Investeringer og andre økonomiske virkemidler – når truer de nasjonal sikkerhet?

AV KRISTIN WAAGE, SVERRE NYHUS KVALVIK OG PETTER Y. LINDGREN.

Kristin Waage (siviløkonom), Sverre Nyhus Kvalvik (siviløkonom og forskningsleder) og Petter Y. Lindgren (samfunnsøkonom) forsker på blant annet økonomiske virkemidler, effektivisering i forsvarssektoren og personelløkonomi ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Innledning

Militære maktmidler har i lang tid dominert tenkningen omkring hvordan stater sikrer sin suverenitet, sitt territorium og sin befolkning. Økonomiske kapasiteter og makt har i stor grad blitt holdt adskilt fra analyser av forsvars- og sikkerhetspolitikk. De siste årene har det imidlertid blitt større oppmerksomhet på hvordan andre stater kan bruke sine økonomiske kapasiteter for å oppnå strategiske og politiske mål i internasjonal politikk – og hvordan slik virkemiddelbruk kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet. Norge fikk allerede etter Nobels fredspris i 2010 kjenne på kroppen at Kina kan reagere kraftfullt ved bruk av handelshindre. Det har også vært mye bekymring knyttet til utenlandske investeringer innen strategisk viktige sektorer som telekommunikasjon og IT, og de hemmelige tjenestenes åpne trusselvurderinger for 2021 beskriver hvordan «oppkjøp og investeringer […] kan gi fremmede stater informasjon og innflytelse som det ikke er i Norges interesse at de har» (Politiets sikkerhetstjeneste, 2021, s. 18). Nylig ble salget av motorfabrikken Bergen Engines til det russiskkontrollerte selskapet TMH skrinlagt av sikkerhetshensyn (Kværnes, 2021).

Det er grunn til å ta på alvor hvordan økonomisk aktivitet kan true vår nasjonale sikkerhet. Samtidig er Norge en liten, åpen økonomi, med stor eksportsektor og stort behov for å importere blant annet mat, industrivarer og forbruksvarer. Vi er også selv en stor utenlandsk investor gjennom Statens pensjonsfond utland. Investeringer, handel og finansielle transaksjoner på tvers av landegrenser har vært – og er – helt fundamentalt for norsk økonomi og velferd. Mindre åpne og forutsigbare rammebetingelser for internasjonal økonomisk aktivitet kan dermed utgjøre en trussel mot vår økonomiske vekst, velferd og til syvende og sist også vår sikkerhet.

Det er store mangler i kunnskapsgrunnlaget for hvordan Norge skal håndtere de potensielle truslene mot nasjonal sikkerhet fra økonomiske virkemidler. På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet utførte vi i 2020 en forstudie for å fremskaffe mer forståelse for utfordringen. I den nylig publiserte FFI-rapporten «Investeringer og andre økonomiske virkemidler – når truer de nasjonal sikkerhet», forsøker vi å bryte ned trusselen fra andre staters økonomiske virkemiddelbruk i spesifikke utfordringskategorier for å forstå bedre når økonomisk aktivitet kan være truende, og når den ikke er det(Waage, Kvalvik og Lindgren, 2021). Vi benytter morfologisk analyse til å identifisere realistiske trusler, setter fokus på hvordan økonomiske virkemidler kan kombineres med andre typer virkemidler og diskuterer sårbarheter og risikoer for Norge. I denne artikkelen presenterer vi hovedfunnene fra denne analysen.

Økonomiske virkemidler og sikkerhetstruende virksomhet

For å fremme sine interesser i internasjonal politikk, kan stater ta i bruk virkemidler fra en rekke domener (Goddard og Nexon, 2016). Stater kan trekke på virkemidler fra det økonomiske domenet (investeringer, handel, m.m.), det politiske domenet (forhandlinger, diplomati, m.m.), etterretningsdomenet (spionasje), det militære domenet (krigføring), cyberdomenet eller kombinasjoner av disse. Til sammen utgjør dette en stats repertoar av virkemidler. Tradisjonelt har en stat benyttet militære maktmidler for å forsvare sin suverenitet, territorium og befolkning. Globaliseringen av verdens økonomier, sammenfletting i det digitale rom på tvers av landegrenser, begrensninger i bruken av militærmakt og Kinas fremvekst som en potensiell supermakt har imidlertid medført et økt fokus på hvordan også virkemidler innen det økonomiske domenet kan tas i bruk av stater for å fremme deres interesser og mål (Retter et al., 2020).

Den nye sikkerhetsloven som trådte i kraft 1. januar 2019 gir hjemmel til å stanse oppkjøp i tilfeller hvor våre nasjonale sikkerhetsinteresser er truet. I loven defineres nasjonale sikkerhetsinteressersom: «landets suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og overordnede sikkerhetspolitiske interesser knyttet til: a) de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet, b) forsvar, sikkerhet og beredskap, c) forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner, d) økonomisk stabilitet og handlefrihet, e) samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet» (Sikkerhetsloven, 2018, § 1-5). Tilsiktede handlinger som direkte eller indirekte kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser utgjør sikkerhetstruende virksomhet. Slike handlinger skiller seg fra utilsiktede handlinger som naturkatastrofer og menneskelige eller tekniske feil, som også kan medføre skade.

Balladen om Bergen Engines ble en vekker for mange. Kommersielle oppkjøp kan gi fremmede stater informasjon og innflytelse som det ikke er i Norges interesse at de har. (Foto: Wikipedia).

Økonomiske virkemidler kan true nasjonale sikkerhetsinteresser på (minst) to måter. For det første kan de brukes som maktmidler enten negativt (tvang) eller positivt (belønninger) med intensjon om å fremme avsenderstatens interesser overfor mottakerstaten. For det andre kan økonomisk virkemiddelbruk uten en klar intensjon om maktbruk på kort sikt skape handlingsrom for avsenderstaten til å utføre sikkerhetstruende virksomhet over tid. For eksempel kan store investeringer fra én avsenderstat gjøre det vanskelig for mottakerstaten å motstå politisk press på et senere tidspunkt. Det kan også være tilfellet dersom en avsenderstat blir en sentral handelspartner, slik at det vil skade mottakerstatensøkonomi om handelen sanksjoneres. Dersom økonomisk aktivitet åpner muligheter for å innhente sensitiv informasjon, eksempelvis gjennom direkteinvesteringer, kan dette videre bidra til å styrke avsenderstatens militære kapabiliteter.

Morfologisk analyse av komplekse sammenhenger

Det finnes bred forskningslitteratur om staters bruk av økonomiske virkemidler for å oppnå strategiske mål, men studiene er sjelden konkrete om hvilke trusler og sårbarheter en småstat som Norge vil ha overfor stormakter og andre staters bruk av slike midler. Repertoaret av økonomiske virkemidler er dessuten stort. Det spenner fra sanksjoner til direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer og lån til handelspolitikk, valutaintervensjon, ekspropriering og kontroll over arbeidskraft og kompetanse. I tillegg finnes det mange aktører en stat kan handle gjennom, fra statseide selskaper og statlige investeringsfond til banker og private selskaper i eget land, vertslandet eller tredjeland. Uoversiktlige eierskapsstrukturer gjør det vanskelig å identifisere de egentlige selskapseierne – og følgelig hvem som har tilgang til og innflytelse over selskapers aktiviteter. På den samme måten gjør moderne forsyningskjeder på tvers av flere landegrenser, i dag helt vanlig innen nesten alle sektorer, det vanskelig å vite hvem som egentlig opererer på norsk jord. Ny teknologi som tingenes internett, 5G og kunstig intelligens skaper nye sårbarheter som gjør at disse økonomiske virkemidlene må sees i et nytt lys. Til sammen utgjør bruken av økonomiske virkemidler mot Norge en kompleks og uoversiktlig trussel.

For å kunne beskrive de ulike typene trusler som Norge kan møte i dette uoversiktlige landskapet, har vi strukturert innsikten fra litteraturen i en morfologisk analyse. På den måten får vi beskrevet handlinger hvor det er relativt få historiske eksempler, men som likevel er aktuelle for Norge. Morfologisk analyse er en systematisk tilnærming til å definere, strukturere og analysere komplekse, ikke-kvantifiserbare problemstillinger (Diesen, 2016; Farsund og Enemo, 2018). En morfologisk analyse tar utgangspunkt i en konkret problemformulering. Basert på denne utarbeides sentrale parametere med tilhørende parameterverdier. I vår analyse benytter vi fem parametere, utledet på bakgrunn av andre studier, litteratur og økonomisk teori: aktør, mål, metode, virkemiddel og økonomisk innsatsfaktor.

Kombinasjoner av parameterverdier utgjør unike trusler og spenner følgelig ut et utfallsrom over potensielle sikkerhetstruende handlinger. Slik egner morfologisk analyse seg til å generere fremtidige scenario- og utfordringskategorier, og det er til dette formålet flere studier ved FFI har benyttet rammeverket (Diesen, 2016; Farsund og Enemo, 2018; Johansen, 2006; Sellevåg, 2021). Fra den morfologiske analysen identifiserer vi seks distinkte kategorier hvor bruken av økonomiske virkemidler kan utgjøre en trussel mot norsk sikkerhet. Vi kaller disse kategoriene:

1. Tilrettelegge for skjult angrep og sabotasje
2. Statlig påvirkningsaktivitet
3. Statlig etterretningsaktivitet
4. Omgå ikke-spredningsbestemmelser
5. Beskytte strategiske interesser
6. Endre styrkeforhold

Utfordringskategori 1: Tilrettelegge for skjult angrep og sabotasje

En annen stat kan bruke økonomiske virkemidler for å komme i posisjon til å angripe eller sabotere for eksempel infrastruktur. Det kan foregå ved at avsenderstaten går via et selskap som investerer eller har investert i Norge og på den måten kan klare å få på plass en kapasitet for infiltrasjon eller sabotasje. Det er kanskje mest nærliggende å få inn en slik kapasitet i fysisk kapital og infrastruktur eller som del av teknologiske komponenter, for eksempel i algoritmer og programvare. Blant annet har flere ytret bekymringer for muligheten til å utføre fremtidig angrep eller sabotasje av kommunikasjonsnettverkene våre med Huawei som leverandør til utbyggingen av 5G-nett (Bowler, 2020). Frykten er at elementer i teknologien gir statssponsede kinesiske hackere muligheten til å forstyrre eller slå ut kommunikasjonen i en fremtidig konflikt. Med flere og flere komponenter sammenkoblet over internett kan smutthull i teknologien potensielt også brukes for å slå ut for eksempel en kraftstasjon (Bowler, 2020).

Utfordringskategori 2: Statlig påvirkningsaktivitet

En annen stat som påvirker beslutningsprosesser og/eller opinionen for å fremtvinge politisk endring i Norge driver med statlig påvirkningsaktivitet. Det mest nærliggende eksemplet på dette er nok Kinas reaksjon i kjølvannet av at menneskerettighetsaktivisten Xiu Liaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010, hvor Kina innførte handelshindre mot norsk lakseeksport (Kolstad, 2010). Her tok Kina i bruk økonomisk press for å tvinge frem endringer og innrømmelser hos norske myndigheter. Statlig påvirkningsaktivitet med økonomiske virkemidler kan imidlertid også foregå på flere måter. En annen stat kan gi (løfter om) eller (true med å) trekke tilbake lukrative investerings- og handelsavtaler. Utenlandske investeringer i viktig infrastruktur eller i naturressurser kan potensielt også brukes for å legge press på norske myndigheter, ved at eierskap som gir kontroll over forsyningen åpner muligheter for å begrense vår tilgang til viktige eller kritiske (rå-)varer og tjenester. Stater kan potensielt også oppnå innflytelse via investeringer i media og andre talerør, eller påvirke beslutningsprosesser ved bestikkelser til enkeltpersoner.

Mye av Norges fremtidige velferd er basert på investeringene i Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Endrede rammebetingelser for internasjonal økonomisk aktivitet kan også utgjøre en trussel mot vår økonomiske vekst og dermed sikkerhet. Bildet viser Oljefondet sjef Nicolai Tangen, (Foto: Nettavisen.)

Utfordringskategori 3: Statlig etterretningsaktivitet

Gjennom lovlig økonomisk aktivitet – som investeringer utført av kommersielle aktører – kan en annen stat komme i posisjon til å innhente sensitiv informasjon som Norge ikke ønsker at stater det ikke har et sikkerhetssamarbeid med skal få tilgang til. Etterretningsaktiviteten kan være rettet mot ulike miljøer i Norge, inkludert norske myndigheter, næringsliv, forsvar og beredskap eller norske forskningsmiljøer (Sellevåg, 2021). Denne utfordringskategorien trekkes også spesielt frem i de åpne trusselvurderingene til de hemmelige tjenestene. Kina er blant annet et land hvor myndighetene kan pålegge både kinesiske selskaper og borgere i utlandet å samarbeide med sikkerhetstjenesten. Frykt for kinesisk etterretningsaktivitet er dermed en medvirkende faktor til at Huawei ikke tillates å bygge ut vårt 5G-nettverk, fordi en slik utbygging kan åpne opp muligheter for å spionere via komponentene i nettverket (Bowler, 2020).

Utfordringskategori 4: Omgå ikke-spredningsbestemmelser

Dersom en annen stat forsøker å få tilgang til råvarer, kunnskap eller teknologi relevant for programmer som utvikler kjernevåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen, kan dette true vår sikkerhet. Kategorien kan også utvides til å inkludere utvikling av militære kapasiteter som styrker avsenderstaten mer generelt – ikke kun masseødeleggelsesvåpen. Ved å bruke økonomiske virkemidler kan et utenlandsk selskap handle med norske selskaper, og på den måten kjøpe (rå-)varer eller teknologi som ikke skal spres. Bedrifter som eksporterer sensitive teknologier blir regelmessig tilnærmet av Iran og andre stater. Investeringer i selskaper i Norge kan også gi samme tilganger. Frykten for at russiske myndigheter skal få tilgang til kunnskap og teknologi av stor militær strategisk betydning ligger bak at salget av Bergen Engines ble stanset (Kværnes, 2021). For denne utfordringskategorien er et sentralt spørsmål hvor tilgjengelig teknologien, (rå-)varene eller ekspertisen er – og følgelig hvor stor forskjell eksempelvis en investering kan utgjøre for avsenderstaten.

Utfordringskategori 5: Beskytte strategiske interesser

Denne utfordringskategorien søker å fange opp utfall der investeringer i Norge kan skape strategiske interesser som en annen stat i neste omgang vil ønske å beskytte og forsvare, potensielt også ved bruk av ikke-økonomiske virkemidler. Slike interesser kan knytte seg til viktig infrastruktur eller strategiske naturressurser. I litteraturen trekkes blant annet Kinas gigantiske infrastrukturprosjekt belte- og veiinitiativet i Asia frem som et eksempel på investeringer som har skapt store strategiske interesser som har bidratt til å gi initiativet en langt større geopolitisk karakter enn opprinnelig planlagt (Li, 2020).

Utfordringskategori 6: Endre styrkeforhold

Den siste kategorien skiller seg fra de fem foregående ved at den i hovedsak er aktuell dersom militær maktbruk fra én av partene vurderes som sannsynlig. En annen stat kan da endre styrkeforholdet vis-à-vis Norge ved å benytte økonomiske virkemidler på en måte som svekker oss. Dette kan skje ved å nekte å la Norge importere viktige eller kritiske ressurser eller generelt begrense handelen med Norge på en slik måte at vår evne til å bygge og vedlikeholde vår militærmakt faller mer enn motstanderen sin evne. Dermed vil en eventuell motstander øke sin forventede nytte i konflikten – eller i forhandlinger.

Hva klarer vi ikke helt å fange opp med disse utfordringskategoriene?

Gjennom utfordringskategoriene utledet av den morfologiske analysen får vi en mye mer håndgripelig og strukturert forståelse av hvordan økonomisk virkemiddelbruk utspiller seg og hvilke ulike typer trusler mot våre nasjonal sikkerhetsinteresser vi står ovenfor. Kategoriene klarer imidlertid ikke å fange opp alt. En utfordring når det kommer til økonomiske virkemidler er at de ikke nødvendigvis direkte utgjør en truende handling, men at trusselen heller oppstår som følge av økt økonomisk avhengighet og/eller økt (økonomisk) tilstedeværelse av en annen stat i Norge. Økonomisk avhengighet åpner muligheter for i neste omgang å utøve økonomisk maktbruk, eksempelvis rettet inn mot handels- eller investeringsstrømmer som tidligere beskrevet. Gjennom økt (økonomisk) tilstedeværelse i Norge kan det være at en annen stat får bedre muligheter til å innhente informasjon fra norsk næringsliv, akademia, osv., i tillegg til at tilstedeværelse kan åpne opp for bruk av andre virkemidler, eksempelvis påvirknings- eller cyberoperasjoner. I utfordringskategoriene presentert ovenfor, er ikke dette inkludert som en egen kategori utover kategoriene «tilrettelegge for skjult angrep og sabotasje», «statlig etterretningsaktivitet» og «beskytte strategiske interesser». Det kan imidlertid være gjeldende i alle kategoriene som involverer økt økonomisk integrasjon, spesielt investeringer hvor tilstedeværelsen er mer direkte.

Kombinasjoner av virkemidler

Investeringer er imidlertid bare ett av mange økonomiske virkemidler en stat kan benytte seg av for å oppnå strategiske mål. Økonomiske virkemidler kan kombineres med andre typer virkemidler.I Samfunnssikkerhetsmeldingen (Justis- og beredskapsdepartementet, 2020) løftes sammensatte trusler frem som en svært alvorlig trussel mot norsk samfunnssikkerhet. Her trekker Justisdepartementet frem at det å kombinere virkemidler som desinformasjon, investeringer i næringsvirksomhet, korrupsjon, sjikane mot myndighetspersoner, påvirkning av valg, rekruttering eller innplassering av utro tjenere i kommersielle eller offentlige virksomheter, samt digitale angrep, kan brukes for å oppnå en rekke formål. Disse formålene kan være knyttet mot spesifikke hendelser som valg eller mot å realisere mer langsiktige målsettinger som å destabilisere et demokrati.

Det såkalte MPECI-rammeverket tar for seg en rekke virkemidler og beskriver hvordan de kan benyttes i kombinasjon for å oppnå effekter (Cullen og Reichborn-Kjennerud, 2017). Dette rammeverket baserer seg i hovedsak på NATOs doktriner og terminologi. Virkemidlene i rapporten er militære (M), politiske (P), økonomiske (E), sivile/juridiske (C) og informasjon inkludert cyberoperasjoner (I). I dette rammeverket understrekes det at muligheten for synkronisering i bruken av disse, å bruke flere og flere typer virkemidler og å eskalere intensiteten innen hvert virkemiddel, gjør slike kombinasjoner til kraftfulle verktøy.

Vi har identifisert tre ulike mekanismer som kan føre til at andre virkemidler kan utgjøre trusler i sammenheng med økonomiske virkemidler. For det første kan økonomisk virkemiddelbruk, for eksempel investeringer i norsk næringsliv, skape sårbarheter som senere kan utnyttes gjennom bruk av virkemidler som påvirknings- og cyberoperasjoner. Når behovet for en cyberoperasjon oppstår, vil trusselaktøren kunne lete etter mulige sårbarheter som kan utnyttes i en cyberoperasjon. Det er rimelig å forvente at de leter etter etablerte sosiale relasjoner eller aktører som kan ha fysisk tilgang til sensitive IKT-systemer (Farsund og Enemo, 2018). Dette kan handle om at en utenlandskeid virksomhet samhandler med IKT-virksomheten, og i den forbindelse har jevnlig e-postkontakt eller møtes fysisk. Sannsynligheten for at en trusselaktør kan finne og utnytte slike kontakter vil naturlig nok øke med antallet kontaktpunkter en annen stat har inn i norsk samfunns- og næringsliv.

For det andre kan effekten for flere av utfordringskategoriene styrkes ved å kombinere økonomiske virkemidler med ikke-økonomiske virkemidler. Dette kan særlig være relevant med hensyn til «statlig påvirkningsaktivitet». Ved å legge politisk press på norske myndigheter samtidig som man bruker for eksempel en handelssanksjon mot norsk eksport, vil man øke presset på å komme med innrømmelser. Slike innrømmelser kan handle om så ulike politiske temaer som tilgang til ressurser i Arktis, å avstå fra å blande Norge inn i andre staters innenrikspolitikk eller alliert basepolitikk på norsk jord. I flere av disse eksemplene vil også påvirkningsoperasjoner kunne kombineres med politisk og økonomisk press. Gjennom påvirkningsoperasjoner og bruk av for eksempel sosiale medier kan den utenlandske aktøren fremme sitt narrativ og svekke den norske fremstillingen. På den måten kan oppslutningen rundt norsk politikk svekkes blant norske velgere, samtidig som synspunktet til sentrale allierte stater kan beveges.

For det tredje kan investeringer eller ressurstilgang legitimere bruk av andre virkemidler. Dersom den strategiske betydningen av en investering eller en ressurstilgang er tilstrekkelig stor, vil andre stater kunne få sterke interesser i Norge, på Svalbard eller i norsk økonomisk sone. Dette kan i neste omgang bidra til å legitimere bruk av andre virkemidler, dersom en oppfatter at investeringen eller tilgangen til ressursen er truet. Dette kan enten bunne i en reell frykt for tap av tilgangen, eller at aktøren bruker dette som et påskudd for å eskalere en konflikt. I en slik situasjon vil bruk av narrativer som støtter oppunder økt maktbruk være relevant. Dette kan handle om strategiske viktige investeringer på et sted hvor norsk suverenitet kan trekkes i tvil, for eksempel på Svalbard eller i norsk økonomisk sone eller lignende. Relevante andre virkemidler er her informasjon/cyber, politiske, juridiske og militære. I slike tilfeller vil bruk av det økonomiske virkemidlet, investering i infrastruktur eller naturkapital, kunne lede til bruk av andre virkemidler som politisk press, fordelaktig tolkning av internasjonale avtaler og folkerett eller påvirkningsoperasjoner. Dette kan gå så langt at militærmakt, enten hybrid eller konvensjonell makt, blir benyttet eller truet med (Diesen, 2018).

Norge har allerede fått smake på Kinas evne og vilje til å bruke handel som maktmiddel. (Foto: Kinaforum).

Risiko og sårbarhet

Mens hendelsene identifisert ved morfologisk analyse styrker forståelsen av hvilke trusler som kan ramme oss, trenger vi også å forstå hva som skal beskyttes (verdi) og hvilken evne vi har til å motstå trusler (sårbarhet). Vi mener norske myndigheter må se trusler, verdi og sårbarhet i sammenheng. Hvis trusselen er stor, men verdien er lav, er ikke risikoen spesielt høy.

Når det gjelder hvilke verdier Norge som samfunn ønsker å beskytte, kan en ta utgangspunkt i de grunnleggende nasjonale funksjonene (GNF-ene) som Justisdepartementet lister i statsbudsjettet for 2021. Disse GNF-ene sier noe om hva vi vurderer er viktig å beskytte innenfor ansvarsområdet til hvert departement, og inkluderer blant annet å sikre samfunnets evne til å formidle finansielle tjenester, nasjonal kraftforsyning samt ulike departementers virksomhet, handlefrihet og beslutningsdyktighet. På grunn av at mange GNF-er preges av å være overordnede og vide kategorier, kan det imidlertid være behov for å detaljere disse ytterligere for å styrke koblingen mellom trusler fra økonomiske virkemidler og hvilke verdier som skal beskyttes.

Det er mange forhold som kan være viktige å ta hensyn til for å vurdere vår sårbarhet. Noen gjelder egenskaper ved en organisasjon. Er det enkeltindivider som kan bli utsatt for press eller bestikkelser? Kan det finnes maskinvare som er korrumpert? Andre handler om hvor avhengig vi er av forsyningen av en gitt type (rå-)varer eller tjenester, og/eller hvilke sektorer som er mest sårbare for press. Hvor konsentrert er den aktuelle næringen? Hvor mange substitutter er tilgjengelige på det nasjonale og internasjonale markedet og hvor høy er kostnaden ved å bytte over til en annen leverandør? Det er også relevant å se på tilstedeværelsen av barrierer som kan bidra til å redusere sårbarheten. Sikkerhetsloven er for eksempel en type barriere som kan hindre investeringer og oppkjøp i tilfeller hvor våre nasjonale sikkerhetsinteresser settes på spill. Videre kan det være hensiktsmessig å skille mellom eierskap og selskapskontroll på den ene siden og kontroll over operasjoner på den andre siden. Det kan finnes måter å omgå sikkerhetstruslene på som ikke forbyr en investering eller oppkjøp (Travalini, 2009). Til sist argumenterer vi for at manglende kunnskap både i offentlig sektor og privat næringsliv om hvordan økonomisk lønnsom aktivitet samtidig kan ha negative konsekvenser for norsk sikkerhet, er en alvorlig sårbarhet i seg selv.

Erfaringer og veien videre

Samlet sett må vi som samfunn erkjenne at bruken av økonomiske virkemidler mot Norge utgjør en kompleks og uoversiktlig trussel som vi ikke kan ignorere. Samtidig ønsker vi et åpent og sunt klima for investeringer og handel på tvers av landegrenser. Dersom Norge skal lykkes i å beskytte seg mot økonomiske virkemidler, treffe de rette tiltakene og den rette balansen mellom sikkerhet og verdiskapning, må vi bedre forstå både truslene som kan ramme oss, våre sårbarheter og hvordan disse henger sammen med verdiene vi ønsker å beskytte i det norske samfunnet. Det krever samarbeid på tvers av sektorer, departementer og fagmiljøer. Vi ser derfor et behov for en koordinert satsing på denne typen forskning i tiden fremover. Norske myndigheter har tatt videre initiativ til å finansiere forskning på økonomiske virkemidler i 2021. FFI skal bidra med forskning på Kinas bruk av økonomiske virkemidler, med spesielt fokus på norsk næringslivs sårbarheter.

Referanser

Bowler, Tim (2020, 14. juli). Huawei: Why is it being banned from the UK’s 5G network? BBC. Hentet fra: https://www.bbc.com/news/newsbeat-47041341.

Cullen, Patrick J. og Erik Reichborn-Kjennerud (2017). MCDC Countering Hybrid Warfare Project: Understanding Hybrid Warfare.

Diesen, Sverre (2016). Forsvarets fremtidige operasjoner – en morfologisk analyse av operasjonsspekteret. FFI-rapport 16/02096.

Diesen, Sverre (2018). Lavintensivt hybridangrep på Norge i en fremtidig konflikt. FFI-rapport 18/00080.

Farsund, Bodil Hvesser og Geir Enemo (2018). En morfologisk analyse av tilsiktede uønskede handlinger rettet mot Forsvarets informasjonsinfrastruktur. FFI-rapport 18/00466.

Goddard, Stacie E. og Daniel H. Nexon (2016). The Dynamics of Global Power Politics: A Framework for Analysis. Journal of Global Security Studies 1(1), s. 4–18.

Johansen, Iver (2006). Scenarioklasser i Forsvarsstudie 2007: En morfologisk analyse av sikkerhetspolitiske utfordringer mot Norge. FFI-rapport 06/02664.

Justis- og beredskapsdepartementet (2020). Meld. St. 5 (2020–2021). Samfunnssikkerhet i en usikker verden.

Kolstad, Ivar (2010). Too big to fault? Effects of the 2010 Nobel Peace Prize on Norwegian exports to China and foreign policy. International Political Science Review 41(2), s. 207–223.

Kværnes, Martin (2021, 23. mars). Regjeringen skrinlegger salget av Bergen Engines. Dagens Næringsliv. Hentet fra: https://www.dn.no/industri/regjeringen-skrinlegger-salget-av-bergen-engines/2-1-985353.

Li, Mingjiang (2020). The Belt and Road Initiative: geo-economics and Indo-Pacific security competition. International Affairs, 96(1), s. 169–187.

Politiets sikkerhetstjeneste (2021). Nasjonal trusselvurdering 2021.

Retter, Lucia, Erik Frinking, Stijn Hoorens, Alice Lynch, Fook Nederveen og William Phillips (2020). Relationships between the economy and national security – Analysis and considerations for economic security policy in the Netherlands. RAND-rapport RR-4287-WODC.

Sellevåg, Stig Rune (2021). Morfologisk analyse av fremtidige trusler mot nasjonal sikkerhet – utfordringskategorier for politiet, PST og påtalemyndigheten. FFI-rapport 20/03171 (Unntatt offentligheten).

Sikkerhetsloven (2018). Lov om nasjonal sikkerhet (LOV-2018-06-01-24). Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-01-24.

Travalini, Joanna Rubin (2009). Foreign Direct Investment in the United States: Achieving a Balance between National Economy Benefits and National Security Interests. Northwestern Journal of International Law & Business 29(3), s. 779–799.

Waage, Kristin, Sverre Nyhus Kvalvik og Petter Y. Lindgren (2021). Utenlandske investeringer og andre økonomiske virkemidler – når truer de nasjonal sikkerhet? FFI-rapport 20/03149.