Til forsiden

Nyhet

Foredrag: Sjef Luftforsvaret Tonje Skinnarland: Status og utfordringer i Luftforsvaret

Mandag 20. november 2017 hadde vi gleden av å overvære Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, sitt foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret. Foto: OMS Ikke overraskende var generalen, og det med rette, tydelig stolt over våre nye kampfly, men hun delte også noen vel begrunnede bekymringer med oss, som du kan høre om i podcasten. […]

Mandag 20. november 2017 hadde vi gleden av å overvære Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, sitt foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret.

Foto: OMS

Ikke overraskende var generalen, og det med rette, tydelig stolt over våre nye kampfly, men hun delte også noen vel begrunnede bekymringer med oss, som du kan høre om i podcasten.

Og ikke nok med det – denne mandagen var det også den tradisjonsrike Kalkunaftenen i Oslo Militære Samfund, til stor glede for våre fremmøtte medlemmer.

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Luftforsvaret – Status og utfordringer 2017

Generalmajor og Sjef for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, i OMS. Foto: OMS

Åpning

Formann, ærede forsamling,

Takk for anledningen til å dele mine betraktninger, og noen bekymringer, om status og utfordringer i Luftforsvaret fra denne viktige talestolen.

Aller først vil jeg understreke at vi holder stø kurs. Mye i Luftforsvaret er bra, og det meste går i den strategiske retningen som ble pekt ut i FMR og som min forgjenger redegjorde for da han var på talerstolen her i OMS for to år siden.

Som styrkesjef er mitt hovedfokus alltid å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner. Beredskapen og operasjonene må likevel balanseres med en helt nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Innledning

La meg begynne med det som virkelig fungerer godt i Luftforsvaret. Jeg er svært fornøyd med det vi leverer operativt hver dag. Luftforsvaret leverer hvert minutt, hver time, hver dag, hele året – som vi alltid har gjort, gjennom våre 73 år som selvstendig forsvarsgren.

Årsdagen vår ble markert den 10. november på best mulige måte.

Den offisielle markeringen av F-35 til Norge var en historisk begivenhet og en viktig milepæl som angår hele Forsvaret. Moderne kampfly vil være en helt sentral del av norsk forsvarsevne i overskuelig fremtid.

F-35 vil styrke vår nasjonale operative evne og gi et betydelig bidrag til NATOs kollektive forsvar – og gi helt nye fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet av F-35 og andre framtidige kapasiteter. Det kommer jeg tilbake til.

Først vil jeg fokusere på de systemene som leverer beredskap og luftoperasjoner – i dag – og de nærmeste årene!

Vi leverer stående beredskap og daglige luftoperasjoner på et høyt nivå hele tiden gjennom;

  • kontinuerlig luftovervåking av norsk og tilstøtende luftrom for NATO og nasjonalt som utføres gjennom Kontroll & Varslings-kjeden
  • stående jagerflyberedskapen som ivaretar suverenitetshevdelse for NATO og nasjonalt med F-16 kampfly
  • stående beredskap for politiet og egne styrker i nord og sør med Bell 412 helikopter
  • stående landsdekkende redningshelikopterberedskap med Sea King
  • periodevis nasjonal eksplosivryddeberedskap på rotasjon med andre forsvarsgrener med spesialister fra vårt baseforsvarsmiljø
  • løpende understøttelse av operasjoner i utlandet med C-130 transportfly
  • maritim overvåking og informasjonsinnsamling som bidrar betydelig til vår strategiske situasjonsforståelse i nord med P-3 maritimt patruljefly og DA-20 EK-fly

Vi skal heller ikke glemme den viktige oppgaven som hovedtyngden av våre vernepliktige utfører døgnkontinuerlig hele året med vakt & sikring av våre baser.

I tillegg driver alle Luftforsvarets avdelinger styrkeproduksjon for å være klare til forsterket innsats hjemme eller ute på korte klartider. Sånn er luftmaktens natur:

Vi må reagere raskt og være først fremme når det kreves.

I løpet av et typisk gjennomsnittsdøgn i Luftforsvaret har vi nærmere 100 personer på beredskapsvakt i tillegg til soldater og befal for fredstidsvakthold av basene. Vi flyr ca 45 tokt i døgnet og hovedtyngden av personellet ute ved avdeling er daglig involvert i å klargjøre, trene og vedlikeholde våre luft- og bakkesystemer. Dette er kompetente mennesker, klare til innsats, som gjør en viktig jobb for Norge.

Jeg er stolt av den tjenesten som legges ned av Luftforsvarets personell til daglig. Det er høy etterspørsel etter alt vi leverer operativt.

Dette er tydelig forstått av våre beslutningstakere. Derfor satses det på betydelig modernisering som skal sikre at norsk luftmakt forblir relevant i framtiden. Samtidig står Luftforsvaret overfor store utfordringer i dag.

Før jeg går nærmere inn på disse utfordringene vil jeg zoome litt ut og reflektere over det strategiske utfordringsbildet og luftmaktens rolle og betydning i dette.

Strategisk bakteppe

Norge er i global sammenheng et lite land med en liten befolkning. Vi er en arktisk kystnasjon, med et enormt maritimt interesseområde som er rikt på naturressurser

– i en stabil og fredelig utkant av verden.

Vi påvirkes likevel indirekte og direkte av et vidt spekter av sikkerhetsutfordringer som spenner fra internasjonal terrorisme, cybertrusler, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den militære maktbalansen. Vi må ha et 360 graders utsyn for kunne håndtere dette. Jeg vil imidlertid fokusere på den militære dimensjonen her i dag.

Vår geostrategiske plassering med nærhet til verdens største konsentrasjon av ikke-vestlig militær slagkraft, gjør oss strategisk viktige i storpolitikken.

Russlands triade av kjernevåpen har baser på Kola. Deres behov for å beskytte denne strategiske kapasiteten, gjør at norske nærområder vil påvirkes dersom Russland opplever økt spenning andre steder i verden. Dette gjorde ekspertutvalget rede for i sin rapport i 2015 hvor blant annet det russiske bastionforsvaret ble beskrevet.

Vi har de senere årene vært vitne til stor russisk satsing på moderne luftvernsystemer, langtrekkende presisjonsvåpen, og stående styrker som kan settes inn på kort varsel over lange avstander. Dette innebærer at en aktivering av bastionsforsvaret effektivt kan påvirke vår kontroll med og tilgang i luften, over og under vann, – og kan dermed utfordre norsk og alliert operasjonsfrihet i Nord-Atlanteren og i våre egne nærområder. Egne bakkestyrker i området vil da også bli svært sårbare.

Selv om Russland ikke oppfattes som en militær trussel mot Norge, er dette en realitet vi må ta høyde for i vår forsvarsplanlegging og den har betydning for vårt operasjonsmønster.

Fra et luftmilitært ståsted er det flere utviklingstrekk som har stor betydning og som kan utfordre vår tilgang til luftrommet, vår evne til å beskytte oss, og vår reaksjonsevne.

Vesten har hatt en militær fordel i lang tid. Denne fordelen har vært mulig på grunn av teknologisk forsprang, overlegen evne til luftkontroll, luftmobilitet, informasjonsinnsamling, og et høyt operasjonstempo understøttet av luft- og rombaserte systemer når det gjelder rekkevidde, presisjon, overblikk og utholdenhet.

Ikke-vestlige land har gjennom utviklingen av sine våpenprogram lagt mye ressurser i å anskaffe tilsvarende kapasiteter og utligne de forsprangene som Vesten har oppnådd.

Nektelse til operasjonsområder gjennom Anti-Access and Area Denial (A2/AD) strategier er ikke noe nytt, men realiteten er at russisk A2/AD-kapasitet har blitt betydelig mer potent de senere årene. Det har blitt en strategisk utfordring som har stor betydning for NATOs evne til å utføre operasjoner i alle domener.

Realiteten er at russisk evne til nektelse er utplassert i våre nærområder i dag. Hvis systemene aktiveres og deployeres framover, kan de potensielt hindre oss i å operere over og på deler av vårt eget territorium umiddelbart. Det samme er tilfellet i Østersjøen, Svartehavet og det østlige Middelhavet.

Med dette som strategisk bakteppe – la meg gå over til snakke litt om norsk luftmakts rolle og betydning i dette.

Luftmaktens rolle og betydning

Forsvarets oppgaver må løses i alle domener; i luften, på land, til havs, i rommet, digitalt og i det elektromagnetiske spektrum. Vi må derfor ha en helhetlig og bred tilnærming for å håndtere sikkerhetsutfordringene Norge står overfor.

Fremtidens norske luftmakt som er besluttet av Stortinget gjennom inneværende landtidsplan, er drevet frem av strategiske beslutninger knyttet til fellesoperative ambisjoner for de mest krevende oppgavene (oppgave 1-3).

Luftstyrker har rekkevidde, hastighet og reaksjonsevne til å dekke enorme områder, både til lands, til vanns og i luften. Luftstyrker kan projisere den effekten som kreves på rett sted og til rett tid, enten det er luftkontroll, informasjonsinnsamling, presisjonsengasjement eller luftmobilitet som er behovet.

Luftmakt er derfor fleksibelt og relevant i de aller fleste scenarier som en fellesoperativ ressurs. Luftmakt har blitt en forutsetning for den vestlige måten å gjennomføre militære operasjoner på. Luftstyrker er gjerne først inn, – sist ut, – og en kritisk faktor for suksess i de fleste operasjoner.

Det viktigste luftmakten bringer til felleskapet er luftkontroll.

Luftkontroll vil være en betingelse for å sikre operasjonsfrihet for egne land- og sjøstyrker, samt for egne luftstyrkers mulighet til å mer direkte støtte disse i form av informasjonsinnsamling, luftmobilitet og presisjonsengasjement.

Dette er erkjent av Stortinget og inneværende langtidsplan representerer en helt avgjørende modernisering og satsning på særlig luftkontroll. Dette har også medført at svært tøffe og vanskelige prioriteringer har vært nødvendig innenfor for gjeldende ressursramme.

Omfanget av allerede pågående modernisering er en formidabel oppgave og på grensen til hva som er mulig å gjennomføre for et lite luftforsvar. Jeg er derfor tilfreds med at våre beslutningstakere erkjenner dette og at det i IVB LTP fastslås følgende (som vist på plansjen):

«Luftforsvaret vil i perioden gjennomgå nødvendige og omfattende endrings- og moderniseringsprosesser, herunder innfasing av nye materiellsystemer. Den videre omstillingen mot et kraftig styrket og mer slagkraftig luftforsvar vil være både kompleks og krevende, med betydelige behov for endringer. Luftforsvarets evne til å løse sine oppgaver vil i perioden påvirkes ved overgangen fra gamle til nye systemer.»

Luftforsvarets nå-tilstand (status og utfordringer)

Hva er så status og tilstand på tampen av det første året i ny LTP?

Luftmakt er kostbart og Luftforsvaret i ferd med å bli største forsvarsgren når det gjelder ressurstilgang. For nærmere seks milliarder kroner årlig, da inkludert redningshelikoptertjenesten, leverer vi nasjonale operasjoner, beredskap, og overvåking, hver time, hver dag, hele året.

Realiteten oppleves likevel å være; at vi i dag er for små, for gamle og for lite klare i forhold til gjeldende ambisjonsnivå og de fellesoperative behovene.

Luftforsvaret er svært godt fornøyd med satsningen på moderne luftmakt som er vedtatt av Stortinget. Samtidig er vi ydmyke for de store og komplekse oppgavene som skal løses for å omsette de vedtatte planene til reell operativ evne.

Samtidighetsutfordringene er formidable bare når det gjelder våpensystemer og støttesystemer som skal fases ut- og inn. I tillegg kommer helt nødvendige effektivisering som innebærer omfattende omstillingsoppdrag og endringer i basestrukturen. Dette krever mye stabskraft, og mye involvering av de operative avdelingene våre. Kompleksiteten og samtidigheten i alle oppgavene vi skal gjennomføre er derfor stor og krevende. Det er samme personell som må brukes til både operasjoner, beredskap, omstilling og modernisering, og vi er allerede marginalt bemannet for bare ivareta primæroppgavene våre.

For Luftforsvaret er likevel framtiden lys da hovedtyngden av systemer som vi skal operere i overskuelig fremtid, er blitt fastlagt og de nye kapasitetene F-35 kampfly, P-8 maritime overvåkingsfly, NH90 maritime helikoptre og AW101 redningshelikoptre allerede er på vei til å fases inn. Moderniseringen av luftovervåkingssensorene er imidlertid kritisk forsinket og satsningen på nytt moderne langtrekkende luftvern ligger en del år fram i tid.

La meg redegjøre litt for status og utfordringene med de systemene vi opererer i dag og som utgjør vår reelle operative evne nå;

(Kommando og kontroll)

Jeg er svært fornøyd med å ha fått rollen som taktisk styrkesjef. Det motiverer og fokuserer hele organisasjonen til at alt vi gjør skal rettes mot å produsere og levere beredskapsklar styrkestruktur og daglige luftoperasjoner.

Vårt nasjonale luftoperasjonssenter (NAOC) ble etablert i Luftforsvaret og samlokalisert med FOH på Reitan i 2014. Sjef NAOC har ansvaret for å planlegge, gjennomføre og lede alle luftoperasjoner, øving og trening på vegne av meg som taktisk luftstyrkesjef under operasjonell kommando av FOH.

NAOC skal styrkes og videreutvikles mot å bli fullt operativ (FOC), herunder økt kompetanse på etterretning (ISR) og targetting som blant annet er helt nødvendig for å få full effekt av våre nye kapasiteter F-35 og P8.

(Luftkontroll)

Kontroll- og varslingskjeden har produsert et gjenkjent luftbilde for oss selv og NATO siden 1956. Dette er svært viktig for varsling, situasjonsoversikt og kontroll med luftstridsmidler. K&V-kjeden har over mange år vært gjenstand for omfattende omstilling, effektivisering og automatisering. I dag utøves luftovervåking og kontroll med kampfly og luftvern fra kun en CRC på Sørreisa. I tillegg har vi et lite redundanselement i vår deployerbare Air Control Unit som nå er lokalisert på Ørland flystasjon. De gjør til sammen en svært god jobb for Norge og NATO 24/7/365.

Jeg er imidlertid dypt bekymret for at flere av sensorene for luftovervåking begynner å bli svært gamle og er overmoden for utskiftning. I tillegg er innføringen av nye kommando og kontrollsystemer kraftig forsinket.

F-16 har vært et svært godt kampfly som har tjent Norge lenge. Levetiden nærmer seg imidlertid slutten etter nesten 40 år i luften. Vår F-16 flåte har det høyeste flytimeuttaket i verden og F-16 blir stadig mer krevende vedlikeholdsmessig. Strukturelle utfordringer kan også dukke opp, slik vi har sett eksempler på med sprekkdannelser de siste årene.

Vårt svært dyktige operative og tekniske F-16 personell skal fortsatt ivareta vår operative kampflyevne de nærmeste årene, men noe redusert ambisjonsnivå er akseptert i overgangen til F-35. Denne overgangen er krevende, men det er lagt en grundig plan for å evne operative leveranser på F-16 samtidig som vi bygger opp en F-35 organisasjon og kapasitet. Fra 2019 skal de operative oppgavene deles mellom F-16 og F-35 fram til vi er i stand til å overta QRA-oppdraget med F-35 fra Evenes i 2022. Da fases F-16 ut etter hele 42 års aktiv tjeneste for Norge.

Vårt bakkebaserte luftvern, NASAMS, har blitt modernisert én gang etter innføringen på slutten 90-tallet. For tiden oppgraderes NASAMS våpensystemet videre og luftvernet bygges opp igjen etter å ha hatt en noe redusert styrkeproduksjon ifm materielloppgraderinger og samling av aktiviteten på Ørland. Vi samarbeider også godt med Hæren som skal få organisk luftvern. Det blir viktig fremover at luftvernets videre utvikling håndteres i ett felles luftvernmiljø.

(Informasjonsinnsamling)

Innen informasjonsinnsamling gir P-3 og DA-20 miljøene betydelige bidrag til nasjonens strategiske situasjonsforståelse. Nasjonalt har vi alltid fulgt med i nordområdene, men etter den kalde krigen ble behovet for tilstedeværelse gradvis redusert og ambisjonen redusert. Som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjon etter 2014 og stadig mer avanserte russiske kapasiteter, har imidlertid behovet for maritim overvåking og innsamling økt betydelig igjen.

Status for MPA kapasiteten er et godt eksempel for å tydeliggjøre at det tar tid å utdanne, bemanne og kvalifisere besetninger og operative avdelinger. Hvert MPA tokt krever crew med bredt sammensatt spesialistkompetanse som det tar flere år å utvikle. Jeg er tilfreds med at vi nå er på et jevnt nivå med de operative leveransene. Jeg vil spesielt berømme våre ansatte på Andøya som jobber knallhardt og leverer løpende operasjoner i nord på høyt nivå med aldrende materiell og marginale personellressurser, samtidig som hele Andøya-samfunnet er på vei inn i en svært krevende omstilling. DA-20 miljøet fra Gardermoen har også gjort en betydelig innsats for å komplettere innsamlingen i nordområdene.

Når P-8 Poseidon kommer i operativ drift, vi vil få en betydelig styrkning av evne til maritim overvåking og informasjonsinnsamling for strategisk situasjonsforståelse.

Først og fremst vil P-8 kompensere for gammel teknologi på dagens P-3 utrustning. Videre vil P-8 flåten kunne gi rom for bedre tilgjengelighet og mer operativ evne. Overgangen fra to systemer, P-3 fra Andøya og DA-20 fra Gardermoen, til ett system, P-8 på Evenes vil også bli krevende. Vi jobber nå med å legge en grundig plan for denne overgangen på tilsvarende måte som den vi allerede er inne i for overgangen mellom kampflyene.

Vi har dessverre betydelige utfordringer med NH90. Vi har fortsatt ikke fått levert til oss materiell i fullverdig konfigurasjon. Prosjektet er svært forsinket og det er utfordrende for Luftforsvaret å ta ut den ytelsen som systemet var tiltenkt ved beslutning om anskaffelse. Når de flyr, er de nye maritime helikoptrene en formidabel kapasitet. Men de har vært mye mer krevende å vedlikeholde enn forutsatt da kontrakten ble inngått.

Sjef Luftforsvarets oppgave med NH90 er å produsere flest mulig flytimer med de forutsetninger vi har, til støtte for Sjøforsvaret. Selv om vi har optimalisert egen drift og satt en del av det tyngre vedlikeholdet ut på kontrakt, så er det fortsatt begrenset hvor mange flytimer vi klarer å produsere med hver maskin. Alle andre land som bruker NH-90 har den samme erfaringen og utfordringen. Slik det ser ut nå, klarer vi ikke å produsere og levere den operative evnen som Sjøforsvaret har behov for på kystvakt og fregatt. Det bekymrer meg. Nå jobbes det med å avklare hvor stort gapet i leveransen vil bli, og alternativer for å tette dette.

(Luftmobilitet)

C-130 Hercules er vår mest moderne plattform i operativ drift i dag. Systemet er modent og leverer svært godt. Dette viste vi tydelig for FN i Mali i 2016. Et tilsvarende oppdrag kommer i første halvår 2019 og planarbeidet for dette er allerede i gang.

C-130 er en viktig ressurs til forflytning av personell og materiell i forbindelse med pågående operasjoner knyttet til Afghanistan, Irak og Syria og har i tillegg stor betydning som støtte til nasjonal beredskap og trening for andre forsvarsgrener – særlig spesialstyrkene.

Våre Bell 412 transporthelikoptre er også etterspurte. Helikoptrene er fleksible og fellesoperative av natur, og støtter i dag bl a Brigaden, Grensevakten, spesialstyrkene og sivilsamfunnet med mobilitet både i nord og i sør. Bell 412 er et aldrende system og for øyeblikket flyr ikke deler av flåten som følge av en materiellhendelse som undersøkes nærmere. Som alltid tar vi flysikkerheten på største alvor. Vi må være sikre på at vi identifiserer årsaken(e) til hendelsen, og at nødvendige tiltak iverksettes før vi kan fortsette å operere på en forsvarlig måte. Planen er at vi starter utskiftning av nødvendige deler denne uken.

Stortingets vedtak om å samle Bell 412 helikoptrene til Rygge for å etablere en dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene hviler etter mitt skjønn på to viktige forutsetninger – tilstrekkelig tilgang på skrog og tilstrekkelig tilgang på personell. For at vi skal kunne oppfylle Stortingets vedtatte ambisjon for spesialstyrkene, kreves etter min mening at Bell 412 fritas fra beredskap i nord og at helikoptrene og personellet samles og konsentreres mot denne ene oppgaven. Vi er klare for å iverksette gjeldende beslutninger, som er vel forankret i forsvarssjefens helikopterutredning og i arbeidet med FMR og LTP.

Jeg registrerer selvsagt den politiske og offentlige debatten om behovet for helikopterstøtte til Hæren som et ledd i den pågående behandlingen av landmaktsutredningen, og vi avventer selvsagt Stortingets endelige beslutninger. Fagmilitært vil jeg likevel påpeke at dagens kapasitet med Bell 412 ikke er tilstrekkelig til å kunne løse oppdrag både for Hæren og Spesialstyrkene på en fullverdig måte. Et utfall der Bell 412 helikoptre fortsatt bindes til annen oppdragsløsning i nord, vil medføre behov for å justere ambisjonsnivået for spesialstyrkene, og vil heller aldri kunne gi noen fullverdig støtte til Hæren.

330 skv som opererer Sea King for redningstjenesten er den avdelingen i Luftforsvaret som har den mest omfattende stående beredskap. De gjør en fantastisk innsats med aldrende materiell og under krevende forhold, for å berge liv. Erstatning av Sea King med AW101 er kjærkommen og ledes av Justisdepartementet. Vår oppgave er å gjøre oss klare til å operere den nye plattformen som vil bli et betydelig løft for redningstjenesten. Det første nye helikopteret ankom Norge på fredag og vi skal nå starte gjennomføring av Operativ Testing og Evaluering (OT&E). Planen videre er å konvertere fra Sea King til AW101 på de 6 lokasjonene vi opererer fra, men en base om gangen i perioden 2018-2020 – uten avbrekk i redningshelikopterberedskapen. Planen er at Sola blir første base som går operative med AW101 mot slutten av neste år.

(Operativ støtte)

Luftmakt starter og stopper på bakken. Våre flystasjoner og baser er en avgjørende forutsetning for understøttelse av luftoperasjoner. Store deler av vårt personell utfører operativ støtte i form av logistikk, vedlikehold, forsyning eller styrkebeskyttelse for å holde basene og systemene våre operative.

Luftforsvaret er i dag spredt på mange steder i landet. Å ivareta tilstrekkelig vakthold og sikring er krevende bare i fredstid hvor sikkerhetskravene skjerpes som følge av ny sikkerhetslovgivning og behov for skjerming av våre verdier. Ved et forhøyet trusselnivå blir styrkebeskyttelse enda mer krevende og komplekst. Våre flystasjoner og baser må kunne sikres, beskyttes og opereres i hele konfliktskalaen. Dette vil være svært ressurskrevende.

I dag har vi forbedringspotensial innen grunnsikring og når det gjelder kapasitet innen baseforsvarsfunksjoner som sanitet, passivt forsvar og skadereparasjon. Styrkebeskyttelse og spesielt vakthold og sikring er personellkrevende og vi vurderer for tiden løsninger sammen med FFI for hvordan vi kan utnytte teknologi i modernisering, effektivisering og styrking av baseforsvaret. Et fortsatt tett og godt samarbeid med Heimevernet for beskyttelse av våre baser er helt avgjørende.

Elektronisk krigføring inngår også innen operativ støtte. Dette er et område som må re-vitaliseres i hele Forsvaret. Anvendelsen av det elektromagnetiske spekter, forstyrrelse av motstanderens signaler og beskyttelse mot dette er høyaktuelt i moderne krigføring. Forsvarets EK støtte senter (FEKS) ligger i Luftforsvaret og gjør en solid jobb med programmering av egenbeskyttelses og jammeutrustning på flere systemer i Forsvaret. Den mer helhetlige tilnærmingen til EK har imidlertid vært litt forsømt etter den kalde krigen og hele Forsvaret har en jobb å gjøre sammen på dette feltet.

Det bringer meg naturlig over til litt om framtidens muligheter;

Fremtidens Luftforsvar

(F-35)

Første store bevis på det nye Luftforsvaret fikk vi bevitne på Luftforsvarets bursdag 10. november – en fantastisk og historisk dag da norske piloter fløy norske F-35 i norsk luftrom for første gang.

F-35 er verdens mest avanserte multirolle kampfly og innehar helt unike egenskaper. Som jeg innledet med innebærer dette et betydelig løft for norsk forsvarsevne og åpner helt nye fellesoperative muligheter.

I situasjoner med høyt trusselnivå, vil F-35 ha evne til å undertrykke og bekjempe moderne integrerte luftvernsystemer og bidra til å sikre luftkontroll på en helt annen måte enn F-16 kan i dag. Med sin evne til å operere skjult, evne til å samle inn og prosessere store informasjonsmengder og sammen med integrerte langtrekkende presisjonsstyrte våpen, vil F-35 ha evne til å slå ut en motstanders A2AD kapasiteter på land og på overflaten.

F-35 kampfly, utrustet med langtrekkende presisjonsvåpen, og P-8 utrustet med anti-ubåt våpen, i samvirke med fregatter og ubåter vil kunne ha innflytelse på situasjonen over og under vann i Nord-Atlanteren. Dette er operasjoner vi må utføre sammen med våre nærmeste allierte for å sikre alliert tilgang til disse viktige havområdene for framføring av forsterkninger og forsyninger til Europa.

Videre skal F-35 også bidra i direkte støtte til land- og sjømakten gjennom informasjonsdeling og presisjonsengasjement. Det betinger at vi videreutvikler evnen til å knytte alle relevante forvarskapasiteter sammen i nettverk som kan gi støtte til og få støtte fra hverandre.

F-35 har altså en offensiv kapasitet og kan true høyverdige mål både på land, på overflaten og i luften. Dette medfører høy militær risiko ved å utfordre Norges suverenitet og bidrar betydelig til økt terskel mhp avksrekking.

Det vil være påkrevd med et tilstrekkelig antall fly for å kunne utføre disse samtidige og mest krevende oppgavene i et høyintensivt trusselscenario. Det ligger flere grundige analyser til grunn for Stortingets ambisjonsnivå som sier at 52 F-35 er nødvendig for å kunne ivareta alle disse oppgaver i et høyintensitetsscenario for Norge.

For å realisere potensialet i det nye 5. generasjonskampflyet må vi utvikle vår fellesoperative forståelse om kapasiteten og endre våre operasjonskonsepter, planverk og beslutningsprosesser for å kunne ta ut det fulle potensialet. F-35 må bli en helt sentral katalysator i en slik dreining. Utviklingen kan imidlertid ikke isoleres til dette systemet eller Luftforsvaret alene. F-35 vil sammen med andre moderne systemer i alle forsvarsgrener gi betydelige fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet i framtidens militærmakt.

F-35 vil bli en strategisk viktig kapasitet som må beskyttes. Omfattende øvelser og tester har demonstrert at F-35 vil være svært kapabel til å beskytte seg selv i luften, men den er sårbar på bakken. Derfor må våre F-35 baser ha robust beskyttelse.

(Luftkontrollsystemet)

Stortingets beslutninger om å modernisering av de øvrige delene av Luftkontrollsystemet er derfor helt nødvendige og våre gjennomføringsplaner skal sikre at vi får på plass;

  • en relevant basestruktur som gir evne og mulighet til å kunne operere F-35 i aktuelle innsatsområder og som kan understøttes og beskyttes på alle konfliktnivå.
  • et baseforsvar som gir nødvendig beskyttelse mot bakkeangrep, som kan begrense skader, og som kan re-generere operativ evne etter skader
  • et luftvern med nødvendig sensordekning, integrasjon, nedskytningskapasitet og overlevelsesevne som gir tilstrekkelig beskyttelse mot luftangrep fra en variasjon av presisjonsstyrte våpen.
  • et luft kommando og kontroll system som overvåker luftrommet, produserer et beslutningsgrunnlag og som kan planlegge, lede og gjennomføre luftoperasjoner.

Ambisjonen vår er at F-35 sammen med resten av det moderniserte luftkontrollsystemet skal være fullt operativt i 2025.

La meg snakke litt mer om basestrukturen;

Basestruktur

Det offentlige ordskiftet rundt fremtidig innretning av Luftforsvaret tenderer ofte til å handle om de vedtatte endringene i basestrukturen. Dette er fullt forståelig ettersom mange lokalsamfunn berøres gjennomgripende av Luftforsvarets virksomhet. Andøya og Ørland er to eksempler på slike steder, men med helt forskjellig fortegn.

Diskusjonen kan imidlertid ikke avgrenses til basenes egnethet eller sammenligning mellom dem. Valgene som er gjort handler om strategisk retning for framtidens forsvar og vår evne til å finansiere infrastrukturen, våpensystemene og ikke minst den aktivitet og understøttelse som skal til for å møte gitt ambisjonsnivå med reell operativ evne for framtiden.

Stortinget har bestemt at Luftforsvarets aktivitet skal konsentreres på baser med høy stridsverdi og med en geografisk fordeling som gjør at hele fastlandet og det meste av havområdene kan dekkes med kampfly.

Hovedprinsippet er at basene som driftes i fred også skal ha en viktig rolle i strid. Tyngdepunktene i flystasjonsstrukturen vil derfor være:

  • Evenes i Nord-Norge
  • Ørland i Midt-Norge
  • Rygge i Sør-Norge

I tillegg vil Sørreisa være hovedbasen for kontroll og varsling (K&V) og Værnes vil i framtiden bli base for Luftforsvarets våpenskole.

Denne basestrukturen utnytter landets beskaffenhet på en måte som gir strategiske fordeler. Fra disse flybasene vil Norge kunne være en relevant regional aktør med evne til å kunne operere 5. generasjons kampfly i viktige deler av Nord-Europa fra egne baser, uten full avhengighet av alliert luft- til luft tanking. Basestrukturen gir dybde og fleksibilitet til å kunne møte et bredt spekter av handlemåter og scenarioer over hele konfliktskalaen.

Disse flybasene sammenfaller også med mottaksområder for allierte forsterkninger inn Oslofjorden, inn til Trøndelagsområdet og inn Ofoten samt hovedforsyningslinjene videre inn i potensielle operasjonsområder.

Luftforsvarets egen virksomhet og operasjoner vil altså være konsentrert til Evenes, Ørland og Rygge. Disse flybasene skal også ha en viss kapasitet å ta imot allierte forsterkninger og i Trøndelag vil i tillegg Værnes ha en viktig rolle. Behovet for infrastruktur utover dette; for alliert trening, forhåndslagring og mottak av forsterkninger, er for tiden til vurdering sett i lys av totalforsvarskonseptet.

For å sette dette med allierte forsterkninger i et litt større perspektiv vil jeg minne om at de allierte flystyrkene som kan forsterke oss raskt, også er betydelig redusert i omfang. USAF har for eksempel redusert fra 134 til 55 kampflyskvadroner i løpet av 25 år. I tillegg bør flystyrkene ha egenskaper som gjør dem relevante i det strategiske utfordringsbildet jeg belyste tidligere. Selv USAF sine fly har i dag en snittalder på ca 28 år og store deler av NATOs kampfly vil være 3. og 4. generasjon i overskuelig fremtid.

Endelige planer for hvilken infrastruktur som skal være tilgjengelig for alliert mottak må ses opp mot nasjonalt operativt planverk sammenholdt med NATO og bi-laterale planer og de styrkene som er relevante for forsterkning til Norge.

(Fremtidig organisering av Luftforsvaret)

Luftforsvaret ønsker å samle våre stabs- og ledelsesfunksjoner ved nevnte baser for å konsentrere vår organisasjon og utnytte kapasiteten til infrastrukturen best mulig i fred, krise og krig. At hovedtyngden av Luftforsvarets personell i framtiden vil jobbe på de basene vi også skal føre striden fra, vil sikre en mer sømløs og rask overgang fra fredstidsoppgavene til krigsoppgavene. Min målsetning er at alle militært ansatte skal kunne utnyttes effektivt i styrkestrukturen med grunnleggende militære ferdigheter og nødvendig trening til å fylle sin krigsfunksjon på meget kort varsel.

Dette gjelder også de som sitter i stab og ledelse. I krise og krig skal de over i operative funksjoner som de må være øvd og trent for. I tillegg har vi fått aksept for at vi trenger en reservestyrke. Denne holder vi nå på med å fylle med vernepliktig personell med riktig kompetanse. Våre vernepliktige er en helt avgjørende del av vår operative evne – for oppdragene vi løser hver dag, og for vår robusthet og utholdenhet i tilfelle krise og krig.

Organisatorisk jobber vi derfor mot et målbilde med tre flystasjoner og en K&V-stasjon med en funksjonelt innrettet luftving på hver lokasjon som vil gi faglig mer robuste miljøer. Dette vil si at vi på sikt vil få en kampving på Ørland, en maritim ving på Evenes, en transport ving på Rygge, samt en K&V-ving på Sørreisa. I tillegg kommer Luftforsvarets våpenskole på Værnes. På sikt vil dette også skape mer forutsigbarhet for personellet.

Det leder meg over til noe ord om personell og kompetanse;

Personell og kompetanse

Den kritiske suksessfaktoren for å lykkes i dag og i framtiden er at vi evner å beholde, rekruttere og videreutvikle personellet med den kompetansen vi trenger for å skape forsvarsevne med de systemene vi har.

La meg si litt om hvilke muligheter som ligger i innføringen av ny ordning for militært tilsatte (OMT) og utdanningsreformen.

Ny militær ordning skal bidra til å styrke operativ evne. Operative krav kombinert med stadig mer avansert teknologi krever mer spisskompetanse. Spesialistene skal være bærebjelken i det framtidige Luftforsvaret. Innføringen av et spesialistkorps skal bidra til lengre stå tid og økt beredskap blant vårt personell som opererer, understøtter og vedlikeholder systemene våre.

Offiserene må forstå kompleksiteten i sikkerhetsutfordringene og muligheter, begrensninger og rammene for anvendelse av militærmakt. Solid kompetanse innen planlegging og ledelse av fellesoperasjoner forblir sentralt. I tillegg kommer stadig strengere krav til virksomhetsforståelse, med styring og kontroll for å sikre at ressursene balanseres og utnyttes optimalt mot mest mulig operativ evne.

Den nye militære ordningen gir oss nye muligheter til å utvikle et spesialistkorps og et offiserskorps med den spiss- og breddekompetanse som kreves. Disse skal utfylle hverandre og sammen løse oppgavene basert på gjensidig avhengighet, respekt og anerkjennelse.

Ny militær ordning krever et tilpasset utdanningssystem for å sikre at vi bygger nødvendig kompetanse hos både spesialistene og offiserene. Utdanningsreformen har derfor vært helt nødvendig. Oppdraget som ble gitt fra FD ga imidlertid svært stramme rammer om betydelig innsparing som skal muliggjøre satsningen på andre deler av Forsvaret. Det har vært en svært krevende prosess, men jeg mener modellene som nå ligger på bordet, skal gjøre det mulig å utdanne til den kompetansen som Luftforsvarets trenger. Jeg har tillit til at våre svært kompetente militære utdanningsinstitusjoner vil evne å omstille seg og fortsatt levere utdanning med høy kvalitet.

Jeg er fornøyd med at krigsskolene (for oss Luftkrigsskolen) består. Selv om den er avgitt fra Luftforsvaret til Forsvarets høgskole, skal Luftkrigsskolen fortsatt utdanne Luftforsvarets offiserer og gi videregående utdanning til vårt spesialistbefal. Luftmakt og luftmilitær ledelse skal fortsatt stå sentralt i utdanningen. Luftkrigskolen skal fortsatt være en viktig arena for å forvalte og utvikle Luftforsvarets kultur, tradisjon og historie.

Ett av resultatene av det nye utdanningssystemet vil bli mer fellesoperativ kompetanse tidligere i karrieren. Forståelsen av andre våpengreners og fellesfunksjoners styrker og svakheter, og mulighetene som ligger i samvirke mellom dem, er svært viktig for å skape best mulig forsvarsevne.

Jeg er trygg på at vi skal lykkes med å fylle det nye utdanningssystemet med innhold slik at vi produserer den kompetansen Luftforsvaret trenger i framtiden.

Avslutning

Som jeg innledet med er mitt hovedfokus å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner, og balansere dette med nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Min hovedbekymring i så måte er at vi er marginalt bemannet og har for lite driftsmidler til øving og trening. Reell operativ evne skapes av vedlikeholdt materiell og mennesker som er øvd, trent og tilgjengelig for beredskap og operasjoner. Jeg er derfor glad for at langtidsplanen legger opp til en gradvis økning i aktivtetsnivå. Samtidig er jeg bekymret for at en svært høy investeringsandel skal medføre et vedvarende sterkt press på driftsbudsjettene.

Alle nyinvesteringene skal på et tidspunkt omsettes fra potensiell evne til reell operativ evne. Det krever tilstrekkelig bemanning og midler til vedlikehold, øving og trening. Dette må vi som fagmilitære klare å formidle på en troverdig måte. Den pågående debatten om økning av forsvarsbudsjettene mot 2% må både ta behovet for eventuelt nye kapasiteter og nødvendige driftsmidler med i betraktning.

Luftmakt er kostbart og komplekst i bredden av strukturelementer og i dybden av hvert enkelt system. Det tar tid å utvikle den kompetansen som kreves for å operere systemene. Det vi ikke har i dag, har vi heller ikke morgen. Det tar årevis å sette opp fullt kapable og stridsklare avdelinger.

Vi er på vei til å få på plass et meget potent, fremtidsrettet og høyteknologisk norsk luftforsvar, om få år er vi et av verdens mest moderne luftforsvar. Økonomisk oppfølging av de planer som er lagt for bemanning, aktivitetsnivå og understøttelse er helt avgjørende for å få full utnyttelse av investeringene.

Helt til slutt vil jeg igjen minne om at selv om moderniseringsplanene er iverksatt, så er det med dagens systemer vi kontinuerlig leverer beredskap og daglige operasjoner. Jeg er stolt av de operative leveransene som leveres av våre dyktige kvinner og menn hver eneste dag. Uten personellet har teknologien ingen verdi.

Vår visjon er luftmakt på rett sted – til rett tid – med rett effekt. Det er en krevende ambisjon og vi er ydmyke til oppgaven. For å kunne realisere visjonen og utnytte hele potensialet med ny teknologi trengs mennesker, kompetanse, konsepter og planverk. Dette blir vår fremste utfordring i årene som kommer – og oppgaven strekker seg langt ut over Luftforsvaret alene.

Takk for oppmerksomheten.

Neste mandag får vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som skal foredrag om NATO og partnerskapssamabeidet. Les mer om dette .

her

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette .

her

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss .

her