Foredrag: Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. november 2010

ved

Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Mine damer og herrer.

Forsvarsvenner.

1 Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i OMS for å snakke om status og utfordringer i Sjøforsvaret.

Status og utfordringer i Sjøforsvaret er en vurdering av dagens situasjon mot de mål som er satt for organisasjonen. Gjeldende langtidsplan fastslår flere konkrete mål for 2012, men langtidsplanens overordnede mål er at Forsvaret skal utvikles mot et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar. Dette er et mål som må ha gyldighet også etter 2012. De fire ordene – moderne, fleksibelt, alliansetilpasset og innsatsforsvar kan oppsummeres i et enkelt ord – RELEVANT. Forsvaret skal være relevant nå…. og det skal det være også etter 2012.

Vår relevans fastsettes ikke i planer eller dokumenter, men på slagmarken. Forsvaret må kunne nå politiske mål med den kampkraft og de operasjonskonsept vi rår over, uavhengig av andre aktører eller motstanderes vilje og evne til å hindre oss i dette. Som kjent deles det ikke ut hederlige andre plasser i krig. Forsvaret som system må ha vilje og evne til å vinne. Den enkelte soldat, enten det er på bakken, på havet eller i luften må ha den samme vilje og evne til å vinne dersom systemet skal lykkes.

Norge er i ferd med å få en av Europas mest moderne mariner og Kystvakt. Den er liten i de fleste målestokker. Kvaliteten på fartøyer, våpensystemer og hos personellet er det som kan gi oss vilje og evne til å vinne i strid. Det er denne kvaliteten som sikrer at Sjøforsvaret er et relevant militært instrument i dag og i fremtiden. Kvalitet er derfor en viktig faktor når status og utfordringer i Sjøforsvaret skal vurderes.

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive grunnlaget for den struktur og militære kapasitet Sjøforsvaret skal levere. Dette setter rammene for den styrkeproduksjon Sjøforsvaret skal gjennomføre for å levere en relevant operativ kapasitet. Dernest vil jeg vurdere positive og negative sider ved dagens kapasiteter i Sjøforsvaret før jeg avslutter med en konklusjon.

2 Grunnlaget

Forsvarets overordnede oppgave er å beskytte Norges suverenitet, norske verdier og interesser mot militær trussel eller press. Sjøforsvaret skal bidra til dette.

Målet er å hindre at andre stater ser bruk av militærmakt som et hensiktsmessig virkemiddel mot Norge eller ovenfor norske verdier og interesser. Sjøforsvarets må derfor være synlig, relevant og troverdig for omverden dersom vi skal bidra til å lykkes med denne strategien.

Beskyttelse av norske verdier og interesser krever at Sjøforsvaret har en evne til å etablere nødvendig sjøkontroll tilpasset situasjonen og trusselen. Sjøkontroll innebærer at Sjøforsvaret har kapasiteter til å bekjempe trusler i alle de dimensjoner hvorfra våre interesser kan bli truet. Doktrinelt snakker vi om å beskytte oss mot trusler fra under havets overflate, fra havets overflate og fra luften. I de senere årene har man også inkludert å beskytte seg mot trusler fra land, eller kystsonen. Å beskytte seg mot en trussel betyr en militær evne til å bekjempe de samme truslene, og dette setter krav til de kapasiteter Sjøforsvaret skal inneha.

Evnen til å beskytte nasjonale verdier og interesser i de store havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, krever andre operasjonskonsepter og kapasiteter enn de Sjøforsvaret hadde under den kalde krig hvor målet var å hindre andre tilgang til Norge sjøveien. Sjøforsvaret må kunne opptre som en komplementær marinestyrke fremfor som enkeltfartøyer. Dette øker behovet for taktisk ledelse og integrert logistikk i operasjonsområdet.

Marinen skal være til stede i nord. Dette er et naturlig resultat av Regjeringens fokus på nordområdene. Etter mange år med baseorientert trening og øving for å spare penger, endrer vi nå treningskonseptene for samtidig å kunne innfri kravene om økt tilstedeværelse. Tilstedeværelsen vil derfor ofte være i form av en komplett maritim styrke. For enheter som driver grunnleggende trening må vi tenke nytt. Økt samarbeid med store nasjoner og allierte blir nødvendig for å holde god kvalitet og bevare interoperabilitet med NATO.

NATO er fortsatt viktig for Norges sikkerhet. NATOs militære kapasitet blir ikke bedre enn det alliansen medlemsland er villig til å bidra med. Sjøforsvaret deltar i NATOs stående marinestyrker. Disse er mer opptatt med pågående operasjoner i dag enn under den kalde krigen. Krav om å etterleve NATO standarder er derfor viktigere nå enn før. Etter utvidelsen av NATO er Norge og Sjøforsvaret relativt sett en større og mer kapabel aktør enn tidligere. Moderniseringen av Sjøforsvaret har bare forsterket dette inntrykket. Forventningene hos mine kollegaer i NATO er at Norge skal ta en større del av byrden under maritime operasjoner. For Sjøforsvaret betyr dette at vi må ha fokus på kvalitet i alle ledd og være forberedt på større oppgaver under internasjonale deployeringer. Løser vi slike oppgaver på en god måte vil vi samtidig styrke vår synlighet og troverdighet i en internasjonal ramme.

3 Status og utfordringer

Jeg vil nå gå over til foredragets hovedbolk. Status i Sjøforsvaret og noen av mine utfordringer.

3.1 Status i Marinen

Gjeldende langtidsplan for Forsvaret beskriver en marine på 24 fartøyer og 6 maritime helikoptre. I tillegg har vi jegervåpenet som inneholder både konvensjonelle styrker og spesialstyrker. Dette er en liten marine, men en moderne marine. Det er en marine med potensial til å bli kvalitativ god. Noen av kapasitetene er det allerede, men de nye fartøyene må få alle våpensystemer om bord, testet og verifisert og besetningene må være tilstrekkelig trenet før vi kan stadfeste en god kvalitet over hele linjen.

Det er en typisk kyststat marine. Det er en marine med bedre kapasitet til å utøve sjøkontroll, om enn i begrenset omfang, enn vi noen gang tidligere har hatt. Det er en marine tilpasset et langt tettere samarbeid med Luftforsvarets fly enn tidligere. Det er en marine forberedt for, og allerede godt inne i dagens nettverksbaserte forsvar. Det er en marine med evne til å utøve maritim krigføring i alle dimensjoner og som kan beskytte nasjonale verdier og interesser. Det er en marine som kan utøve maritimt diplomati på en troverdig måte.

Det er en marine som er svak på luftvernsiden og som fortsatt vil være avhengig av tett integrasjon med jagerflyene for å gi tilstrekkelig beskyttelse mot lufttrusler. For å bli mindre scenario avhengig må luftvernkapasiteten styrkes. Dette er erkjent og omtalt i forrige forsvarsstudie, og jeg vil argumentere for at dette omsettes i konkrete planer etter hvert.

3.1.1 Fregattene

Fregattene er flaggskipene i den moderne marinen. Anskaffelsen av nye fregatter ble vedtatt av Stortinget våren 1999. Det første fartøyet, KNM Fridtjof Nansen, ble overtatt våren 2006, og det femte og siste fartøyet, KNM Thor Heyerdahl, overtar vi i januar 2011. Sjøforsvaret har seilt 3 fregatter siden 2008. 1 fartøy har vært delvis operativt mens 2 har seilt sjøprøver under sin garantiperiode. Den lave operative tilgjengeligheten som blant andre tidligere sjef FOHK har påpekt skyldes at besetningen på fartøy nr 2 og 3 også har overtatt fartøy nr 4 og 5.

Fartøyene er multi rolle fregatter bygget rundt det amerikanske AEGIS systemet. Fartøyene får meget gode sensorer og våpensystemer som muliggjør krigføring i alle dimensjoner i tillegg til at de er utrustet for å lede maritime operasjoner.

Sjøforsvaret har nå 4 års erfaring med de nye fregattene. Erfaringene er meget gode og fartøyene har så absolutt svart til forventningene og vel så det. Noen utfordringer har vi fortsatt, men disse må ikke overskygge det faktum at Nansen klassen er en særdeles kabal fregatt.

Fartøyene har vist seg å være særdeles gode og stabile sjøgående plattformer, noe som er avgjørende for langvarige operasjoner i verdens mest værharde havområder. KNM Fridtjof Nansen har operert i Barentshavet, Atlanterhavet, Middelhavet, Adenbukten, det indiske hav og Stillehavet. Fartøyet seilte ca 100.000nm, eller 4 ganger rundt jorden ila de tre første årene. I norsk sammenheng er dette et unikt erfaringsgrunnlag, og konklusjonen er at fartøyet i hovedsak har fungert meget godt i hele perioden, selv om det har vært noen tekniske utfordringer.

Fartøyene har utført en rekke sensor og våpen tester med meget gode resultater. Min forgjenger har tidligere fortalt om de gode resultatene KNM Fridtjof Nansen hadde med skyting av ESSM (Evolved Sea Sparrow Missile) utenfor kysten av California i 2007. I høst har KNM Otto Sverdrup testet Stingray mod 1 torpedoene i Storbritannia. De innledende analysene viser at testene har vært en suksess. Både sonaren og torpedoene fungerer meget godt og igjen traff vi målene på alle skuddene. Kanonen har gitt oss en rekke problemer i innledningen. Flere problemer har vært identifisert og korrigert. Kanonen treffer målet, men fartøyet må legge inn manuelle korreksjoner for at resultatene skal bli tilfredsstillende. Dette er ikke godt nok, og det jobbes videre med saken.

KDA har prøveskutt NSM utenfor kysten av USA i 2008 med meget gode resultater. Potensialet til missilet er erkjent og mange land har vist interesse for det, men det er ennå ikke prøvd fra verken fregattene eller MTBene. Missilet er satt i serieproduksjon og de første enhetene overleveres Sjøforsvaret i begynnelsen av 2011. Etter at missilene er satt om bord og de er fult integrert med øvrige systemer vil Sjøforsvaret gjennomføre prøveskytinger. Jeg håper fortsatt dette kan gjennomføres på forsommeren 2012 selv om stadige små forsinkelser trolig skyver skytingen mot 2013.

AEGIS systemet, SPY-1 radaren og Link 16 har demonstrert NbF og dets betydning i praksis. Jeg har selv hatt gleden av å se Luftforsvarets offiserer i operasjonsrommet på KNM Roald Amundsen kontrollere amerikanske F-18 jagerfly på 125nm avstand fra fartøyet ved hjelp av taktisk datalink. Ikke bare kan fartøyene og flyene utveksle informasjon i tilnærmet sann tid, men fartøyet har vist det kan være en node i Luftforsvarets kontroll og varsling system. Under øvelse Flotex som pågår nå, øver vi på overføring av sensor data fra våre F-16 jagerfly til KNM Otto Sverdrup som simulerer NSM fyring mot sjømål langt utenfor egen radar horisont. Ved neste korsvei vil vi øve det samme fra en eller flere av Skjold klassene.

Med introduksjon av NH90 helikopteret som en organisk del av fregattene øker fartøyets kapasiteter betraktelig. Som kjent er helikopteret allerede 5 år forsinket og jeg finner ingen grunn til å være optimist mht den videre fremdriften. Her har leverandøren alt å bevise. NH90 gjennomførte test flygninger på Nordkapp klassen i fjord høst. Luftforsvaret overtar det første helikopteret i disse dager. Vi planlegger nå med det første helikopteret om bord på kystvakt fartøyene til våren og det første til marinen ved inngangen til 2012. Dette er imidlertid helikoptre med svært begrenset operativ verdi. Fult operative helikoptre er ennå mange år unna.

KNM Fridtjof Nansen sin deltagelse i Operasjon ATALANTA i Aden bukten, viste fregattenes fleksibilitet med hensyn til å løse utradisjonelle om enn gamle oppgaver. Operasjonen, som skipssjef KK Sandqvist har fortalt om fra denne talerstolen, gav mange lærdommer. En av de viktigste er at grunnlaget for den fleksibilitet som trengs for å være relevant, er et stort fartøy med plass til å gjøre både tekniske og personellmessige tilpasninger. Denne lærdommen må vi trekke med oss når vi skal bygge nye fartøyer til marinen og kystvakten i fremtiden.

3.1.2 MTBene

Serieleveransen av Skjold-klassen ble besluttet gjennomført høsten 2003. Beslutningen har vært omstridt, særlig innad i Forsvaret, hvor diskusjonen har vært knyttet til behovet for og relevansen av fartøyene. Fartøyene er alle ferdig bygget, og er nå under levering. KNM Storm og KNM Skudd er nettopp overtatt, mens KNM Steil skal overtas rundt årsskiftet. De 3 siste kommer alle i løpet av 2011.

Serieleveransen er 2 år forsinket som følge av at vi måtte skifte gassturbin leverandør mellom forseriefartøyet og serieproduksjonen. Produsenten måtte i tillegg tilpasse turbinene fra fly – til fartøysdrift noe som har medført en del prøving og feiling underveis.

Fartøyene har utført hoveddelen av testprogrammet før overtagelsen slik at fartøyene vil vektlegge trening og øving de kommende månedene. Etter planen vil de to første fartøyene generalmønstres ved utgangen av 2011. NSM vil også bli installert ila 2011/2012.

Skjold klassen har de samme overflatevåpnene og taktiske data link som fregattene. De kan inngå i en NbF både som sensorer og våpenplattformer. Sammen med fregattene vil fartøyene gi Sjøforsvaret en meget god evne til å kontrollere aktivitet på havet og beskytte våre interesser mot trusler fra dette domenet. Skjold klassen er primært tiltenkt for bruk i kystnære områder, men fartøyet har allerede demonstrert tilstrekkelig sjøgående egenskaper til å krysse Atlanteren. Fartøyet har i tillegg stort potensial for tettere samarbeid med andre marinefartøyer i en styrke sammenheng. Utover slagkraften i NSM er dette en plattform som leverer hurtig respons evne og utfyller de større enhetene ved lav intensitets konflikter slik som anti-pirat operasjonene i Aden-bukten. Skjold klassen har en begrensning i aksjonsradius, grunnet drivstoffbeholdningen, men med nødvendig tilpasning forventer jeg at denne beskrankningen overvinnes.

På grunn av Skjold-klassens egenskaper, som langt overgår de vi tradisjonelt har forbundet med en MTB vil jeg, når leveransene neste år går mot slutten, ta initiativ til å endre typebetegnelsen til korvett.

3.1.3 Undervannsbåtene

Undervannsbåtene er de eldste kampfartøyene i Marinen. Ula klassen ble levert akkurat da den kalde krigen tok slutt. Fartøyene er bygget for kystnære operasjoner, men de har våpen og sensorer som gjør dem bedre egnet i åpne farvann enn sine forgjengere av Kobben klassen.

Gjennom hele 90-tallet ble Ula klassen benyttet mye i operasjoner og øvelser i våre nærområder. Båtene var vanskelig å detektere og de demonstrerte gang på gang en urovekkende evne til å komme uoppdaget innpå sine motstandere under øvelser. Mang en alliert fartøyssjef rapporterte hjem om frustrasjon over manglende evne til å nøytralisere moderne konvensjonelle ubåter. I den samme perioden gjennomførte båtene utallige våpenøvelser og demonstrerte en slagkraft og kvalitet som skremte fartøyene på overflaten. Land som USA og Storbritannia var hyppige gjester i våre farvann og de ønsket å trene sine fartøyer og besetninger mot våre ubåter.

Operasjon “Active Endeavour” som ble etablert i Middelhavet etter 9.september 2001 skapte et økt behov for ubåter i dette området. Sjøforsvaret oppdaterte sine fartøyer med bedre sensorer og kjølesystemer og tok sin del av byrden i denne operasjonen. Gjennom 6 år deltok vi med ubåter i Middelhavet, og i 2006 var KNM Ula i tillegg deployert til Cap Verde øyene på Afrikas vestkyst ifm en NATO øvelse. Sjøforsvaret fikk demonstrert at ubåtene kunne operere borte fra hjemmebaser over lang tid og deres kapasiteter var anvendelig langt utenfor nordområdene. I disse dager er KNM Utvær midt i Atlanteren på retur etter trening utenfor kysten av Virginia og Florida på USAs østkyst.

Kvaliteten på båter og mannskap er anerkjent blant våre allierte og Ubåtvåpenet har et intensivt samarbeid med andre nasjoner, i første rekke Nederland, Canada, Storbritannia og USA. Som eksempel kan jeg nevne at når neste års ubåt sjefskurs starter 3. januar er det med fire norske og to canadiske elever. For å få en kosteffektiv utnyttelse av resurssene vil kurset bli samkjørt med tilsvarende kurs i Nederland og Storbritannia.

Ula klassen er nå inne i et betydelig oppdateringsprogram for å sikre fartøyenes relevans frem til utfasingen av klassen engang etter 2020. Båtene får ingen nye kapasiteter men ukurante systemer skiftes ut for å sikre operativ tilgjengelighet i enda noen år.

Siden vi reduserte strukturen til fem seilende ubåter på slutten av 90 tallet har det vært en utfordring å levere UVB-kompetanse til landstillinger i eget våpen og resten av Forsvaret. Denne utfordringen ventes å bli enda større under og etter oppdateringsprogrammet. Dette er et problemkompleks jeg deler med min nederlandske og kanadiske kollega. Vi har alle en minimums struktur på ubåtsiden og utvidet samarbeid blir en nødvendighet i fremtiden.

3.1.4 Minerydderne

Norges geografiske posisjon, vår langstrakte kyst og de beskyttede transportrutene i vårt territorialfarvann gjør oss sårbar overfor trusselen fra sjøminer. Dette ble tydelig demonstrert under annen verdenskrig hvor både allierte og tyske styrker la miner for å begrense manøvreringsfriheten til motstanderen. I dag, 70 år senere, ligger det fortsatt store mengder miner igjen og marinen bruker betydelige ressurser hvert år på å rydde opp og uskadeliggjøre denne etterlatenskapen.

Sjøminer er fortsatt et meget billig våpen som blir brukt også i vår tids konflikter av både statlige og ikke statlige aktører. Målet er som tidligere å begrense eller stanse militær og kommersiell skipsfart i viktige områder. Evne til å omgå en slik trussel og deretter uskadeliggjøre den er avgjørende for å sikre vår egen bruk av viktige sjøområder så vel som å beskytte kritisk skipstrafikk for ivaretakelsen av nasjonale verdier og interesser.

Vår kapasitet innen minerydding omfatter i dag minejakt, minesveip og minedykking. Dette er komplementære mineryddingskapasiteter som utfyller hverandre, og som setter oss i stand til å oppdage, omgå og uskadeliggjøre trusselen fra de fleste typer sjøminer.

I operasjoner og under øvelser har de norske minerydderne de siste 10 årene alltid vært blant de mest effektive enhetene i NATO mht å finne og uskadeliggjøre miner. Minevåpenet sender jevnlig sine fartøyer til Belgia og NATOs senter for operativ utsjekk av mineryddingsfartøyer (MOST) for å kvalitetssikre vårt nivå. KNM Otra har nylig returnert herfra med meget gode resultater. Fartøyets resultater er nok en bekreftelse på at våre mineryddingsfartøyer med sine besetninger holder en høy operativ standard.

Norge har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på forskning og utvikling av ny mineryddingsteknologi. Et eksempel på dette er utvikling av HUGIN, en autonom undervannsfarkost (AUV). Med tilgang på en slik unik teknologi og vår kompetanse til å utnytte denne, fremstår vi i dag internasjonalt som en foregangsnasjon for utvikling av nye og mer effektive konsepter innen minerydding.

Jeg tørr minne forsamlingen at for 10 år siden manglet det ikke på dommedagsprofetier og skandalebeskrivelser over disse fartøyene og prosjektet som anskaffet dem.

3.1.5 Marinens jegervåpen

Marinens jegervåpen er overbygningen for Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og taktisk båtskvadron som gir disse enhetene mobilitet i kystnære områder.

Marinejegerkommandoen er maritime spesialstyrker. De behersker hele bredden av spesialoperasjoner men er i utgangspunktet spesialisert for opptreden i og mot det maritime domenet. Deler av kommandoen ble overført til Haakonsvern i 2009, mens treningsskvadronen er stasjonert i Ramsund.

Minedykkerkommandoens hovedoppgave er å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som brukes i og rundt sjøen. Samarbeidet med minefartøyene er omfattende i tillegg til at de ivaretar Norges evne til å uskadeliggjøre miner og sprenglegemer på grunt vann – da først og fremst i havner og innseilingen til viktige områder.

Kystjegerkommandoens hovedoppgave er maritim ISTAR (Intellegence, Suveilance, Target Acqusition og Reconaissance), en oppgave som gjør den til en viktig styrkemultiplikator i maritime operasjoner i kystsonen. Avdelingen leverer flere tilleggskapasiteter deriblant bordingskapasitet til marinens fartøyer.

Alle disse avdelingene har grunnleggende land militære kapasiteter og de har alle siden 2002 tatt sin del av byrden i Irak og Afghanistan. Som profesjonelle og meget kompetente soldater havner marinens jegervåpen ofte i de mest risikofylte områdene. Særlig KJK har erfart dette med flere år i Ghormach provins syd for Meymaneh. Jegervåpen har vært gjennom ett utfordrende år med mange skadde soldater, men særlig den tragiske hendelsen 27 juni, hvor våpenet mistet 4 av sine beste offiserer, har satt sitt preg på alle.

Kystjegerkommandoen vil nå få et etterlengtet hvileår når deres bidrag kommer hjem senere i uken (onsdag 24 nov).

3.1.6 Taktisk ledelseselement og logistikk

Langtidsplan for Forsvaret legger til grunn at Sjøforsvaret skal ha et taktiske, sjøbasert ledelseselement. Dette elementet, NorTG er sentralt for evnen til å gjennomføre selvstendige maritime operasjoner i et moderne stridsmiljø.

KV Andenes samt alle fregattene er utrustet med eget operasjonsrom med plass og fasiliteter for egen styrkesjef og taktisk stab. Ikke bare kan vi lede maritime operasjoner i våre farvann, men vi kan også gjøre dette internasjonalt. Den kompetanse vi har bygget opp over de siste 10 årene, samt det vi har demonstrert under nasjonale og NATO øvelser, gjør at vi er en ønsket bidragsyter for taktisk ledelse av maritime operasjoner i alliansen.

Sjøforsvaret må videreutvikle et mobilt, robust og fleksibelt logistikkonsept som skal ivareta operativ logistikk på taktisk nivå. Sammen med kapasitetene i FLO skal vi evne å understøtte Forsvarets maritime operasjoner under alle forhold i fred, krise og krig, i og utenfor Norge.

Dagens logistikkfartøy er gammelt og har svært begrenset evne til å understøtte fregatter. KNM Valkyrien gjorde en god og viktig jobb med å understøtte MTBene som deltok i UNIFIL II, men var helt avhengig av et støtteelement på nærliggende kai for å lykkes. Anskaffelsen av et nytt logistikk og støttefartøy til Sjøforsvaret ble godkjent av stortinget våren 2009. Innen 2016 skal Sjøforsvaret ha fremskaffet et nytt større logistikkfartøy som ivaretar Forsvarets maritime logistikkrav også for understøttelse av fregatter. Det er en klar intensjon fra min side om at dette prosjektet skal gjennomføres som forutsatt. Den viktigste milepælen i prosjektet er å få valgt hovedleverandør og inngå hovedkontrakt i 2012.

3.2 Status i Kystvakten

Etter en storstilt modernisering de siste årene, er Kystvakten av 2010 den mest moderne i Europa. Flåten består av 14 multirolle fartøyer, 9 havgående og 5 for operasjoner i kystnære farvann. Det 15nde fartøyet er under planlegging. I moderniseringen av Kystvaktens enheter, har mangfoldet i oppgaver hatt fokus. Hver enhet skal være materiell- og mannskapsmessig i stand til å løse et sett av oppgaver, det kaller vi et multi-rolle konsept.

Hovedfokus i Kystvakten er selvfølgelig fiskerikontroll og myndighetsutøvelse. Med sine fleksible fartøyer har Kystvakten i tillegg evne til å bistå alle som ferdes på havet med hjelp når de trenger det. Det være seg medisinsk assistanse for å redde liv, eller å assistere med slep, utstyr og personell for brannbekjempelse, oljevernutstyr og annet type assistanse.

Den havgående flåten har fått 3 nye fartøyer av Barentshavsklassen det siste året. Dette er store, fleksible, moderne og miljøvennlige fartøyer med multirolle kapasitet. De er utstyrt med en hybrid fremdriftsløsning hvor både diesel og gass kan benyttes. Under gassdrift er fartøyenes utslipp av CO2 og NOX minimal.

Det femtende fartøyet vil bli tilsvarende Barentshavsklassen, men med større fokus på operasjon i nordområdene og med is gående kapasitet.

Barentshavsklassen og KV Harstad er tilpasset og foreberedt til å ta om bord ubåt redningsutstyr (285 tonn) i et felles prosjekt mellom Frankrike, Storbritannia og Norge. Fartøyene størrelse og fleksibilitet har gjort dette mulig uten større inngrep. Ubåtredningssystemet er i dag operativt og testet fra våre fartøyer.

Den indre kystvakt består av 5 Nornen klasse fartøyer som dekker kysten vår fra Finnmark til Oslo fjorden. Fartøyene er utstyrt med en hurtiggående patruljebåt som kan operer selvstendig, noe som gir en svært god dekningsgrad og responstid.

13 av kystvaktens fartøyer har i dag dobbel besetning. I gjennomsnitt tilbringer de 285 døgn i havet. Antallet inspeksjoner er redusert med ca 30% fra tidligere år, mens antallet reaksjoner er omtrent på samme nivå. Dette skyldes at utførelsen av kontrollfunksjonen (inspeksjoner) er blitt betydelig mer effektivt de seinere årene. Det foregår fortsatt ulovlig fiske, men hovedinntrykket hos Kystvakten er at man har oppnådd en betydelig reduksjon de senere årene.

Regjeringens nordområde satsing etterkommes blant annet ved økt kystvaktaktivitet i disse områdene. Omtrent 60 % av alle seilingsdøgn er nord av 65 N og ca 70% av alle kostnadene til Kystvakten genereres i samme området.

Flyttingen av Sjef KV med stab til Sortland vil gi en mer kraftfull og effektiv ledelse samtidig som de er mer synlig i nord. Den største negative utfordringen ved flyttingen til Sortland vil på kort sikt bli å beholde personellet. På lengre sikt vil isolasjonen fra de øvrige delene av Sjøforsvaret kunne by på utfordringer mht internrekruttering. Mitt fokus nå er å skape en best mulig driftsorganisasjon for Kystvakten innenfor de rammer som er gitt.

3.3 Status Skoler

Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Bergen i 2009 og er i dag samlokalisert med Sjøkrigsskolen på Laksevåg. Befals- og offisersutdanningen er tettere samordnet, i tillegg er utdanningsprogrammene justert for å ivareta nye kompetansebehov i Sjøforsvaret. Dette gir bedre ressursutnyttelse av tilgjengelige lærekrefter og bidrar til et mer strømlinjeformet utdanningssystem.

Sjøforsvarets utdanningssystem er basert på tre grunnleggende pilarer. For det første skal den være profesjonsorientert. Det innebærer at vi setter offisersyrket i sentrum. For det andre skal den være sertifikatgivende, det vil si i samsvar med de maritime sertifikatkrav som er fastsatt for tjeneste om bord. For det tredje skal utdanningen være på relevant akademisk nivå. Sjøkrigsskolen gir i dag formell kompetanse på bachelor nivå, og den tilfredsstiller nasjonal rammeplan for ingeniører for de som utdannes på de tekniske linjene. Enkelte linjer på Befalsskolen for Sjøforsvaret gir også ingeniørkompetanse.

Rekruttering til Sjøforsvarets utdanningsordninger har de siste årene vært i positiv utvikling. For 2010 har vi har full kapasitetsutnyttelse på alle linjer både på Befalsskolen og Sjøkrigsskolen. Flere tiltak har bidratt til dette. Det er blant annet etablert utdanningsordninger som er spesielt tilpasset ungdom med yrkesfaglig bakgrunn. Dessuten har Sjøkrigsskolen reetablert ordningen med gjennomgående 4-årig utdanning. Sjøforsvaret har også iverksatt tiltak spesielt rettet mot kvinner, teknikere og våre egne lærlinger.

Rekruttskolen på KNM Harald Hårfagre i Stavanger er sannsynligvis noe av det mest effektive produksjonsapparatet i Forsvaret. En flytting av Sjøforsvarets del til Bergen slik Stortinget vedtok i 2008 ville utvilsomt kunne gi innsparinger, spesielt ift støttestrukturen. En grundig gjennomgang av behovet viste imidlertid at flyttekostnadene ville overstige 500 millioner kroner, det dobbelte av det FS07 anslo, og dermed ville ikke tiltaket være lønnsomt for Forsvaret. Jeg er glad for statsrådens initiativ om å fremme en omgjøring av beslutningen til Stortinget. Dagens løsning er god og de økte flyttekostnadene ville fortrengt andre viktige EBA prosjekter både i Sjøforsvaret og Forsvaret for øvrig.

3.4 Status baser

Sjøforsvarets virksomhet er nå samlet på fem baser som alle er tilbakeført til forsvarsgrenen. Madla leiren sorterer under skolesektoren, Kystvaktstasjonen på Sortland styres av Kystvakten, mens Ramsund og Trondenes er underlagt Sjef Haakonsvern.

Haakonsvern har vært Sjøforsvarets hovedbase siden 1963. Basen er i dag Nordens største marineanlegg. Det er en kompakt base med havneanlegg, treningssentre og vedlikeholdsfunksjoner for Sjøforsvarets struktur, alt innenfor et lite geografisk område. Infrastrukturen og bygningsmassen bærer preg av snart 50 års intens drift. Fornyelser er i gang og ytterligere prosjekter avventer finansiering. Nye fartøyer og flere avdelinger til Bergen gjør at kapasiteten er sprengt på de fleste områdene i dag. Utvidelse av kaiområder, økt forlegningskapasitet for befal og matroser, tilpasset område for jegervåpenet og ny innkjøring til basen er de viktigste prosjektene som må realiseres innen kort tid.

Et nytt militært treningsanlegg er under oppføring og vil stå ferdig til våren. Anlegget vil gi oss en unik mulighet til å trene enkeltmannsferdigheter, øve driller og drive generell fysisk fostring. Alt en forutsetning for å kunne drive maritime operasjoner på et profesjonelt nivå.

Lokaliseringen av det fremtidige helikopterdetasjementet med NH90 helikoptre på Haakonsvern er gledelig. Lokalisering tett opp til fregattene og Sjøforsvarets skole for maritime operasjoner lover godt for utviklingen av fregattenes helikopterkapasitet.

Ramsund orlogsstasjon er Sjøforsvarets viktigste stasjon i Nord-Norge. Stasjonen gir støtte til og vedlikehold av Marinen og Kystvaktens fartøyer samt Marinens Jegervåpen. Stasjonen vil bli effektivisert og modernisert med nye bygg og anlegg de nærmeste årene. Dette vil også fange opp nasjonale og allierte støttebehov som følge av operativ fokus på Nord områdene.

Sjøforsvarets kystvaktstasjon Sortland understøtter de av Kystvaktens fartøyer og besetninger som opererer i våre nordlige farvann. Basens fasiliteter vil i tiden fremover bli fornyet blant annet for å fange opp samlingen Kystvaktledelsen i Sortland.

3.5 Personell situasjonen

Mennesker er vår viktigste ressurs for å få kampsystemer og støttestruktur til å fungere og sette oss i stans til å levere relevante operative kapasiteter. De siste 5 årene har vi satt medarbeiderne i fokus. Bedre balanse mellom ressurser og oppgaver, forutsigbarhet i tjenesten, økt familievennlighet, økt anerkjennelse og bedre veiledning har alle bidratt til å øke trivselen i Sjøforsvaret. Vi måler økt rekruttering til skoler, lavere tilfeldig avgang og redusert antall vakanser. Vi må erkjenne at finanskrisen og dets ringvirkninger har hjulpet oss på dette området, men den forklarer ikke alt.

Bemanningssituasjonen i Sjøforsvaret er anstrengt og det har den vært siden 2005 da vi gjennomførte kraftige kutt for å komme ned på tildelt ramme. Forsvaret har økt med nesten to tusen stillinger siden den gang uten at Sjøforsvarets ramme er øket nevneverdig.

Ikke bare seiler vi færre fartøyer av hver type enn tidligere, men vi har også redusert bemanningen for å få mest mulig ut av våre rammer. Prinsippet om en maksimal driftseffektiv organisering betegner vi “lean manning”. Det innebærer den enkelte må ivareta flere funksjoner om bord, eksempelvis ved å være reparatør og systemoperatør.

Våre erfaringer med en ”lean manning” er at den enkelte besetning er svært sårbar ift normalt fravær, og vi har måttet kansellere kostbare seilingsdøgn fordi nøkkelpersonell er syk. Erfaring fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved Flag Officer Sea Training (FOST) og operativ seiling viser at besetningenes krigføringsevner er mer begrenset med “lean manning” enn tidligere antatt. Jeg erkjenner at vi har tatt effektiviseringen for langt for et krigsfartøy, og Sjøforsvaret har derfor fremmet behov for en styrking av besetningene på Nansen-klassen. Besetningenes størrelse på andre fartøystyper blir forløpende vurdert, og jeg forventer det vil være dokumenterbare behov for å styrke besetningene på noen av dem.

3.6 Trening og øving

Det er en klar sammenheng mellom seilingstid og operativt nivå. NATO har satt en standard for antall seilingsdøgn og øvingsdøgn for ulike enheter og avdelinger. Marinens fartøyer har i flere år ligget i snitt rundt 20 % under denne NATO standarden. Prioriterte fartøyer og Marinens jegervåpen har hatt et relativt mindre nedtrekk, mens andre har hatt relativt større nedtrekk. Betydningen av redusert treningsmengde i ett eller noen få år er diskutabel. Når jeg ikke evner å trene fartøyene tilstrekkelig over tid brytes imidlertid den organisatoriske kompetansen ned.

Avdelingene i Marinens Jegervåpen og Minerydderne har demonstrert sin høye kvalitet under operasjoner i Afghanistan og i NATOs stående styrker. Resultatene fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved FOST i Storbritannia i desember 2008 var imidlertid nedslående, med stryk på flere krigføringsområder. Det var en klar påminnelse om at det kreves mye trening for å vedlikeholde kompetanse og ferdigheter både på individ og systemnivå.

For 2011 vil Sjøforsvaret prioritere trening og seiling av fregatter og MTBer. Dette skal gjøres på bekostning av alle andre enheter og avdelinger i Sjøforsvaret som får et treningsnivå på ca 60% av måltallet. Når ressursene ikke strekker til er prioriteringen både nødvendig og riktig. I sum trener vi imidlertid for lite, kvaliteten på bemanningen og systemene blir redusert. Denne utviklingen har to alvorlige konsekvenser. For det første vil den operative tilgjengeligheten på enheter og avdelinger reduseres og for det andre svekker vi evnen til å mestre den risikoen som enheter og avdelinger møter i skarpe operasjoner.

2 mai 2010 ble 16 norske soldater tatt i et bakholdsangrep i Afghanistan. 14 av dem var fra Sjøforsvaret. 2 ble alvorlig skadet og 7 lettere skadet. Takket være personlige ferdigheter, mot, taktisk opptreden og glimrende lederskap kom alle 16 hjem fra denne trefningen. Denne hendelsen er et sterkt vitnesbyrd over betydningen av kvalitet og tilstrekkelig trening og en tydelig påminnelse om hva konsekvensene av et redusert treningsnivå kan bli.

Under den kalde krigen øvde store deler av NATO i våre nærområder. Sjøforsvaret hadde rikelig med treningspartnere og fikk hyppig kontrollert treningsstandarden mot allierte. I dag er øvelsene i våre nærområder langt færre og NATO deltagelse av omfang er totalt fraværende. For å sikre oss kvalitet i treningen samt ivareta interoperabilitet med allierte har Sjøforsvaret intensivert treningen i andre geografiske områder. Siden 2004 har vi deltatt tungt som motstander for den maritime NRF styrken under dennes sertifiseringsøvelse i Nordsjøen og Skagerak.

Våren 2009 deltok KNM Roald Amundsen under oppøvingen av en amerikansk hangarskipsgruppe utenfor kysten av USA. KNM Fridtjof Nansen og ubåten KNM Utvær har akkurat avsluttet oppøving med USS Enterprise gruppen i det samme området. Ved begge anledninger har fartøyene opplevd en ressurstilgang og et treningsnivå vi ikke kan oppnå hjemme og utbyttet har vært særdeles godt. Jeg vil fortsette disse deployeringen til USA i den hensikt å øke kvaliteten og det operative nivå på våre fartøyer utover det vi klarer med nasjonale krefter.

3.7 Drift og vedlikehold

Flere og mer komplekse fartøyer øker det totale behovet for vedlikehold i Sjøforsvaret. Kostnadene av vedlikeholdet stiger også, og i 2011 regner Sjøforsvaret med at vedlikeholdet koster ca 30% mer enn for bare noen år siden. Økning er knyttet til økt omfang av – og økt timepris for vedlikeholdstjenestene.

Samtidig med at vedlikeholdsbehovet i Sjøforsvaret øker opplever jeg at FLO Maritime kapasiteter må redusere antall stilinger. Det synlige resultatet er at FLO må kontrahere stadig mer vedlikehold på det sivile markedet og den ekstra kostnaden, merverdiavgift og avanse, blir påført Sjøforsvaret. Den sivile tilbyderen må være vesentlig mer effektiv enn FLO for at regnestykket skal gå i vår favør, noe jeg betviler. Staben min jobber sammen med FLO for å dokumentere fakta på dette området. Foreløpige funn tyder på at økt “outsorcing” i FLO er en viktig årsak til mine økte vedlikeholdsutgifter.

Den skarpe enden blir akkurat så spiss som støttestrukturen tillater. Nødvendig støttestruktur kan ikke reduseres uten at dette svekker operativ effekt. Skillet mellom drift og vedlikehold av fartøyene er kunstig. Effektiv drift og vedlikehold kan kun oppnås når dette sees under ett. Dagens skille mellom Sjøforsvaret og FLO er ikke optimalt og videre justeringer av organisasjonen bør vurderes.

4 Videre modernisering

Planavdelingen i Sjøforsvarsstaben jobber med et 30 års perspektiv, drevet av levetiden på våre fartøyer og våpensystemer. Innfasing – utfasing og levetidsoppdateringer tidsfastsettes som grunnlag for min rådgivning til Forsvarssjefen.

Sjøforsvarets perspektivplan viser at undervannsbåtene, minerydderne og Nordkapp klassen kystvaktfartøyer alle når sin forventede levealder rundt 2020. Det er langt frem, men når vi erfaringsmessig bruker 6-10 år fra beslutningen om anskaffelse fattes til vi har fått det første fartøyet levert, må vi starte vurderingene rundt regenerering av disse kapasitetene nå.

Når det gjelder spørsmålet om nye undervannsbåter så har Forsvarsdepartementet gjennomført en konseptuel studie som skal gi svar på om Norge skal ha undervannsbåter i fremtiden eller om andre kapasiteter kan erstatte dem. Svar på dette spørsmålet forventes avklart våren 2011. Uansett er min holdning like klar som under ubåtjubileet i fjor.

Selv konvensjonelle ubåter spiller en strategisk rolle. Evnen til å operere skjult kombinert med stor slagkraft har en avskrekkende effekt. På det taktiske plan binder ubåtene store styrker og påvirker således de maritime operasjoner. Norge har et klart behov for denne strategiske ressursen, og Norge må erstatte ULA-klassen med nye undervannsbåter når den tid kommer engang etter 2020. Jeg er ikke i tvil om nye ubåter blir kostbart og økonomien vil utvilsomt styre valget. Felles anskaffelse med nære allierte samt delvis finansiering utenfor rammen må vurderes dersom dette skal kunne realiseres innen Ula-klassen mister sin relevans.

5 Avslutning

Målsettingen i langtidsproposisjonen er å skape et moderne, fleksibelt, og alliansetilpasset innsatsforsvar. Min målsetting har vært å vise at Sjøforsvaret er i rute og vil med få unntak levere sin del av dette moderne forsvaret innen utgangen av 2012.

Sjøforsvaret er fortsatt tilpasset kyststatens behov. Det er en liten marine i en europeisk sammenheng, men dets relative størrelse øker som følge av at andre stater har redusert sine mariner vesentlig mer enn Norge. En konsekvens av dette er at vi trolig må ta et større ansvar for stabiliteten og tilstedeværelsen i våre nærområder samtidig som forventningene til at vi skal ta en større el av byrdene i NATO vil øke.

En liten marine må ikke bare være moderne men også kvalitativt god dersom den skal være relevant og troverdig. Sjøforsvaret har potensialet til å nå denne kvaliteten, men da må både kompetansen og treningsnivået til vårt personell økes i forhold til dagens nivå. I tiden som kommer vil jeg derfor argumentere for ressursrammer som gjør dette mulig.

Innfasingen av nye fregatter og MTBer er kun delmål i den overordnede målsettingen om å ha et relevant Forsvar også i fremtiden. Rundt 2020 vil dagens ubåter og mineryddere samt Nordkapp klassen kystvaktfartøyer nå sin levealder. Erstatning av og modernisering av disse kapasitetene vil derfor bli viktige tema i årene som kommer.

Etter omfattende moderniseringer er Sjøforsvaret både relevant og troverdig i dag. Dette skal vi fortsatt være i fremtiden. Det vil kreve fortsatt fokus på kvalitet i årene fremover.

Takk for oppmerksomheten.