Foredrag: Per Egil Hegge – Hvordan tenker Putin og hvorfor?

Per Egil Hegge: Hvordan tenker Putin, og hvorfor?

Disposisjon for innledning i Oslo Militære Samfund 7. desember 2015.

En av de beste bøkene, kanskje den beste boken om Vladimir Putins politiske tenkemåte eller tankesett, ble skrevet over 20 år før han ble født. Den heter «Kampen mot Vesten i russisk åndsliv». Det er senere professor Erik Krags doktoravhandling fra 1931, og den ble utgitt på ny i 1990.

Den skisserer rammene for hans verdensbilde, og for hans idé om Russland og Russlands posisjon i verden.

Den store kulturkampen mellom de slavofile og de vestorienterte intellektuelle i Russland kan dateres til ca. 1860-1900, og en av de toneangivende blant de slavofile var forfatteren Dostojevskij. Ikke først og fremst i romanene, men i sine artikler som polemiker og kommentator i dagbøker og i tidsskrifter.

Men den som innkapsler synspunktene, er Dostojevskijs samtidige, Nikolaj Danilevskij. Han var naturvitenskapsmann med bl.a. agronomutdannelse, og han hadde en viktig rolle som foregangsmann i utviklingen av russisk fiske og landbruk. Mer enn forsker var han byråkrat, han ledet en rekke regjeringskommisjoner for landbruk, for utvikling av fisket som næringsvei i Nord-Russland, og han utredet mulighetene for vinproduksjon på Krim.

Hans store verk er ”Russland og Europa”, og hans tanker finner vi spor av i Putins mer nasjonalistiske taler, og i utsagn av Putins rådgivere. Den mest interessante av dem er kanskje professor Aleksandr Dugin, f. 1962, leder for Moskva-universitetets institutt for studiet av konservatismen, og mest kjent for et verk fra 1995, Geopolitikk. Jeg skal komme tilbake til Dugin.

Da Danilevskij skrev sin bok – den var ferdig i 1869 – vakte den liten oppsikt og ble solgt i bare få eksemplarer. Han var på den tiden en heimføing; den eneste europeiske storbyen han hadde besøkt, var Trondheim, hvor han tilbrakte noen vårmåneder i 1861 på vei hjem fra Kola, hvor han hadde utredet fiskerispørsmålene. Han fortsatte med det i Volga og Dnjepr.

Ansatsen til det som er hans konklusjon, er en sammenligning mellom 1854 og 1864. Og konklusjonen er at Vesten ikke alene er uvillig til å respektere Russland og gi landet den plass det fortjener som en stormakt – det er både ute av stand til og uten vilje til å forstå Russland. Bevisføringen, kort summert, er følgende: I 1854 begynte Krim-krigen, og her, for å tyne Russland, var de vestlige stormakter til og med villige til å alliere seg med den tyrkiske sultan for å nå resultatet. Men ti år senere, da Tyskland angrep det fredelige Danmark og tok nesten 40 prosent av denne demokratiske statens landområde, da gjorde de samme landene ingen ting. Hva hadde skjedd hvis Russland hadde oppført på tilsvarende vis mot DK?

Mange av Danilevskijs meningsfeller utdyper disse synspunktene i åndelig retning: Russlands form for kristendom går dypere, er mer allsidig, har en helt annen dimensjon enn den vesteuropeiske. Landet har dessuten en organisasjonsform som er Vestens overlegen. Dette er utviklet videre av Dugin og noen av hans meningsfeller: Der hvor de vestlige ideer får gjennomslag, blir det kaos, der hvor russerne råder, blir det renhet og orden. Noen trekker det så langt at de hevder at korrupsjon er et rent vestlig fenomen, og hvis det i Russland skulle forekomme noe som ligner, skyldes det vestlig smitte. I sin oversikt over Russlands ”stabile” historie ”glemmer” også Danilevskij absolutt alt som er av kaotiske innslag, borgerkriger, oppstander og angrepskriger.

I april i fjor redegjorde Putin for sitt nasjonalfilosofiske grunnsyn i en monolog som avsluttet hans pressekonferanse – en maratonforestilling på fire timer som han gir to ganger i året. Jeg tar den (avslutningen, ikke maratonopptredenen) i sin helhet, for den gjenspeiler en herrefolkstenkning som er utrivelig, men som helt mangler den viktige nazistiske komponenten, raserenhet. Det begrepet vender han opp-ned på, som dere skal få høre:
På pressekonferansen i april i år fikk han et par ytterst vanskelige spørsmål av tidligere finansminister Kudrin, og vi skal se litt på dem. I tillegg meldte en brysom engelsk melkebonde seg og ville ha høyere melkepris. (Kudrin).

Tsjetsjenia, Ukraina, Syria og Tyrkia.
Putins personlige bakgrunn som element i oppbyggingen av hans maktbase. Barndommen. KGB-karrieren. De gamle KGB-kompisene som pålitelige og rikt tilgodesette allierte. Personligheten.