God bless Robert E. Lee

AV PALLE YDSTEBØ

12. oktober i år er det 150 år siden sørstatsgeneralen Robert E. Lee døde fredfylt i sitt hjem i Lexington, Virginia. Og i nesten alle de 150 år som har gått siden har han hatt en mytisk posisjon i amerikansk kultur og historie. Helt til nå, hvor ettermælet hans har blitt høyaktuelt. Mest synlig i media er de veltede statuer, selv om akkurat det for det meste har andre årsaker enn hans generalgjerning. Samme vei gikk for eksempel vår egen Hans Christian Heg. Til tross for at han som frivillig oberst i Nordstatshæren falt i kampen for å frigjøre slavene, ble også statuen etter ham halshugget og kastet i Lake Monona i Madison. Bystyret i Madison har hentet statuen opp og skal renovere den, om nødvendig ved å ta avstøpninger av kopien som står utenfor det gamle rådhuset i Lier.

Den sittende amerikanske presidenten har også et ganske annet syn på statuene av sørstatsgeneralene enn det de nevnte statuevelterne har. Dette skal vi midlertid la ligge. Mindre synlig, men for offiserer desto mer tankevekkende, er debatten som pågår om Lee på amerikanske militære nettsider og i “main stream media”, og som i bunn og grunn tar for seg offisersprofesjonen. Hva bør vi egentlig kreve av en offiser? Og hva bør vi forlange av våre militære forbilder?

Hvem var Robert E. Lee?

Historien om Robert E. Lee må begynne en tid før hans egen unnfangelse, nemlig med uavhengighetskampen og USAs fødsel. Robert E. Lees far var Henry Lee III, kjent som Light Horse Harry etter sine bedrifter som kavalerioffiser i uavhengighetskrigen. Henry Lee var ellers temmelig uryddig, men giftet seg som enkemann med Ann Hill Carter, datter til sørstatsaristokraten Charles Carter. Robert Edward ble 19. januar 1807 det femte barnet i rekken. Da var mor svekket helsemessig og Light Horse Harry på flukt fra kreditorer og andre som ville ham til livs. Familiesituasjonen var altså ikke den beste for unge Robert.

Til tross for, eller kanskje på grunn av, familiesituasjonen begynte han i 1825 på militærakademiet ved West Point. Lee ble uteksaminert etter fire år uten en eneste anmerkning og var blant de beste i kullet. I det hele tatt å bli uteksaminert krevde sitt. Av de 107 kadettene som ble tatt opp, falt 61 i fra i løpet av studiet. Siden Lee var blant de beste, ble han ingeniøroffiser.

I 1830 giftet Lee seg med Mary Custis, datter av George Washington Parke Custis, barnebarn av Martha Washington og adoptert av George Washington. Custis eide også prakteiendommen Arlington, som Lee måtte forlate etter krigsutbruddet i 1861.

Lee utmerket seg ikke bare på skolen, men også i karrieren. Han gjorde seg spesielt bemerket i krigen mot Mexico (1846-48), der flere av de ledende offiserene på begge sider i den kommende borgerkrigen kjempet sammen. I 1852 lot han seg motvillig beordre som sjef på West Point, før han i 1855 ble overført til kavaleriet og gitt kommando over en avdeling i Texas for å holde kontroll på indianerne.

17. oktober 1859 ble oberst Robert E. Lee plutselig beordret til arsenalet i Harpers Ferry for å håndtere en gruppe slaverimotstandere under ledelse av John Brown, som hadde okkupert arsenalet. Etter innledende forhandlinger beordret Lee arsenalet stormet og etter tre minutter var gisler frigitt og Brown tatt til fange.

Etter et snaut år som sjef i San Antonio Texas, ble Lee beordret tilbake til Washington. I februar 1861 hadde flere stater i sør de facto etablert the Confederate States of America og USA sto i sin største krise siden frigjøringen fra Storbritannia. Lee ble 17. april spurt om å bli Unionens øverstkommanderende, med oppdrag å slå ned opprøret i sør. Han takket høflig nei til det ærefulle og særdeles viktige oppdraget. Begrunnelsen var at han ikke kunne gå til krig mot sine egne, altså mot staten Virginia. 20. april tok Lee avskjed som oberst i US Army.

Fra Lee tok kommando over sørstatenes viktigste armé, the Army of Northern Virginia (ANV) sommeren 1862, og til han og armeen ble låst fast i skyttergravskrigen rundt Petersburg i juni 1864, hadde han briljert som taktiker mot en overlegen fiende. To ganger invaderte Lee USA, begge gangene med så store tap at han måtte trekke seg tilbake. I april 1864 møtte han en ny type motstander i general Ulysses S. Grant. I Grant hadde president Lincoln funnet en øverstkommanderende som ikke ville forsøke å vinne krigen ved å kopiere Napoleon. Grant forstod at borgerkrigen var en industriell folkekrig, der sivilsamfunn og industri var like viktige mål som fiendens hær, og som også måtte bekjempes. Nordstatene hadde ressursene som krevdes og i Grant endelig en general som kunne utkjempe den moderne krigen.

Grant var i motsetning til sine forgjengere langt mer opptatt av hva han selv ville, enn hva fienden kunne finne på. Selv om Lee fortsatt imponerte taktisk, visste Grant at han tålte taktiske nederlag langt bedre enn Lee, og fortsatte offensiven til den gikk over i skyttergravskrig. Ikke ulikt høsten 1914.

9. april 1865 kapitulerte general Robert E. Lee i Appomattox Court House etter at han hadde trukket ut restene av hæren fra befestningene ved Petersburg seks dager tidligere.

Hvem ble Robert E. Lee?

Etter fredsslutningen ble Lee president for Washington College i Lexington, der han formelt forsonte seg med at krigen var tapt og at seierherrene påtvang taperne sin vilje gjennom å frigjøre slavene og å holde unionen intakt. Han engasjerte seg heller ikke i veteranarbeid og avslo invitasjoner til å delta på samlinger på slagmarker fra krigen.

Derimot var han aktiv etter krigen med å få fram Konføderasjonens syn på krigen, spesielt Unionens overlegenhet i antall: «I want that the world shall know what my poor boys, with their small numbers and scant resources, succeeded in accomplishing.» Lee kom imidlertid til å spille en enda viktigere rolle i videreføringen av borgerkrigen med andre midler etter sin død enn før. Han var knapt lagt i kista før spetakkelet startet. Veteraner av ANV mente at Lees jordiske levninger tilhørte dem, og ikke hadde noe i Lexington å gjøre. Det ble dannet komiteer for monumenter. Kompromissvilje fantes ikke, og selv Lees sønner ble involvert.

Det var spesielt Lees tidligere divisjonssjef ved Gettysburg, Jubal Early, som var drivkraften bak å skrive historien om krigen til Konføderasjonens fordel, og å løfte fram Lee som den fremste i Sørstatenes Pantheon av helter. Early ble selv kritisert for ikke å ha tatt Cemetery Hill ved Gettysburg første kvelden av slaget i juli 1863. Hans korpssjef, Richard Ewell, hadde vært så tafatt at da han nektet Isaac Trimble et regiment for å ta høydene, slengte Trimble sabelen på gulvet og gikk. Denne passiviteten ga Unionens Army of the Potomac tid til å grave seg ned i sterke stillinger, noe som igjen førte til at Lee tapte nær en tredjedel av hæren sin i mislykkede angrep de neste to dagene.

Hvem som egentlig hadde skylden for Sørstatenes nederlag ved Gettysburg, ble et ytterst sentralt spørsmål i den senere kontroversen. Lee kunne det nærmest per definisjon ikke være. Han var uangripelig. Early og hans følgere fant derfor en mer passende kandidat i sjefen for 1. Korps, generalløytnant James Longstreet. Han måtte bære all skyld for det inntrufne.

Early var ikke bare leder av kulten rundt Lee, men også den første general til å skrive en historiebok om krigen. Han ble også president i det innflytelsesrike Southern Historical Society (SHS) i 1873, som ble en av de mektigste gruppene i USA når det gjaldt å forme historieforståelsen av borgerkrigen. Kjernen i foreningens ledelse var Early og andre tett knyttet til Lee og ANV. Lees gode navn og rykte ble opphøyet til nærmest et gudommelig nivå og brukt for å legitimere SHS sitt virke i konkurransen med andre. SHS ble i realiteten et Virginia-nettverk, som også aktivt motarbeidet tilsvarende grupper lengre sør, som The Annals of the Army of Tennessee.

Da Sørstatenes tidligere president, Jefferson Davies ble løslatt i 1867, kastet også han seg inn i striden om krigens ettermæle, og forsøkte å rette mer av fokuset mot Konføderasjonens politikk. Da disse prosessene begynte å roe seg rundt 1890, viste det seg at SHS-miljøet hadde maktet å forme historien om borgerkrigen til å dreie seg nærmest utelukkende om Lee og ANV, mens Davies og politikken i praksis var borte. Lees heroiske kamp mot overmakten kunne skape en sympati med Sørstatene på en måte slaveriet eller den tidvis uryddige og grisete politiske maktkampen internt i Konføderasjonen aldri kunne.

The Lost Cause

Et sentralt begrep i denne historien er mytologien rundt the Lost Cause, den tapte saken. Et spesielt problem for folk, dvs. de hvite i Sørstatene, var knyttet til deres forståelse av sammenhengen mellom Guds nåde og suksess. Troen på at Gud var på Sørstatenes side var sterk, og når det totale nederlaget kom, måtte det ha en annen årsak enn at Gud hadde forlatt dem.

(Bort)forklaringene tok sitt utgangspunkt i Lee og hans nærmest ridderlige ufeilbarlighet. Lee tapte ifølge denne forestillingen aldri noe slag, han stod alene mot hele Unionens militære og økonomiske makt. Det heroiske sør ble til slutt overveldet av hordene fra nord. Andre sørstatsgeneraler, derimot, måtte som vi så over finne seg i å aksle deler av skylda, spesielt Longstreet for katastrofen Gettysburg, men også «Stonewall» Jackson, som hadde falt under krigen, måtte ta sin del av ansvaret for utfallet av Sjudagersslaget i 1862. Lee ble framstilt som en kristusfigur og er det nærmeste en kommer en helgen i de protestantiske Sørstatene.

Early og SHS koplet seg også på uavhengighetsjubileet i 1876, og trakk linjene tilbake til Virginias sentrale rolle i dannelsen av USA hundre år tidligere, og viste hvordan Virginia og ANVs nærmest hadde den samme sentrale rollen i Sørstatenes kamp for sin uavhengighet.

Om å skape seg en bedre fortid

Historien om the Lost Cause og bruken av det idealiserte bildet av Lee, handler om å skape om historien i sitt eget bilde. Det var ikke vinnerne, men taperne som skrev det som ble USAs populariserte forståelse av førkrigssamfunnet i sør, av den heroiske kampen for de enkelte statenes rettigheter overfor Unionen, av hvordan krigen ble tapt militært fordi egne generaler sviktet da det gjaldt som mest, og om hvordan de enorme ressursene i nord druknet de heroiske rebels. Dette bildet kom også inn i populærkulturen gjennom bøker, som bl.a. Margaret Mitchells Tatt av vinden. Hollywood kom også tidlig med, der David Wark Griffiths stumfilmepos Birth of a Nation fra 1913 bl.a. løfter fram Ku Klux Klan som redningsmenn for det hvite sør. Filmen het da også The Clansman før den fikk sin mer storslagne tittel.

Populærkulturen formet ikke bare bildet av de tapre sørstatene, men også et ganske negativt bilde av Nordstatene, der de blåkledde soldatene som regel framstilles som ansiktsløse rå rasister som forgriper seg på både slaver så vel som sivile borgere i sør. Dette bildet begynte først å endre seg med Glory fra 1989, etter en borgerkrigspause i populærkulturen under «den lange Vietnamperioden» fram til utpå 1980-tallet. Glory er filmen om 54. Massachusetts Infantry, et «svart» regiment med hvite offiserer. Lost Cause-tematikken er påtakelig tydelig i Gods and Generals fra 2003, men er fraværende eller utfordret av andre forklaringer i andre nyere filmer.

En ser også en linje fra The Lost Cause til dagens rurale kritikk av USAs sentralregjering. Sør var den amerikanske idyll, hvor folk levde harmonisk i pakt med både naturen og Guds ord. Nordstatene derimot, representerte det moderne USA, som vi ser resultatet av i dag, med fabrikker, forsøpling og fremmedgjøring i de tett befolkede og upersonlige storbyene. I dette idylliserte bildet hadde slavene det langt bedre der de plukket bomull for en mild og paternalistisk godseier, enn filleproletariatet hadde det i nord der de slavet for ansiktsløse kapitalister. I dette perspektivet handlet altså ikke borgerkrigen om retten til å holde folk i lenker, men om retten til å leve godt, og i pakt med naturen. Det var kampen mellom det familiebaserte jordbrukssamfunnet og det upersonlige industrisamfunnet, som førstnevnte av tragiske grunner tapte.

Lee ble ikke bare et ikon i sør, men også USAs mest avholdte general. The Lost Cause og mytologien om det harmoniske førkrigssamfunnet sør for Mason-Dixon linjen, ble også viktig i den militære selvforståelsen i USA. Sentralt var historikeren Douglas Southall Freemans biografi om Lee og hans nærmeste generaler. Freeman videreførte bildet Early og SHS skapte, og er fortsatt en autoritet blant Lee-biografer, bla. Emory M. Thomas, som er referert i denne artikkelen. Det er derfor Alan T. Nolan kalte sin biografi om Lee fra 1991 for Lee Considered og ikke for Lee Re-considered. Han mener Lee aldri hadde blitt utsatt for kritikk og at helgenbildet som ble skapt av ham heller aldri hadde blitt vurdert.

Hvordan bedømmer vi en militær leder?

Som nevnt i innledning handler den pågående diskusjonen om Lee ikke kun om Sørstatenes nederlag, og om fordreining av historien. Det handler også om offisersprofesjonen og om hva det vil si å være en militær leder. En interessant parallell er hvordan tidligere Wehrmacht-offiserer ble hyret inn av den amerikanske hæren og skrev den offisielle amerikanske historien om krigen på Østfronten. Der skapte de et glansbilde av egen profesjon og upolitiske utførelse av krigen, samtidig som de bidro til en temmelig feil forståelse i US Army av den Sovjethæren som amerikanerne forberedte seg på å sloss mot dersom den kalde krigen i Europa ble varm. Det var først etter at de sovjetiske arkivene ble åpnet under Gorbatsjov at amerikanske og tyske, sammen med sovjetiske historikere, begynte å skrive en krigshistorie om Østfronten fri for både Wehrmacht– og sovjetpropaganda.

En som virkelig har følt offisersprofesjonens opp- og nedturer på kroppen er pensjonert general Stanley McChrystal. I en ganske dyptfølt og personlig tekst forteller han hvordan han i en alder av 63 år plukket portrettet av general Robert E. Lee ned fra veggen og heiv det på dynga. Helt fra han selv var kadett ved West Point, og gjennom en svært suksess- og begivenhetsrik karriere hadde McChrystal sett på Lee som det fremste ideal å strekke seg etter: «The persona he crafted of a disciplined, dutiful soldier, devoid of intrigue and strictly loyal to a hierarchy of entities that began with God and his own sense of honor, combined with an extraordinary aptitude for war, pulls me toward the most traditional of leadership models. I try to stand a bit straighter.»

Selv om Lee slåss for en sak som var svært omstridt i sin egen tid, og som ingen i dag kan støtte, gjorde han det på forbilledlig vis. Han var en briljant militær fagmann. Og det har lenge vært det militære idealet, spesielt kjent gjennom statsviteren Samuel P. Huntingtons teorier om objektiv sivil kontroll med militærmakten. En offiser skal ikke ha noen mening om den politikken hans politiske foresatte fører. Det er ytterst uprofesjonelt om en offiser ytrer noen mening om politikk. At Lee sloss for slavehold og ikke for menneskerettigheter for alle og slavenes frihet, spiller i så fall ingen rolle for vår vurdering av ham.

Historien om McChrystals detronisering av Lee forteller oss imidlertid at den oppfatningen er for enkel. Det er ikke irrelevant hva en som offiser velger å slåss for, være seg om det er om retten til å holde folk i lenker eller om Lebensraum.

Kilder

Brands, H. W. The Man who Saved the Union. New York, NY: Anchor Books, 2013.

———. The man who saved the union : Ulysses Grant in war and peace [in English]. New York: Anchor Books, 2013.

Cash, Johnny «God Bless Robert E. Lee» skrevet av Bobby Borchers og Mack Vickery, tredje spor på platen Johnny 99 (1983).

Connelly, Thomas L. The marble man : Robert E. Lee and his image in American society [in English]. Baton Rouge u.a.: Louisiana State Univ. Pr., 1978/1991.

Gallagher, Gary W. Causes won, lost, and forgotten: how Hollywood & popular art shape what we know about the Civil War. Chapel Hill NC: University of North Carolina Press, 2008.

———. Lee & His Army in Confederate History. Chapel Hill NC: The University of North Carolina Press, 2001.

Grant, Ulysses S. Personal Memoirs of U. S. Grant. New York, NY: Da Capo Press, 1982.

McFeely, William S. Grant A Biography. New York, NY: Norton & Company,1981.

Noland, Alan T. Lee Considered General Robert E. Lee and Civil War History. Chapel Hill NC: The University of North Carolina Press, 1991.

Piston, William Garrett. «Lee’s Tarnished Lieutenant : James Longstreet and his place in southern history.» [In English.]. (1987).

Starnes, Richard D. «Forever Faithful: The Southern Historical Society and Confederate Historical Memory.» Southern cultures 2, no. 2 (1996): 177-194.

Thomas, Emory M. Robert E. Lee A Biography. New York: W. W. Norton & Company, 1995.