Formannen har ordet

Så var Stortingsvalget over, og vi gratulerer vår nye regjering! Et flertall av velgerne ønsket et skifte nå, og alle spør vi oss hva dette innebærer – for oss som individer, og for oss som samfunn. Med en norsk, historisk tradisjon for forutsigbarhet, samarbeide og brede kompromisser er det dog neppe så veldig mange som forventer de veldig store samfunnsomveltninger. I så fall tror jeg nok at de kan bli skuffet. Men selvsagt vil vi se endringer, og vi vil se andre prioriteringer enn den forrige regjeringen hadde. Oppløsningen av de kommune- og fylkessammenslåinger som har minst støtte fra de velgerne som bor der, er i gang. Og mye annet er varslet, innenfor mange sektorer. Men en mindretallsregjering må ha støtte for å oppnå flertall, og her vil vi se mange kamper og mye tautrekking i tiden fremover.

For oss i Oslo Militære Samfund er forsvars- og sikkerhetspolitikken kjernen i vår virksomhet. Hva kan vi forvente av den nye regjeringen her? Vi har allerede sett at valgløfter varer til like etter valget – når to eller flere partier skal finne rom (-ikke minst budsjettmessig-) for sine hjertesaker. Da var det ikke lenger tilstrekkelig støtte til en videreføring av alle de kapasitetene på Andøya som noen partier «lovet» i valgkampen. Hva vil skje med Forsvaret fremover? Landforsvaret skal styrkes – dette synes det å være bred nok enighet om på Stortinget. Men hvor mye – hvor raskt – hvor (geografisk) – og hvilke kapasiteter? Skal fokuset endres i retning et «nasjonalt innrettet» Landforsvar med et større volum, på bekostning av den tenkningen som har fått råde siden begynnelsen av 1990-tallet (les: begrenset volum, men med høy treningsstandard og høy beredskap, og med en innretning som muliggjør rask, internasjonalt deployering i en alliert kontekst?) Eller skal Hæren og Heimevernet i større grad gis oppgaver og ansvar som skal øke terskelen for militære provokasjoner mot norsk territorium, og dermed strukturelt bygges opp med dette for øye? Videre: vil Luftforsvaret makte å opprettholde ambisjonsnivået for F35-innfasingen? Hva med basestrukturen, ikke minst hangarutfordringene? Sjøforsvarets utfordringer med å bemanne og drifte et tilstrekkelig antall plattformer, både om gangen og over tid: er dette løsbart – eller er strukturen for ambisiøs? Listen over utfordringer er lang – og meget kostbar.

Bak de valg som skal gjøres her, ligger de strategiske utfordringene (ikke minst geostrategiske) som Norge til enhver tid har. Det er til syvende og sist disse som har potensiale til å true Norges sikkerhet og selvstendighet. Kinas makt og innflytelse, økonomi, og militære slagkraft vil fortsette å øke. Det motsatte vil fortsette å skje med USA og Europa, vår posisjon vil fortsette å svekkes globalt. Dette vil etter alle troverdige beregninger fortsette å skje. Andre stormakter vokser frem globalt. Russland er fremdeles en stormakt, men de fleste piler peker feil vei sett fra et russisk perspektiv: demografi, BNP (-manglende evne til produksjon av et bredt utvalg av varer og tjenester og dermed manglende internasjonal konkurranseevne), og en tiltagende misnøye innenfor egen befolkning (-om enn holdt noenlunde nede av et massivt propaganda- og maktapparat – enn så lenge).

De perspektiver som berøres her, reflekteres selvsagt i programmet vårt i OMS. Jeg håper det faller i smak, og at vi sees ofte i vårsemesteret 2022.

Beste hilsen

Bjørn Aksel Sund

Oberstløytnant

Formann Oslo Militære Samfund