Hærføreren Otto Ruge

ANMELDT AV SVERRE DIESEN

Professor Tom Kristiansen ved Universitetet i Tromsø, tidligere ved Institutt for forsvars-studier, har lenge interessert seg for generalløytnant Otto Ruge. Allerede i 1990 sto hans første artikkel om Ruge på trykk i Norsk Militært Tidsskrift og nå er det blitt en hel bok. Bemerkelsesverdig nok er dette den første biografi som er skrevet om Ruge – bemerkelses-verdig fordi vi snakker om en av de mest ruvende skikkelser i norsk militær historie. For de fleste er vel navnet først og fremst knyttet til ledelsen av felttoget i 1940, fra han fikk kastet på seg ansvaret som ny kommanderende general i den kaotiske situasjonen om kvelden 10.april til kapitulasjonen i Nord-Norge to måneder senere. Med denne boken har imidlertid Kristiansen ønsket å komplettere bildet og presentere oss for hele mennesket og offiseren Ruge. Ikke bare som hærfører noen hektiske krigsuker i 1940, men som militær organisator, tenker og strateg med stor innflytelse på utviklingen av det norske forsvaret i årene før krigen og som nasjonalt ikon i årene etter. Kristiansens prosjekt er kort sagt å løfte frem Ruge som den helt usedvanlig begavede offiseren og personligheten han var. Først som kontroversiell generalstabsjef og militær reformator, dernest som en nesten tragisk skikkelse med ansvar for å utkjempe nettopp den håpløse krigen han hadde advart mot. Og avslutningsvis, etter fem år i krigsfangenskap, som en feiret men maktesløs nasjonal heltefigur, gjeninnsatt i en stilling som fangenskapet og fraværet fra krigen på mange måter hadde berøvet ham muligheten for å fylle.

Kristiansen har redigert sin beskrivelse av Ruges levnetsløp i tre deler; i første del kastes vi rett inn i de dramatiske, politiske og militære begivenhetene under felttoget, andre del omhandler tiden som prominent krigsfange i Tyskland og tredje og siste del er viet tiden etter frigjøringen – det halve året som forsvarssjef etterfulgt av femten års årvåken iakttagelse av Forsvarets og landets gjenreisning fra æresboligen på Høytorp fort ved Mysen. Ruges barne- og ungdomsår, valget av en militær løpebane, tiden som ung offiser og karrieren frem til en sentral posisjon som generalstabssjef og omstridt figur i tyve- og tredveårenes nedgangstid for Forsvaret møter vi først som del av skildringen fra krigsfangetiden. Dette bruddet med kronologien i en biografisk skildring fungerer imidlertid utmerket, nettopp fordi Ruge selv brukte den ellers uvirksomme fangetilværelsen til å skrive ned sine livserindringer og reflektere over betydningen av egen bakgrunn og tidligere karriere for de valgene han måtte ta og de anbefalingene han måtte gi regjeringen under felttoget.

Mission impossible?

Å bli pålagt hele ansvaret for den militære motstanden mot det tyske angrepet av en regjering som hadde forsømt noe nær enhver politikk som skulle gjøre slik motstand mulig, kan synes å være en ublid skjebne. På den annen side fantes det neppe noen offiser som var bedre skikket enn Ruge til å ta på seg en slik byrde, når noen først måtte gjøre det. For det første var dette et scenario han hadde tenkt grundig igjennom fordi han som en av de få ledende offiserer i samtiden forsto hvordan både storpolitisk og militærteknologisk utvikling gjorde Norge utsatt for å bli trukket inn i en ny krig mellom Tyskland og vestmaktene. Dernest forsto han, når krigen først var et faktum, at motstandens betydning ikke hvilte på at den ble militært sett vellykket. Muligheten for det var mikroskopisk, og i så fall burde vi antagelig kapitulert med det samme. Men i motsetning til mange av sine kolleger i offiserskorpset som ble grepet av defaitisme ut fra en snever militær oppfatning av situasjonen, forsto strategen Ruge at motstand var avgjørende viktig moralsk sett, både for vår nasjonale selvrespekt og vår internasjonale anseelse – for den senere nasjonale fortellingen om Norge og krigen. Og endelig hadde han, på tross av få illusjoner om det endelige utfall, den energien, viljestyrken og handlekraften som var avgjørende for å sette mot i så vel mange av regjeringens medlemmer som sine egne underordnede militære sjefer.

Tittelen «Hærføreren Otto Ruge» er kanskje egnet til å lede tanken hen på en rolle som troppefører og operativ militær sjef, men det var altså ikke den rollen Ruge først og fremst kom til å spille under felttoget. I Sør-Norge foregikk operasjonene over store områder, ledet av militære gruppesjefer som på grunn av så vel avstander som manglende sambandsmuligheter måtte gis stor handlefrihet på hver sine avsnitt; i Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen samt i Trøndelag. Ruges oppgave ble derfor først og fremst strategisk: Å holde stillingen lenge nok til at britiske og franske styrker kunne komme oss til unnsetning, men uten å slite ned de improviserte norske avdelingene fullstendig. I tillegg måtte han skjøtte forbindelsen både til regjeringen og de allierte etter hvert som de begynte å ankomme, samtidig som nye avdelinger, materiell og forsyninger skulle stampes opp så langt de kaotiske forholdene rundt mobiliseringen tillot. Den overordnede felttogsplanen var likevel Ruges, og det er interessant å spekulere over hvordan den kunne ha fungert om vår egen mobilisering hadde vært mer velordnet og de første allierte styrkene bedre egnet. Da kunne Ruges plan utmerket godt ha lyktes, balansert og gjennomtenkt som den var. Nå ble det i stedet oppgivelse av motstanden i Sør-Norge allerede i månedsskiftet april-mai og overføring til Nord-Norge sammen med Kongen og regjeringen. Der kom felttogets andre dominerende norske offiserskikkelse til å spille den fremste rollen som troppefører og hovedperson, nemlig sjefen for 6. divisjon, generalmajor Carl Gustav Fleischer. Igjen ble Ruges oppgave etter utnevnelsen til forsvarssjef 18. mai strategens mer enn taktikerens – å ivareta rådgivningsfunksjonen overfor regjeringen og den militær-politiske forbindelsen med de langt større og mer kapable allierte styrkene som ble satt inn i Nord-Norge. Og, som i Sør-Norge, se fremover med tanke på å mobilisere landsdelens menneskelige og materielle ressurser for å stille opp nye avdelinger som kunne settes inn på norsk side.

Tilfellet Fleischer

Forholdet mellom generalene Ruge og Fleischer har vært gjenstand for mye omtale og spekulasjon tidligere, og Kristiansen ville forsømt seg om ikke også han hadde ofret det en viss oppmerksomhet. Han vier da også et eget kapitel til temaet, der vi får god innsikt i de to generalenes ulike egenskaper, personligheter og roller – forskjeller som ikke uventet førte til en viss spenning dem imellom. Fleischer ble jo gjenstand for betydelig beundring og respekt for måten han ledet 6.divisjon på under operasjonene rundt Narvik, og er i de senere år også blitt løftet frem i undervisningen i taktikk og operasjoner på både Krigsskolen og Forsvarets stabsskole. Hans sterke og nesten opphøyde posisjon har dessuten fått en tilleggsdimensjon på grunn av det mange har sett som en klar, politisk forbigåelse ved gjenoppbyggingen av Forsvaret i England – en behandling som etter manges oppfatning drev ham til selvmord i 1942. Ikke minst bidro generalmajor Torkel Hovlands biografi fra 2005, General Carl Gustav Fleischer – Storhet og fall, til å forsterke auraen rundt Fleischer, gjennomsyret som den er av en sterk beundring for hovedpersonen. Kristiansens fremstilling av forholdet er imidlertid mer nyansert enn Hovlands. Det er liten tvil om at veldokumenterte og lite kloke handlinger fra Fleischers side, som den politiserte radiotalen 17. mai 1940 fra Tromsø eller brevet til Kongen av 4. juni med oppfordring til å bli i landet og forhandle med tyskerne, ikke bidro til å styrke tilliten til hans dømmekraft.

Brevet kom han riktignok til å angre sterkt på, men også hans meget følelsesladde reaksjon på den allierte evakueringen av Nord-Norge forskrekket omgivelsene. Ruge var riktignok også forbitret over sider ved de alliertes innsats og ga uttrykk for det i øyeblikkets hete. Men han gjenvant fatningen og forsto samtidig det strategiske og storpolitiske bildet, der det var åpenbart at de allierte måtte ta hensyn til den dramatiske utviklingen på kontinentet, og at også Norges skjebne til syvende og sist avhang av at vestmaktene vant krigen. Alt i alt er det vel riktig å si at der offiseren Hovlands biografi er preget av forfatterens utilslørte beundring for Fleischers egenskaper som troppefører og av forargelse over måten regjeringen behandlet ham på, er historikeren Kristiansen mer nøktern i tilnærmelsen til både Fleischer og sitt eget objekt. Også han nærer åpenbart en sterk beundring for Ruge som en overlegen strateg og en mer komplett offiser enn Fleischer, men ikke uten evne til å se også Ruges begrensninger.

En frivillig fange

Ruges beslutning om å bli i Norge og gå i krigsfangenskap er en av omstendighetene rundt hans rolle under krigen som har forundret mange i ettertid, inklusive denne anmelder. Dette var både politisk og personlig motivert fra hans side; personlig å unngå stempelet som en flyktende general enda en gang (første gang var ved oppgivelsen av Sør-Norge), og politisk for å gi symbolsk støtte til regjeringens linje om at Norge fortsatte krigen fra den andre siden av Nordsjøen. Hvis forsvarssjefen selv er tysk krigsfange, må jo den logiske konsekvens være at da er nødvendigvis landet fortsatt i krig med Tyskland. Imidlertid kan man spørre seg om ikke Ruge dermed overvurderte betydningen av selv en så symboltung handling for eksilregjeringens og den fortsatte motstandens legitimitet. En årsak til det kan muligens være at på det tidspunkt han gikk i fangenskap, var krigen fortsatt en begrenset europeisk krig mellom Tyskland og de to vestmaktene Storbritannia og Frankrike. Den hadde ikke rukket å utvikle seg til en gigantisk, global sivilisasjonskamp mellom det onde og det gode, der selv en enkelt krigførende nasjons øverstkommanderende og hans eksempel måtte bli støv i det store bildet. Noe av den samme nesten naive troen på fangenskapets betydning møter vi i Ruges henvendelse til fangeleirens kommandant med protest over de de tiltagende tyske overgrep under okkupasjonen i Norge. Ruge hadde observert utviklingen av nazistenes fremferd i Tyskland helt siden 1933, lenge nok til å forstå at her var et regime som ikke tok hensyn til hverken krigens folkerett eller moralske minstestandarder.

Fangenskapet er som nevnt også den del av biografien hvor vi får en innføring i Ruges arbeid før krigen, og hans betydning for flere utredninger om Forsvarets utvikling og sammensetning, spesielt hærordningen av 1933. I den sammenheng kan han trygt karakteriseres som en pionér, etter som han tilstrebet å finne løsninger i skjæringspunktet mellom strategiske utfordringer, økonomiske rammer og den militærteknologiske og operative utviklingen – altså den balansen mellom mål, metode og midler som i dag er forsvarsplanleggingens fremste trosartikkel. Her skiller han seg også ut fra de fleste høyere offiserer i sin samtid ved at hans vurderinger og forslag baserte seg på nøkternt realistiske vurderinger av økonomien. Han hadde ingen sans for «aktivistlinjen» der ledende militære fremsto som pressgruppe for et høyere budsjett, og kritiserte Ruge for både ettergivenhet og marxist-sympatier – vel å merke på en tid hvor forsvarsbudsjettets andel av statsbudsjettet var vesentlig høyere enn i dag.

Offiserenes samfunnsrolle

Her er det ikke mulig å unngå paralleller med vår egen tids debatter om offiserenes rolle og deres forhold til politiske myndigheter, der mange synes å tro at man kan kombinere rollene som henholdsvis aktivist og embetsmann uten tap av faglig troverdighet. Men som Ruge påpekte, selv om offiserene må betraktes som Forsvarets arkitekter, er det regjeringen som er byggherre. Arkitekten kan ikke lage noe helt annet enn det byggherren har bruk for og vil betale for. Her er det fristende å sitere fra etterordet i Ruges egne erindringer, der han sier det slik:

Det er visst både riktig og nødvendig at noen må være agitatorer, men en generalstabsjef må ikke være det. Han må være en absolutt objektiv fagmann som alltid uttrykker seg så nøkternt at hans uttalelser er uangripelige i sine fakta. På den måte opnår man kanskje ikke å begeistre folk, men man har iallfall sjansen til å opnå at de som har avgjørelsen, stoler på en.

Ruge så med andre ord klart at det er regjeringen som er Forsvarets eier og oppdragsgiver. Uansett hvor dårlig man som engasjert offiser måtte like det, kan man ikke som embetsmann argumentere for et annet og større forsvar enn det regjeringen mener den har bruk for – eller råd til. Interessant i den forbindelse er det også at mange av dem som hadde kritisert Ruge for opportunisme og ettergivenhet i fred også ble defaitister og ville gi opp da krigen kom. De forsto med andre ord heller ikke at så lenge de på tross av sin misnøye hadde valgt å forbli soldater var det deres plikt å ta opp kampen, uansett muligheten for å lykkes. Ruge fremstår altså ved sitt eksempel både før og under krigen dermed som en konsekvent representant for en profesjonell offiserskultur som ellers ikke har hatt de beste kår i Norge.

Fremtidsrettet er også selve substansen i hærordningen av 1933, der de gamle, statiske divisjonene fikk ansvar for å sette opp et mindre antall raskt mobiliserbare avdelinger med høyere reaksjonsevne enn resten av divisjonen. Ruge så altså at med den gamle hærordningen fra 1911, der fredsorganisasjonen ble gjort lik krigsorganisasjonen, ville en mobilisering hvor hele divisjonen skulle settes på krigsfot samtidig bli for treg. Det var derfor nødvendig å lage et skille mellom freds- og krigsorganisasjonen for å skape en hær med reaksjonsevne tilpasset den moderne tids trusler og begrensede strategiske varslingstid – også det en problemstilling med paralleller til dagens situasjon. Dette var den mye omtalte og sterkt utskjelte «lille men gode hær» – et skjellsord som av enkelte ble funnet frem igjen på 80- og 90-tallet, under avviklingen av den militærkulissen som den gamle mobiliseringshæren da hadde utviklet seg til. Det må likevel tilføyes at de mange forsømmelser utover i tredveårene gjorde at 33-hærordningen aldri ble implementert etter forutsetningen. Da krigen kom, var det derfor en improvisert mobilisering basert på den gamle hærordningen som kom til utførelse.

Om Ruges refleksjoner rundt krigens videre gang er det interessant å merke seg at han aldri fravek sin opprinnelige vurdering; den han også fremholdt for regjeringen under felttoget i Norge – nemlig at de allierte kom til å vinne krigen til slutt. Dette så han som det eneste mulige utfall, tatt i betraktning to forhold – vestmaktenes sjøherredømme og deres overlegne økonomisk-industrielle potensial. Ruge forble med andre ord også i dette stykket den klartseende strategen, der mange av hans kolleger lot seg blende av tyskernes operative briljans og suksess i krigens første fase.

No country for old men

Bokens siste del omfatter Ruges innsats for gjenreisningen av Forsvaret etter krigen, og den rollen han ble utsett til å spille i den nasjonale bearbeidelsen av traumet fra 1940. I lys av hans overlegne evner og hans enestående bidrag til så vel å stålsette en tvilende regjering som å sette mot i en vaklende militær organisasjon gjennom to måneders krig er imidlertid dette en nesten trist fortelling. Fra han ble gjeninnsatt som forsvarssjef 16. juli 1945 og til han trådte tilbake igjen et snaut halvår senere, 1. januar 1946, ble det tydelig at hans tid var ute av flere grunner. Årene i fangenskap og den manglende kontakten med det forsvaret som var bygget opp ute gjorde det vanskelig å sette seg inn i de tankene og holdningene som var skapt blant en ny generasjon offiserer med en helt annen krigserfaring. Dette hadde også konsekvenser for synet på alliansespørsmålet; for hvor tette bånd det burde være til først og fremst vår nærmeste allierte Storbritannia i gjenoppbyggingsfasen. Samtidig kom den gryende uenigheten med den nye og viljesterke forsvarsminister Jens Chr. Hauge om prioriteringene under gjenreisningen. På tross av forståelse for alliansedimensjonen ønsket Ruge en raskest mulig gjenoppbygging av et tilstrekkelig nasjonalt forsvar ved nødtørftig utdannelse av krigsårsklassene. Hauge ville derimot prioritere innkalling og utdannelse av én årsklasse for å imøtekomme det britiske ønsket om en norsk brigade til okkupasjonstjeneste i Tyskland. Disse omstendighetene gjorde som Kristiansen skriver at Ruges tid som forsvarssjef etter hjemkomsten fra Tyskland måtte bli kortvarig, og at hans rolle deretter ville være som symbol og samlingsmerke.

• Er Otto Ruge Norges første moderne offiser?

Fra denne siste delen av boken er det likevel verdt å merke seg hans holdning til både landssvikoppgjøret og forføyningene mot de offiserene som hadde sviktet under okkupasjonen. Den var preget av den samme balanse og sans for det menneskelige og relative i tilværelsen som hans karakter for øvrig bærer bud om, med en sterk uvilje mot etterpåklokskap både militært og politisk. Det eneste forbehold er å finne i hans syn på de to han anså som kvalifiserte landsforrædere, nemlig Quisling og oberst Konrad Sundlo som overga Narvik i morgentimene 9. april. Her er det etter anmelderens vurdering et interessant poeng at vel var Sundlo nazist og vel ble han dømt for landssvik på grunn av sin rolle som rikshirdsjef og nazi-fylkesmann senere under okkupasjonen. Men han ble faktisk frifunnet for krigsforræderi i forbindelse med overgivelsen av Narvik. Der kunne han vise til at planen for forsvar av byen var basert på å ta opp kampen så å si i strandkanten, en plan som ikke lot seg gjennomføre etter at tyskerne med sitt kuppartede angrep hadde satt seg i besittelse av byen. Sundlos egen, opprinnelige plan, et mer tilbaketrukket forsvar øst for byen langs Ofotbanen, var forkastet av hans overordnede – altså av divisjonssjefen, general Fleischer – og erstattet av et pålegg om et fremskutt forsvar.

Vår første moderne offiser

Tom Kristiansen har med denne biografien ikke bare fylt et påfallende tomrom i den biografiske litteraturen om de viktigste personene fra felttoget i 1940. Han har også reist et solid minnesmerke over et av Forsvarets og Hærens mest briljante hoder i moderne tid – en skikkelse som på mange måter fremstår som vår første moderne offiser, med en bunnsolid forståelse av alle sider ved sin profesjon. Fra betydningen av feltmessige enkeltmannsdisipliner til komplette, strategiske analyser av verdenssituasjonen og dens konsekvenser for Norge. «Hærføreren Otto Ruge» bør derfor være obligatorisk lesning for både tilgående og mer etablerte offiserer. Ikke minst fordi den bekrefter at Forsvarets dugelighet ikke bare avhenger av politikerne og deres budsjetter, slik vi tidvis kan få inntrykk av at mange mener. Den avhenger også av offiserskorpsets egen kunnskap, intellekt og karakter, både i fred og når det kommer til de avgjørende øyeblikk i krig.