Foredrag – Sjef Sjøforsvaret: Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Mandag 29. januar 2018 gjestet sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils Andreas Stensønes, Oslo Militære Samfund og leverte foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret». Dette var admiralens første foredrag i Oslo Militære Samfund som sjef Sjøforsvaret.

Foto: Forsvaret

Stensønes ble beordret som sjef for Sjøforsvaret 21. juni 2017. Stensønes kom fra stillingen som sjef for operasjonsstaben ved Forsvarets operative hovedkvarter. Les mer om dette .

her

Stensønes har variert bakgrunn fra Sjøforsvaret. Han har tjenestegjort som nestkommanderende, skipssjef og divisjonssjef på MTB. Han har også vært avdelingsleder ved Sjøforsvarets utdannings- og kompetansesenter KNM Tordenskiold og militærassistent for Generalinspektøren for Sjøforsvaret. I tiden 1998-2003 var han prosjektkoordinator for eskortefartøy ved Sjøforsvarets forsyningskommando, hvorav tre år i USA. I perioden 2004-2007 var han sjef ved 21 MTB-skvadron før han i 2007 ble prosjektleder i fregatt-prosjektet. I 2010 ble han nestkommanderende og stabssjef i FLO/maritime kapasiteter. Fra april 2011 til januar 2014 var han stabssjef i Norwegian Task Group (NorTG), hvorav han det siste året var midlertidig beordret som sjef Kysteskadren. I perioden januar til juli 2014 var han midlertidig sjef for NATOs stående flåtestyrke SNMG 1.

Fra 1. juli 2014 tjenestegjorde han som stabssjef i Sjøforsvarsstaben, og 18. mars 2016 ble han utnevnt til kontreadmiral og beordret inn i sin nåværende stilling som sjef for operasjonsstaben ved FOH.

Kontreadmiral Stensønes ble uteksaminert fra Marineortungsschule i 1991, Forsvarets stabsskole II i 2004 og FHS sjefskurs i 2009.

Du kan lytte til podcast fra foredraget samt lese dets manus her.

Sjef Sjøforsvaret talte i OMS. Kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Manus:

Innledning – Status og utfordringer for Sjøforsvaret

Kjære alle sammen,

Jeg har sett frem til å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret for Oslo Militære Samfunn. Nå som sjef Sjøforsvaret og ikke som Generalinspektør. Det er, for meg en viktig endring fra tidligere og jeg vil komme tilbake til dette senere.

Først vil jeg si beskrive våre omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer med et maritimt perspektiv.

Deretter vil jeg komme med noen betraktninger om hva dette vil bety for oss som en maritim arktisk nasjon, med globale interesser og for Sjøforsvaret.

Før jeg deler noen betraktinger om hvilke evner vi bør ha og status på hva vi har ,og gjør, for å møte denne situasjonen.

Jeg vil også si noe om betydningen av å gi sjefen for Sjøforsvaret et taktisk ansvar – før jeg omtale styrkeproduksjon.

Til slutt vil jeg beskrive vårt fokus fremover.

Våre, maritime, omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer

Havet har alltid vært avgjørende viktig for Norge. Helt tilbake til vikingtiden var havet transport åre og høsting av havets ressurser var essensielt. Dette har vært under konstant utvikling, men hele tiden har transport og høsting av havets ressurser vært viktig for Norge. Dagens transport er shipping, transport gjennom rørledninger, strøm gjennom kabler og ikke minst data gjennom fiberoptiske kabler. Dette er det internasjonale samfunns blod og nervebaner. Ifølge en artikkel, publisert av Michael Sechrist ved Harvard Kennedy School, går det alene finansielle transaksjoner for ca.10 billioner dollar per dag gjennom fiberkablene på havbunnen. 90% av import og eksport går over eller gjennom havet. Høsting av havets ressurser handler fortsatt om fiske, men nå også oppdrett i industriell skala, olje og gass industrien. Dette utgjør Norges tre største eksportnæringer.

Flere omtaler tiden vi er i nå som «havets århundre» med økende knapphet på ressurser og et skifte i fokus fra den grønne åkeren til den blå åkeren. Dette er også noe av bakgrunnen for den økende kampen om rettighetene til havområdene.

Jordes befolkning vil passere 8 mrd. mot 2030. Om vi legger dages ressursfordeling og bruk til grunn, vil dette kreve ressursene fra 2 jordkloder og om en legger vestlig standard til grunn vil dette kreve 7 kloder.

Den gode nyheten er at en del av løsningen på ressursknappheten frem mot 2040 finnes i havet. Dette gjelder både innen fornybare og ikke fornybare ressurser.

Ved Universitetet i California, Santa Barbara, viser forskning at om verden tar i bruk alle områder egnet for havbruk, kan verden produsere 100 ganger mer sjømat enn i dag. Under seminaret ”Med Sjøforsvaret mot 2040” presenterte Rolf Birger Pedersen fra UIB, forskning som viste at det finnes store forekomster av metalliske sulfider på havbunnen langs den midtatlantiske ryggen. Dette har et stort potensiale. Men det finnes utfordringer som må håndteres. I tillegg til rent tekniske utfordringer med store havdyp, må rettighetene i havområdene reguleres. Flere store nasjoner posisjonerer seg i Stillehavet nettopp med denne bakgrunnen. Når det gjelder Norge og ressursene mellom Jan Mayen og Svalbard, ligger disse innenfor norsk økonomisk sone eller på vår kontinentalsokkel.

Men vi skal ikke glemme at med rettigheter kommer ansvar for å forvalte, selvstendig og gjennom samarbeid med andre nasjoner.

Russland forventer økonomisk vekst med bakgrunn i utnyttelse av ressurser i det maritime arktis og har uttalt at de vil ha en industriell utvikling i samarbeid med Kina. Samtidig ser vi at utviklingen av arktis som transport-åre ikke har utviklet seg med den forventede hastigheten, men på den andre siden ser vi en økning i turisme.

Sikkerhetspolitisk utfordringer

Etter den andre verdenskrigen har tilgangen til det frie hav og staters rett til å høste av havets ressurser vært regulert av stadig bedre utbygd internasjonalt regelverk, traktater, konvensjoner og avtaleverk med solid forankring gjennom FN, også kalt havretten. Høydepunktet er UNCLOS som ble vedtatt i 1982. Respekten for havretten har vært garantert av vestens dominans, hovedsakelig ved de store flåtemaktene Royal Navy og senere US Navy. Norge har vært en av vinnerne i denne utviklingen.

Dette regelverket er under press, med Kinas aktivitet og militære oppbygning i Sørkinahavet som utfordrer og uthuler retten til ferdsel på det frie hav og retten til å høste av havets ressurser.

I etterkant av at domstolen i Haag avslo Kinas krav om rettigheter i Sørkinahavet etablerte Kina «Southern Theater Command». Denne skal kunne planlegge, lede og utføre operasjoner med land-, sjø-, og luftstridskrefter i tillegg til strategiske missilenheter i dette området.

Denne aktiviteten utfordrer UNCLOS. USA, vår nærmeste allierte, med deres «Freedom of Navigation Patrols» er i denne sammenheng en garantist for UNCLOS, til tross for at USA ikke har ratifisert denne.

Det er allikevel hovedsakelig utviklingen innenfor russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk som vil ha størst betydning for Sjøforsvaret. Vi er en liten nasjon solid forankret i vesten med en mer selvhevdende stormakt som nabo i øst.

Luft- og sjøstyrkene har vist evne til å ramme mål ved bruk av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Disse våpnene, kommando-, kontroll-, informasjons og overvåkingssystemer testes systematisk i Syria.

Nye og bedre kapasiteter øker det russiske handlingsrommet i nærområdene til Norge. På Kola er Nordflåten i ferd med å fornye deler av kapasiteten sin for strategisk kjernefysiske avskrekking og gjengjeldelse. Evnen til å verne denne kapasiteten øker når nye ubåter, fartøy, fly og luftvern blir tilført og gamle baser reaktiveres. Kolahalvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt.

Russland får dermed større mulighet til å påvirke norske interesser og aktiviteter på land og i våre havområder.

Russiske styresmakter fremhever behovet for styrket kontroll i denne regionen. Dette skal hindre andre aktører i å utfordre russiske økonomiske og militærstrategiske interesser. For Russland fører målet om nasjonal kontroll i Arktis til økt sivil og militær aktivitet og nærvær.

Med den ulovlige annekteringen av Krim og flytting av landegrenser i Europa har vår nabo vist evne og vilje til å bruke militærmakt for å oppnå politiske mål. Russlands modernisering med høyteknologiske sensorer og våpen, samt erfaring med å nå politiske mål uten involvering av større bakkestyrker kan gi en lavere terskel for bruk av militær virkemidler i andre sammenhenger.

I sum har vi en sikkerhetspolitisk situasjon som kan true havretten, og derigjennom vår mulighet til fri ferdsel på havet og utnyttelse av våre havområder.

Hva betyr dette for oss?

Norge er en maritim og arktisk nasjon med globale maritime interesser. Vår særegne geografi med en lang kyst, som i tillegg er kurvet, har gitt oss en enorm økonomisk sone. Norge er en maritim nasjon som henter sin velferd fra kyst og tilhørende havområder.

Som en liten nasjon er det avgjørende at stormaktene også forholder seg til havretten. Selv om det ikke eksisterer en direkte trussel mot Norge så betyr ikke det at våre suverene rettigheter eller våre verdier ikke kan utfordres over tid. Russland har sagt at de skal være den dominerende nasjonen i Arktis. Da er spørsmålet hvor langt vest, og hvor langt syd, har de ambisjoner om å være dominerende.

Som FMIN sa på denne talerstolen. «Norge er ikke litt for folkeretten». Om havretten utfordres andre steder i verden kan aktører oppleve mulighetsrom i våre nærområder. Så vi kan ikke, og må ikke, la være å bry oss om det som skjer i andre deler av verden. Det betyr at terskelforsvaret av Norge starter ute, blant annet ved deltagelse i NATOs stående maritime styrker og deltagelse i operasjoner sammen med nære allierte.

Erfaringen fra Krim-halvøya og Ukraina med bruk av øvelser som dekke for reelle operasjoner bekymrer oss. Det betyr at vi må ha kort reaksjonstid og være klar med det vi har – nå. Det betyr at vi må være i operasjoner daglig. Derfor er det viktig at Sjøforsvaret i stadig større grad har fokus på at alt vi gjør til dagen er rettet mot å være i operasjoner, eller i forberedelse til operasjoner.

Sjef Sjøforsvaret taler i OMS – kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Hvilke evner må vi ha – og har vi for å møte denne situasjonen?

Den nye regjeringsplattformen forteller at «Forsvars- og sikkerhetspolitikken må bygge på avspenning, avskrekking, konfliktforebygging og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder» og «..styrke den sjømilitære tilstedeværelsen og forsvaret av kysten». Som Sjef for Sjøforsvaret er det viktig for meg å reflektere over hvilke evner vi må ha for å møte disse kravene.

Evner vi må ha

Forsvarssjefen bruker beskrivelsen «strategisk defensiv og evne til motangrep». Det innebærer at vi må ha en balansert tilnærming. Strategisk defensiv betyr, for meg, at vi ikke ønsker en endring i dagens system. Vi må ha en evne til å opprettholde respekten for havretten, med fri ferdsel og retten til å høste av havet. Samtidig må vi ha en troverdig evne til motangrep slik at alternativet til å følge havretten gjennom maktbruk er så kostbar at potensielle motstandere finner det regningssvarende å fortsette å følge havretten, med andre ord avskrekking. Det første løser vi på en særdeles bra måte med kystvakten som opererer i tråd med havretten, forutsigbart, konsekvent og åpent. Det styrker respekten for dette sporet. Vårt bidrag til avskrekking er først og fremst gjennom Marinen. Vår evne til avskrekking betyr først en evne til å påvirke en motstander der hvor det rammer hardt på avstand, det betyr langtrekkende presisjons ild. Dernest må vi ha en evne til å skape dilemma gjennom usikkerhet, det betyr mobilitet og evne til å operere skjult. For det tredje og kanskje det viktigste må vi ha evne til å ta imot allierte, det innebærer klarering av leden og eskortekapasitet. Til sist må vi evne å beskytte oss mot overraskende angrep. Vi må vite hva vi skal kunne ramme og hva vi må beskytte.

Til de to første evnene vil jeg fremheve dagens kapabiliteter som korvett og undervannsbåt – gjerne i samarbeid med fly. Disse har slagkraft og evne til overlevelse gjennom mobilitet og skjul. Det er en signifikant endring fra den kalde krigen til der vi står i dag. Vi var i stor grad taktisk defensive med et stort volum, nå er vi betraktelig slankere, men med en større slagkraft per enhet. Det driver oss mot, og krever at vi klarer å beskytte de få verdifulle plattformene vi har og at vi er offensive i vår evne til motangrep.

Den tredje evnen, sikre mottak av allierte skal vi ikke gjøre alene, men vi kan ikke forvente at andre skal løse alt. Det er ingen andre som kan operere nær den norske kyst som oss. Vi må ta ansvar for territorialfarvannet og inn. De største maritime utfordringen vi vil møte er langtrekkende presisjonsvåpen og spesielt i undervannsdomenet med miner, torpedoer. Det kreves ikke mer enn en håndfull miner eller torpedoer for å hindre en hel brigade å komme sjøveien. Her er vår evne til antiubåtoperasjoner – hvor fregatter, helikopter og fly opererer som ett team essensielt. Det finnes faktisk ingen andre enn vi som kan rydde miner effektivt i eget farvann, her er vi nesten alene.

Denne tilstedeværelsen er også beslektet med mitt fjerde punkt, vår evne til beskyttelse.

Det vi gjør i dag og det vi jobber mot er å være et stående Sjøforsvar som seiler i det daglige. Dette vil bidra til overlevelse eller beskyttelse mot et overraskende angrep gjennom mobilitet og uforutsigbarhet. Et fartøy som er underveis og særlig en UVB som er neddykket er vanskelig å lokalisere og derved bekjempe, samtidig som vi skaper usikkerhet hos en potensiell mostander. Evnen til krigføring må være reell ved at vår kampkraft er tilgjengelig der det trengs når det trengs og være bemannet og med materiell som virker.

Forsvaret av Norge handler også om å bidra til å opprettholde aktivitet i samfunnet gjennom vår evne til å sikre flyt av handel under en krisesituasjon. Det fordrer en Kystvakt med evne til både myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse samtidig som vi håndterer en konflikt med bruk av Marinen. I denne gråsonen, mellom fred, krise, og krig kan det være utfordrende å skille kriminell fra fordekt militær aktivitet. Det stiller krav til vår evne til situasjonsforståelse – og da vil jeg trekke fem to viktige momenter. Det første er Kystjegerkommandoen som en allsidig avdeling. De har evne til å operere i hele konfliktspekteret fra et hybrid scenario på havet, med bording og visitasjon til åpen konflikt med overvåking og ildledelse i kystnære områder for å sikre allierte forsterkninger. Det andre momentet er Kystvakten med deres unike lokalkunnskap og politimyndighet. De kan identifisere unormal aktivitet tidlig. Vår løsning med felles ledelse av Kystvakten som hovedaktør i nedre del av konfliktskalaen og Marinen i øvre del er etter min mening derfor svært hensiktsmessig.

Forvaltningen av våre havområder er en stor suksess, som følge av tett og godt samarbeid mellom mange sektorer. Våre nærområder sannsynligvis det eneste havområde hvor den totale biomassen øker. Vårt bidrag er hovedsakelig Kystvakten som forvalter et enormt område som vokser i utstrekning og aktivitet. Dette krever tilstedeværelse flere steder samtidig og vi er strukket med ressurser med en redusert havgående struktur og mangel på helikoptre.

For Marinens enheter merkes en økning i oppdukkende ikke-planlagte oppdrag. Det har vært styrkebeskyttelse, tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Flere av oppdragene har vært av lengre varighet. Antallet oppdrag ble doblet fra 2015 til 16 og igjen fra 2016 til 17. Vi har hatt kontinuerlig tilstedeværelse med undervannsbåt i Nord-Norge og økt seilingsdøgn med fregatt og korvett. I 2017 var 48% av vår seilingsaktivitet i Nord-Norge. Det er en dobling på 3 år.

Internasjonale operasjoner og samvirke med nære allierte ute – og i hjemlige farvann – er normalsituasjonen. Innsatsen bidrar til alliansebygging, dempe motsetninger og understøtter nasjonale interesser. I 2017 har vi bidratt i Coalition Maritime Forces i Bahrain, operasjon Sea Guardian i Middelhavet og avgitt Sanitet og kystvaktpersonell til operasjon TRITON i Middelhavet og Kystjegere i Afghanistan. Vi har hatt KNM Hinnøy og Rauma i NATOs minerydderstyrke nr.1. Fkom Sandquist og Kammerhuber har ledet NATOs stående fregattstyrke nummer 1 i hele 2017 fra fregattene KNM Roald Amundsen og Otto Sverdrup.

Det er ofte ute, i de internasjonale operasjonene, vi vinner erfaring som styrker våre ferdigheter til å forsvare Norge. I tillegg øker våre ferdigheter til samvirke med allierte som vi stoler på for forsvaret av Norge. Derfor er det for meg ikke en motsetning mellom å operere ute vs det å forsvare Norge. Det finnes flere eksempler på at en operativ enhet i Middelhavet kan være hurtigere i Nord-Norge med operativ effekt enn et fartøy som ligger til kai ved Haakonsvern.

Jeg glad for utviklingen av et nytt maritimt tungt fellesoperativt NATO hovedkvarter, med Atlanterhavet og sikring av forsyningslinjer som fokus. Dette er viktig for Norge.

Om SJ S som taktisk sjef

I Langtidsplanen er det besluttet å gi grensjefene et taktisk ansvar. Å være taktisk sjef gir meg et helhetlig ansvar. Det omfatter styrkeproduksjon i tillegg til planlegging for og utførelse av operasjoner. Jeg skal ikke bare styrkeprodusere mot de evnene jeg har nevnt tidligere i talen min, men jeg skal også lede enhetene slik at effektene oppnås.

Forsvarssjefen leder Forsvaret med Sjef Forsvarsstaben og Virksomhetsplanen på den ene siden, Sjef FOH og operativt planverk på den andre siden. Dette gjenspeiles i hvordan vi i Sjøforsvaret innretter oss. Jeg har derfor nå to sentrale stabsfunksjoner og planverk. I hverdagen vi stabssjefen drive virksomhetsstyring gjennom virksomhetsplanen. Dette er vi godt kjent med i Sjøforsvaret, og vi er gode på det. Vi har levert på alle punkter i FSJ VP og vi kom i mål i 2017 med 0,25% i underforbruk.

Å lede gjennom det operative planverket er nytt. Jeg har derfor opprettet en stilling som sjef operasjonsstaben som skal lede denne delen av aktiviteten i hverdagen. Jeg vil fremheve tre momenter innen dette området: Først vil det være viktig å forstå hva våre foresatte ønsker å oppnå, dernest vårt operasjonsområde og til sist ha ressurser tilgjengelig. Det betyr at vi skal være intensjons og plandrevet, kunnskapsbasert og e- drevet i våre operasjoner med materiell som virker og robust bemanning. Sjøforsvaret skal i større grad øve og trene mot operativt planverk og reelle trusler.

Styrkeproduksjon, med personell og materiell som grunnmur til evnene

Vår evne til å opprettholde respekten for havretten og troverdig evne til evne til motangrep hviler på godt materiell og, primært, på dyktig og dedikert personell. Derfor vil jeg nå omtale styrkeproduksjon med fokus på personell og materiell.

Som del av forberedelse til operasjoner jobber vi for å få materiellet til å virke og å bygge opp lager for å bedre materiellberedskapen og utholdenheten. Langtidsplanen erkjenner at vi over tid har bygd opp et betydelig vedlikeholdsetterslep. I langtidsplanen ligger det midler til å vedlikeholde strukturen og kjøpe reservedeler. Jeg er opptatt av at planen følges slik den er lagt. Det vil øke tilgjengeligheten på fartøyene, og det vil redusere klartidene.

Vedlikehold, beredskap og reservedel satsningen går i henhold til plan og vi omsatte alt som planlagt i 2017. Vi ser allerede at bevilgningene gir operativ effekt. I år gjennomførte vi 98% av planlagt aktivitet. Med bevilgninger i tråd med langtidsplanen vil vedlikeholdsetterslepet, i stort være tatt igjen ila 2020, men det betinger at bevilgningene følger planen og at nødvendige oppdateringer av materiellet gjøres.

Langtidsplanen pålegger oss et betydelig effektiviseringskrav innen dette området også. Jeg er opptatt av at vi må evne å tenke nytt og stille spørsmål ved etablerte sannheter. Vi må kontinuerlig lete etter områder hvor vi kan redusere utgiftene – og få mer operativ effekt innenfor budsjettet. Kan vi frigjøre midler ved å ha lenger tid mellom hver hoved-overhaling? Kan egen besetning gjøre mer? Kan vi får bedre kontrakter med industrien? Samtidig må det etableres en varig balanse mellom drift og ressurser tilgjengelig for å forhindre nye etterslep.

Sjøforsvaret har gjort en betydelig innsats med å få opp antall besetninger, en ekstra fregattbesetning, en ekstra korvettbesetning og flere nye UVB besetninger og den utviklingen skal fortsette. Jeg er glad for at regjeringen anerkjenner den innsatsen Sjøforsvaret har gjort og at langtidsplanen legger opp til at denne trenden skal fortsette.

Vi har også økt ståtiden på besetningene fra 2 til 3 år og redusert oppøvingstiden fra 12 til 6 måneder. Det betyr at vi har doblet tiden besetningene er tilgjengelig med full kompetanse fra ca 40 til 80%

Godt personell og gode resultater oppnås først og fremst gjennom god ledelse, godt samarbeid, gjensidig respekt, tillitt og åpenhet. Jeg har tro på at militærordningen skal bidra til økt annerkjennelse, forutsigbarhet, bedre kompetansestyring og økt stå-tid. Målet er å få operatører med lang erfaring og god utdanning. Den «lette» delen av jobben er gjort, stillingsbeskrivelser og benevnelser. Nå gjenstår det å få rett person i stilling over tid og bygge kultur – i lag – ikke subkulturer. Jeg ser offiseren og spesialisten som likeverdig, like viktig, men ikke like. Vi må ikke utvikle en over- under, eller upstairs – downstairs kultur. Da vil vi feile.

At vi får flere spesialister betyr at offiserene kan ha et annet fokus. Det betyr at offiseren må gi slipp på noe. Dagens offiserer er for mye operatør og har for lite tid til taktikk og ledelse. Kanskje er denne overgangen mer krevende for offiseren enn spesialisten?

Den nye utdanningsordningen skal bidra til vesentlig gevinstrealisering. Innføringen av spesialistordningen medfører at vi kan redusere på opplæring på noen områder. Sjøforsvaret gjorde selv en utredning for tre år siden, hvor vi så om vi kunne klare å gjennomføre Sjøkrigsskolen på 3 år. Svaret var at det gikk for operativ og logistikk men ikke for ingeniører, der trengte man 3,5 år. Det er dette som nå er rammene for krigsskolene. Det som er viktig for oss er at Sjøkrigsskolen primært kvalifiserer for de første stillingene kadettene skal ut i.

Veien fremover – å opprettholde og videreutvikle våre maritime evner

Hvordan Norge møter fremtiden, i en mer uoversiktlig verden med stormakts-konkurranse på havet, vil være avgjørende for velferden vår. Det er noen konstanter vi skal ta med oss. For det første er Norge en arktisk nasjon med suverene plikter og rettigheter over store havområder. For det andre Norges plassering med tilgang til Nord-Atlanteren, arktiske kommunikasjonslinjer og store ressurser. For det tredje er vi NATO i nord med en stormakt som nabo med interesser i vårt nærområde.

Det pågår et teknologikappløp med stor hastighet. På Sjømaktseminaret «Med Sjøforsvaret mot 2040» så vi utallige muligheter i teknologien. Vi kan ikke ha alt eller gjøre alt. Vi må identifisere det vi får mest effekt av og velge. Derfor er jeg svært opptatt av at vi har balanse. Vi trenger ikke mer materiell enn vi evner å bruke. Vi skryter av investeringsprosenten vår, det er bra men overhodet ikke hvis det ikke følges med driftsmidler.

Fremtiden på kort sikt (inneværende VP):

Sjøforsvarets oppgave fremover er å implementere vår del av Langtidsplanen for Forsvaret. Langtidsplanen, gitt at den følges, gir oss evne å bruke det vi har og det vi får gjennom en bedre balanse mellom bemanning og materiell, men også balanse mellom materiell og vedlikehold.

Min overordnede ambisjon for kommende periode er å få det vi har til å virke, både som enkeltelementer og som system. Vi skal; opp i antall besetninger, opp i antall seilingsdøgn, heve vår faglige kompetanse, ha logistikk som virker, og har dybde. Vi skal ha økt gripbarhet fra 2019 med en stående taktisk enhet, bestående av forskjellige fartøysklasser i Nord-Norge.

Gjennom 2018 og frem mot 2021 skal Sjøforsvaret ha etablert en taktisk kommando, opprettholde et deployerbart ledelseselement, også kjent som NorTG, og Kystvaktens ledelses fra Sortland. Vi skal bygge opp ytterligere en besetning på Ytre Kystvakt, øke fra 4 til 5 fregattbesetninger, motta helikoptre, implementere 4 Huginsystemer og utfase 2 mineryddere, vi skal øke antallet ubåt-besetninger og motta ett nytt logistikkfartøy. Dette er ikke ubetydelige oppgaver, men vi er i god rute.

Mottak av nytt materiell betyr at vi skal kunne strekke oss lenger og skape nye dilemma for en motstander. KNM Maud gir oss muligheten til å operere med en annen utholdenhet. Maud vil betydelig øke tilgjengeligheten av kampenhetene våre i operasjonsområdet. Innfasing av NH-90, nye maritime patruljefly og nye ubåter vil påvirke hvordan vi utfører antiubåtoperasjoner. Nytt konsept for minemottiltak og videreutvikling av taktikker med NSM og JSM skal prioriteres. Videreutvikling av vår operative ledelse fra FSJ, gjennom FOH og taktisk ledelses element blir et viktig fokusområde. Her må grenene bidra mer. Vi må ikke sitte passive å vente på at FOH skal tenke fellesoperativt, vi må selv ta initiativ til å få maksimalt ut av våre felles ressurser.

Det blir ikke bare innfasing av materiell, men også noe skal ut. Det er besluttet at våre korvetter skal utfases nå nye jagerfly med JSM er operative. Dette har en betydning for hvordan vi kan løse våre oppdrag. Her må vi finne nye løsninger sammen med de andre grenene og FOH.

I kommende periode skal vi fortsette vårt fokus på å bygge grunnmuren ved å ta inn vedlikeholdsetterslep, styrke reservedelsbeholdningen og få det vi har til å virke. Jeg vil gjenta for forsamlingen at det må være en balanse mellom materiell og vedlikehold og personell og materiell. Med korte varslingstider er det ikke mulig å skaffe reservedeler, reparere eller trene opp en besetning fra grunnen av i tide. Det er det som seiler i dag vi skal sloss med i morgen.

Fremtiden på lang sikt

Til slutt vil jeg si noen ord om fremtiden på lengre sikt. På flere måter kan vi si at fremtiden allerede er her. Under Sjømaktseminaret høsten 2017 diskuterte vi sverm-taktikk med droner. For noen uker siden så vi nettopp dette i Syria. En ikke-statlig aktør som benyttet seg av 13 rimelige droner med eksplosiver for å angripe to Russisk/ Syriske baser. Et rimelig våpensystem som det er vanskelig å beskytte seg mot med dagens kapasiteter. Prisveksten på militært materiell og trange budsjetter tvinger oss til å tenke nytt. Som småstat med en stormakt som nabo – er vi avhengig av å bryte denne kostnadsspiralen. Vi må få til større effekt på en rimeligere måte, vi må bli mindre plattformorientert, mer sensor og våpen orientert. Som jeg nevnte, er fremtiden på mange måter her nå. Et oppdrag høsten 2017 var redningsoperasjonen etter helikopterhavariet ved Svalbard i oktober. Innen døgnet var Marinens Hugin i drift fra KV Barentshav. Kort tid senere fant Hugin helikopter vraket. 95% av søket ble gjort av Hugin, en liten ubemannet farkost dekket 95% mens flere fartøy klarte 5%. Dette gir oss et innblikk i fremtidens operasjoner med autonome, modulære våpen- og sensorsystemer.

Jeg nevnte at vi har noen strategiske konstanter. De peker mot at Sjøforsvaret vil sammen med resten av Forsvaret, totalforsvaret og våre allierte forsvare Norge inklusive våre store havområder, sikre forsyningslinjer og forvalte biomassen i havet. Med Marinen skal vi heve terskelen for å bruke makt og med Kystvakten skal vi forvalte ressursene våre på en forsvarlig måte innenfor havretten og folkeretten.

Til sammen betyr det at vi skal videreutvikle et Sjøforsvar som er i operasjoner eller i forberedelse til operasjoner for å forsvare alt vi har og alt vi er.

Takk for oppmerksomheten.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge.

her

På vår hjemmeside finner du oversikt over arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte .

kommende

historie

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss .

her