Hemmer kontrollen med EOS-tjenestene deres funksjon?

Hvem skal vokte vokterne? Og hvordan bør det gjøres? Selv om enkelte mener at hemmelig politi og demokrati ikke lar seg ikke forene, argumenterer denne artikkelen for at det både er mulig og nødvendig å balansere demokratisk kontroll med effektive hemmelige tjenester. Forutsetningen er at man viser en vilje til å legge forholdende til rette.

AV DAG RØHJEL

Dag Røhjell er ansatt i Politiets Sikkerhetstjeneste med en politifaglig bakgrunn i tillegg til utdannelse i etterretning fra Forsvarets Etterretningshøgskole. Holdninger, meninger og oppfatninger som kommer til uttrykk i artikkelen er helt og holdent forfatterens egne personlige og kan på ingen måte tilskrives PST. Artikkelen er et utdrag fra et bokprosjekt om etterretning.

Innledning

Norge har nylig tatt plass i FNs sikkerhetsråd. Dette gir nasjonen en kraftigere stemme internasjonalt samt økt politisk betydning i utenrikspolitiske spørsmål. Men for å treffe gode beslutninger og gjøre fornuftige valg i et slikt fora, er det nødvendig med god forkunnskap. Eller sagt på en annen måte: Norge trenger god beslutningsstøtte gjennom rettidig, relevant og god etterretning. På samme måte vil andre nasjoner lure på hva Norge mener og hvilke standpunkt vi vil treffe, og kanskje forsøke å skaffe seg forkunnskap gjennom offensive etterretningsoperasjoner. Dersom en legger et slikt scenario til grunn, er det lett å identifisere rollen til både Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST): Aktiv etterretningsinnsamling og rapportering samt dedikert kontra-etterretningsarbeid. Men skal disse organisasjonene utføre disse funksjonene carte blanche? Skal de bare gjøre jobben sin og tjene nasjonen slik de selv vurderer det? Eller skal det være tilsyn og kontroll, som muligens vil begrense virkefeltet, redusere kapasiteten og hemme funksjonen?

Artikkelen vil undersøke disse ulike perspektivene og se på hvilke rammebetingelser som gjelder for Norges EOS-tjenester, men med hovedvekt på PST. Gjennom å illustrere rammebetingelsene for virksomhetene med en modell (Figur 1) som illustrere hvor mye handlingsrom disse tjenestene har, vil artikkelen drøfte om det ikke finnes bedre måter å gjøre dette på. Måter som potensielt vil styrke funksjonen og sikre bedre støtte til ulike beslutningstagere. I tillegg skisseres en ide om en etterretningskomite.

Bakgrunn

Norge har nylig tatt plass i FNs sikkerhetsråd, noe som gir økt behov for god kunnskap om verden. Bildet viser FN-ambassadør Mona Juul setter opp det norske flagget utenfor Sikkerhetsrådet.

Etterretningsorganisasjoner med tilgang til inngripende makt- og virkemidler må ha et legalt grunnlag og juridiske rammer for sin virksomhet og funksjon i samfunnet. I Norge er dette grunnlaget primært å finne i Politiloven og Lov om etterretningstjenesten. I tillegg ble Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-utvalget) opprettet i 1996. Denne kontrollfunksjonen har et eget legalt rammeverk gjennom EOS-loven, hvor utvalget rapporterer direkte til Stortinget. Kontrollmekanismene og tilsynet som ble utøvd før EOS-utvalget, hadde i liten grad de facto kontroll- og tilsynsmakt og framstår i dag som noe «tannløst». Men har dagens EOS-utvalg fått for mye makt? Kan kontroll og tilsyn utføres på en mer optimalisert måte som kunne ha sikret Norge bedre og mer dyptgripende funksjoner for å tjene nasjonen og dens interesser? Og hvilke rammer styrer egentlig de hemmelige tjenestene? Og er de ulike rammene egnet for å håndtere dagens utfordringer og trusler? Aristoteles’ alternativ for å unngå kritikk ved ikke å si noe, ikke gjøre noe og ikke være noe, er neppe aktuelt for organisasjoner med viktige og definerte samfunnsoppdrag.

Også en etterretningstjeneste må tørre å bruke hele banen og ikke kun holde seg innenfor midtsirkelen av frykt for kritikk. Bildet viser kontreadmiral Nils Andreas Stensønes bli presentert som ny E-sjef av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og forsvarssjef general Eirik Kristoffersen. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Samtidig som de fleste er enige i at Norge trenger god etterretning og aktivt kontra-etterretningsarbeid, er det ubestridt at en også må ha kontroll og overoppsyn med EOS-tjenestene. I boken De visste alt… er dette understreket med uttalelsen: «Nettopp fordi de [hemmelige tjenester] er så spesielle og hemmelige, må kravet til demokratisk kontroll være desto sterkere.» På den andre er det et paradoks at samtidig som forventningene til tjenestene øker fra både samfunn og politikere, så blir dette kombinert med mer innsyn, overoppsyn og kontroll. Kontroll og tilsyn som tidvis kan hindre og begrense aktive og handlingskraftige tjenester og føre til redusert effekt og dårligere samfunnsfunksjon. Njord Wegge peker for eksempel på at overdreven kontroll og tilsyn kan føre til alvorlige mangler. Sistnevnte er et viktig poeng som ofte blir underkommunisert i debatten om hvor mye overvåkning Norge skal ha og hva som skal være tillatt for våre EOS-tjenester.

Men det finnes flere former for rammer og begrensninger for etterretningsvirksomhet. Legale rammer og formalisert kontroll er to komponenter. I tillegg kommer medias rolle og den interne selvjustisen.

Figuren over er inspirert av Michael Hayden sin bok Playing to the Edge hvor han bruker (sports)metaforen med å utnytte hele banen og ikke bare spille i midten. En får mer «rom» til å manøvrere og gjennomføre tiltak, en kan utnytte et større «areal», bedre disponere egne ressurser, skaffe seg bedre oversikt og så videre. Samtidig vil en slik handlemåte utfordre og teste de ulike rammene og begrensningene som er satt som vilkår for funksjonen. Dersom en kun er på midtbanen, er en ganske trygg og unngår å måtte svare på negativ kritikk, som de fleste naturlig søker å unngå. Men får en gjort jobben med en slik holdning hvor en opptrer utelukkende i komfortsonen? Hayden mener nei, og jeg er enig. Figur 1 er ment å illustrere dette hvor rammene er et handlingsrom avgrenset av rammer formet av hva som styrer og rettleder norske etterretningsorganisasjoner. Artikkelen vil ikke drøfte momentene med internkontroll, selvjustis og medias rolle av plasshensyn, men fokusere på det legale/juridiske rammeverket og hvordan tilsynet med etterretningsvirksomhet fungerer i Norge.

Lover, hjemler og legalt rammeverk

I Norge ble PST sin forgjenger formelt etablert i 1937 gjennom eget instruksverk. Dagens PST har sitt legale grunnlag i politiloven fra 1995. E-tjenesten ble først formelt etablert i London i 1942, men Forsvaret hadde drevet med etterretning i tiden før gjennom Generalstabens Etterretningskontor, som også hadde mye av ansvaret for sivil og politisk overvåkning fram til 1937. Den nye loven som regulerer E-tjenesten trådte i kraft i 2021 som erstatning for den gamle fra 1998. Poenget er at de juridiske fundamentene endrer seg i takt med samfunnsutviklingen og ikke minst den teknologiske utviklingen. For eksempel er de juridiske rammene for PST naturlig nok vesentlig annerledes enn de første vedtak om å «undersøke undergravelsesvirksomhet». I tillegg til å etterforske, skal PST i henhold til politilovens § 17b forebygge, det vil si å jobbe i det skjulte for å hindre at ting skjer (tillagt politiloven i 2005). I den nye etterretningsloven er både metoder og framgangsmåte nærmere beskrevet og definert i forhold til tidligere lovverk, som kanskje speiler samfunnets krav om legalitet og transparens.

Amy Zegart har i boken Spying Blind pekt på legale begrensinger i informasjonsdeling mellom Central Intelligence Agency (CIA) og Federal Bureau of Investigation (FBI), som et hinder for å avdekke al-Qaidas komplott fram mot 9/11. Dette skyltes ikke utelukkende uvilje og mistro mellom CIA og FBI, men også formelle lovmessige hindringer. Selv om dette kan framstå som merkelig, er det heller ikke i Norge hjemmel for fri flyt av informasjon mellom de ulike EOS-tjenestene. I så fall kunne en ha etablert et nasjonalt etterretningssenter med alle statlige virksomheter som kunne ha delt all informasjon om kjente og ukjente trusler. Slik er det ikke, og lovgiver har reist ulike former for juridiske begrensninger for deling av informasjon. Jeg oppfatter imidlertid ikke dagens lovverk som spesielt hemmende, men er et fornuftig – og begrensende, rammeverk for tjenestene. Kanskje med noen unntak.

Etter min vurdering har Norge etablert et relativt solid og transparent system for sine EOS-tjenester. Mye er åpent gjennom årlige rapporteringer, kommunikasjon med storsamfunnet, EOS-utvalgets inspeksjoner og så videre. Men alt er naturlig nok ikke åpent for allmenheten. Både PST og E-tjenesten arbeider med gradert og sensitiv informasjon hvor arbeidsmetodikk og innretning må være hemmelig for å lykkes. Alf R. Jacobsen har uttalt at: «En form for overvåkning er også jeg tilhenger av, men den kan foregå i full offentlighet.» Et argument, som dersom gjennomført fullt ut, i betydelig grad vil svekke tjenestene mulighet for å utføre sine oppgaver hvor hemmelighold er en del av forutsetningene for å lykkes. Dersom aktører med ønske om å skade Norge og gjennomføre samfunnsskadelig virksomhet til enhver tid vet om de overvåkes eller ikke, vil de få gode arbeidsvilkår. I et slikt system ville arbeidet til både E-tjenesten og PST bli svært vanskelig for ikke å si umulig, til ulempe for Norge og norske interesser. En viss grad av hemmelighold synes derfor påkrevd.

Et annet sentralt moment i denne sammenhengen, er at for å ha fornuftig kontroll og legalt tilsyn, må en organisasjon være anerkjent. Det vil være utfordrende å føre tilsyn med noe som ikke offisielt eksisterer. I Norge er ikke dette noe tema per i dag, men historisk er dette momentet relevant da de norske EOS-tjenestene opererte mye mer i det skjulte tidligere. Eksemplet med «Stay Behind» er interessant, hvor det ved etableringen etter Andre verdenskrig var et lovmessig tomrom. Dette til tross for at en så behovet for selve funksjonen med et okkupasjonsforsvar. Nøkkelen lå i forvarsling gjennom etterretning, og organisasjonen måtte operere fordekt og skjult for å lykkes. Videre kan det argumenteres for at dette var godkjent av Jens Christian Hauge i 1948 og at Forsvaret hadde overoppsyn og kontroll. Aktiviteten var også kjent for overvåkningspolitiet, som godtok arrangementet. På den andre side kommenterer Christian Christensen at daværende sjef for E-tjenesten ikke fullt ut informerte sine sjefer, men forholdt seg til Forsvarssjefen, som ikke var helt i tråd med demokratisk kontroll eller respekt for linjeansvaret. Men ved å innføre okkupasjonsforsvar i lovverket for E-tjenesten, ble de legale rammene lagt og systemet med okkupasjonsberedskap formalisert og underlagt legal kontroll. Altså en juridisk endring i tråd med oppgaver og formalisering av funksjon.

Overoppsyn og kontrollmekanismer

Det finnes ulike rammer for overoppsyn og kontrollmekanismer som kan innføres eller benyttes for de hemmelige tjenestene. Som allerede nevnt, har Norge etablert et fast tilsynsorgan, EOS-utvalget. Med andre ord, selv om tjenestene eksisterer på et solid og tydelig juridisk grunnlag, vil aktiviteten fortsatt være grunnlag for kontroll og tilsyn. Norge skiller seg ikke ut fra andre vestlige land i så måte, hvor det ligger i demokratiets natur at styrende myndigheter skal ha kontroll med sitt sivile og militære maktapparat. Spesielt vil ansvarlig departement ha ansvar for ulike former for dialog, kommunikasjon og kontroll. Andre tilsynsmyndigheter, som for eksempel Riksrevisjonen, kan gjennomføre kontroller, og de enkelte tjenester kan selv anmode om granskninger. Det finnes med andre ord mange og differensierte opsjoner for kontroll, tilsyn og overoppsyn med EOS-tjenestene.

Lund-kommisjonen er den mest kjente av undersøkelseskommisjoner i nyere tid som har gransket EOS-tjenestene. Men ser en historisk på det, finnes det mange lignede kommisjoner og utredninger knyttet til de hemmelige tjenestene, som også er en metode å føre tilsyn og kontroll på. Siste eksempel for PSTs del, er evalueringsutvalget som laget en rapport etter terrorangrepet august 2019. En annen måte å utøve politisk makt og kontroll på, er gjennom høringer slik en for eksempel gjorde i forbindelse med terrorangrepet 22. juli. Men generelt sett er ikke offentlige høringer og utspørringer særlig utbredt i Norge.

En annen kontrollmekanisme relevant for PST er Gjenopptakelseskommisjonen, som for eksempel har håndtert flere begjæringer fra Arne Treholt. Rettssystemet er dømmende del av statsforvaltningen, hvor Gjenopptakelseskommisjonen ble etablert for å få en uhildet vurdering av enkeltsaker basert på (eventuelle) nye beviser og vurdering av avsagte dommer. Der sakene er direkte knyttet til POT/PST med bakgrunn i rettssaker, vil en kunne argumentere for at Gjenopptakelseskommisjonen også utgjør en form for kontroll og overoppsyn, som altså vurderer om saken er håndtert riktig eller om det er grunn til å se på den på nytt.

Men den primære kontrollmekanismen i Norge er og blir EOS-utvalget. Utvalget har rett til innsyn i avsluttede saker/hendelser, noe som er deres primæroppgave, men også i pågående hendelser og saker. Men hvor går grensen for behovet med tilsyn og uavhengig kontroll versus behovet for hemmelighold og operative hensyn? Er det uheldig at EOS-utvalget ikke bare har etterfølgende kontroll, men også har innsyn i pågående aktivitet? Jeg har ikke noe definitivt svar. Men inspeksjoner, kontroll og tilsyn burde kanskje i større grad ta hensyn til EOS-tjenestenes operative og funksjonelle behov? Eller skal kontrollen være dyptgripende og uten noen begrensninger?

Et annet poeng er hvordan de hemmelige tjenestene selv ser på kontrollen. Eksemplifisert gjennom påstanden til en britisk komité: «…demands for greater transparency do not sit easily with secret organisations…» Edward Lucas har en annen betraktning når han hevder at: «Spymasters increasingly have to justify that they do and accept unprecedented levels of legislative and judicial scrutiny.» Altså er det ikke noe brennende ønske om å ha streng kontroll og overoppsyn internt i EOS-tjenestene skal en tro Lucas. Relasjonen og dialogen mellom kontrollør og den kontrollerte er selvsagt viktig, men er også regulert gjennom lover og forskrifter. Dersom tilsyn og kontroll ble nektet eller inspeksjonene ble trenert, er min oppfatning at dette fort ville bli kjent og ikke akseptert, men visse unntak. Så selv om en ikke liker eller setter pris på kontroll og tilsyn, er sitatet fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide kanskje passende for dagens situasjon: «Selv om mye av virksomheten [til EOS-tjenestene] er skjult, er den underlagt streng demokratisk kontroll.»

Kan kontroll og tilsyn optimaliseres?

Er frihet under ansvar aktuell rettesnor for kontrollen med de hemmelige tjenester? Ser en tilbake på historien med ulike avsløringer i både inn- og utland samt og organisasjoner utenfor demokratisk kontroll, er den løsningen neppe relevant for dagens Norge. På motsatt hold: Vil flere kontrollører, økt overoppsyn eller et ytterligere utvidet mandat for EOS-utvalget sikre bedre kontroll og færre «feiltrinn»? Jeg mener at kontrollen og overoppsynet med tjenestene er nødvendig ut ifra flere hensyn. Visshet om at tjenestene er under tilsyn og kontroll vil være med å styrke og forankre posisjonen til tjenestene i samfunnet. For lovgiver vil det også være et poeng at en forsikrer seg om at den utøvende delen av maktapparatet ikke styrer seg selv, men følger lover og regler og opererer innenfor definerte rammer. For å unngå at hemmelige organisasjoner utvikler seg til å bli en stat i staten, og at de utfører sine oppgaver korrekt og i tråd med de betingelsene som er satt, må en derfor føre visse former for tilsyn og kontroll. Blant annet har flere pekt på situasjonen i Russland, hvor sikkerhetstjenesten ikke bare er en stat i staten, men faktisk har blitt staten. Neppe noe en ønsker for Norge.

USA og Storbritannia har egne etterretnings- og sikkerhetskomiteer som orienteres og holdes underrettet om etterretningsaktivitet, operasjoner og andre hendelser av betydning. Burde Stortinget hatt en tilsvarende komite? Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Men, det er et sentralt og viktig poeng at dersom tilsynet er for rigid og ensidig fokusert på å finne feil, avdekke mangler og kanskje bruke dette for å legitimere egen eksistens, vil et slikt system være hemmende for funksjonen. Organisasjoner som ikke ønsker å få et kritisk søkelys på seg, eller som vegrer seg for å fronte et mektig EOS-utvalg for eksempel, vil muligens «spille safe» for å unngå konflikter, negativ omtale og kritikk. Ikke ulikt Aristoteles’ tese og illustrert med Figur 1. Selvbevisste organisasjoner som tør å utfordre og teste ulike rammer vil oftere kunne bli utsatt for kritikk og negativ oppmerksomhet, herunder oppslag i media, men vil formodentlig også kunne gjøre en bedre jobb med tydeligere funksjon og støtte til norske beslutningstagere. Så følger det også at en organisasjon må ha ryggrad nok til å «stå i stormen» dersom feil er begått, og en må være beredt til å forklare hva er gjort og hvorfor. Hvilken type organisasjoner Norge ønsker seg og hvilke rammebetingelser disse skal ha, er det faktisk Norge som bestemmer. Det er en vesentlig forskjell på å forklare hvorfor ting er gjort og stå for oppnådde resultater/handlinger, enn å måtte forklare hva som ikke ble gjort, hvilke planer som ikke ble gjennomført og hvilke metoder som ikke ble benyttet.

En ny rolle til Stortinget?

Til forskjell fra Norge, har for eksempel både USA og Storbritannia egne etterretnings- og sikkerhetskomiteer som orienteres og holdes underrettet om etterretningsaktivitet, operasjoner og andre hendelser av betydning. En tilsvarende etterretningskomite på Stortinget kunne ha hatt ansvar for både å avholde utspørringer, gjennomføre revisjoner, stå for kontroller og ha en løpende dialog om utviklingen, hendelser, lovverk, rammebetingelser og så videre for Norges EOS-tjenester. Ved et slikt system kunne en også ha gitt føringer for økt fokus, mer pågåenhet og kanskje tettere samarbeid på tvers av tjenestene. Norges ulike EOS-tjenester ville fått et formalisert kontaktpunkt med lovgivende myndigheter. Et perfekt system? Langt ifra. Jeg har ikke vurdert alle aspekter og det finnes selvsagt negative ting med dette. Spesielt vil politisering av etterretning være en fare med for tett samhandling mellom EOS-tjenestene og politikere. På den andre siden viser internasjonal erfaring og eksemplet med høringen etter 22. juli, at det bør kunne være mulig å skape en arene hvor EOS-tjenestene og norske beslutningstagere kan komme sammen. Gjerne åpne høringer med bestemte tema hvor også pressen hadde aksess og tilgang. Jeg mener dette ville bedre både den generelle diskursen mellom EOS-tjenestene og beslutningstagere, samt kommunikasjonen med storsamfunnet som tjenestene er satt til å tjene.

Figur 2

Selv om en behandler gradert materiale – som ikke kan drøftes åpent, kunne en slik komité ha frontet økt kunnskap om etterretning for samfunnet generelt. Komitéen kunne ha tatt initiativ til åpne debatter om tematikken knyttet til etterretningstema, seminarer om spesifikke hendelser eller generelle orienteringer. EOS-tjenestene har et ansvar for å gi de folkevalgte kunnskap og innsikt. Men i dag gjøres dette muligens på et noe overfladisk nivå, hvor en ikke får kommunisert god dybdekunnskap om enkelte problemstillinger, begrensninger i rammebetingelser, ressurser og så videre. Etter min oppfatning handler mye av fokuset i dag om «current» etterretning, det vil si hva som er dagsaktuelt for travle beslutningstagere. En fokuserer og drøfter i mindre grad de mer langsiktige og strategiske utfordringer som ikke krever umiddelbar handling. En komite som skissert kunne ha avhjulpet dette. Og vice versa: For etterretningsmiljøet i Norge mener jeg det hadde vært nyttig å forstå mer av den politiske hverdagen for bedre å kunne utføre sin funksjon. Så kunne dagens EOS-utvalg ha vært en del av denne komitéen med ansvar som per i dag – en slags operativ avdeling? Eller EOS-utvalget kunne ha beholdt sin uavhengige rolle direkte underlagt Stortinget uten endringer, eventuelt med justering av mandat. Figur 2 illustrerer en tenkt matrise for en slik komite.

Dagens system med EOS-utvalget og juridisk innretning er på mange måter et godt system som tjener demokratiet og sørger for kontroll med de hemmelige tjenestene. Men det er også noen vitale og graverende mangler ut ifra mitt syn. Den mest framtredende og alvorlige mangelen er at systemet ikke åpner for mer offensive organisasjoner som i større grad benytter hele spekteret av muligheter som rammeverket faktisk gir. Årsaken er etter min oppfatning at EOS-utvalget er gitt i mandat å avdekke regelbrudd og ikke ser på driften av EOS-tjenestene i et holistisk perspektiv hvor de også kan påpeke felt hvor tjenestene kunne ha gjort mer. Sagt på en annen måte, det er ikke tilsynsorganer som skal drive virksomhetsstyring, det skal ansvarlige departementer. Det er forskjell på ikke å gå utover sine definerte mandater versus kun å ha lov til handlinger som eksplisitt er tillatt og definert. Jeg mener også at kreativitet og utnyttelse av «banen» vil bli sterkt skadelidende ved et slikt rigid system. Nytenkning, alternativ metodebruk og fantasi, som blant annet Kjetil Hatlebrekke etterlyser i The Problem of Secret Intelligence, vil bli vanskeliggjort dersom tjenestene skal etterleve innsnevrende bestemmelser og begrensende fortolkninger.

Konklusjon

Mark Stout og Michael Warner har beskrevet etterretning elegant ved å peke på at: «…intelligence is what intelligence agencies do…» Men da må etterretningen ha et handlings- og mulighetsrom, som i dagens Norge synes å være for snevert når det gjelder utførelsen av funksjonen. Om ikke annet, så burde rollen til EOS-utvalget kun ha vært etterprøvende uten hjemmel for å granske pågående saker, hendelser og operasjoner etter min oppfatning. De norske EOS-tjenestene er best tjent med en fornuftig kontroll, et aktivt overoppsyn og solid forankring i det norske samfunnet. Dette i tråd med poenget til Wegge, hvor uten en eller annen form for tilsyn, så vil organisasjonene fort miste legitimitet og oppleve en samfunnsmessig marginalisering. Selv om Bye og Sjue påpeker at det er grunnleggende misforhold mellom hemmelige tjenester og demokratisk kontroll, er ikke jeg enig i den påstanden. En fornuftig balanse er mulig, hvor uttalelsene til generalløytnant Morten Haga Lunde sier at demokratisk forankring og en viss grad av åpenhet vil styrke de hemmelige tjenestene ved økt tillit i samfunnet. Så vil kontroller, inspeksjoner, tilsyn – og media, fra tid til annen avsløre og offentliggjøre mulige overtramp eller kritikkverdige forhold. Noe som bør forventes og aksepteres dersom en ønsker aktive, framoverlente tjenester som tar oppdraget sitt på alvor – slik jeg vurderer det. Norge trenger hemmelige tjenester som er offensive, levere gode produkter, gir god beslutningsstøtte, sikrer våre verdier og verner om Norges institusjoner med en tydeligere funksjon enn i dag. Dette vil for eksempel støtte og styrke vår viktige rolle i Sikkerhetsrådet. Men da må muligens andre miste makt og innflytelse. Det er et viktig, relevant og sentralt poeng som Jens C. Mellbye skal ha slått fast på Norges vegne for noen tiår siden: «Dersom vi mener det alvorlig at vi vil forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester.»