Mandag 13. mars 2017 gjestet Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes, Sjef Sjøforsvaret Oslo Militære Samfund med foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret». Foto: OMS Foredragets manus kan du lese i denne artikkelen. Det var klar tale og et inspirerende foredrag vi ble servert av kontreadmiral Saunes herunder hans personlige syn på leveransen av helikoptertypen NH-90. […]
Nyhet
Foredrag: Status og utfordringer i Sjøforsvaret
Mandag 13. mars 2017 gjestet Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes, Sjef Sjøforsvaret Oslo Militære Samfund med foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret».
Foto: OMS
Foredragets manus kan du lese i denne artikkelen. Det var klar tale og et inspirerende foredrag vi ble servert av kontreadmiral Saunes herunder hans personlige syn på leveransen av helikoptertypen .
NH-90
Kjære alle forsvarsvenner,
Det er en stor glede for meg å få lov å stå her å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret. – Et Sjøforsvar som er i operasjoner eller forbereder seg for operasjoner.
For – vi har vært gjennom noen hektiske år i Sjøforsvaret – Vi har gjennomført den største omstillingen av Sjøforsvaret i nyere tid. Ny langtidsplan er vedtatt og den er i samsvar med de prioriteringen som er utviklet i Sjøforsvarets strategisk konsept 2016-2040.
Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS
I dette foredraget vil jeg begynne med å gi en status over Sjøforsvaret i dag. Deretter vil jeg si noe om de utfordringene jeg som Sjef for Sjøforsvaret vurderer som viktige innenfor langtidsplanens perspektiv, før jeg retter blikket fremover mot 2040 for å si noe om den utviklingen jeg tror er nødvendig,- for at vi også i fremtiden skal ha et troverdig og ikke minst relevant sjøforsvar.
Sjøforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppgaven til Sjøforsvaret er å bidra til en nødvendig grad av sjøkontroll og sjønektelse i hele konfliktspekteret. Norge har omfattende ansvarsområder og interesser til havs, og Sjøforsvaret har en sentral rolle i suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i områdene Norge har råderett over. Det er vi som er NATO’s maritime styrke på Nordflanken!
Sjøforsvaret består nå av to hovedvåpen Kystvakten og Marinen som sammen bidrar til å ivareta våre nasjonale interesser som en maritim nasjon, en arktisk nasjon med globale maritime interesser
Status
Men, la meg begynne med det viktigste: Sjøforsvaret møter den usikkerheten som nå preger den globale sikkerhetssituasjonen med flere seilende fartøyer på et høyere operativt nivå enn på lenge. Vi har prioritert bemanning av fartøyene på bekostning av støtte og administrasjon i landorganisasjonen. Vi har etablert en ny normalsituasjon med høy tilstedeværelse i Nord Norge, mer enn 50 % av den nasjonale aktiviteten i Sjøforsvaret gjennomføres i nordområdet. Ikke bare med Kystvakt som for noen år siden, våre kampfartøyer er mer eller mindre permanent tilstede i landsdelen, og en ubåt er permanent tilstede i nord. Ramsund har befestet seg som vår fremskutte base i nord.
Jeg vil nå kort gi en oversikt over hvordan vi benytter dagens struktur – hvordan vi utøver sjømakt – for å bygge opp under nasjonens interesser.
Sjøforsvaret er fortsatt i Afghanistan – riktignok ikke med et stort fotavtrykk, men Kystjegerkommandoen har et viktig oppdrag sammen med Forsvarets Spesialstyrker som løses på en svært god måte.
Sammen med Politiet bemanner vi Siem Pilot som er en Frontex operasjon ledet av politiet. Hensikten er å ivareta forsvarlig Schengen grensekontroll. Dette er en av vår tids aller største humanitære katastrofer og en flyktningstrøm som utfordrer Europa på mange områder. På ett og et halvt år har fartøyet plukket opp over 30 000 migranter og dessverre 96 døde. Dette er et ekstremt krevende oppdrag, og personellet fortjener all den ros de kan få. Vår deltakelse med Siem Pilot har vist at et lite styrkebidrag kan har svært stor effekt – samtidig som det er et synlig bevis på at vi anerkjenner våre sydlige alliertes utfordringer i sine lokale farvann.
Akkurat nå er også KNM Roald Amundsen flaggskip i en av Nato’s stående maritime styrker som og er Nato’s reaksjonsstyrke VJTF. Det betyr at den norske styrkesjefen og den taktiske Nato staben er embarkert fartøyet og «leder fra front». Norsk deltakelse i disse strykene er svært viktig for en småstat som Norge, ikke bare fordi det trekker Nato’s tilstedeværelse nordover, men også fordi det er en tydelig demonstrasjon av Norge som en troverdig alliert. Å stille med styrkesjef og flaggskip i et helt år blir naturligvis satt stor pris på både i Nato’s maritime kommando i London men er også en oppfølging av Norges forpliktelser til å etablere VJTF reaksjonsstyrker i NATO
I tillegg til å lede fregattstyrken, deltar vi med en minerydder i en av Nato’s to stående minerydderstyrker. Norge har ved flere anledninger også ledet denne styrken.
Som jeg nevnte innledningsvis, har vi nå en tydelig tilstedeværelse i Nord Norge. Alle Sjøforsvarets enheter som ikke er inne til hovedvedlikehold er nå bemannet og seiler. Gjennom de årlige bevilgningene har vi nå et avstemt budsjett som ivaretar vedlikeholdet av strukturen og langtidsplanen legger til rette for at grunnmuren i Sjøforsvaret styrkes. Sett fra mitt ståsted, er det behov for å øke aktiviteten og fortsette oppbemanningen om vi skal oppnå et stående Sjøforsvar med god kvalitet i 2020. Omstillingen i Sjøforsvaret startet allerede i 2015 og ekstrabevilgning til vedlikehold og til økt ubåt tilstedeværelse i Nord Norge har allerede gitt meget god effekt. Under øvelse Flotex i Nord Norge høsten 2016 seilte Sjøforsvaret hele strukturen for første gang, uten alvorlige defekter.
Ula klassen er nå i sluttfasen av sin tekniske oppgradering og begynner nå å bli tilgjengelig for operasjoner – dette har vi ikke hatt på mange år. Vi har i dag fire besetninger, og vår plan er å innføre et to besetnings system på våre ubåter. Vi seiler nå tre av seks undervannsbåter og dette vil være ambisjonsnivået frem til 2028 når ny ubåtklasse er på plass. Jeg er meget godt fornøyd med at regjeringen har besluttet et strategisk samarbeid med Tyskland om bygging av en felles 212 ubåt klasse. Dette var et strategisk viktig valg som medfører at den tyske og norske marine vil styrke sine relasjoner, ikke bare innenfor ubåt men også gjennom at NSM blir hovedvåpen i den Tyske marine.
Sjøforsvaret fokuserer på kvalitet og høyintensiv krigføring. Dette har våre allierte lagt merke til. Derfor ønsker de å komme til Norge for å trene sammen med oss. I 2016 gjennomførte vi blant annet ubåtøvelsen Grüner Aal – som er en torpedo skyteøvelse – sammen med Tyskland. I tillegg hadde vi på forsommeren store flernasjonale skyteøvelser i områdene rundt Andøya, der det ble skutt alt fra NSM, SM3, ESSM, Harpoon, Sting Ray torpedo og artilleri i et taktisk scenario med en rekke deltakende nasjoner. Dette er en tydelig demonstrasjon på at vi mestrer avanserte skarpskytinger og at alle våre hovedvåpen virker. Vår kvalitet underbygges også av at vi nå sertifiserer korvetter og fregatter på FOST og våre minestyrker på MOST i Belgia. Dette gir oss en ekstern kvalitetssikring som dokumenterer at fartøyene tilfredsstiller de strengeste internasjonale krav. For tiden har vi tre av fem fregatter og fire av seks korvetter sertifisert av FOST.
Vi har også for andre gang deltatt med en fregatt i oppøvingen av en amerikansk Carrier Strike Group på den amerikanske østkysten. Vår deltakelse er høyt verdsatt av U.S. Navy, og når vi nå er sertifisert sammen med slike styrker, er vår neste ambisjon å delta på en deployering sammen med amerikanerne.
Sjøforsvaret er altså svært selektiv hvem vi prioriterer samarbeid med. For å sikre en tett integrasjon med USA og Storbritannia har vi valgt å plassere en stabsoffiser i britiske Joint Expeditionary Forces – JEF – og en i STRIKFORNATO som er dobbelhattet MCC for NATO under Commander 6th fleet i Napoli. Dette gjør vi fordi vi er overbevist om at dette vil være de styrkene som kan reagere hurtigst dersom en sikkerhetspolitisk situasjon skulle inntreffe i vår del av verden.
Jeg er også svært tilfreds med at Kystjegerkommandoen ble videreført i Regjeringens Langtidsplan. Nå jobber vi med implementering av et nytt konsept for KJK, der målsetningen er å opprettholde avdelingen som en konvensjonell styrke i Sjøforsvaret, tett integrert med våre fartøyer. Dette arbeidet har allerede kommet i gang, og avdelingen har deltatt på flere deployeringer med fregatt. De spilte også en viktig rolle under operasjon RECSYR. KJK innrettes nå mot bording og styrkebeskyttelse, men også ISTAR kapasiteten skal videreutvikles. Dette vil være spesielt viktig for å kunne utnytte rekkevidden på Marinens hovedvåpen. Gjennom samarbeid og samtrening med Royal Marines 43 Commando Brigade i Storbritannia har avdelingen allerede demonstrert sitt høye ferdighetsnivå innen fartøysrelaterte disipliner.
Minevåpenet vil være først ut med overgang til autonome systemer. Allerede tidlig i 2019 skal vi ha fire Hugin systemer for autonom minejakt. To av systemene vil være containerbasert, dermed kan de plasseres om bord på fartøy, eller de kan settes på land. Dette gir stor fleksibilitet, noe vi demonstrerte i fjor sommer da vi deltok på øvelse RIMPAC i Stillehavet med et Hugin minejaktsystem som var om bord på det Canadiske fartøyet Yellowknife. Noe lenger inn i fremtiden, vil vi også anskaffe ubemannede minesveip systemer basert på droner. Utviklingen av dette pågår nå for fullt, blant annet i regi av FFI som benytter den ubemannede plattformen «Odin» som utviklingsplattform. Målsetningen er å ta personellet ut av minefeltet.
Overtakelsen av KNM Maud mot slutten av året, vil styrke Sjøforsvarets evne til logistisk understøttelse av strukturen vesentlig. For å maksimere utnyttelsen av fartøyet kreves et helt nytt logistikkonsept for Sjøforsvaret. I tillegg til KNM Maud, vil også KNM Olav Tryggvason og etter hvert også Magnus Lagabøte inngå i dette nye konseptet. En suksessfaktor vil være å sikre en hensiktsmessig og effektiv kommando og kontroll over den forsterkende logistikken i operasjonsområdet.
Til daglig er Kystvakten permanent tilstede og ivaretar Norges maritime myndighet i våre havområder. Vi har i dag en god sammensetning av fartøyer i Kystvakten. Indre kystvakt er et godt redskap for tverretatlig samarbeid og de havgående fartøyer ivaretar fiskeriforvaltning fra Skagerak i sør til polare strøk nord for Svalbard. De ivaretar beredskap for flere etater og er hyppig involvert i søk og redning. bilde De siste årene har de gjennomført spektakulære slepe- og redningsassistanse som er belønnet med medaljer for edel dåd til sjøs og anerkjennelse for sin dyktighet. De store endringen som har påvirket våre havområder de siste årene skyldes klimaendringene i Arktis. Aktiviteten i våre økonomiske soner har økt både i omfang og utbredelse. Det er helt nødvendig å øke vår tilstedeværelse i Arktis, isen har trukket seg tilbake og nye næringsområder blir tilgjengelig. At Norge gjennom Kystvakten ivaretar sine forpliktelser i dette området er viktig og stabiliserende for å unngå konflikter. Til tross for at våre suverene rettigheter er godt forankret i havretten, opplever vi at vår ressursforvaltning utfordres. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har besluttet å investere i nye Kystvaktfartøyer som erstatning for Nordkappklassen. Bilde Samtidig er jeg meget bekymret for konsekvensene av nok en reduksjon på to fartøyer i Kystvakten. Igjen med begrunnelse i økt kapasitet med innfasing av nye helikopter. Sjef Kystvakten rapporterer om betydelig risiko knyttet til manglende tilstedeværelse i flere viktige fiskerier og beredskapen i våre sørlige farvann svekkes betydelig.
Utfordringer
Som sjef for Sjøforsvaret har jeg nå ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjon og for understøttelsen av den operative strukturen. For kunne ivareta dette ansvaret, må vi fortsette å utvikle Sjøforsvarets organisasjon. Skal jeg være styrkesjef med et helhetlig ansvar, kan jeg ikke bare ha kontroll på de taktiske enhetene, jeg må også ha kontroll på støttefunksjonene som logistikk, tilpasset etterretning samt kommando og kontroll. Jeg har derfor valgt å N- organisere stabene i Sjøforsvaret for å ivareta en gjennomgående støtte for meg som styrkesjef, men også til støtte for Sjef Marinen, Sjef Kystvakten og andre sjefer i støttevirksomheten.
Etter at Forsvarets Operative Hovedkvarter på Reitan la ned Sjøoperasjonssenteret i 2013, har den taktiske ledelsen av Sjøforsvarets enheter vært lokalisert i kontorbygninger på Sortland og Haakonsvern. I lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, har Stortinget besluttet at den taktiske ledelsen samles i forsvarsgrenene. Når den helhetlige taktiske ledelsen nå samles på Haakonsvern, kreves fysisk beskyttelse av kommandofasilitetene for å sikre forsvarlig drift også i tilfelle av krise og krig. Kystvaktens myndighetsutøvelse vil fortsatt utøves fra Kystvaktens hovedkvarter som er under etablering på Sortland, men de militære operasjoner vil ledes av Sjøforsvarets taktiske kommando i Bergen.
Vårt hovedfokus er nå å få det vi har til å virke. Som Forsvarssjefen sa fra denne talerstolen den 30. januar – vi skal styrke grunnmuren, altså vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Kun på denne måten kan vi øke den operative tilgjengeligheten på strukturen slik at vi kan oppnå høyere kvalitet.
Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS
Økning av aktiviteten
I «Kampkraft og bærekraft» er det en tydelig ambisjon om å øke aktiviteten – men først når vi har fått det vi har til å virke. For Sjøforsvaret sin del, har vi nå gjennomført en stor omstilling og bemannet fartøyene. Vi var først ut – de andre våpengrenene ligger bak oss i omstillingen – og implementeringen av langtidsplanen bør reflektere dette. For oss er det derfor viktig at besetningene må få øve og trene samtidig som vi befester grunnmuren. Dette må foregå i parallell, vi kan ikke ha bemannede fartøyer liggende langs kai mens vi bygger grunnmur. Da vil vi aldri nå målet. Det er også viktig at vi kommer til den erkjennelse at kortere klartider har en pris, ikke bare i vedlikehold men også i kompetansebygging og trening. Det er derfor viktig at aktivitetsnivået for fartøyene snarest kommer opp på de minimumskrav som Nato stiller til oss.
Støttevirksomhet og nye ansvarsforhold
Som styrkesjef har jeg ansvaret for en komplett oppsetting plan (KOP)av Sjøforsvarets avdelinger. For at jeg skal kunne sikre relevant beredskap og opprettholde kvalitet, er jeg avhengig av at vedlikeholds og beredskapsinvesteringer som reservedeler prioriteres i Forsvarets materiell etat. Sjøforsvaret omsetter i år for 100 millioner i reservedeler over drift for å gjennomføre nødvendig vedlikehold, men noen av våre kritiske systemer er ukurant og må erstattes. Den raske teknologiske utviklingen medfører at det ikke lenger produseres reservedeler til alle våre systemer. Effektiviseringen av støttevirksomheten i Forsvaret har medført at Sjøforsvaret er blitt mer avhengig av leverandører. Og for å være helt tydelig på det, med leverandører mener jeg ikke bare eksterne – Det siste året har vi sett en økt fragmentering av støttevirksomheten – der jeg som styrkesjef ikke alltid kan påvirke beslutninger som har store konsekvenser for Sjøforsvaret. For å ivareta et helhetlig ansvar, vektlegges derfor forpliktende leveranseavtaler som definerer behovet ut fra effektivitet i perspektivene kostnad, tid og omfang. For meg er det viktig å utnytte nødvendig militær kjernevirksomhet optimalt, og Sjøforsvaret har over lang tid konkurranseutsatt oppgaver til kvalifiserte sivile leverandører. En forutsetning for at dette skal lykkes er at Sjøforsvaret har nødvendig kompetanse til å kvalitetssikre sitt behov og sine leveranser.
Vedlikehold og vedlikeholdsetterslep
Nytt militært materiell er dyrt å drifte. Det fikk Sjøforsvaret erfare da vi gjennomførte de første hovedoverhalingene av fregattene og de nødvendige oppgraderingene av Ula klassen som erstatning for midtlivs oppdatering. Kostnadene er nå identifisert – de gav et underskudd som akkumulerte seg i etterslep av vedlikehold år for år. Det er derfor gledelig å se at vi fra i år har fått en permanent økning av vedlikehold i budsjettene og ekstra midler for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Om dette nivået opprettholdes, vil vedlikeholdsetterslepet i hovedsak være borte i 2020.
Her er det imidlertid en stor risiko. Vedlikehold av moderne fartøy, innebærer betydelige investeringer i nytt utstyr ettersom systemer blir ukurant og reservedeler ikke kan anskaffes. Vi kan altså ikke alltid bytte enkeltkomponenter – vi må investere i nye delsystemer, som igjen er tett integrert med andre systemer. Det sier seg selv at dette er komplekst og dyrt, og at synkroniseringen av vedlikholdsinvesteringer må være integrert i driften av systemene. Sjøforsvaret er helt avhengig av Forsvarets materiell etat for å opprettholde kvaliteten på våre kampavdelinger og at oppgraderingsprosjekter iverksettes i tide. Sjøforsvaret har de siste årene fått redusert sin materiell portefølje langt under nivået som kreves for å opprettholde nødvendig kvalitet. Vi risikerer å måtte klare oss uten viktige våpensystemer i lange perioder – grunnmuren vil altså svikte. Her er det viktig for meg å presisere at det er godkjente prosjekter og satt av tilstrekkelig med midler i de ulike prosjektene, men kun en brøkdel er omsatt. Årsaken til dette er den årlige likviditetsstyringen av materiellporteføljen som ligger utenfor mitt ansvarsområde.
Tidligere var Generalinspektørene gjennomføringsansvarlige for store investeringsprosjekt og investeringstaben i FLO var prosjektansvarlige for fremskaffelsen. I dag ligger ansvaret for investeringen i Forsvarets materiell etat og vi som styrkesjefer er bruker representanter som skal fremme våre behov og krav til kapasiteter til Forsvarsstaben. FSJ er brukeransvarlig og bestiller hos FMA. Som bruker representant er det derfor viktig å være tydelig på hva behovet er og konsekvensene av at leveranser uteblir. La meg derfor bruke NH-90 leveransen som et eksempel på de utfordringene sett fra en bruker representant.
Formann i Oslo Militære Samfund, Kommandørkaptein Iren Isfeldt introduserer Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes. Foto: OMS
I 2016 feiret vi KNM Fridtjof Nansen sitt 10-års jubileum – uten helikopter i hangaren. Kystvakten brukte i fjor store ressurser på NH-90 integrasjon. Men – vi har fortsatt ikke sett noen dokumentert plan for operative leveranser, hverken til Kystvakten eller til Marinen.
Dette får konsekvenser. Antall kystvaktfartøy har blitt redusert ettersom NH-90 skulle øke fartøyenes dekningsområde. Mangel på helikopter gir redusert beredskap og redusert evne til myndighetsutøvelse i våre enorme havområder. Fartøyenes mulighet til å komme overraskende på potensielle lovbrytere er også redusert.
For Marinens del, mangler den viktigste komponenten i kampsystemet Fridtjof Nansen. Mangel på helikopter gir en vesentlig reduksjon i fartøyenes evne til å oppdage og nedkjempe undervannsbåter. Dermed tvinges fartøyene til å ta en høyere risiko når de gjennomfører anti ubåt operasjoner.
Dessverre finnes det ikke noen hurtige og enkle løsninger på dette kompliserte problemet og ansvaret ligger i en annen etat. Jeg tenker at dette også handler om eierskap til oppdraget og for Sjøforsvaret er det i lys av den kunnskapen vi har i dag , viktig å gjøre en vurdering om NH-90 fortsatt er det rette valget.
Tilfredsstiller leveransen Sjøforsvarets behov for operative helikoptertimer til Kystvakten og fregattene? Kan vi etter snart 8 års drift dokumentere at luftforsvaret har fått et maritimt helikopter som tilfredsstiller kravene til å deployere med Sjøforsvarets fartøyer? Som bruker representant kan jeg bare konstatere at jeg ikke får løst mitt oppdrag uten at denne leveransen er tilstede i tilfredsstillende grad.
Utdanningsreformen
Vi er nå på vei mot å etablere et femte generasjons forsvar. Dette innebærer blant annet at sensorer og effektorer knyttes sammen på en ny måte. Alt blir tettere integrert, og tradisjonelle skiller blir visket ut. Våre korvetter og fregatter er på mange måter allerede i femte generasjon. Men – vi må nå fokusere på å knytte våpengrenene tettere sammen. Ser vi bare noen år inn i fremtiden, vil vi finne en stadig større andel av bemannede og ubemannede systemer som vil virke på tvers av forsvarsgrenene. Dermed blir en stadig større del av virksomheten fellesoperativ – som for eksempel F-35 og P8.
Det er nå er besluttet å samle all profesjonsutdanning under Forsvarets Høyskole. Som sjef Sjøforsvaret er jeg opptatt av at skolene produserer offiserer og spesialister med god maritim krigføringskompetanse slik at disse kan gå rett om bord på fartøyene og raskest mulig bli klarert i stilling. Derfor må besetningene ha en solid maritim profesjonsutdanning som grunnlag.
Sammenslåingen av skolene åpner også muligheter for å etablere ny generasjon offiserer og spesialister som ser helheter på tvers av våpengrenene. Jeg håper fokuset også i fremtiden vil være på den grunnleggende profesjonsutdanningen. Ved å øke forståelsen for fellesoperasjoner på det taktiske nivå, kan vi sikre at vi i fremtiden blir i stand til å knytte sammen vårt femte generasjons forsvar på en mer effektiv måte. For å sikre at vi også i fremtiden skal være i stand til å ligge i front innen teknologisk utnyttelse, må vi også etablere et tettere samarbeid med utdanningsinstitusjoner som NTNU og universitets- og forskningsmiljøer.
Når det gjelder den høyere akademiske utdanning, bør vi i større grad enn i dag innlede et samarbeid med universiteter og høyskoler, her er det betydelig effektiviseringspotensiale.
Det maritime trusselbildet
Både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen har nylig presentert den sikkerhetspolitiske situasjonen svært presist fra denne talerstolen. Vi ser en generell usikkerhet i det sikkerhetspolitiske bildet, der etablerte sannheter nå utfordres.Både i EU og NATO er samholdet svekket og utvikling mot et regelstyrt verdensamfunn utfordres. Man skulle jo også tro at Europa ville bli tettere integrert når Russland nå igjen begynner å røre på seg, men det har ikke skjedd. Vi ser en stadig polarisering i både EU, Nato og FN. I syd Europa er det flyktningekatastrofer og terrortrussel som dominerer – hos oss i Nord er det Russland og de trans-atlantiske forbindelser som får oppmerksomheten. Samholdet i Europa settes stadig på prøve av det som kan se ut som en massiv russisk informasjonsoperasjon mot Vesten som har til hensikt å splitte og destabilisere.
Hva betyr så dette for Norge som en maritim nasjon?
Jeg vil dele de maritime utfordringene i to hovedkategorier:
- Russland – som er den dominerende faktor i det korte og mellomlange perspektivet
- og det jeg kaller «Havets århundre» – som vil dominere det langsiktige perspektivet
Russlands maritime kapasitet:
I de senere år har vi sett en kraftig utvikling av russisk maritim kapasitet, og jeg vil nevne fire punkter som viser dette. (1) Russland har nå en vesentlig forbedret evne til strategisk mobilitet og evne til global maritim påvirkning. (2) De har også utviklet svært moderne våpenteknologi, og spesielt betydningsfullt for oss er deres langtrekkende presisjonsvåpen. (3) Den russiske retorikken rundt bruk av atomvåpen er vesentlig endret – samtidig som russerne utplasserer en stadig større andel av sine atomvåpen på ubåter. (4) Krim og Syria er projeksjon av luft- og sjømakt. Vi ser i dag at Russland er i stand til å drive avanserte fellesoperasjoner med store styrker.
Det er primært endringene i Russisk militær doktrine og oppbyggingen av styrker med hurtig reaksjonsevne og moderne ildkraft som dominerer de prioriteringene vi nå gjør i det korte tidsperspektiv.
I sin maritime doktrine definerer nå Russland Nato operasjoner og USAs militære nærvær i tilstøtende områder som en trussel. Dette foregår samtidig som de militariserer Arktis ved å bygge ut militære baser langs Nord-øst passasjen, på Franz Josefs land og på de Ny-Sibiske øyene. I tillegg utplasseres moderne luftvern som i prinsippet dekker hele Arktis.
Vinteren 2016/17 ser også ut til å sette nok en rekord i lav utbredelse av isen i Arktis. Samtidig ser vi at Russland stadig bygger ut sin isbryterkapasitet. Resultatet av dette, er at Russland allerede nå kan flytte fartøyer fra Stillehavet til Atlanterhavet relativt forutsigbart langs Nord-øst passasjen. Dette løser på mange måter en av Russlands grunnleggende strategiske utfordringer.
Den nye maritime sikkerhetspolitiske situasjonen i våre områder utfordrer den trans-atlantiske link – selve hjørnesteinen i Nato samarbeidet. I Sjøforsvaret har vi derfor valgt å møte den nye situasjonen med å invitere til allierte øvelser i våre områder og allierte trener nå jevnlig med sine fartøy i våre nordområder. Vi har etablert en ny normalsituasjon der spesielt USA, Storbritannia og Frankrike prioriterer nordområdet. Dette bidrar til å heve terskelen for bruk av militær makt og sikrer at Nato’s nordflanke er på agendaen i flere hovedsteder.
Men – til tross for at vårt forhold til Russland har vært gjennom en betydelig endring, vil jeg fremheve at vi ikke ser på Russland som en direkte trussel mot Norge. Vi samarbeider godt med Russland innen flere områder til tross for at det militære samarbeidet opphørte etter den ulovlige annekteringen av Krim. Jeg vil spesielt fremheve et velfungerende samarbeid innen ressursforvaltning og søk og redning – et samarbeid som i hovedsak forvaltes av Kystvakten og FOH.
Havets århundre
I 2030 vil jordens befolkning passere 8 milliarder. En økende befolkning, med stadig høyere materielle krav behøver tilgang på ressurser som mat, metaller, energi osv. Alt dette er ressurser vi finner vi i havet. Vi ser også at ny teknologi implementeres med eksponentielt økende hastighet. Denne teknologien gjør ressursene i vannsøylen og på- og under havbunnen mer tilgjengelig. Med store verdier i havet, må vi som en småstat med et stort havimperium støtte opp under den internasjonale rettsorden med alle midler. Vi må også erkjenne at denne nye teknologien gjør vår infrastruktur i verdenshavene svært sårbar for angrep. Norge har et havimperium under vann og den globale kommunikasjonsinfrastrukturen er basert på sjøkabler.
Havet binder sammen folk og kontinenter, det er det globale limet. Men det skaper også nye konfliktlinjer. Utvikling av autonome systemer og mer effektiv energilagring, kan bidra til at geografiske avstander blir mindre viktig. Dette åpner for allianser av nasjoner med en form for felles interesse – ikke nødvendigvis en interesse basert på geografisk nærhet som har vært hovedregelen frem til i dag.
Forskere har utviklet tre ulike scenarier i et 2030 perspektiv:
- Status quo: som i dag, der kyststatene regulerer sokkel og økonomiske soner og FN søker å regulere det som en kan enes om
- Dette kan lede til en annen utvikling der videre påbygging av havretten regulerer hele fellesområdet som et felles ansvarsområ
- En tredje og sannsynligvis mer farlig utvikling er nasjoner og stormakter som konkurrerer om ressurser slik vi ser i Sør-Kina havet i dag.
Det vil være de dominerende stormaktene USA, Kina, Russland og i fremtiden kanskje India som i stor grad vil styre de maritime utfordringene i fremtiden. Vi ser at alle disse nasjonene bygger opp sine mariner. Pax Americana – den relativt langvarige amerikanske dominansen på verdenshavene siden 2. Verdenskrig – er nå utfordret, noe vi ser daglige eksempler på både i Sør-kina havet og rundt de omstridte Senkaku øyene mellom Kina og Japan.
Vi ser altså at stormaktene har begynt å utfordre hverandre, og de utfordringene foregår i det maritime domenet. Slik friksjon er farlig, og sett fra et sjø historisk perspektiv er det de store sjøslagene som skaper imperier, mens landkrigen flytter grenser.
Fremtiden
Nå skulle jeg ønske jeg kunne presentert en god løsning på alle disse utfordringene som ligger foran oss. Dessverre har jeg ikke det – men jeg vil allikevel presentere en retning Sjøforsvaret ønsker å ta slik at vi forhåpentligvis også har et relevant Sjøforsvar også i 2040, når dagens struktur er «pensjonert».
Som et utgangspunkt, er det viktig å erkjenne at det ikke lengre er militære som er ledende på teknologi, slik det var under den kalde krigen. Nå er det sivil industri og markedet som er ledende. En konsekvens av dette er naturligvis også at samme teknologi er tilgjengelig for alle parter.
Samtidig må vi erkjenne at moderne militært materiell i dag er blitt svært kostbart. Dette ser vi tydelig når vi studerer de ulike mariner. Vi ser at prisene pr fartøy blir meget høy, derfor tvinges nasjonene til å redusere antallet. Resultatet blir derfor avanserte fartøy men dessverre i for lite antall. Dette reduserer vår evne til å etablere sjøkontroll i mer enn begrensede områder. Når vi har et begrenset antall plattformer, blir også den enkelte plattform meget verdifull – vi har rett og slett ikke noen i reserve. Den hurtige teknologiske utviklingen gjør også at disse dyre plattformene blir ukurant eller gammeldags allerede etter få år i tjeneste om det ikke er en kontinuerlig fornyelse av teknologi.
Hvordan kan vi så bryte denne spiralen med stadig dyrere og mer komplekse fartøy i et stadig lavere antall. Jeg mener vi må tilnærme oss hele problemstillingen på en ny måte og stille oss spørsmålet: hvordan kan vi gjøre det vanskelig for en fiende – på en billigere måte? Mye av svaret på dette ligger nok i implementering av enda mer teknologi. Den eksponentielle teknologiske utviklingen gjør at vi i dag kan gjøre ting vi ikke engang hadde fantasi til å tenke oss bare for få år siden.
Heldigvis har vi sterke fagmiljøer i Norge, vi er verdensledende på maritim teknologi. Jeg mener at vi nå må samle nasjonens klokeste hoder for å utvikle den teknologien som kreves i fremtiden. Og da mener jeg ikke å utvikle nye plattformer basert på de eksisterende. Vi må tørre å tenke nytt, og fokuset må være på effekt, ikke plattform. Og vi må samtidig tørre å stille oss de litt ubehagelige spørsmålene – I fremtidens sjøslag vil rekkevidder på sensorer og effektorer være betraktelig lenger og mer presis enn i dag. Er det hensiktsmessig å bruke en fregatter til 5 -10 milliarder kr til å lete etter en undervannsbåt i fremtiden? Hvordan skal vi forsvare oss mot undervanns droner som erstatter dagens miner? er det mulig å utvikle ubemannede systemer med kunstig intelligens i et stort antall som kan skape store problemer selv for de mest stillegående ubåter?
Noen betraktninger om risiko i ltp perspektivet
I den senere tid, har debatten om to-prosentmålet dukket opp i ulike sammenhenger. I den forbindelse vil jeg si at både Fagmilitært råd og Regjeringens langtidsplan kan betraktes som det muliges kunst. Men, jeg vil allikevel henlede oppmerksomheten på tre forhold som er beskrevet i fagmilitært råd dersom Forsvarsbudsjettet skulle nærme seg to prosent av BNP.
Jeg mener at Norge som en maritim nasjon tar en svært stor risiko ved kun å anskaffe fire ubåter og ikke seks. Med fire ubåter vil vi ikke kunne levere ubåt når vi må – men bare når vi kan. Dette skyldes i hovedsak behov for vedlikehold og hvor mye seilingstid en kan få ut av skrog med dagens teknologi.
Den neste risiko er Sjøforsvarets mangel på områdeluftvern. Uten effektive luftvernsystemer legger vi kritisk infrastruktur på land og i havområdene, inkludert våre fartøy svært åpen for angrep via luften.
Og til slutt vil jeg nevne at den reduksjon vi har hatt i antall kystvaktfartøy begrenser vår evne til å drive myndighetsutøvelse i et havområde som vokser, både i utstrekning og i aktivitet. Utfordringen forsterkes ytterligere av manglende NH-90 dekning på de havgående fartøyene. Antall havgående kystvaktfartøy burde vært økt.
Avslutning
La meg avslutte med å understreke noen viktige momenter.
Sjøforsvarets har nå bemannet alle tilgjengelige fartøyer. Vi benytter i dag hele strukturen til å utøve sjømakt, for å bygge opp under nasjonens interesser. Fokuset for de operative avdelingene er høyintensiv krigføring, noe som også gjør oss til en attraktiv samarbeidspartner for våre nærmeste allierte. Vår deltakelse internasjonalt gjør at vi fremstår som en troverdig alliert.
Norges geostrategiske plassering som en maritim og arktisk nasjon vil kreve et sterkt Sjøforsvar om vi skal være i stand til å møte fremtidens utfordringer. Vi prioriterer de kortsiktige utfordringene nå, men vi må planlegge for de langsiktige endringer og ny teknologisk utvikling.
Takk for oppmerksomheten!