Formannen har ordet

Dette nummeret av Norsk Militært Tidsskift står i jussens tegn. Nummeret innledes med en artikkel om en rettsak som ikke kom opp, den mot oberst Carl Mork. Han hadde vært en av general Otto Ruges viktigste offiserer under felttoget på Østlandet i 1940. Til tross for innsatsen der fikk han en stemoderlig behandling både av det offentlige Norge etter krigen og av senere historikere. Siden det ble stilt spørsmål ved enkelte av hans aktiviteter senere i krigen, kan det har kastet en forstyrrende skygge over den innsatsen han faktisk gjorde. Noe som også reiser et historiografisk viktig spørsmål: I hvilke grad makter man å skrive historien om én hendelse, uten å bli farget av ting som skjedde senere? Som del av landssvikoppgjøret åpnet politiet i 1948 sak mot Mork, som ble henlagt uten tiltale i 1949. Ifølge artikkelforfatteren ville Mork ha tjent på en rettsak, slik at alle sakens sider ville bli belyst.

Deretter følger en artikkel om militærrettens stilling i Norge i dag. I en så prekær virksomhet som krig skulle man tro at de juridiske rammene for virksomheten er krystallklare. Så feil kan man ta. Som vi kan lese i artikkelen: «For en jurist er det merkelig å se hvor mange mangler det er i lov- og forskriftsverket på militærrettens område.» Så følger et artikkel om de hemmelige tjenestene i Norge, som i motsetning til militærmakten er rammet inn av et klart regelverk. Artikkelforfatteren spør seg likevel om EOS-tjeneste er så engstelige for å støte bort i disse rammene at de ikke tar hele spekteret av lovlige virkemidler i bruk. Overdreven frykt for kritikk kan gjøre tjenestene dårligere enn de kunne ha vært. Siste artikkel ut handler om beskyttelse av kulturarv i krig. Ifølge Krigens folkerett har eiendommer og gjenstander av stor betydning for folks kulturarv krav på spesiell beskyttelse. Spørsmålet som blir reist i artikkelen er: Hvor langt går denne plikten til beskyttelse? Går den så langt at det kan koste menneskeliv? Hva er viktigst? Stein eller mennesker?