Hangarskipenes rolle

Dersom vi betrakter alle fasene av en konflikt, fra dypeste fred til høyintensitets krigføring, fremstår hangarskip som det ultimate våpen til havs. I fredstid vitner de om et lands prestisje og ambisjon og er et viktig diplomatisk kort. Alle landene som er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet, har hangarskip. I en krise kan nærværet av en hangarskipsgruppe, som i US Navy kan bestå av et tyvetalls fartøyer og ubåter, i tillegg til 90 – 100 avanserte jagerfly og helikoptre, virke dempende eller eskalerende på konflikten, avhengig av hvilken effekt man ønsker å oppnå. Gruppen kan seile tusen kilometer i døgnet og man kan dermed raskt endre signaleffekten. Da Kina i 1995 og 1996 på nytt truet Taiwan og viste makt ved å avfyre en rekke raketter i farvannene rundt øystaten, ble amerikanske hangarskip sendt til Taiwanstredet. Kina måtte innse at de ikke kunne hindre USA å komme til Taiwans assistanse i en konflikt. Dette bidro til at krisen gled over. Også i en krig vil hangarskipene kunne manøvrere og skifte operasjonsområder hurtig og dermed utgjøre et stort usikkerhetsmoment for fienden. I åpningen av krigen i Afghanistan, Operation Enduring Freedom, var det fly og krysserraketter fra den amerikanske marinen, på avstander opptil 700 nautiske mil (nesten 1300 km), som gjennomførte de aller fleste angrepstoktene. Denne fleksibiliteten, samt det uunnværlige elementet et hangarskip utgjør der baser og infrastruktur på land mangler, er hovedgrunnen til at de største nasjonene satser på denne typen kapasiteter.

Det er derfor med en viss grad av forundring man i media finner påstander om at hangarskipenes dager er talte og at de kun er dyre feilinvesteringer. Dette begrunnes i nye våpen, som i en kombinasjon av hastighet og antall hevdes å kunne overvelde det samlete forsvaret av hangarskipet. På kart gis det grafiske fremstillinger av de maksimale rekkeviddene slike våpen – kryssermissiler og ballistiske raketter– har. Men i en analyse om mulige utfall av et angrep, må flere faktorer tas med i beregningen. Først må man identifisere området hangarskipene opererer i, et område som vi har sett kan endre seg mye på kort tid. Våpnene må kunne treffe et utvalgt mål, noe som kan vise seg umulig mot et fartøy som beveger seg med en fart av 20 – 30 knop. Amerikansk luftovervåkning kan detektere og spore slike våpen, noe som gir tid for unnvikelse og aktive mottiltak, både mot selve våpenet og mot utskytningsenhetene eller kommunikasjonen mellom sensor og våpen. Hangarskipene vil selvsagt være svært verdifulle mål og ubåter, miner, missiler og andre våpen vil bli rettet mot dette. Det betyr imidlertid ikke at de er umulige å forsvare.

Det er primært ett kinesisk våpensystem som trekkes frem – DF-21D, et ballistisk missil (som per definisjon har meget høy hastighet og tilsvarende kort reaksjonstid) med rekkevidde kanskje to tusen kilometer. Det oppgis til i en begrenset grad å være styrbart. Måldata kan innhentes på mange måter, inkludert fra satellitter, men en viss forsinkelse vil gjøre seg gjeldende uansett. Dette våpenet har for øvrig aldri vært testet i et realistisk scenario. Den politiske konsekvensen av et heldig angrep må også tas med i betraktningen. Senkningen av et hangarskip vil med all sannsynlighet føre til en massiv gjengjeldelse, som også kan innebære bruk av atomvåpen. Trusselen slike Anti-Ship Ballistic Missiles utgjør, må likevel tas på alvor, på samme måte som torpedoer og kryssermissiler. Men å avskrive hangarskipenes verdi på grunn av dette, er en feilvurdering.

USA opererer i dag elleve hangarskip, selv om noen er på vedlikehold og under oppøving til forskjellige tider. De har kapasitet til å gi hver gruppe de nødvendige eskortefartøyene, inkludert atomdrevne ubåter, og strategiske

kommunikasjons- og overvåkningssystemer. Til tross for USAs lange erfaring på området, må kompleksiteten i flyoperasjoner og teknisk utrustning ikke undervurderes. Det seneste tilskuddet, USS Gerald R. Ford, ble operativt i 2017, tolv år etter at produksjonen startet, og har som første fartøy i klassen hatt visse innkjøringsproblemer, også med integreringen av F-35C.

Det er vel verdt å ha disse utfordringene i mente når andre lands mariner blir omtalt. Media kunne for eksempel melde at Kinas første egenproduserte hangarskip nå var «operativt». Dette vil selvsagt ta noen år, men Kina bygger opp en flåte som i første omgang vil utgjøre tre fartøyer, noe mindre og med eldre flytyper enn amerikanernes. Royal Navy, på sin side, er i innfasingen av HMS Queen Elizabeth og HMS Prince of Wales, som hver vil kunne operere rundt 40 fly, inkludert F-35B, hver. Britenes største utfordring vil være å opprettholde antallet eskortefartøy, en uunnværlig del av en hangarskipsgruppe. Hangarskipet FS Charles de Gaulle er fullt operativt, men den franske marinen opererer eldre flytyper og det er det eneste hangarskipet i flåten. I samme gruppe hører også det russiske Admiral Kuznetsov hjemme. Dette fartøyet er imidlertid i dårlig teknisk forfatning og i tillegg forfulgt av ulykker (ikke minst en kraftig brann om bord i desember). Det finnes planer om bygging av et nytt hangarskip, kalt Lamantin, men som det ikke vil være noen enkel oppgave å bygge, utruste med passende flytyper, oppøve og holde i drift.

Det finnes også en gruppe nasjoner med hangarskip av noe mindre størrelse. Disse er henvist til å operere jagerfly som kan ta av og lande vertikalt (som Harrier og F-35B). India, Japan, Spania og Italia havner i denne klassen. India har et tidligere russisk hangarskip i tjeneste og et annet under bygging, mens Japan har hatt fordel av F-35B og rekonfigurert to helikopterbærende fartøy. USA har også et antall fartøyer med slik kapasitet, men som er bygget for å støtte landgangsoperasjoner og US Marine Corps. Det er med andre ord lite som tyder på at nasjoner verden over ikke ser fordelen av store flybærende fartøyer i fred, krise og krig.

(Kilder: Forskjellige media og fagsteder, Barents Observer, NMT)