Mandag 27. november 2017 hadde vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som foredro om NATOs partnerskapssamarbeid. Generalen står i stillingen som Deputy Chief of Staff of Military Partnerships Directorate hvor han har vært siden 8. august 2016. Tematikken for foredraget handlet om en av NATOs mange utfordringer – hvordan fremme stabilitet til våre partnere og […]
Nyhet
Foredrag: NATOs partnerskapssamarbeid ved generalmajor Odd Egil Pedersen
Mandag 27. november 2017 hadde vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som foredro om NATOs partnerskapssamarbeid. Generalen står i stillingen som Deputy Chief of Staff of Military Partnerships Directorate hvor han har vært siden 8. august 2016.
Tematikken for foredraget handlet om en av NATOs mange utfordringer – hvordan fremme stabilitet til våre partnere og naboer?
Foto: OMS
Innledning til foredraget
Etter å ha sittet i snart 1,5 år som leder for alliansens militære partnerskapsarbeid i NATOs kommandostruktur spør generalen seg: Hvordan tilpasser vi den fremsynte strategien om partnerskap som ble utformet av våre politiske og militære lederne i 1993–1994, til å passe NATOs nåværende utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon?
Ifølge sivile embedsmenn som fortsatt arbeider for SACEUR (øverstkommanderende i Europa) var det general John Shalikashvili som kom med ideen som startet eventyret om alliansens arbeid med partnere. Som nytilsatt øverstkommanderende i Europa ville han diskutere et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen ble ideen om «Partnerskap for fred» født.
MANGE PARTNERSOLDATER
Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av dem som var medlemmer av Warszawapakten, byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 (egentlig 42 med Russland – men de fikk militært rødt kort etter annekteringen av Krim og sitter irriterte i garderoben. Dialogen med landet ivaretas av våre NATO-ambassadører).
Rammeverket som ble etablert for Partnerskap for fred, har fått følge av nye rammeverk som «Middelhavsdialogen», «Samarbeidsinitiativet fra Istanbul» og «Partnere rundt i verden». Dette er rammeverk som ble etablert av våre politiske ledere tilpasset en tid hvor partnerne våre hadde særlige behov for kontakt, både på militær og sivil side. For alliansens del har vi sett oss tjent med partneres deltagelse i våre mange militære operasjoner opp gjennom årene. I dag er det fortsatt så mange som 3500 partnersoldater av de totalt 18 000 i NATOs operasjoner og aktiviteter rundt omkring i verden.
NYE UTFORDRINGER
I dag står imidlertid alliansen foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler som har sitt opphav fra øst og sør. Truslene kommer fra stater, ikke-statlige aktører, militære styrker, terrorister (ISIL er for øyeblikket nedkjempet, men ikke slått), cyber og hybride angrep. NATOs sikkerhet er særlig påvirket av handlingene fra Russland. Invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krimhalvøya og konflikten i østre Ukraina i 2014, er de mest håndfaste beviser på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og sine naboer.
Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke særlig positiv. I fjor forårsaket dette en migrasjonskrise med store konsekvenser både for Europa, og for de landene de kom fra. Skjult blant migrantene greide terrorister fra ISIL å ta seg inn i landene våre. Totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATOs medlemsland.
FREMME STABILITET
I lys av den endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen har de allierte innsett nødvendigheten av å se på NATOs langsiktige, militære, politiske og institusjonelle tilpasning. «NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile», sier NATOs generalsekretær. Derfor ble det under toppmøtet i 2016 understreket at allierte ønsket å bidra mer internasjonalt, gjennom å fremme stabilitet og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Dette får helt klart betydning for hvordan vi arbeider med partnere.
NATO mener at forebygging er bedre enn intervensjon. Å fremme stabilitet er derfor i dag en sentral del av NATOs kjerneoppdrag, «cooperative security». Målet er å gjøre ustabile land og partnere i stand til bedre å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer, etablering av sikkerhetsstrukturer, kapasitetsbygging, utdanning og trening. Dette må gjøres gjennom aktivt engasjement sammen med våre partnere, men også gjennom internasjonale organisasjoner.
NATOs partnerskapsarbeid blir foredratt i Oslo Militære Samfund mandag 27. november klokken 18.00.
Les mer om han svirke i NATO og les artikkel om foredraget på .
her
Forsvaret.no her
Generalmajor Odd Egil Pedersen taler i Oslo Militære Samfund. 2017. Foto: OMS
Her er manus fra foredraget:
Se presentasjonsfilen generalen viste oss her (PDF).
Foredrag i Oslo Militære Samfunn
NATOs partnerskapsarbeid
Av
Odd Egil Pedersen
Generalmajor
DCOS Military Partnership
Supreme Headquarters Allied Powers Europe
&
Supreme Allied Command Transformation
27 november 2017
INNLEDNING
Slide 1 står på
(Generaler – admiraler) – mine damer og herrer – kolleger.
Slide 2
Tusen takk for invitasjonen. I kveld skal det dreie seg om NATOs arbeid med partnere.
For tiden er det norsk sjef for Military Partnership Directorate. Vi er en organisatorisk del av både Allied Command Operation og Allied Command Transformation. Vi har kontorer ved SHAPE i Belgia og i ACT i Norfolk, USA.
Slide 3
Medarbeidere jeg har med meg til daglig er Mestersersjant Geir Odd Romsås – han er egentlig oberstløytnant men hadde lyst til å være med på arbeidet med partnere og meldte seg frivillig, Korporal Estelle Maillet er vernepliktig og utfører kontorstøttearbeid, er sjåfør, snakker litt fransk og utfører administrative oppgaver. Disse to holder orden på meg, min agenda og reisene mine. I tillegg i kveld har jeg med meg min SEL Chief Warrant Officer Martin Cartier fra den Canadiske Hæren.
Det er også to andre nordmenn involvert – Oblt Tommy Hirsti leder arbeidet med evaluering og sertifisering av partnerlandenes styrker. Oblt Tore Bade arbeider med partnerskap i LANDKOM i IZMIR.
Foredraget er delt i fire deler;
- Innledningsvis skal jeg kort kommentere arbeidet med NATOs kommandostruktur
- Deretter, en oppdatering av NATOs operasjoner og aktiviteter– fordi det berører partnerne våre
- Så en orientering om hvordan NATO driver arbeidet med partnerskap
- Til slutt noen ord om fremtiden og begrepet projecting stability – eller ”stabilitetsfremme”
Jeg håper på en spørsmålsrunde etterpå og tar gjerne med meg gode råd tilbake til NATO.
NATOS OPERASJONER OG AKTIVITETER
Slide 4
Dette er Allied Command Operations kommandostruktur. Den er sikkert godt kjent.
Men, hva er de strategiske forutsetningene for hvorfor vi har akkurat denne kommandostrukturen ?
Etter SACEURs mening så er denne strukturen basert på fire forutsetninger:
- En, Russland skulle være en strategisk partner
- To, Alliansen ville få måneders varslingstid før ett konvensjonelt angrep
- Tre, en krise i eller rundt Europa vil være liten i intensitet, utvikle seg sakte, og vil ikke bli påvirket av en stormakts manipulasjon av informasjonssamfunnet
- Fire, et stabilt sikkerhetspolitisk nettverk vil være etablert mot sør, med mange land fra Midt Østen og Afrika som sikkerhetsgarantister sammen med oss og flere andre organisasjoner mot terrorisme og andre sikkerhetsutfordringer.
Dagens situasjon er ikke slik:
- Russland er en strategisk konkurrent – ikke en partner
- Konvensjonelle angrep kan i dag måles i dager ikke i måneder.
- En stormakt manipulerer medier, organisasjoner og politiske valg i Europa og USA.
- Det er svært få stabile regjeringer og støttespillere til sikkerhet i Afrika og Midt Østen. Sikkerhetsnettverket mot sør er ikke intakt. Dette gjør dem, men også oss, sårbare for terrorisme og andre utfordringer i et omfang som ikke var mulig å forutse på 90 tallet.
Kontrasten mellom disse to forutsetningene er klar og tydelig – og får direkte implikasjoner for hvordan vi former kommandostrukturen.
Forslagene til endringer er sentrert mot å støtte alle Allierte, hele tiden, på alle NATOs tre kjerneoppdrag i en kontekst som reflekterer vårt århundres strategiske utfordringer. SACEUR er tydelig på at man ikke kan kopiere de strukturene vi hadde i den kalde krigen. Forslaget som kommer er mindre enn 1/3 av størrelsen på det vi hadde i 1980. Vi trenger en kommandostruktur som våre utfordrere vil respektere og en som kan fremstå som bedre enn de vi måtte møte i fred, krise og krig.
Slide 5
Skal man forstå arbeidet med partnerne til Alliansen er det viktig å kjenne til NATOs aktiviteter og operasjoner. Det er i dag omtrent 18,000 soldater og befal som er engasjert i de 2 største operasjonene våre. Men det er mye mer som foregår.
La meg raskt berøre disse. Resolute Support Mission – RSM – dreier seg om å trene opp de afghanske sikkerhetsstyrkene – dette er fortsatt den største NATO operasjonen og en oppfølger av ISAF.
NATO har ledet en operasjon i Kosovo siden 1999. Målet er fortsatt å bidra til et trygt og sikkert Kosovo til støtte for deres befolkning.
NATO har for tiden en full skala maritim operasjon – Sea Guardian – i Middelhavet. Den erstattet Active Endeavor som var en artikkel V operasjon.
I tillegg gjennomføres det en maritim støtte-operasjon til migrasjonskrisen i Egeerhavet. Målet er å begrense den illegale trafikken og migrasjonen over Egeerhavet gjennom overvåking og informasjonsutveksling.
Jeg vil legge til. NATOs stående maritime styrke er permanent tilgjengelig for oppdrag og øvelsesvirksomhet og spesielt er de stående mineryddergruppene etterspurt. Dette for å håndtere gamle sprenglegemer og miner på en forsvarlig måte. Denne virksomheten koordineres tett med internasjonale organisasjoner, EU og partnerskapsnasjonene til NATO. NATOs maritime stående styrker er som skreddersydd for arbeid med partnere, og gjennomfører jevnlig havnebesøk med godt forberedte aktiviteter til våre partnere rundt Middelhavet og Svartehavet.
NATOs trenings og kapasitetsbygging i Irak ble startet i januar etter en forespørsel fra Bagdad. Målsettingen er trening og kapasitetsbygging. Rammen på aktiviteten er 40 spesialister, befal og sivile. Det er kun 8 som er permanent stasjonert i Bagdad.
NATOs integrerte luft og ballistisk missil forsvar ble aktivert i fjor under NATO møtet i Warszawa. Dette baseres på amerikansk overføring av kommando av ett Aegis Ashore Batteri til SACEUR som gjør NATO i stand til å gjennomføre den stående forsvarsplanen som er besluttet. For tiden er det to kapasiteter involvert. Ett batteri i Romania og en radar i Tyrkia.
I 2012, spurte tyrkiske myndigheter om forsterkninger fra NATO til sitt eget luftforsvar. Det ble enighet om dette. 2 NATO land har stilt 2 missil batterier tilgjengelig for dette. Mandatet gjelder kun mulige angrep fra Taktiske Ballistiske Missiler fra Syria.
NATOs Air Policing er en fredstidsoppgave som støtter nasjoner som ikke har de nødvendige luftkapasitetene.
For tiden foregår dette i 7 NATO Nasjoner:
De tre baltiske land, Slovenia, Albania , Island og Montenegro.
NATO har en permanent tilstedeværelse i den Afrikanske Unions hovedkvarter i Etiopia. Vi støtter med kapasiteter innen strategisk luft og sjø transport og tilbyr støtte til den afrikanske Standby styrken som tilsvarer NATOs reaksjonsstyrke NRF. Vi sponser også afrikanske offiserers deltagelse på kurs, konferanser og trening i NATOs regi. Støtte til trening koordineres nøye med andre partnere til afrikanerne som er EU, FN og den amerikanske Afrika- kommandoen.
Enhanced Forward Presence gjennomføres i de baltiske landene, og ble besluttet på toppmøte i Warszawa i fjor. Dette er sikkert godt kjent for dere.
Til slutt Assurance Measures – eller forsikringstiltak på norsk. Dette er en serie land, sjø og luft aktiviteter i, på og rundt NATOs territorium i sentrale og østlige deler av Europa, designet for å forsterke medlemslandenes forsvar og forsikre befolkningen at NATO er der samt å avskrekke potensiell aggresjon. Dette er et direkte resultat av Russlands aggressive aksjoner i Ukraina.
Alle 29 medlemslandene deltar i disse tiltakene på en rotasjonsbasis. Tiltakene kan økes eller reduseres avhengig av sikkerhetssituasjonen.
Flere partnerland iverksetter lignende tiltak. Dere har sikkert fått med dere de militære aktivitetene som våre naboland gjennomfører.
Slide 6
Denne plansjen viser at 3500 soldater i operasjonene våre kommer fra partnere. Den største troppebidragsyteren i Kosovo er Østerrike. Den fjerde største troppebidragsyteren i Afghanistan er Georgia.
14000 soldater og befal fra partnerlandene har gjennomført evaluering og sertifisering. Dette er fellesoperative kapasiteter – svenske JAS Gripen er et slikt eksempel, og ble brukt i Libya operasjonen. Det kostet den svenske staten 350 millioner kroner. Dette styrkeregisteret kan altså brukes av SACEUR hvis de politiske forutsetningene er tilstede.
Det er fem partnere i Natos reaksjonstyrke med tilsammen 7 kapasiteter. Når Trident Juncture går av stabelen her i Norge neste år har NATO godkjent at alle partnerne i reaksjonstyrkene kan være med. Dette er Sverige, Finland, Jordan, Ukraina og Georgia. Jeg minner om at Trident Juncture er en artikkel fem øvelse.
De andre aktivitetene på plansjen er kurs, trening, øvelser og konferanser som partnerne årlig deltar i – de største treningssenterene er avmerket – det er til sammen ca 2500 seteplasser til partnere her.
NATOs ARBEID MED PARTNERE
Slide 7
Dette var en lang innledning, men det blir som sagt vanskelig å snakke partnerskap hvis man ikke vet hvilke oppgaver SACEUR er gitt av våre nasjoner, og hvordan partnerne er involvert.
Slide 8
Hvordan startet dette arbeidet med partnere? Jeg er blitt fortalt at det var General John Shalikashvili – SACEUR i 1992-93 som kom med ideen som startet ”eventyret” om Alliansens arbeid med partnere. Som Øverstkommanderende i Europa i 1993 diskuterte han et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen, ble ideen om ”partnerskap for fred” født.
Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av de som var medlemmer av Warszawa pakten byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 – egentlig 42 med Russland – men de ble bedt om å forlate vår bygning etter annekteringen av Krim.
Slide 9
Samarbeid om sikkerhet – er i dag en av NATO’s 3 kjerneoppgaver, sammen med kollektivt forsvar og krisehåndtering. På hvert eneste toppmøte siden Lisboa i 2010 har man videreutviklet samarbeidet med partnerne. I Berlin i 2011 ble våre utenriksministere enige om en ny partnerskapspolitikk.
I Wales 2014 og i Warzawa 2016 ble man enige om ytterligere samarbeidsprogrammer, aktiviteter og verktøy. I dag er dialog og samarbeid med partner land og organisasjoner en helt naturlig del av både den politiske og militære virksomheten til Alliansen.
Slide 10
De overordnede målsettingene med samarbeid om sikkerhet kan ses på denne plansjen. …..
Noen partnere har tydelige mål – noen vil bli medlemmer – andre vil delta i operasjoner fordi de sympatiserer med vår sak – noen vil utvikle sitt eget forsvar og bruker NATO som en ledestjerne – atter andre er kun opptatt av å bygge tillit med Alliansen.
Slide 11/12
Våre ledere har valgt å organisere partnerne geografisk. Her ser dere de 21 nasjonene som er del av – Partnerskap for fred. Det står 22 på plansjen men som dere vet ble Montenegro medlem nylig. Dette er NATOs største program og ble startet i 1994. Dette er et praktisk bilateralt program mellom individuelle partnerskapsland og NATO. Det er designet slik at partneren selv kan prioritere type aktiviteter og på den måten bygge en individuell relasjon til Alliansen. Siden 1994 har 13 tidligere land av PfP blitt medlemmer av alliansen.
Slide 13
Det er noen partnere som NATO har utviklet et spesielt forhold til. De tre nasjonene er Georgia, Ukraina og Russland.
NATO har bestemt at disse skal få særlig oppmerksomhet. For eksempel gjennom møter i spesielle formater, og ved å tilby aktiviteter som er utenfor PfP programmet.
Den russiske intervensjonen i Ukraina gjorde at Russland ble suspendert. Det er fortsatt åpne kommunikasjonskanaler på det politiske nivå. Det som kanskje er mindre kjent er at det nylig også har vært gjennomført møter på militær side. Azerbaijan – som er en god partner for oss – har lagt forholdene til rette for militære møter med Gerasimov i Baku. Formannen i militærkomiteen General Pavel har gjennomført ett møte og det planlegges ett nytt møte nå med SACEUR.
Dere er sikkert kjent med at NATO har kontorer i både Kiev og Tiblisi. NATO har et stort engasjement i disse to landene, med flere hundre aktiviteter hvert år.
Slide 14
I rødt ser dere avmerket de syv land som er med i programmet – Middelhavsdialogen. Dette programmet startet også opp i 1994 og reflekterer alliansens syn på at sikkerheten i Europa er direkte knyttet til Middelhavet.
Det inkluderer Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunis.
Slide 15
Samarbeidsinitiativet fra Istanbul ble startet i 2004. Programmet fokuserer på de nasjonene som er med i Gulf Cooperation Council men kan bli utvidet i fremtiden.
6 land er invitert, men bare 4 deltar. Dette er Bahrain, Kuwait, Qatar og De Forente Arabiske Emirater.
Saudi Arabia og Oman deltar for tiden ikke.
NATO åpnet ett liaison kontor i Kuwait i år.
Slide 16
Det nyeste programmet er Partners around the Globe. Landene er Afghanistan, Australia, Pakistan, New Zealand, Japan, Sør Korea, Irak, Mongolia, og Colombia. Sistnevnte land stilte nylig med en nasjonal representant i vårt bygg i SHAPE. Det er stor spennvidde på nasjoner i dette programmet. Australia og New Zealand er sterkt tilknyttet de engelskspråklige NATO landene og har på mange måter samme tilnærming til en del av våre sikkerhetsutfordringer. De har også meget godt utbygde militære kapasiteter. Dere fikk sikkert med dere at Generalsekretæren besøkte Japan og Sør Korea for tre uker siden. Disse to nasjonene har nasjonale representanter i Belgia som min organisasjon har rutinemessig kontakt med.
Plansje 17
Når vi snakker partnere må vi ikke glemme internasjonale organisasjoner. De har ikke min organisasjon ansvar for, men det er noe vi har foreslått i den nye kommandostruktur studien som pågår. Så hvis nasjonene våre er enige i dette vil vi smelte sammen min organisasjon og den stabsmessige funksjonen som har ansvar for internasjonale organisasjoner og dermed dekke alt med partnere fra ett sted.
Organisasjonene som NATO har rutinemessige samarbeid med er FN, EU, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og AU. Vi har også sporadisk samarbeid med Verdensbanken, the Gulf Cooperation Council, INTERPOL, og flere NGOer. Det er etablert et meget godt samarbeid med Røde Kors.
La meg forklare hvordan arbeidet med partnerskap fungerer.
Slide 18/19
En partner må ha en godkjent Individuell Partnerskaps Plan. Det er Rådet som godkjenner den.
Når et slikt dokument foreligger oversettes de politiske føringene til mer spesifikke militære retningslinjer av Militærkomiteen. Disse retningslinjene går til de to strategiske kommandoene som oppdrag. Min organisasjon planlegger og gjennomfører deretter aktiviteter i tråd med de overordnede føringene, sammen med den enkelte partner.
Slide 20
Partnere får tilgang til et webasert verktøy – ePrime – som gir partnerlandene aksess til mellom 1400 – 1600 aktiviteter årlig.
Min organisasjon blir hvert år tildelt en sum penger som vi forvalter etter spesielle føringer. Flere partnere blir subsidiert. Min stab tildeler plasser for hver eneste aktivitet som NATO tilbyr. Selvfølgelig i tett dialog med partnerne.
Slide 21/22
Det viktigste militære programmet sett fra et operativt ståsted er Operational Capabilities Concept Evaluation and Feedback Programme – OCC. Dette programmet er åpent for alle partnere. Det er 19 land som deltar i dag.
Hele hensikten med dette programmet er å forbedre evnen til partnerne i å operere sammen med NATO´s styrker.
OCC er et evalueringsprogram som er tilnærmet likt NATOs egne evalueringsprogram og standarder – MAREVAL – CREVAL – TACEVAL – SOFEVAL.
De partnere som erklærer noen av sine styrker og kapasiteter i OCCs styrkeregister, sier seg enig i å gå igjennom ett flerårig evalueringsprogram inndelt i fire deler. Det avsluttes når styrken blir erklært NATO stridsklar av SACEUR. Denne statusen har avdelingen i 3 år, før den eventuelt må igjennom en ny evaluering.
Mye av programmet er bygd opp som egenevaluering. Partner landet stiller med egne offiserer og spesialister som vi trener i vårt “train the trainer” program.
Dette har utviklet seg til å bli et rimelig godt verktøy i kapasitetsutvikling, og flere og flere partnere ønsker nå å ta del i programmet. De siste land som er i dialog med oss om dette er Marokko, Tunis, De Forente Arabiske Emirater og Mauritania.
Andre militære programmer som er nødvendig å nevne er;
Slide 23
Interoperabilitetsinitiativet – ble startet i 2014. Målet med dette er å sørge for at partnerne kan delta i fremtidig NATO krisehåndtering og NATO-ledede operasjoner og, når det passer, i NATOs reaksjonsstyrke. Det er 25 partnere som har signert for deltagelse i dette formatet.
Innenfor dette initiativet er det 5 Partnere, som er spesielt opptatt av raskt å bygge interoperabilitet med Alliansen. Det er laget ett eget program for disse som kalles Enhanced Opportunities Partners. Disse 5 er Australia, Sverige, Finland, Jordan og Georgia.
Slide 24
The Defence and Related Security Capacity Building – DCB har som formål å forsterke NATO’s forpliktelser til partner land og hjelpe Alliansen til stabilitetsfremme uten å deployere større kampstyrker. Dette programmet vokser i betydning og interesse. NATO koordinerer denne innsatsen med andre internasjonale organisasjoner – FN – EU og OSCE.
Det er besluttet at landene Georgia, Jordan, Irak, Moldova og Libya – sistnevnte når forholdene tillater det – får støtte til kapasitetsbygging. Nylig har Tunis rettet en forespørsel til NATO om å få delta i programmet.
DCB finansieres ikke gjennom NATOs vanlige budsjetter, men gjennom spesielle fond som spesielt interesserte medlemsland finansierer. Norge er ett av disse landene.
Slide 25
Jeg må også nevne DEEP – Defence Education Enhancement Program. NATO gir råd til hvordan partnerne skal bygge, utvikle og reformere sine utdanningsinstitusjoner innenfor forsvar og sikkerhet.
Dette gjøres gjennom forespørsel fra partnere. NATO utvikler deretter et individuelt program tilpasset den enkelte partner. NATO landenes eksperter utvikler 3 års målsettinger og påfølgende handlingsplaner. Programmene evalueres underveis.
Det er flere NATO nasjoner som stiller sine utdanningsinstitusjoner tilgjengelig for dette arbeidet.
I min organisasjon har vi engasjert oss i utvikling av utdanningsprogram for spesialister. CWO Martin Cartier fra Canada, er ansvarlig for å yte støtte til partnere som vil bygge mer kvalitet i sitt spesialistkorps. Han kan svare på spørsmål fra dere hvis det skulle være interessant.
Slide 26
Vi mener DEEP vil ha en langsiktig effekt på disse landenes militære utdanningssystemer. Det har også vist seg å ha en positiv ringvirkning for andre partner programmer som nevnte kapasitetsbygging – men også det programmet som kalles Defense Institution Building.
Jeg må nevne at mange partnere har nasjonale militære representanter i SHAPE. De holder til side om side med min organisasjon. På samme måte som vår egen FSJ har en nasjonal representant hos SACEUR, så har også de fleste partnerland det – det gir oss mulighet for rask og direkte koordinering med partnernasjonenes militære ledelse.
Slide 27
Nå har jeg bare berørt noen av de programmene som er mest populære. Denne plansjen viser flere. Det aller meste vedrørende partnerskaps arbeid ledes direkte av den internasjonale staben i Brussel. Min organisasjon har stort sett ansvar for støtte til operasjoner, styrkegenerering, trening, utdanning, øvelser og evalueringer.
Men vi støtter den sivile staben militærfaglig på mange av deres aktiviteter.
Totalt har NATO 36 godkjente større og mindre programmer som er åpne for partner deltagelse. Alle så nær som 2 er ledet av den internasjonale staben.
Denne plansjen viser at NATO allerede er involvert i enkelte aktiviteter som jeg vil definere som stabilitetsfremme.
FREMTIDEN – Å FREMME STABILITET
Slide 28/29
NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile sier NATOs Generalsekretær.
Denne plansjen ble presentert på en morgenbrief til SACEUR i januar i år. Jeg vet det er litt for mange detaljer her til at alle kan se alt. Bildet viser en oversikt over den ulovlige emigrasjonen til Europa.
Grafikken til høyre sammenfatter 2016 data samlet sammen av FRONTEX – EU´s grensekontroll organisasjon, den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).
Hensikten med å vise denne her i kveld er ikke å diskutere tallene eller imigrasjon, men å vise at NATO´s øverste militære ledelse ikke kun ser på Russland som en utfordring for Europas sikkerhet – men forsøker å sette seg inn i de svært kompliserte årsakssammenhengene som gjør at mennesker faktisk gir seg ut på slike vandringer. Det er selvfølgelig også fordi dette har utgjort en sikkerhetstrussel ved å skjule terrorister og smugle mennesker, våpen, eksplosiver og narkotika.
Jeg vet at tallene er endret fra i sommer frem til nå, men det betyr ikke at dette ikke kan skje igjen. Det er ganske klart at det internasjonale samfunn ikke har greid å håndtere hovedårsakene til at dette skjer.
Hvordan skal så NATO øke evnen til å drive stabilitetsfremme ?
Slide 30
NATO har etablert begrepet «A framework for the South» som man nå arbeider med å fylle med innhold. Første steg er allerede på plass. SACEUR ble gitt i oppdrag å sette opp et analysesenter – The Hub for the South – i den fellesoperative kommandoen i Napoli. Senteret ble åpnet i september av daværende sjef i Napoli Admiral Howard som vist på bilde. Dette er NATOs første steg i å fornye måten alliansen arbeider på med partnere i sør.
Slide 31
Senteret skal utarbeide analyser og rapporter som skal skape bedre forståelse for hva som må gjøres, gi innspill til NATOs innsats, og forbedre den strategiske kommunikasjonen.
I tillegg ønsker man å bygge nettverk med de av aktørene i sør som ønsker samarbeid og vil utveksle informasjon.
NATO hovedkvarteret har opprettet flere arbeidsgrupper som skal levere forslag til andre tiltak innen «A Framework for the South» utover vinteren og våren. De forholdene min organisasjon er opptatt av å få frem og gjort noe med skal jeg snakke litt om nå.
Slide 32
Denne plansjen viser de tre kjerne oppdragene og forsøker å kommunisere hva som er NATOs samlede strategi fremover.
Vi som arbeider med partnerskap i de to strategiske kommandoene mener at kommandostrukturen er viktig nok, men når det gjelder partnerskap må NATO HK også ses på.
Vi mener hovedkvarteret må gjennomgå en fundamental endring av måten de organiserer seg på og gjennomfører sitt arbeide. Innenfor partnerskap og stabilitetsfremme må visjonen være – Ett NATO – ikke mange – slik man kan oppleve det nå. Alle organisasjonene på sivil side i hovedkvarteret har prosjekter innrettet mot partnerskapsarbeid – og det er bra – men de snakker for lite sammen – og med oss militære. Så en partner vil ofte oppleve mange aktører fra NATO som representerer sin unike organisasjon, men ingen overordnet kampanjeplan med klare målsettinger som synkroniserer både de mange sivile og militære aktivitetene. Det virker på meg som om det er antall aktiviteter og program som er viktig – ikke målrettet innsats som skal bidra til en klar effekt.
Den sivile staben er også alt for ofte direkte involvert i arbeidet med partnerne selv. De burde være premissgivere, lage politiske strategier, målsettinger, identifisere ressurser og følge opp at målene blir nådd. Dette er i bevegelse, og det er godvilje tilstede både på sivil og militær side.
Aktiviteten vi gjennomfører i dag må ressursettes skikkelig. NATO bruker 0.6 % av det militære budsjettet – og 0.5% av bemanningen i kommandostrukturen på det militaere partnerarbeidet. Da skjønner dere alle at dette ikke er prioritet nummer 1. Det går an å vurdere en dobling av disse tallene, uten at det kollektive forsvaret av Europa bryter sammen av den grunn.
Jeg vil også bruke anledningen til å foreslå styrkegenerering til stabilitetsfremme – ikke bare til operasjonene våre. Min organisasjon har en bemanning på 63 % av det nasjonene opprinnelig har vedtatt. Det er krevende.
I dag genererer vi mobile treningsteam fra NATOs kommandostruktur eller fra våre mange Centres Of Excellences. De gjør en god innsats, men skal stabilitetsfremme gjennomføres som strategi over tid må en tilstrebe større utholdenhet og kvalitet. Dermed blir styrkegenerering naturlig. NATOs styrkestruktur kan brukes som styrkebrønn og det kan utarbeides rulleringsplaner for NATO nasjonene likt måten vi håndterer air policing. Det bør også vurderes om ikke nasjonale hovedkvarter/fagskoler bør innvolveres i slikt arbeid. Da får man større eierskap og interesse fra nasjonene.
Våre medlemsland driver utstrakt bilateral virksomhet i de samme partner land som mine folk reiser til og gjennomfører aktiviteter i. Når jeg var i Amman nylig møtte jeg den amerikanske sentralkommandoens team på hotellet jeg lå på. Det var også franske, tyske og britiske team i aktivitet i landet. Alle NATO land driver bilaterale aktiviteter – jeg forventer ikke at nasjonene våre skal fortelle oss alt de driver med – men her er det noe å ta tak i. Når våre eksperter møter bilaterale eksperter på samme fagfelt – i samme land – på samme uke forstår alle at det er et forbedringspotensial.
Det er tydelig for meg at det initiativet som kan generere størst effekt for oss alle, både når det gjelder kollektivt forsvar, og stabilitetsfremme, er tettere samarbeid mellom EU og NATO. Men det er jo ett krevende politisk prosjekt.
Disse to organisasjonene har helt klart felles strategiske interesser. Tettere samarbeid er for meg en vinn-vinn situasjon. Organisasjonene kan spille på sine styrker og minimere sine svakheter. NATO er en proponent for det vi kaller hard power. EU har et mye bredere sett av kapasiteter – kall det gjerne soft power. Gitt de utfordringene begge organisasjonene har, kan man enkelt argumentere at samarbeid ikke lenger er ønskelig men absolutt nødvendig. Forholdet er kritisk viktig fordi disse to organisasjonene er fundamentale for Europeisk og Atlantisk sikkerhet.
Og dette er egentlig ikke noe nytt. Vi samarbeider tett i en rekke utfordrende situasjoner – fra Balkan til Afghanistan. Noen eksempler. I Kosovo, er EU tilstede med sin politiorganisasjon -EULEX – for å støtte Kosovo police. Skjer det noe er det Kosovo police som skal løse problemet – greier ikke de det er det EU politiet – EULEX som må trå til – og greier ikke de å roe geymyttene vil KFOR være tredje responder. Her får man til en strategisk effekt gjennom samarbeid mellom tre forskjellige aktører. Landet selv – EU og NATO.
Samarbeidet mellom NATOs maritime kommando og EUs grenseorganisasjon i Eegerhavet – FRONTEX – er enda et eksempel på praktisk samarbeid som blir til fordi man ser seg nødt til det der og da. NATOs militære kapasiteter støtter her EU´s grensekontroll.
Men slikt samarbeid som jeg her viser til har frem til nå vært basert på tilfeldigheter, og blitt gjort ut fra felles interesser, ikke nødvendigvis fordi organisasjonene på forhånd har definert felles målsettinger. Men det skjer ting. Felleserklæringen undertegnet av EU og NATO på toppmøtet i Warsawa i 2016 og forslagene til felles målsetninger på 7 områder med 42 tiltak representerer ett positivt skifte i relasjonene mellom de to organisasjonene.
Avslutning
Slide 33
I dag er det å rekke hånden ut til nasjoner og organisasjoner blitt en del av NATOs identitet. Vi mener at dagens praksis i å samarbeide med partnere er nyttig for alle involverte og bidrar til bedre sikkerhet til det internasjonale samfunn.
NATO tilbyr mange muligheter for samarbeid i fleksible og spesielt tilrettelagte formater.
Det er viktig å være klar over at hver enkelt partner – selv bestemmer – sammen med NATO – hvor raskt ting skal skje, omfanget av samarbeidet og partnerskapets fokus.
Jeg mener de militære programmene som jeg har orientert om skaper stor strategisk effekt. Tenk bare på hva det ville koste å erstatte de 3500 partner soldatene i operasjonene våre. Den regningen ville over noen år blitt svært stor. Sertifiserings arbeidet bygger opp under denne produksjonen, og skaper en stor pool av styrker som, i gitte situasjoner, kan operere med oss.
Det er vel ingen som tror at NATO kan rette opp de fundamentale utfordringene som finnes i Midt Østen og Afrika med militær innsats. Men, vi må delta sammen med andre internasjonale aktører og jeg tror EU er bedre innrettet til samfunnsbygging enn det NATO er. En kombinasjon av innsats fra flere, hvor EU og NATO sammen lager felles målsettinger og utnytter hverandres styrker vil etter min mening være riktig løsning – men kanskje politisk umulig.
Det kan synes som om ambisjonene til Alliansen er svært høye innen stabilitetsfremme. Hvordan nasjonene stiller seg til dette blir spennende å se. Det er forskjellige syn. Mitt råd vil være å konsolidere og forbedre det vi allerede har oppnådd, og ikke komme med nye ambisiøse prosjekter når vi ikke har fått ressurser til å håndtere de vi allerede arbeider med. Vi må se ambisjonsnivået på stabilitetsfremme i forhold til investeringsviljen. Et misforhold her kan svekke alliansens troverdighet.
Takk for oppmerksomheten.
Her er generalens CV, hentet fra NATO sine sider:
Service
1990 – 1992 CO Electronic Warfare Company, 6th Division
1992 – 1994 Section chief, CCIS, Norwegian Army Staff
1994 – 1995 Operations and liaison officer Multinational Force and Observers, Sinai
1997 Staff officer, military-political branch, of the Central Staff of the Norwegian Armed Forces HQ
1997 – 1999 Military assistant to the Chief of Defence
1999 – 2001 CO of the Norwegian Army Intelligence Battalion
2001 Senior Staff Officer, Operations Branch, Norwegian Armed Forces HQ
2001 – 2004 Director, Military Support Division, Norwegian Intelligence Service
2004 – 2006 Director, Assessment Division, Norwegian Intelligence Service
2007 National Contingent Commander, Norwegian Forces Afghanistan
2007 – 2008 Head of land power and operations section of the Norwegian Army Transformation and Doctrine Command
2008 – 2010 Branch head, J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2010 – 2012 Director of Intelligence, Allied Command Operations, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2012 – 2013 J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe
2013 Director, Plans and Support, Norwegian Intelligence Service
2013 – 2016 CO Norwegian Armed Forces Cyber Defence
Military education
1978 – 1979 Junior officer school, Infantry
1981 – 1984 Norwegian Army Military Academy
1991 Norwegian Army Staff College I
1993 – 1994 Norwegian Army Staff College II
1995 – 1996 US Marine Corps Command and Staff College
1996 – 1997 School of Advanced Warfighting, US Marine Corps Command and Staff College
2003 – 2004 NATO Defence College
2005 Norwegian Defence College, Information Course