Det sies i Forsvaret at man har doktriner for det man har lyst til å gjøre, men ikke doktriner for det man må gjøre. Forsvaret har ingen egen doktrine for lavintensitetsoperasjoner selv om det er denne typen konflikt norske styrker har deltatt mest i siden andre verdenskrig, og det er kun denne typen konflikt Forsvaret møter daglig i internasjonale operasjoner. Denne artikkelen argumenterer for at Forsvaret bør utvikle en egen doktrine for lavintensitetskonflikt fordi denne typen konflikt har vært og forblir den dominerende konfliktformen i internasjonale operasjoner.
Nyhet
Forsvaret trenger en doktrine for lavintensitetsoperasjoner
AV PHILIP MATLARY
Philip Matlary er grunnlegger og sjefsredaktør for nettstedet Stratagem, og jobber til daglig som eskadronsjef på Porsangmoen.
Riktignok finnes det noen avsnitt om lavintensitet i de respektive forsvarsgreners egne doktriner, men der kommer de ofte i skyggen av alle kapitlene dedikert til høyintensitetskonflikter. Siden lavintensitetskonflikt er det Forsvaret utøver i internasjonale operasjoner sammen med allierte fra nøkkelstater (spesielt med USA) er det også i Norges og videre i Forsvarets strategiske interesse å kunne bidra med høyest mulig kvalitet på oppdragsløsningen til de utsendte styrkene. Altså, konflikttypen Forsvaret har mest krigserfaringen med og som er viet minst oppmerksomhet i doktriner (og videre i trening), er også den typen konflikt som har størst påvirkning på graden av troverdigheten på avskrekking.
Doktriner bør bygges på erfaring, og norske styrker har overveiende mest krigserfaring fra lavintensitetskonflikter. I tillegg, ved å artikulere en doktrine for lavintensitetskonflikter, vil også Forsvaret bidra til å oppsummere flere tiårs erfaringer som har vist at nåtidens konflikter kun kan løses gjennom militært og sivilt samarbeid. Dette vil videre gi en tydelig retning for norsk strategi, og det basert på empiri fra egne rekker.
Jeg erkjenner selvsagt at nasjonalt forsvar er viktigst for Norge, og at prioriteringen i dagens doktriner dermed er riktig. Likevel er det bemerkelsesverdig at de konfliktene som faktisk har kostet norske liv og skattepenger ikke preger hverken Forsvarets doktriner eller norsk strategi i særlig grad.
Hva er en doktrine?
Først er det nødvendig å avklare hva doktriner er samt distinksjonen mellom høy- og lavintensitetskonflikt. Doktriner er i essens nedskrevede militære erfaringer som danner stridsidéen om hvordan et forsvar skal slåss sammen. Denne definisjonen er gjenkjennbar i flere nasjonale og allierte publikasjoner. NATO AJP-01 definerer doktriner som: «fundamental principles by which military forces guide their actions in support of objectives. It is authoritative but requires judgment in application.» Forsvarets Fellesoperative Doktrines definisjon fremstår som en oversettlelse: «autorative militære dokumenter som inneholder grunnleggende prinsipper og læresetninger knyttet til militær maktanvendelse.»
Andre forfattere definerer også doktrine som felles stridsidé basert på erfaringer. Den amerikanske statsviteren Barry Posen mener at «military doctrine sets priorities among various military forces and prescribes how those forces should be structured and employed to achieve ends». Harald Høiback har skrevet sin doktorgrad om doktriner og doktrineutvikling. Hans korte definisjon definerer doktriner som «institutionalised beliefs about what works in war». Høibacks utvidede definisjon er doktriner som «authoritative theory of war that allows for cultural diosyncrasies. » For å avklare begrepet teori bruker han definisjonen i Oxford Companion to Philosophy hvor systematiseringen av erfaringer er sentralt for å skape forståelse: «theory is an attempt to bind together in a systematic fashion the knowledge that one has of some particular aspect of the world of experience. The aim is to achieve some form of understanding, where this is usually cashed out as explanatory power and predictive fertility.»
Den amerikanske hæroffiseren John Spencer påpeker også at doktrine er mer enn bare prinsipper. Ifølge ham skal doktrine etablere en felles referanseramme, inkludert intellektuelle verktøy, som troppeførere bruker til å løse militære problemer. Doktrine er heller ment til å fokusere på hvordan man skal tenke – ikke hva man skal tenke. Til sist fremkommer det fra lærebøker på US Army Command and General Staff College at den amerikanske Hærens syn på doktrine er som del av en sirkulær prosess hvor analysen av historie danner teori som videre er grunnlaget for doktriner som gir føringer på praksis. Utøvelsen av praksisen i konflikter blir videre historie som analyseres og prosessen er i gang igjen.
For US Army Command and General Staff College er doktriner
del av en sirkulær prosess, hvor analysen av historie danner
teori som videre er grunnlaget for doktriner som gir føringer på
praksis. Utøvelsen av praksisen i konflikter blir videre historie
som analyseres og prosessen er i gang igjen.
Det som er essensielt å ha in mente når det gjelder doktriner er altså at de baserer seg på systematiske observasjoner av praksis som sammen gir føringer for militære styrker. Doktriner er dermed nedskrevede militære erfaringer som danner stridsidéen om hvordan er forsvar skal slåss.
Høy-vs lavintensitetsoperasjoner
Vi skjelner mellomhøyintensitet (HIC) og lavintensitetskonflikt (LIC). Denne klassifiseringen ble introdusert i en RAND-studie fra 1950 og er i almen bruk. HIC karakteriseres av veldefinerte stridende styrker som bruker vold primært mot motstanderens militære styrker. I motsatt ende av spekteret preges LIC vanligvis av en betydelig materiell og numerisk asymmetri mellom de stridende partene hvis militære distinksjon ofte er eksklusiv for den ene parten.
Figur 1 – US Armys spektrum av konflikt. Det grå feltet mellom de svarte buene består av ulike typer lavintensitetskonflikter.
Fra et militært perspektiv løses HIC og LIC på grunnleggende forskjellige måter. I førstnevnte står de militære styrkene i sentrum som det viktigste politiske instrumentet, og partene i konflikten etterstreber den maksimale ødeleggelse av motstanderens midler for å påvirke viljen. Fra et taktisk perspektiv benyttes som regel desentralisert ledelse for å opprettholde tempo i operasjoner fordi den lokale troppeføreren ofte har best situasjonsforståelse ovenfor fiendens handlemåter. I LIC, derimot, er ikke de militære styrkene i sentrum – de føyer seg i rekken av verktøy tilgjengelig for gjenopprette kontroll i eget eller en tredje parts territorium. I en LIC etterstrebes minimum bruk av makt og operasjoner utføres gjennom sentralisert ledelse siden det er som regel der man har best situasjonsforståelse og ser helheten i operasjonen. Det kreves altså en grunnleggende forskjellig tilnærmelig til LIC og HIC, noe som påvirker i stor grad utdanningen, treningen og øvingen til de styrkene som bidrar.
Stadig flere LICs
LIC er den typen konflikt som har vært og forblir den dominerende konfliktformen. Det finnes i dag flere databaser som har kartlagt alle konflikter så langt tilbake som troverdige kilder tillater. Anerkjente databaser er for eksempel svensk-norske UCDP/PRIO Armed Conflict Dataset, Armed Conflict Location & Event Data Project eller Correlates of War Project (CoW). Sistnevnte definerer konflikt ut i fra to kriterier: antall døde på 12 måneder og graden av organisering til partene involvert: “Sustained combat, involving organized armed forces, resulting in a minimum of 1,000 battle-related fatalities within a twelve month period.” Databasen sorterer videre konfliktene i fire kategorier: inter-statlig, extra-statlig, intra-statlig og ikke-statlige kriger (se figur 2). Førstnevnte kategori sammenfaller med kriteriene for en HIC, mens de tre andre kategoriene ligner mer på LIC. Fordelingen på konflikttyper gjennom historien viser seg å være svært skjev, hvor LIC står for den overveldende majoriteten av konflikter, og HIC kun for et fåtall (se figur 3). Her er det likevel verd å merke seg at selv om det er få HIC, så står de, som forventet, for brorparten av dødsfallene i alle konflikter.
Figur 2 – Correlates of War Projects typologier for klassifisering av konflikter
Figur 3 – Antall konflikter etter type, 1946-2014
Denne empirien indikerer altså at LIC er den vanligste form for konflikt gjennom historien, og at utviklingen er mot færre HIC. Dette er i grunn positivt fordi det betyr at avskrekkingen av HIC er effektiv. Vestens overlegne evne i HIC gjør at motstandere avstår fra å gå til krig. Likevel demonstrerer empirien også en trend med jevn økning av LIC.
Siden HIC avskrekkes så effektivt, søker Forsvarets (og Vestens) motstandere å unngå en konfrontasjon i form av HIC. Helt siden Gulfkrigen i 1991, hvor USA og andre vestlige stater viste helt overlegen evne til HIC, har stater og organisasjoner som ønsker å konkurrere med vestlige strategier bevisst unngått HIC. Dette er vi vitne til i dag, hvor skillelinjene mellom krig og fred viskes ut og en tradisjonell tilnærming til fred og krig fremstår mindre relevant som forklaringsmodell for internasjonale relasjoner. Ifølge det nylig publiserte Konsept for Utvikling av Hæren,har «USA, Storbritannia og Russland lagt konkurranse til grunn for sine konsepter og nasjonale sikkerhetsstrategier. Fred, krise og krig, som vi kjenner fra det tradisjonelle konfliktspekteret, er blitt erstattet med samarbeid, konkurranse og væpnet konflikt i et konkurranseperspektiv.» Hæren erkjenner dermed dette perspektivet.
Skjevheten mellom fordelingen av HIC og LIC er desto større dersom man undersøker innsatsen fra Forsvarets styrker. Som vi nå skal se, har norske styrker overveiende mest krigserfaring fra lavintensitetskonflikter. Siden doktriner bør bygges på militær erfaring, fremstår det dermed paradoksalt at de mest brukte norske doktrinene baserer seg på det Forsvaret har minst krigserfaring med.
Forsvarets moderne krigserfaring fra HIC summeres opp til kun et par år. Konflikter som norske styrker har deltatt i, og som klassifiseres som HIC i de overnevnte databasene, tilhører hovedsakelig andre verdenskrig, Operation Desert Shield/Storm og Irak-krigen (2003). Noen av konfliktene fra andre verdenskrig hvor norske styrker var sentrale, og som ligner mest på HIC, er blant annet forsvaret av Norge under Operasjon Weserübung i 1940 og gjenerobringen av Europa i 1944. Det er ingen tvil om at forsvaret av Norge i 1940 klassifiseres som HIC. og at her var det selvstendige norske styrker som slåss harde kamper. I tiden etter 9.april var Forsvaret godt integrert i allierte styrker, hovedsakelig i britiske avdelinger. Norske hæroffiserer ledet både norske og britiske styrker, norske spitfireskvadroner fløy som del av RAF sorties, norske krigsskip seilte i allierte flåter, og ikke minst var den norske handelsflåten kanskje den største bidragsyteren for alliert forsyningsevne. Under invasjonen i 1944 fikk også noen få utvalgte i Forsvaret opparbeidet seg erfaring med HIC, men det er imidlertid kun et fåtall kamper som har blitt utført forholdsvis selvstendig av norske styrker (eksempelvis under Frigjøringen av Finnmark). I Operation Desert Shield og Operation Desert Storm bidro Forsvaret med KV Andenes og et sanitetskompani, og i Irakkrigen (2003) med en ingeniøravdeling fra Telemark bataljon, et norske støtteelementet og et maskin- og konstruksjonskompani. Summerer man opp tidsperiodene disse HIC har pågått, ender man opp med ca. syv års faktisk krigserfaring.
Øvrige konflikter fra moderne tid som Forsvaret har deltatt i klassifiseres i kategorier som tilsvarer LIC. Selv om den taktiske situasjonen som styrker på bakken opplever kan kjennes som en HIC, er det viktig å erkjenne at konflikten som helhet utgjør en LIC. I motsetning til norsk krigserfaring fra HIC, kan erfaringen fra LIC summeres opp i flere tiår. Blant de mange konfliktene Forsvaret har bidratt med militære styrker, er det noen som utmerker seg basert på størrelsen av innsatsen: UNIFIL i Libanon, UNTSO i Levanten (pågående), IFOR/SFOR/KFOR på Balkan (pågående), og ISAF/RSM i Afghanistan (pågående). Dersom man kvantifiserer krigserfaringen i tid, utgjør de nevnte konfliktene henholdsvis 23, 65, 30, og 18 år.
Slik det ble påpekt i innledningen, anerkjenner artikkelen viktigheten av nasjonalt forsvar og at prioriteringen i dagens doktriner dermed er riktig. Selv om den faktiske krigserfaringen fra HIC, som skal danne grunnlaget for dagens doktriner, er beskjeden, hviler utviklingen av norske konvensjonelle styrker på de erfaringene det kan tilegne seg fra allierte.
Likevel, som vi har sett hittil, har LIC vist seg å være den historisk dominerende formen for konflikt, og norske styrker har nesten utelukkende krigserfaring fra denne type konflikt. Videre mangler det altså en bearbeidelse av disse erfaringene i form av en egen doktrine for LIC. Hovedårsaken til dette ligger i prioriteringene i norsk strategi, hvor norsk suverenitet sikres gjennom primært to metoder: det nasjonale Forsvar og medlemskapet i NATO. Siden størrelsen på Forsvaret, sett opp imot de militære styrkene til vår nabo i øst, fremstår svært beskjedne, er det alliansesolidaritet med NATO (og da spesielt til USA) som er den viktigste premissgiveren for norsk sikkerhet. Denne alliansesolidariteten utøves i praksis i form av norsk deltagelse i internasjonale operasjoner (der USA som regel deltar), hvor kvaliteten på oppdragsløsningen de norske styrker leverer er viktig for å styrke dette forholdet.
Bilde 1: Det er bemerkelsesverdig at de konfliktene som har kostet norske liv og skattepenger ikke preger Forsvarets doktriner eller norsk strategi i særlig grad. Bildet viser Norske FN-soldater på rekognoseringsoppdrag i Bamako. Foto: Onar Digernes Aase/Forsvaret.
Påfallende nok klassifiseres ikke disse internasjonale operasjonene som HIC, men utelukkende som LIC. Dermed er det i Norges og videre i Forsvarets strategiske interesse å være gode til å bidra i LIC. Et mer profesjonelt Forsvaret ute styrker allianseforholdet med USA. Altså, konflikttypen Forsvaret har mest krigserfaringen med og som er viet minst oppmerksomhet i doktriner (og videre trening), er også den typen konflikt som har betydelig påvirkning på graden av troverdigheten på avskrekking. Krigserfaringene som er blitt opparbeidet hittil i internasjonale operasjoner bør derfor formuleres til en egen doktrine for LIC som vil bidra til at norske styrkebidrag i internasjonale operasjoner forblir av høy kvalitet og at våre motstander dermed oppfatter Norge som stat med trofaste allierte.
Hvordan bør en doktrine for LICs utvikles?
Før vi ser nærmere på hvordan en norsk doktrine kan utvikles er det nødvendig å adressere kjernen i problemet med LIC i norsk kontekst. For å løse dem er man avhengig av tverr-sektoriell enighet – noe som betyr å integrere sivile og militære virkemidler i en strategi – og man må være temmelig naiv for å innbille seg at dette vil lykkes neste gang fordi det finnes sterke politiske krefter som ikke vil samordne statens virkemidler strategisk. Selv om norske resurser for bruk utenriks er for knappe til å benyttes uten enhetlig styring, virker det nærmest uoppnåelig at man skal finne frem til og stadfeste en enighet om en nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC. Siden den etablerte sektorinndelingen i norsk politisk organisering og reelle politiske uenigheter risikerer å torpedere utviklingen av en tverr-sektoriell løsning, bør Forsvaret heller fokusere på å lage en doktrine for de virkemidlene det rår over, samt andre som nødvendigvis må være med – hvor man kan håpe at det blir mulig å ende med en reelt fungerende doktrine.
Norge, eller andre vestlige land, har hverken vilje eller råd til å gjenta en ISAF-type operasjon. De politiske målene må avstemmes med ressursbruken innen forsvarsstyrker og bistandsmidler for å oppnå norske mål. Norge har en svært omfattende bistandspolitikk og et Forsvar som er meget profesjonelt i internasjonale operasjoner. Det som mangler er at ressursene brukes på en måte som skaper synergi og muliggjør oppnåelsen av norske strategiske målsetninger. Begrepet COIN har visstnok vært et kontroversielt ord i utenriksdepartementet og i FN. Den norske Afghanistan-strategien bar også preg av sektorinndeling og stadfestet føringer for sivil-militært arbeid uten grunnlag i hverken historiske erfaringer eller forskning. Lene Ekhaugens doktorarbeid viser at den norske organiseringen av comprehensive approach for Afghanistan ble til av rent innenrikspolitiske behov i Norge, mens den var helt uten effekt i felt, og enda verre, den hadde aldri til hensikt å appliseres i felt. Det er oppsiktsvekkende at innenrikspolitiske sensitiviteter faktisk trumfet reelle strategiske behov i ISAF for Norges del. Det er imidlertid neppe overraskende at norske politikere setter egne velgeres behov høyere enn behovene til mennesker i det forfatter Arild Engelsen Ruud kaller «Langtvekkistan.» Likevel, på grunn av risikoen involvert, den høyre ressursbruken og ikke minst norsk omdømme hos allierte, må det være effekten i operasjonen som dikterer planarbeid om integrering av virkemidler.
Bilde 2: En doktrine er en felles stridsidé basert på erfaringer, den forteller hvordan man skal tenke på tvers av domener og bransjer – ikke hva man skal tenke. Bildet viser Forsvarets stabsskole (FSTS) under øvelse Joint Effort på Jørstadmoen i juni 2019. Foto: Anette Ask/Forsvaret.
Metodene for å løse LIC står allerede nedskrevet i en rekke dokumenter – både historiske og moderne. En norsk nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC har dermed mye kunnskap å lene seg på, og arbeidet bør fokusere på å skape konsensus mellom de norske virkemidlene involvert i en LIC. Igjen: det er den enhetlige styringen av ressurser som er sentralt.
Hva er Forsvarets del i løsningen av LIC i form av en potensiell doktrine for konflikttypen?
Den mest kjente av de eksisterende LIC-doktrinene er amerikanske FM 3-24: Counterinsurgency. Doktrinen ble utviklet av US Army og USMC for å takle den komplekse situasjonen i Afghanistan og Irak i 2006. Den er skrevet de anerkjente generalene David H. Petraeus, James Mattis og James F. Amos. Foruten å bli publisert internt i forsvarsgrenene ble den også uvanlig nok trykket og publisert offentlig av et akademisk forlag. Denne versjonen av doktrinen er til og med blitt anmeldt av NY Times.
Det er viktig å undersøke andres erfaringer med utviklingen av doktriner. Et slikt dokument kan tross alt, på den ene siden, være noe som blir lest, studert og brukt som utgangspunkt for oppdragsløsning og dermed understøtter norsk strategi, eller på den andre siden, det kan forbli en skriftlig eksersis uten påvirkning. Det er derfor to premisser i bunn for utviklingen av en doktrine for LIC: Den må selvsagt være basert på erfaringer og kunnskap, men den må samtidig være tilgjengelig og populær nok til å brukes og bli internalisert.
FM3-24 er basert på amerikansk erfaring med LIC. Den ser tilbake på historiske doktriner fra perioden hvor Vesten ennå hadde koloniinteresser og syntetiserer erfaringene fra disse. Det fundamentale premisset FM3-24 legger frem er viktigheten av å beskytte befolkningen. Den understreker også at sivilt-militært samarbeid er grunnleggende for positiv fremgang i konflikten. Samarbeid mellom de statlige sektorene trekkes spesielt frem som suksessfaktor – militæret er bare en av flere virkemidler.
FM3-24 har også fått kritikk. I hovedsak retter den seg mot at militæret i det hele tatt skal drive med nasjonsbygging i den skala det legges opp til. Altså at stater som sender styrker til LIC ikke har tilstrekkelig politisk vilje til å fullføre et slikt flere tiår langt prosjekt. Det betyr blant annet at det politiske målet ikke vil understøttes av tilstrekkelige ressurser og at det å løse en LIC forblir et luftslott – slik det skjedde i Afghanistan og i Irak. Kritikere anbefaler heller en vesentlig mer pragmatisk innstilling hvor (re)etableringen av voldsmonopolet hos myndighetene, gjennom trening av dets militære styrker, er en realistisk målsetning i lys av tilgjengelige ressurser og politisk vilje. Jeg støtter denne reorienteringen av bruken av militære styrker i internasjonale operasjoner og har tidligere skrevet en artikkel som argumenterer for at bistand og militærmakt er komplementære virkemidler i norsk strategi.
På tross av kritikken ble FM3-24 utviklet på et solid teoretisk og praktisk grunnlag, og ikke minst, doktrinen ble spredt, lest og mottok anerkjennelse langt utenfor det amerikanske militære publikumet. Det står i kontrast til et annen amerikansk LIC-dokument som ble utgitt ca. samtidig. Government Counterinsurgency Guide er et produkt av et tverr-sektorielt arbeid for å gi interne føringer til amerikanske myndigheter. Ifølge Raphael Cohen forblir denne publikasjonen en fotnote i vestlige LIC-manualer fordi ingen i ledelsen av de forskjellige departementene hadde reelt eierskap til arbeidet. Dersom en nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC er aktuelt er dette en skjebne som absolutt må unngås.
En norsk LIC-doktrine må selvsagt være grunnlagt på eksisterende kunnskap og norske praktiske erfaringer. Her gjelder det å avtappe flere tiår med norsk innsats med både militær og sivil innsats verden over. Dette arbeidet er dessverre lite utviklet nasjonalt. Det er blant annet kun siden i fjor at effekten av norsk bistand begynte å bli målt, og en mastergrad fra 2016 om Hærens læringsevne i Faryab peker på «at mangler i organisasjonsstrukturen, gjennom manglende mål og interesser for læring, og manglende ansvar og tydelige roller i arbeidet med læring, har sterkest forklaringskraft på Hærens mangelfulle læringsevne.» På Forsvarets Høgskole er heller ikke studieemnene eller fagmiljøene representative for andelen LIC i forhold til HIC. På bachelornivå undersøkes LIC kun i Krigsskolens Complex Operations og i Sjøkrigsskolen Operativ Ledelse – Deployering, detasjement og allierte operasjoner. På stabsstudiet var FN-operasjoner et valgemne inntil 2020.
Bilde 3: Konflikttypen Forsvaret vier minst oppmerksomhet i doktriner, er den typen som har størst påvirkning på graden av avskrekking. En vernepliktig soldat fra Jarfjordkompaniet vokter den norsk-russiske grensen fra OP-tårnet på Vardefjell. Foto: Joakim Salmelid/Forsvaret.
Konklusjon
Denne artikkelen etterspør en Forsvarets doktrine for lavintensitetsoperasjoner fordi denne typen konflikt har vært og forblir den dominerende konfliktformen, og fordi doktriner bør bygges på erfaring. Norske styrker har overveiende mest krigserfaring fra lavintensitet. Dersom man benytter et videre perspektiv, hvor helheten av norsk strategi vurderes, vil det å artikulere en doktrine for lavintensitetskonflikter bidra til å gjøre Forsvaret mer profesjonelt ute og det styrker allianseforholdet med USA.
Forsvaret bør lede arbeidet med en norsk LIC-doktrine siden det er den etaten som besitter mest kunnskap og praktisk erfaring om LIC, og ikke minst er mest interessert i å stadfeste føringer for hvordan slike konflikter bør løses – det er tross alt de ansatte i Forsvaret som setter liv og helse i fare på vegne av staten i en LIC. Det er imidlertid nødvendig med et vesentlig innslag fra bistand og andre sektorer som bidrar normalt i LIC, for eksempel fra politiet: drømmen er tross alt en nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC.
Kilder
Calwell, M. C. E. (1899) Small Wars: Their Principles and Practice. London: Harrison and Sons.
Cohen, R. (2010) A Tale of Two Manuals. Prism. 2 (1), 87–100.
Dixon, H. L. (1989) Low Intensity Conflict Overview, Definitions and Policy Concerns. p.47. [online]. Available from: https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a209046.pdf.
Ekhaugen, L. (2021) Inter-Ministerial Coordination and Frontline Implementation. A Study of Norway in the Complex Operation in Afghanistan. Ph.D. thesis. Oslo: Universitet i Oslo. [online]. Available from: https://www.sv.uio.no/isv/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2020/ekhaugen-abstract-4-1.pdf.
Forsvaret (2019) Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarsstaben. [online]. Available from: http://hdl.handle.net/11250/2631948.
Forsvarets Stabsskole et al. (2004) Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner. Lt. Col. Helge Forberg (ed.). Oslo, Norway: Forsvarsstaben. [online]. Available from: http://hdl.handle.net/11250/197156.
Galula, D. (1964) Counterinsurgency warfare: theory and practice. 88 Post Road West, Westport, CT 06881: Praeger Security International.
Godal, B. T. (ed.) (2016) En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014: utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.
Hæren (2021) Morgendagens Hær – Konsept for utvikling av Hæren Sebastian Bergstrøm (ed.).
Høiback, H. (2011) What is Doctrine? Journal of Strategic Studies. [Online] 34 (6), 879–900.
Melton, S. (2013) Aligning FM3-24 Counterinsurgency with reality. Small Wars Journal. [online]. Available from: https://smallwarsjournal.com/jrnl/art/aligning-fm-3-24-counterinsurgency-with-reality.
Nesheim, I. (2016) Lærer den norske Hæren av erfaringer? En analyse av Hærens læringsevne i Afghanistan. Oslo, Norway: Universitet i Oslo. [online]. Available from: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/51772/Masteroppg-Nesheim-va-r2016.pdf.
North Atlantic Treaty Organization Allied Joint Publication (2017) NATO Standard AJP-01 Allied Joint Doctrine – Edition E Version 1 February 2017. NATO Standardization Office (NSO). [online]. Available from: https://www.gov.uk/government/publications/ajp-01-d-allied-joint-doctrine.
Pettersson, T. & Wallensteen, P. (2015) Armed conflicts, 1946–2014. Journal of Peace Research. [Online] 52 (4), 536–550.
Posen, B. R. (1986) The sources of military doctrine: France, Britain, and Germany between the world wars. Cornell studies in security affairs. Nachdr. Ithaca: Cornell Univ. Press.
Power, S. (2007) Our War on Terror. New York Times. 27 July. [online]. Available from: https://www.nytimes.com/2007/07/29/books/review/Power-t.html.
Ruud, A. E. (2009) Langtvekkistan: grunnlagsproblemer for studiet av asiatiske og afrikanske samfunn. Oslo: Unipub.
Sarkees, M. R. (n.d.) The COW Typology of War: Defining and Categorizing Wars (Version 4 of the Data). [online]. Available from: https://correlatesofwar.org/data-sets/COW-war https://correlatesofwar.org/data-sets/COW-war/the-cow-typology-of-war-defining-and-categorizing-wars/@@download/file/COW%20Website%20-%20Typology%20of%20war.pdf (Accessed 22 November 2020).
Spencer, J. (2016) What is army doctrine? Modern Warfare Institute at West Point [online]. Available from: https://mwi.usma.edu/what-is-army-doctrine/.
Ulstein, D.-I. (2020) Bistand gir resultater. [online]. Available from: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/bistand_resultater/id2788191/.
United States Department of the Army (1997) Army Vision 2010. [online]. Available from: https://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=uc1.31210011019203&view=1up&seq=1.
US Army (1990) FM 100-20 Military Operations in Low Intensity Conflict. Washington D.C.: United States Department of Defense. [online]. Available from: https://www.globalsecurity.org/military/library/policy/army/fm/100-20/index.html.
U.S. Marine Corps (1940) Small Wars Manual. Washington D.C.: United States Government Printing Office. [online]. Available from: https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a421035.pdf.