Foredrag: Sjef PST: Dagens trusselbilde

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 23. mars 2015

Marie Benedicte Bjørnland, Sjef Politiets Sikkerhetstjeneste

NB: NRK sendte foredraget live og kan ses i .

opptak her

INNLEDNING

Takk for invitasjonen! Det er en stor glede for meg å få anledning til å komme hit til Oslo Militære Samfund og gi dere mine betraktninger om sikkerhetssituasjonen i Norge, og om hva vi bør gjøre for å trygge samfunnet vårt mest mulig.

Det ligger i sakens natur at jeg kommer til å snakke om utfordringer, om trusler, om de farer vi som samfunn står overfor, og som PST jobber med å forebygge og etterforske. Derfor vil jeg at dere skal ha i mente at det norske samfunnet i hovedsak er et trygt samfunn. Ser vi på det store bildet, viser statistikken oss at den alvorlige voldskriminaliteten i Norge er relativt lav og at utviklingen de siste årene har gått i riktig retning. Dette gjelder ikke bare Norge, denne trenden går igjen i de fleste vestlige land.

Samfunnsforskning viser også at vi nordmenn har en stor tiltro til myndighetene, til politiet, til domstolene og til det demokratiske systemet vårt.

Kanskje enda viktigere er det at vi har tillit til hverandre, og flere undersøkelser viser at ja, det har vi. Noen vil si at dette er norsk naivitet. Jeg vil si at dette er verdifullt. At vi nordmenn i høy grad stoler på våre medmennesker, det er en kvalitet ved det norske samfunnet, noe vi må forsøke ta vare på!

Kanskje nettopp derfor blir trusler om politisk motivert vold enda mer dramatiske. De bryter med våre verdier, med vår tilvendte situasjon, med det vi anser som normalt. Som sjef for PST er det viktig for meg at befolkningen og våre politiske myndigheter har en best mulig forståelse av trusselbildet og de sikkerhetsmessige utfordringene vi står overfor. Dette bildet vil alltid være preget av usikkerhet. Oppgaven vår er likevel å beskrive det så realistisk og nøkternt som mulig.

Det er også en del av min oppgave å peke på hva jeg mener må til for at vi skal kunne løse vårt samfunnsoppdrag, samtidig som vi sikrer at dette ikke går ut over enkeltpersoners rettssikkerhet.

Dette er noe av det jeg vil snakke om her i dag.

Jeg vil starte med å gi dere min vurdering av trusselen fra ekstreme og voldelige grupper og enkeltpersoner.

Deretter vi jeg si noe om hvordan vi vurderer etterretning og spionasje fra andre land.

Avslutningsvis vil jeg komme litt inn på noen av lovforslagene vi har fremmet det siste året, og hvorfor dette etter mitt syn er viktige bidrag til en bedre samfunnssikkerhet.

I den sammenheng er også kontrollen av PST, både forutgående domstolskontroll og etterfølgende kontroll av Stortingets kontrollorgan, avgjørende. Dette vil jeg komme tilbake til.

VOLDELIG EKSTREMISME

Det går nesten ikke en dag uten at terror og politisk motivert vold fyller deler av mediebildet. Den offentlige oppmerksomheten rundt disse temaene har vært stor lenge, men den synes ikke på noen måte å avta. Mange vil nok mene at terroristene får langt mer oppmerksomhet enn de burde få, og at dette i seg selv er et problem. Det er nok likevel slik at oppmerksomhet rundt dette er uunngåelig.

Jeg vil starte med å beskrive den trusselen vi anser som den mest alvorlige, nemlig ekstrem islamisme.

Som dere alle er kjent med, har trusselbildet de siste årene utviklet seg i en negativ retning. Vi har sett fremveksten av et synlig, aktivt og aggressivt ekstremt islamistisk miljø, der Norge og norske symboler har fått en sentral plass i fiendebildet. Trusler og hatefulle ytringer er blitt ganske vanlig, og Norge og norske interesser har flere ganger blitt truet fra grupper i utlandet. Vi har også sett en utvikling med stadig flere nordmenn som reiser for å slutte seg til terrorgrupper i utlandet, da særlig til ISIL, den mest brutale og barbariske terrorgruppen som har eksistert i moderne tid. Per i dag har drøyt 70 personer reist fra Norge til Syria eller Irak, og svært mange av disse har hatt som mål å slutte seg til ISIL. Drøyt 70 er det antall personer vi er rimelig sikre på har reist. Vi antar at det reelle tallet er vesentlig høyere, og at tallet vil fortsette å stige. Tallet på drepte og returnerte stiger også, men i saktere tempo. Om lag 15 personer er blitt drept, og ca. 25 har så langt returnert til Norge. Igjen er det rimelig å anta at det her er mørketall som skjuler det reelle antallet.

Det at tusenvis av unge ekstremister har reist til Syria for å slutte seg til ISIL, har overrasket mange. De har reist fra vestlige land, fra Midt-Østen, Asia, Afrika, – det er nærmest blitt et globalt fenomen. Opprettelsen av det såkalte «Kalifatet» har hatt en sterk, symbolsk appell. Det samme har omfattende propaganda på Internett. ISIL er svært profesjonell i sin bruk av symboler og bilder, og de forsøker å skape forestillinger om at de er de fryktløse og modige heltene. De spiller på religiøse sitater og historiske myter for å overbevise særlig ungdom om at de har en plikt til å forsvare «Kalifatet».

Den er ingen automatikk i at alle som reiser til Syria blir terrorister. Dette må vurderes individuelt. Vår generelle bekymring er likevel at deltakelse i terrorgrupper senker terskelen for senere voldsbruk. Deltakelse i kamper, overgrep og kanskje tortur vil påvirke den enkelte. Massiv ideologisk indoktrinering og lojalitet til ledere vil kunne motivere senere handlinger. Vår store bekymring er knyttet til militante og farlige personer som returnerer, men også deres likesinnede som ikke reiser fra Norge, men som likevel kan ha vilje til og ønske om å gjennomføre voldsaksjoner.

Hvordan ideologi og propaganda påvirker enkeltpersoner er vanskelig å vite på forhånd. Bare de aller færreste som blir eksponert for denne propagandaen blir terrorister. Norsk ungdom er generelt fornuftige, reflekterte og kritiske. De lar seg ikke påvirke av uhemmet voldspropaganda og misbruk av religion. Men det vil alltid være enkeltpersoner som er sårbare, søkende og som lar seg lede inn i disse miljøene. Det er derfor bekymringsfullt at ISIL, al-Qaida og andre terrorgrupper produserer og målretter sin voldsforherligende propaganda mot ungdom, og oppfordrer disse til å begå drap i sine hjemland.

Hvilken direkte effekt slike oppfordringer har, vet vi ikke sikkert. Men statistikken viser en betydelig økning i terrorangrep i vestlige land etter at ISIL oppfordret sine tilhengere til å gjennomføre angrep. I perioden 2008-2012 var det i gjennomsnitt kun to terrorangrep i vestlige land per år. I perioden september i fjor til februar i år er det blitt gjennomført 12 terrorangrep eller forsøk på angrep i den samme gruppen av land. Økningen er påfallende og bekymringsfull.

Det er kanskje unødvendig å si at de terrorangrepene vi har sett i andre land bekymrer oss. Hvor og når nye angrep vil komme, vet vi ikke. Men alle sikkerhetstjenester i Europa forventer at nye aksjoner vil komme. Terrorangrep med enkle midler, uten nevneverdige forberedelser eller planlegging, er svært vanskelig å avdekke og dermed forhindre. Vi må med andre ord være forberedt på at nye terroraksjoner vil bli forsøkt gjennomført, kanskje også i Norge.

Jeg sier ikke dette for å skremme eller for å være på «den sikre siden». Jeg sier det fordi en rekke indikatorer over lang tid har pekt i en negativ retning. Jeg mener også at vi bør være mentalt forberedt på slike hendelser og ikke overreagere hvis det skulle skje. Jeg håper det norske demokratiet er robust nok til å tåle også denne formen for voldskriminalitet. For selv om vi gjør svært mye for å forebygge og forhindre politisk motivert vold, er ikke det norske samfunnet immunt mot dette. Dette er dessverre den nye normalsituasjonen, og vi må erkjenne det for å kunne håndtere det.

Jeg vil også si at jeg er glad for at stadig flere offentlig tar til motmæle mot ekstremistene. At modige og engasjerte norske muslimske kvinner og menn sender et tydelig budskap til ekstremistene om at de ikke er noe annet enn kriminelle voldsforbrytere! Ekstremistene representerer ingen, bortsett fra sin egen lille forbryterklan.

HØYREEKSTREMISME

Det finnes også andre ekstreme miljøer i Norge. Siden 1970-tallet har det fra tid til annen dukket opp små lokale grupper av høyreekstremister i ulike deler av landet. De organiserte gruppene har så langt vært preget av få aktive medlemmer, begrensede ressurser, liten rekruttering, svake ledere og har totalt sett utgjort et lavt trusselpotensial. Denne vurderingen er i liten grad endret, selv om vi vet at enkelte personer i miljøene aksepterer og støtter bruk av trusler og voldelige handlinger. Gjennomføring av større voldsaksjoner for å skape frykt i befolkningen synes å ha mindre støtte.

Det de høyreekstreme har manglet i forhold til de ekstreme islamistene, er en krigsscene: et konfliktområde, en mulighet for å slutte seg til grupper som begår voldelige handlinger, drap og overgrep. Konflikten i Ukraina har allerede tiltrukket seg flere høyreekstremister fra europeiske land, også enkelte individer fra Norge. Hvilken side de velger kan synes litt tilfeldig og er mest basert på etnisk tilhørighet. Resultatet vil uansett kunne bli det samme; personer får krigserfaring og terskelen for å begå vold og grusomheter blir senket. Skulle utviklingen føre til en økt tilstrømming av personer til Ukraina-konflikten, vil den negative utviklingen forsterkes ytterligere.

Utfordringer knyttet til innvandring, fremmedfrykt og ekstrem islamistisk terror har flere steder i Europa ført til høylytte og delvis også voldelige protestaksjoner mot innvandring. Forklaringen blir ofte knyttet til den økonomiske krisen som flere land opplever, og de omfattende sosiale problemene som rammer deler av befolkningen. Norges økonomiske situasjon er til sammenlikning solid, og grobunnen for oppblomstring av høyreekstremisme er derfor mye svakere. Likevel er det også i Norge visse faresignaler om en potensielt voksende trussel fra anti-islamske personer eller små grupper. Selv om det er få i gatene når de høyreekstreme eller anti-islamske miljøene oppfordrer til demonstrasjoner, er det mange på nettet.

Omfanget av hatefulle og truende ytringer er stort. Det gjelder ikke bare høyreekstreme eller anti-islamske miljøer, det gjelder generelt. Mye av dette vil være i ytringsfrihetens grenseland. Sjokkerende nok til å vekke oppsikt, generelt nok til å ikke utgjøre direkte trusler. Vi har i dag ingen muligheter til å fange opp eller registrere slike ytringer på en systematisk måte, heller ikke de som vil kunne være straffbare. Vi får svært mange tips fra publikum, og vi kan reagere i enkelttilfeller. Men noen oversikt over hvordan hat og truende ytringer er eller vil utvikle seg på nettet, det har vi ikke.

Det vi kan slå fast er at de ulike ekstreme miljøene, det vil si de ekstreme islamistene, høyreekstremistene og venstreekstremistene representerer polariserte ytterpunkter i dagens norske samfunn. Spenningene dette medfører er en viktig drivkraft bak oppfordringer til og utøvelse av vold. Samtidig er også myndighetene en del av fiendebildet, tilpasset de ulike miljøenes ideologi. En fellesnevner er at norske myndigheter og det norske demokratiske samfunnet enten har forrådt sine borgere eller fullstendig mangler legitimitet og derfor må bekjempes.

Oppslutningen om venstreekstreme miljøer har nær sammenheng med oppslutning og aktivitet på den høyreekstreme siden. I tillegg er det en mulighet for konfrontasjon mellom høyreekstreme og ekstreme islamister. En voldsaksjon eller provoserende handling fra ett av disse miljøene kan føre til hevnaksjoner. Dermed kan vi få en eskalering av voldshandlinger, med påfølgende mobilisering fra sympatisører av de ulike miljøene.

ETTERRETNING FRA STATLIGE AKTØRER

Jeg vil nå gå over til et meget aktuelt tema, nemlig etterretning, eller spionasje om man vil, fra andre stater.

”De to statene som Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, og som samtidig har de desidert største etterretningskapasitetene, er Russland og Kina. Av disse vurderer vi russisk etterretning til å ha det største skadepotensialet for norske interesser.”

Dette sitatet er hentet fra den årlige trusselvurderingen som vi utgav i februar i år. Det at vi for første gang nevnte Russland og Kina som statlige aktører med store etterretningskapasiteter, skapte en viss oppmerksomhet.

For de som kjenner litt til ulike lands etterretningstjenester, var selvsagt ikke PSTs trusselvurdering overraskende. At store stater bruker enorme ressurser på etterretning, er noe vi har sett i mange tiår. At russisk etterretning utgjør det største skadepotensialet for norske interesser er heller ikke nytt, men det har i løpet av det siste året blitt aktualisert på en bekymringsfull måte. Den russiske okkupasjonen av Krim-halvøya og destabiliseringen av Øst-Ukraina har vist at russiske myndigheter har vilje til å bruke militær makt for å nå sine mål. Samtidig har Putins regime demonstrert at internasjonale rettsregler ikke nødvendigvis blir respektert.

Jeg vil understreke det faktum at alle land utfører etterretning, i større eller mindre grad og med bruk av ulike metoder. Etterretning er målrettet innhenting og bearbeiding av informasjon i en kompleks, uoversiktlig og usikker verden, og skal blant annet tjene som beslutningsstøtte for politiske myndigheter. Etterretning kan derfor være et viktig verktøy for risikohåndtering, og er i seg selv verken et ”gode” eller et ”onde”.

Forskjellen mellom ulike land går imidlertid ikke bare på størrelsen på etterretningstjenestene. Også formålet med informasjonsinnhentingen og metodene som brukes, varierer. For mange land er etterretningen defensiv. Det er en del av den totale samfunnssikkerheten, den skal kunne gi et forvarsel hvis og når en trussel fra en annen aktør oppstår. Da skal man kunne reagere i tide, og dermed også kunne avskrekke en potensiell trusselaktør. Slik sett fungerer etterretning forebyggende mot potensielle trusler.

Den offensive og ofte svært aggressive etterretningen har et annet formål. Den skal ikke beskytte egne interesser mot en trusselaktør, men skal styrke eget lands interesser, ofte på bekostning av andre stater og i strid med lover og internasjonale normer. Den kan rette seg mot andre staters grunnleggende interesser, som forsvar og sikkerhet. Men den vil ofte også rette seg mot næringslivet, samt forskning og utvikling. For vestlige land er forutsetningen for å opprettholde en velferdsstat at man har et velfungerende og konkurransedyktig næringsliv. Vi kan ikke konkurrere på pris, vi må konkurrere på utvikling, oppfinnsomhet, tilpassing, dyktighet. Andre lands etterretningstjenester vil derfor forsøke å få tilgang til den informasjonen som skaper norske konkurransefortrinn. Hvor grensen går mellom statlig etterretning og tradisjonell industrispionasje er vanskelig å si. Det som er sikkert er at begge deler skjer, og at vi i det forebyggende arbeidet har få vi kan samarbeide med.

Vi ser også at enkelte stater bruker svært aggressive metoder mot enkeltpersoner. Alle metoder som fungerer blir brukt. Ved hjelp av tyveri, bestikkelser, tvang, press, avlytting eller andre metoder skal informasjon og vurderinger skaffes og prosesser påvirkes. Motiv som hevn, penger, prestisje, oppmerksomhet, eller for den saks skyld nasjonalisme, blir forsøkt utnyttet. De som har kommet i kompromitterende situasjoner, vil ha vanskeligheter med å nekte å samarbeide. Andre vil kunne gi sensitive opplysninger og viktig informasjon uten engang å vite at de har vært i kontakt med en etterretningsoffiser.

I vår årlige vurdering tar vi utgangspunkt i observasjoner og informasjon fra en rekke ulike kilder, både norske og utenlandske. Mye av det som omhandler etterretning vil i sin natur være sensitiv og gradert informasjon, og således ikke noe vi kan gå ut med. De er likevel noen overordnede vurderinger vi mener samfunnet bør være klar over, og som jeg nå skal gi en nærmere beskrivelse av.

Vi registrerer at russiske etterretningstjenester søker etter informasjon om norsk forsvar, sikkerhet og beredskap. Russisk etterretning søker også informasjon om Norges og NATOs militære kapasiteter, aktiviteter, planer og strategier. En slik innsikt kan styrke Russland både militært og politisk. Samtidig kan den svekke både Norges og alliertes sikkerhetspolitiske interesser. Potensielt kan slik informasjon også anvendes i sabotasje mot norsk sivil og militær infrastruktur, hvis det skulle bli aktuelt.

Hvordan situasjonen i Ukraina vil utvikle seg, er det ingen som vet med sikkerhet. Hvilke konsekvenser den kan få for europeisk sikkerhetspolitikk er også uklart, både på kort og på lengre sikt. Uansett er det en påminnelse om at sikkerhetspolitisk stabilitet heller ikke i våre dager kan tas for gitt, og at vi må innrette oss deretter.

Med utgangspunkt i omfattende forsvarsreformer vil flere stater bruke sine etterretningstjenester til å søke etter høyteknologi og naturvitenskaplig kunnskap i Norge. Slik avansert kunnskap og teknologi er viktig for disse statenes omfattende militære utviklingsprogrammer. En viktig målsetting er å modernisere egne militære styrker og å ta igjen Vestens teknologiske forsprang.

Fordi fremmede etterretningstjenester utøver etterretningsvirksomhet mot norske interesser, forventes flere å fortsette kartleggingen også av norsk kontra-etterretning. De forsøker både å rekruttere våre ansatte og få egnede personer til å søke stillinger. Fremmede etterretningstjenester vil forsøke å avdekke våre metoder, hvilket personell og teknologiske muligheter vi har. Hensikten er å unngå at vi fanger opp deres virksomhet og at de kan videreutvikle sine etterretningsmetoder.

Fremmede staters etterretningstjenester forsøker også å påvirke og undergrave norske politiske prosesser. Vi ser at de viser oppmerksomhet mot ansatte i utvalgte departementer, ansatte ved norske utenriksstasjoner, norske delegasjoner til utlandet, politikere og ansatte på Stortinget. Også viktige premissleverandører til norsk politikkutforming kan bli forsøkt utnyttet av etterretningstjenester. I tillegg til forsøk på direkte eller indirekte påvirkning, kan de også utsettes for vervingsforsøk, informasjonstyveri og avlytting.

Det at Norge støtter og følger opp internasjonale sanksjoner mot Russland og Iran, forventer vi fortsatt vil føre til russisk og iransk etterretningsvirksomhet. Formålet vil både være å påvirke våre myndigheters støtte til disse sanksjonene, samt forsøk på å undergrave og omgå sanksjonene i Norge.

Andre staters etterretningstjenester har i mange år vært interessert i Norge som leverandør til det europeiske energimarkedet. I løpet av det siste året har norske gassleveranser til Europa fått en tydeligere sikkerhetspolitisk dimensjon. Selv når beslutningen om leveranser er tatt av private leverandører, har det potensielle politiske implikasjoner. Andre staters etterretningstjenester vil kunne søke viktig og sensitiv informasjon knyttet til norske energileveranser og forsøke å påvirke disse. Det må også tas høyde for at andre stater i tilspissede politiske situasjoner kan ønske å forstyrre eller skape usikkerhet rundt norsk leveransesikkerhet og leveranseevne.

Flere stater viser interesse for blant annet næringsutvikling, naturressurser og romforskning nord for polarsirkelen og på Svalbard. Noen stater har målsettinger og planer for aktivitet i disse områdene som er uforenlig med norske bestemmelser og norske sikkerhetspolitiske interesser. Derfor er det grunn til å forvente at disse statene vil bruke etterretning for å prøve å oppnå sine mål.

Flere stater bruker dessuten etterretningsvirksomhet til å kartlegge egne dissidenter når de har bosatt seg Norge og utøver politisk aktivitet her. Vi forventer at denne aktiviteten vil fortsette, og at politiske flyktninger kan bli utsatt for kartlegging, press og i enkelte tilfeller også trusler. Disse etterretningstjenestene forsøker tidvis også å påvirke norske myndigheter til å begrense dissidentenes ytringsfrihet i Norge.

ETTERRETNINGSMETODENE TILPASSES SAMFUNNSUTVIKLINGEN

Også i våre dager arbeider etterretningsoffiserer under dekke av å være diplomater, forskere, journalister og næringslivsrepresentanter, eller de opptrer som turister. Etterretningstjenester tilpasser imidlertid også sine metoder til samfunnsutviklingen. Digitaliseringen av det norske samfunnet og internasjonaliseringen av forskning og næringsliv har gitt etterretningstjenestene enklere arbeidsvilkår. Fremveksten av stadig mer internasjonale konsulentselskaper gir fremmede etterretningstjenester potensielle muligheter til å innhente informasjon og til å påvirke politiske prosesser.

Datanettverksoperasjoner kan ramme svært mange mål på en gang og dermed stjele enorme mengder gradert og sensitiv informasjon. Det er dessverre slik at norske datasystemer er generelt dårlig sikret. Datanettverksoperasjoner kan i tillegg brukes til å skade eller lamme norsk kritisk infrastruktur. Slike operasjoner kan også forberede for annen alvorlig sabotasje eller krigshandlinger, hvis det noensinne skulle bli aktuelt. Datanettverksoperasjoner er derfor den etterretningsmetoden som kan ha de mest alvorlige og omfattende skadevirkningene for hele spekteret av norske interesser.

Jeg vil understreke at dette er ikke noe som kan skje, dette er en realitet. Omfattende og potensielt svært skadelige datanettverksoperasjoner er avdekket mot norsk forsvars-, sikkerhets- og beredskapssektor, mot politiske prosesser, norsk kritisk infrastruktur, virksomheter i petroleumssektoren, og vi har også sett det brukt til flyktningespionasje. Dersom nettverksbaserte operasjoner skal kunne forebygges bedre, fordrer dette en vesentlig styrking av sikkerhetskultur og årvåkenhet i mange norske virksomheter.

Norsk næringsliv, forskning og offentlig virksomhet internasjonaliseres i stadig større grad. Som følge av dette ansettes det også personer med tilknytning til og bakgrunn fra stater som i dag utøver etterretningsvirksomhet i Norge. Dette omfatter også stillinger som forvalter sensitiv eller gradert informasjon i offentlige og private virksomheter. Fremmede etterretningstjenester har utnyttet muligheten dette gir til å true slike personer til samarbeid som strider mot norske interesser. Slik etterretningsvirksomhet forventes også å fortsette.

De siste årene har fremmede etterretningstjenester også vist interesse for å utnytte konsulentselskaper. I dag kan norske konsulentselskaper holde sine kundelister hemmelige, og dermed potensielt skjule andre staters interesser. Slike selskapers vurderinger, ressurser og deres kontakter i politiske miljøer kan gi et godt grunnlag for innhenting av informasjon om norske politiske beslutningsprosesser, og om hvordan slike prosesser kan påvirkes. Det er ikke gitt at norske eller utenlandske konsulentselskaper vil ha kunnskap om hvem kunden egentlig er, eller hva som er formålet med et eventuelt oppdrag.

Vi må erkjenne at etterretningsvirksomhet fra andre stater i og mot Norge vil fortsette. Vi vil aldri kunne eliminere slik virksomhet, men vi kan gjøre arbeidet deres vanskeligere. Vi kan også gå ut med informasjon, slik at de som er mål for etterretningen kan redusere sin egen sårbarhet og dermed også de potensielle skadevirkningene.

NYE METODER/LOVFORSLAG FRA PST

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å knytte noen kommentarer til de lovforslag som vi har kommet med når det gjelder nye metoder. Dette er selvsagt av interesse for allmenheten, noe den offentlige debatten bærer tydelig bud om.

«Metoder» i denne sammenheng er muligheten for innsamling og bearbeiding av informasjon. La meg bare minne om at all vår informasjonsinnhenting om enkeltpersoner skal være relevant, nødvendig og forholdsmessig. Vi har også et eksplisitt forbud mot å registrere informasjon om enkeltpersoner kun basert på ideologisk, religiøst eller politisk grunnlag.

Noen vil kanskje si at PST har alle nødvendige lovhjemler for å bruke inngripende metoder, og at grensen for overvåking er nådd. Da vil jeg si at oppdatering og utvikling av metoder ikke er noe som kan avsluttes en gang for alle. Skal vi kunne forebygge og avverge kriminalitet, må vi kunne bruke de samme muligheter og metoder som blir brukt av de som utøver kriminaliteten. PST er, på lik linje med alle andre aktører, helt avhengig av å følge med på den teknologiske utviklingen. Hvis vi ikke gjør det, vil vi om noen tid være teknologisk akterutseilt og helt uten muligheter til å løse de oppgavene vi har. Når det gjelder utviklingen av IKT, står vi i dag overfor store utfordringer, både som nasjon og som sikkerhetstjeneste. Det er særdeles viktig at vi tar disse utfordringene på alvor, og at vi gjør nødvendige og løpende investeringer og ikke minst setter av årlige ressurser for tilstrekkelig drift. Vi må hele tiden henge med på den teknologiske utviklingen, vi kan ikke gjøre oss avhengige av store og kostbare skippertak hvert fjerde-femte år. Flere utredninger er på gang, både et utvalg som ser på IKT-kriminalitet og det såkalte Sårbarhetsutvalget. Jeg håper at anbefalingene som vil komme som et resultat av dette blir fulgt opp på en tilstrekkelig måte.

Vi har som kjent allerede foreslått at vi må få tilgang til såkalt dataavlesing. Kort fortalt betyr dette at vi får mulighet til å lytte til og lese også det som blir kryptert. Uten en slik mulighet vil tradisjonell kommunikasjonskontroll være verdiløs. Dataavlesing er dermed ikke en utvidet fullmakt eller en ny metode, det er et forsøk på å faktisk kunne bruke en metode vi har hatt i mange år, men som de kriminelle i dag er flinke til å beskytte seg mot. En slik mulighet vil selvsagt være regulert på samme måte som dagens metode, det vil si med en rettslig kjennelse før bruk og en etterfølgende kontroll av EOS-utvalget.

Et annet forslag vi har kommet med er bruken av såkalt «stordata» for å utarbeide analyser av trusselbildet og hvordan dette vil kunne endre seg. Et tenkt tilfelle vil være i hvilket omfang høyreekstrem eller ekstrem islamistisk propaganda blir lastet ned fra nettet. Hvordan blir det spredt? Hvilke korrelasjoner er det mellom propaganda og hatytringer? Ved hjelp av stordata og avanserte programmer, såkalte algoritmer, kan vi bli bedre i stand til å forstå utviklingen av et uoversiktlig og komplekst trusselbilde.

Dette er også noe vi har blitt utfordret på av våre myndigheter. I 22. juli-kommisjonens rapport er PSTs bruk av IKT kritisert. Blant annet står det at «systemer og arbeidsprosesser for kunnskapsforvaltning og avansert etterretning mot åpne kilder og offentlige register fremstår som umodne», (s. 455). Flere politikere uttalte i ettertid at de forventet «at PST fulgte med på nettet». I den påfølgende Stortingsmeldingen etter 22. juli-kommisjonen (nr. 21), skrev Justisdepartementet at PST skal ha optimal bruk av åpne kilder.

Forslaget om bruk av stordata er derfor også en måte å svare på disse forventningene. Jeg presiserer at bruk av stordata ikke skal være et redskap for å identifisere enkeltpersoner. Derfor har vi i vårt forslag til Justisdepartementet understreket behovet for en lovfesting av rettssikkerhetsgarantier, slik at nødvendige personvernhensyn blir ivaretatt.

Det er ikke bare teknologien og metodene som endrer seg, også samfunnets lover er gjenstand for endring over tid.

Som dere vet, pågår det nå en rettssak om fremmedkriger-virksomhet. Dette er første gang den nye paragrafen 147 d blir prøvd for retten. Jeg skal ikke mene noe om selve saken nå før dom har falt, men det er nok en viss sjanse for at dommen blir anket, uansett resultat, all den tid det er første gang bestemmelsen prøves for en domstol.

Det er etter mitt syn helt nødvendig at vi som samfunn utvikler lovene våre i takt med de utfordringene vi står overfor, og at vi er i stand til å følge opp med håndhevelse av disse lovene når de brytes.

FOREBYGGING – HINDRE RADIKALISERING

Samtidig skal vi ikke tro at alle nye utfordringer kan løses ved å kriminalisere alt vi ikke liker. Det gjelder både ytringer og det gjelder handlinger. Det er mange forhold knyttet til radikalisering og voldsutøvelse som vi trenger mer kunnskap om, og der vi må prøve å hindre utviklingen gjennom forebyggende tiltak heller enn å lene oss på at straffeforfølgelse er eneste fornuftige verktøy.

Tidlig forebygging er en sak som jeg føler sterkt for, og der jeg mener vi fortsatt har mye ugjort. Regjeringens handlingsplan er et godt, helhetlig utgangspunkt som gir retningen. Alle vi som har ansvar for implementeringen, må fortsette å videreutvikle roller og aktiviteter og sørge for at handlingsplanen blir fulgt opp.

AVSLUTNING

Avslutningsvis vil jeg si noen få ord om omdømme og tillit.

For en nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste er det viktig å ha tillit. Ikke bare hos politiske myndigheter, men også i befolkningen. Årsaken er ganske enkel; vi har de mest utvidede fullmaktene og det bredeste mandatet til å drive etterretning og avverge trusler mot det norske samfunnet. Dette fordrer en tillit til at vi ikke misbruker fullmaktene våre.

Vi skal ikke forveksle tillit med popularitet eller det å bli «godt likt». Vi skal heller ikke forveksle tillit med å være politisk korrekt. Vi har vårt mandat og våre oppgaver, og de skal vi forsøke å løse. Så respekterer vi at andre har sine mandater, som også kan inkludere det å ha et kritisk blikk på landets sikkerhetstjeneste.

En helt grunnleggende forutsetning for tillit er kontroll. Jeg har allerede nevnt at vi må ha domstolens tillatelse på forhånd for å kunne bruke de mest inngripende metodene. Vi blir også kontrollert fortløpende av Stortingets kontrollutvalg, det såkalte EOS-utvalget. De kommer på inspeksjoner til oss 10 ganger i året. Seks inspeksjoner i Nydalen, fire hos lokale enheter. De har tilgang til alle saker, alle databaser, alle registreringer. De rapporterer direkte til Stortinget, og har vi gjort noe feil blir det tydelig kommunisert, også til offentligheten.

Jeg er glad for denne kontrollen, selv om det innebærer at vi kan få kritikk fra tid til annen. Vi lærer av kritikken, vi blir en bedre tjeneste, og jeg håper at det også bidrar til den tilliten som vi er avhengige av. Skulle det være slik at PST aldri gjorde noe feil, ville jeg blitt mer bekymret.

Men det er også verdt å merke seg at all kontroll går på om vi har gjort for mye. Det er ingen kontrollinstans som prøver oss på om vi gjør for lite! Det spørsmålet vil imidlertid fort komme skulle samfunnets sikkerhet på ny bli satt på prøve.

Takk for oppmerksomheten!