen i konvensjonelle våpen, spesielt til sjøs. De nye atomvåpnene fikk Internasjonal oppmerksomhet først da ikke-statlige organisasjoner beskrev utviklingen i den åpne pressen.

OSINT kan bygge på en rekke tilgjengelige kilder, inkludert svært detaljerte satellittbilder. Flere selskaper tilbyr disse for salg, og kan lokke med en oppløsningsgrad ned til en halv meter, noe som var utelukkende forbeholdt militær etterretning inntil for kun få år siden. Firmaet Planet, et av selskapene på markedet, tilbyr data fra mer enn 130 satellitter. Bildene oppdateres hyppig, i visse tilfeller flere ganger daglig, og de leveres til kunden innen tre timer. Enhver kan dermed drive privat etterforskning fra sin egen stue, uten store investeringene eller egne sensorer i verdensrommet. Det var dette som skjedde over sommeren da en privat organisasjon, Federation of American Scientists (FAS), rapporterte at Kina bygget rakettsiloer i Xinjiang-provinsen, nær byene Yumen og Hami, i ørkenen i indre Mongolia, med henholdsvis estimert 120 og 110 siloer. Sammen med eksisterende siloer, kommer dette tallet opp i ca. 250. Dersom alle siloene utrustes med raketter (noen kan være attrapper), vil dette innebære en tidobling av kapasiteten. Dette er i så fall en total omlegging av Kinas politikk og potensielt starten på et nytt våpenkappløp.

Kinas atompolitikk var i mange år kun ment å gi en viss form for avskrekking, kombinert med den prestisjen disse våpnene gir i det strategiske verdensbildet. Kina har videre hevdet å avstå fra førstebruk, men de har unngått avtaler om et tak på antall våpen, som de vi har sett mellom USA og Russland. Med unntak av New Start-avtalen fra 2020, som begrenser begge landene til hver å ha 1550 operative strategiske stridsladninger, har imidlertid alle de andre avtalene fra den kalde krigen blitt opphevet eller ikke fornyet. Kina har kanskje følt seg truet av denne utviklingen, men nektet likevel å bli med på forhandlingene i New Start. Med et høyere antall våpen og et større fokus på disse, kan vi forvente at Kina vil opptre med betydelig mer selvsikkerhet og også indirekte true med førstegangsbruk om for eksempel USA skulle støtte Taiwan i tilfelle en invasjon fra fastlandet. Det vil bli interessant å følge utviklingen og reaksjonene i USA, der man forventer en ny rapport på emnet, Nuclear Posture Review, i løpet av 2022.

Å anslå størrelsen på Kinas arsenal av atomvåpen, er vanskelig og mange løse anslag uten rot i virkeligheten har blitt lansert. Foto: Reuters.

OSINT er kommet for å bli. Dette skaper problemer for landene som har noe skjule, som tilfellet var i Kina. Satellittdata var for eksempel for tre år siden med på å avsløre de kinesiske leirene der folkegruppen uigurene blir satt til tvangsarbeid og indoktrinering og utsatt for tortur og seksualisert vold. Oppmerksomheten ble ledet mot disse områdene nettopp fordi de var elektronisk dekket til eller sladdet i det offisielle kinesiske kartmaterialet. På moderne satellittbilder kom sannheten imidlertid fram. Dette tvang kinesiske myndigheter til å innrømme at leirene eksisterte, noe som tidligere hadde blitt benektet. Alt ble avslørt, takket være OSINT. På den annen side kan etterretningsorganisasjoner ha fordelen av å kunne vise til åpne kilder, i stedet for å utsette seg for å røpe egne kapasiteter. At verdien av åpne kilder ikke undervurderes, vises ved de anledningene USA for en periode har kjøpt eller beslaglagt alt bildemateriale fra kommersielle kilder i en periode for å hindre innsyn i egne militære operasjoner.

Det er et faktum at informasjon fra organisasjoner og tenketanker som FAS, kun gjennom OSINT, kan føre til endringer i mange land. Alt som skjer i den fysiske verden, kan observeres og bli gjort offentlig kjent. Dette kan eventuelt kombineres med data fra sosiale media til å få store politiske konsekvenser, slik eksemplene viser. Dette representerer den nye hverdagen. Her har diktaturer og autokratiske stater langt mer å tape enn vestlige demokratier.

(Kilder: DoD Annual Report on China; CNN/NYT og andre nyhetsoppslag i juli og august 2021; FAS.org, Planet.com; NMT)

Borgerkrig og sult i Etiopia

Da det brøt ut kamper i Tigray-provinsen i nordøstre Etiopia i november 2020, ble de militære aksjonene fulgt opp med andre voldshandlinger og virkemidler som hunger og sult, massevoldtekter og angrep mot sivile mål, med påfølgende massakre. De fleste av disse har vært gjennomført av etiopiske og eritreiske styrker, men vold har blitt møtt med vold. Denne typen handlinger, som vi ser gjentatt andre steder i Afrika og Asia, har etnisk rensing og en utryddelse eller total underkastelse som mål, uansett de menneskelige lidelsene dette medfører. I Tigray, som tradisjonelt har hatt en stor grad av matsikkerhet, ble matlagre tatt eller brent, vanningsanlegg ødelagt og husdyr drept, alt som et ledd i krigføringen. Bruer og andre kommunikasjonslinjer ble ødelagt for å hindre nødhjelp å komme fram, med en hungerkatastrofe som ønsket mål. Nær fem millioner mennesker har blitt drevet på flukt og er avhengige av nødhjelp, som ofte ikke strekker til eller som ikke kan komme frem grunnet kampene eller hindringer lagt i veien fra de etiopiske myndighetenes side. Internasjonalt press har så langt ikke ført frem.

Situasjonen i Etiopia, som også involverer nabostaten Eritrea, har en lang og komplisert forhistorie. I 1974 ble keiser Haile Selassie styrtet av en marxist-leninistisk militærjunta, som fikk støtte av Sovjetunionen. Denne regjeringen holdt landet sammen med hard hånd, men motstanderne fikk overtaket etter at sovjetisk og cubansk støtte falt bort. En rekke motstandsgrupper slo seg sammen og dannet det nye styret, som etter hvert ble dominert av ledere fra Tigray og Tigray People’s Liberation Front (TPLF). En ny grunnlov (1995) la stor vekt på lokalt selvstyre basert på etnisitet og stammer. I 2018 ble imidlertid TPLF skjøvet ut av en annen koalisjon ledet av Abiy Ahmed, som tok over som statsminister. Hans maktbase ligger i Omori-stammen, den største i landet. Under hans styre ble den tyve år gamle konflikten med Eritrea avsluttet og tusenvis av politiske fanger frigitt, noe han fikk Nobels fredspris for i 2019. Det var store forhåpninger knyttet til den yngste statslederen i Afrika, et inntrykk som nå har fått adskillige striper i lakken.

Etiopia er svært fragmentert langs etniske skillelinjer. I mange av provinsene, ikke bare i Tigray, finnes det opprørsbevegelser og etnisk basert vold. I provinsen Oromo, der statsministeren selv kommer fra, står opprørere sterkt. I 1952 vedtok FN at Eritrea skulle være en provins under Etiopia, noe som sikret adgang til havet, men som også skulle føre til en langvarig krig, både mot keiserdømmet og senere det kommunistiske styret, som ikke endte før Eritrea ble anerkjent som selvstendig i 1991. Da hadde landet også opplevd interne stridigheter og borgerkrig. Eritrea er i dag et diktatur, med ett-parti stat og uten fri presse. Motstanderne har kunnet operere fra baser i Tigray, og å få bukt med dette var hovedgrunnen for å ta del i konflikten på etiopisk side. Ifølge mange rapporter har de eritreiske styrkene stått for en rekke krigsforbrytelser, massakre og plyndringer mot befolkningen i området. Dette har ført til et stort omdømmetap for statsminister Abiy Ahmed.

Konflikten brøt ut som følge av stridigheter mellom hvordan selvstyret i provinsene skulle gjennomføres og i hvilken grad sentralregjeringen i Addis Abeba skulle sitte med makten. Nasjonale valg skulle ha funnet sted i 2020, men disse ble utsatt med Covid-19 som begrunnelse. I Tigray-provinsen bestemte de seg for likevel å gjennomføre valget, noe som ble sett på som oppstand i Addis Abeba som strupte alle økonomiske overføringer. TPLF tok da kontroll over militære baser og våpenlagre i provinsen, noe som igjen førte til at de sentrale styresmaktene grep inn militært. De hadde i begynnelsen stor fremgang og i januar 2021 kunne det virke som TPLF og deres støttespillere var slått ut militært. Alle større byer var inntatt, og motstanderne var henvist til geriljakrig på landsbygda og i fjellene. Statsministeren erklærte seier over TPLF og flere av lederne, inkludert tidligere ministre, ble offentlig paradert som bevis på fremgangen. I juli slo imidlertid de tigrayanske styrkene (Tigrayan Defence Forces, TDF) voldsomt tilbake. Store etiopiske og eritreiske styrker ble slått på flukt og tusenvis tatt til fange. TDF kontroller nå hele provinsen og alle byene og Etiopia ble tvunget til å be om våpenhvile, som ikke har blitt akseptert. TDF har fortsatt de militære operasjonene i naboprovinsene og har også angrepet mål i Eritrea.

Etiopia er svært fragmentert langs etniske skillelinjer og i mange av provinsene finnes det opprørsbevegelser og
etnisk basert vold.

Prioriteten til begge parter burde nå være å bringe hjelp til de mange som er truet av hungersnød, men det er ikke sannsynlig at konflikten kan løses i et kortere tidsperspektiv. Etiopia var ansett som en av de sterkeste militærmaktene i Afrika, men sammenbruddet i Tigray setter et spørsmålstegn ved styrkenes moral og samhold, selv om de har hatt en viss fremgang i høst. TDF har eget land å forsvare og overgrepene som fant sted og lidelsene til egen befolkning har betydd svært meget for moralen og kampviljen til troppene. Statsminister Abiy Ahmed har mange hensyn å ta. På den ene siden vil han søke å reversere de militære tapene og gjenopprette sentral styring av landet. På den annen side har han et internasjonalt omdømme og image å ivareta. USA har lagt økonomiske restriksjoner på styret, og en sultkatastrofe, der regjeringen ikke engasjerer seg eller sågar bidrar til, reflekterer dårlig på statsministeren selv. I tillegg kan flyktningestrømmen til nabolandet Sudan føre til en utvidelse av konflikten. African Union (AU) har forsøkt å mekle, men statsministeren har erklært at konflikten er et intern anliggende for Etiopia å løse selv.

Situasjonen er uholdbar for begge parter og man må regne med at alle parter nå forbereder seg på at nye militære operasjoner, med etnisk rensing og hunger som våpen, vil komme.

(Kilder: Economist; Ethiopia news; forsker Kjetil Tronvoll (forskjellige intervju på Youtube); andre nyhetsbyråer)