Foredrag: Robert Mood: «Vil fremtidens forsvar være relevant?»

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet. Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar. Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall. Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden. Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

• USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
• krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
• store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
• vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
• vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
• kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
• kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
• Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle. Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene. Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen. Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder. Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

• Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
• Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
• Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
• Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
• Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
• Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
• Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt. Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

———— SLUTT ————