Foredrag: NATO transformasjon – troverdig eller traumatisk?”

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. februar 2009

ved

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”NATO transformasjon – troverdig eller traumatisk?”

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Direksjonsmedlemmer, mine damer og herrer. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund og snakke om NATOs militære transformasjon. Jeg har nå i litt over ett år hatt gleden av å være Europa-representant for sjefen for NATOs ”moderniseringskommando”, Supreme Allied Commander Transformation.

Jeg går ut fra at vi alle er vel fortrolige med hva militære operasjoner går ut på. De fleste av oss har en bakgrunn som er tilknyttet operativ virksomhet, det er fra det operative området vi har vår identitet, operative resultater, suksess eller nederlag vises øyeblikkelig, og omsettes i politikk umiddelbart.
Jeg er sikker på at begrepet militær transformasjon ikke klinger like entydig i ørene på de fleste her i kveld. Noen mener kanskje at det er en kunstig prosess for å rettferdiggjøre å beholde en strategisk kommando i USA etter at SACLANT ble nedlagt. Andre tenker kanskje at transformasjon innebærer ensidig fokus på (amerikansk?) høyteknologi, mens noen kanskje tror at transformasjon er et skalkeskjul for nedbygging av forsvaret.

Jeg ønsket derfor en litt utfordrende tittel på mitt foredrag, og jeg håper at dere vil følge opp med å stille krevende spørsmål etterpå.

NATOs militære transformasjon har til hensikt å sørge for en kontinuerlig utvikling av Alliansens militære styrker, slik at de er best mulig egnet til å mestre de oppgavene de kan bli satt til, i neste måned, eller om 10 år. Transformasjon er altså en forbedringsprosess, med sterk fokus på operativ evne.

Transformasjon er ikke en teknologiprosess, og dreier seg ikke om å kjøpe mest mulig moderne utstyr. Transformasjon dreier seg om en helhetstilnærming til kvalitet og effekt.

La meg prøve å illustrere dette med en figur.

Under den kalde krigen var Forsvaret skreddersydd for antiinvasjons-oppgaver. Skreddersydd høres veldig råflott ut, men poenget var at det ikke egnet seg til særlig annet. Kvantiteten var stor, i alle fall på papiret, og i manges øyne var kvaliteten en funksjon av antallet. Jeg tror de fleste av oss er enige om at dette ikke er en riktig måte å vurdere den operative evnen.

Måten vi løser oppgavene på, måten vi organiserer forsvaret, i hvilken grad vi er nettverksbaserte, om vi bruker moderne teknologi riktig, om vi sørger for å ha profesjonelle militære ledere, trener styrkene, kan deployere og vedlikeholde engasjement utenfor et (snevert) forhåndsbestemt område, og ikke minst om vi er interoperable med våre allierte, er mer beskrivende. Hvis vi bruker slike målestokker, kan vi kanskje beskrive utviklingen på denne måten. Det er viktig at det er en balanse i disse faktorene. Endrer man en, må man vurdere justering av de andre. Det som gjenstår som den største utfordringen ved en slik betraktning, er når kvantiteten nærmer seg kritisk masse. For småstater som Norge, er dette et svært alvorlig problem, men som NATO kun i liten grad er opptatt av. Etter mitt personlige syn er dette uheldig, fordi en bedre organisering og synkronisering av ulike lands forsvarsstrukturer vil være avgjørende for hvor mye reell effekt vi kan få ut av forsvarskronene.

Det er i det hele tatt avgjørende hvordan forsvaret organiseres. I NATO beskriver vi vanligvis en helhetstilnærming til kapabiliteter med forkortelsen DOTMLPFI, Doktrine, Organisering, Trening, Materiell, Lederskap, Personell, Fasiliteter og Interoperabilitet.

En stor del av omstillingen av det norske Forsvaret har vært preget av å organisere Forsvaret på mest mulig effektiv måte. Tradisjonelt har imidlertid fokuset vært størst på materiellbiten av denne ”likningen”. Det er ikke så merkelig. Materiellstruktur involverer investeringpenger, industri, og er lett å måle. Båtene langs kaia, hæravdelingene i strukturen og et visst antall flyskvadroner er lette å telle, lette å assosiere seg med og gir prestisje.

Det er vanskeligere å forholde seg til resultatet av DOTMLPFI-likningen.

Et behov kan være relevant over tid, men måten vi dekker behovet på, kan endres i samme tidsrom. For eksempel er det ofte slik at den raskeste og mest effektive å fremskaffe en kapasitet på, er å organisere og trene de styrkene man har. Forholdet mellom de ulike elementene endrer seg over tid, alt etter hvilken teknologi, forsking og utvikling osv. som er tilgjengelig. Dette gjør det viktig å prioritere behov og løsninger i et langsiktig perspektiv.

Jeg tror, som nevnt, at de aller fleste har fokus rettet mot det vi som møter oss i media hver dag, løpende operasjoner. Men de fleste av oss er sikkert enige om at det er det en output i form av erfaringer. Disse må vurderes og tas høyde for ved at vi endrer måten vi gjør ting på og ved vi tilpasser materiellet vårt. Så må dette implementeres ved hjelp av utdanning og trening. Samtidig må vi ta med disse erfaringene når vi planlegger for fremtiden. På midlere sikt ved at vi videreutvikler konseptene og eksperimenterer med dem før vi implementerer og tar med erfaringen for videre kapabilitetsutvikling.

Mange vil sikkert si at denne formen for transformasjon ved hjelp av pågående operasjoner er alt vi behøver. Selv tror jeg det blir veldig feil. Dersom vi mener alvor med at NATO skal kunne løse et spektrum av oppgaver, er det avgjørende at vi ikke langtidsstrukturerer i henhold til en spesifikk trussel. Det vil i så fall kunne skape svakheter som kan utnyttes av en potensiell motstander. Derfor er det viktig at vi anvender for eksempel NATO Response Force (NRF) også som verktøy for transformasjon ved å målrettet styre enhetene som tilbys til NRF inn mot krav til beredskap, trening og sammensetning.

Det er ACTs syn at NRFs rolle i transformasjon er vellykket, men under press på grunn av medlemslandenes manglende vilje til å bidra med de styrkene som er påkrevet, og fordi det ser vanskelig ut å komme til enighet om å bruke styrken.

Samtidig som vi omsetter erfaringene fra operativ virksomhet i planlegging for fremtiden, må vi ta hensyn til etterretningsvurderinger for å vite hva slags andre utfordringer vi er nødt til å være forberedt på. I NATO gjøres dette ut fra en omforent trusselvurdering. Med bakgrunn i denne, kan vi gjennom arbeidet med forsvarsplanlegging regne ut hva slags kapasiteter vi trenger for å kunne løse oppdragene.

Men fordi et omforent trusselbilde bare er et slags minste felles multiplum, og fordi etterretningsvurderinger (hva må man kunne regne med) har en begrenset tidsperspektiv, må man se ut over dette og ta høyde for det ikke kan utelukkes.

Det er summen av disse prosessene som til sammen sørger for en balansert utvikling og er det vi forstår med transformasjon.

Iterativ prioritering kan synes vanskelig, men er noe de fleste av oss gjør hver dag. Når vi kjører bil, ser vi på veien noen hundre meter lenger fremme, samtidig som vi korrigerer for det vi ser i speilet og det vi erfarer mens vi kjører. Og vi hører på radio for å få værmelding og veirapporter.

NATO består av snart 28 svært ulike medlemsland. Fra min plass i en rekke komiteer, kan NATO fortone seg som dette. Pilenes størrelse og retning illustrerer status for utviklingsprosessen i de enkelte landenes forsvar. Det er innlysende at utviklingen av medlemslandenes forsvar bør synkroniseres i størst mulig grad. Prisen for å la være å gjøre dette kan bli svært høy, både i form av tap av liv i operasjoner, og fordi det enkelte land utvilsomt vil bruke mye mer tid og penger på å foreta dette på egen hånd. Jeg må tilstå at en slik strømlinjeforming ikke er helt enkel, spesielt i en allianse uten overnasjonal kommandorett.

Det er dette som er oppgaven til min sjef, Supreme Allied Commander Transformation.

Han skal utvikle NATOs grunnleggende militære konsepter og definere og prioritere hva som er nødvendige kapabiliteter og vurdere og utvikle de operative konseptene som kreves.

Ettersom det enkelte medlemsland ikke kan beordres, men gjør det man selv finner riktig, er det viktigste virkemiddelet til SACT, gjennom godt lederskap, å overbevise det enkelte medlemsland at det man foreslår, er i deres egen interesse.

Supreme Allied Commander Transformation er lokalisert i Norfolk, USA. Samtidig som han er NATO-sjef, er han sjef for den amerikanske Joint Force Command, som er det amerikanske forsvarets utviklings- og transformasjonskommando. Dette sikrer god synergi for NATO.

For å anskueliggjøre hva som er ACTs verdiøkning, vil jeg gjerne gå tilbake til et bilde av jeg viste tidligere og ta en nærmere titt på ett av landene.

Transformasjonen skjer i nasjonene, og effekten av ACTs arbeid kan best måles der. ACT må bistå nasjonene med å identifisere hindringer som bør fjernes og gap som bør fylles, og bidra til å styre utviklingen. Deretter må vi prøve å bidra til at landets styrker utvikler seg i en retning som styrker fellesskapet.

I tillegg, og dette er like viktig, må ACT bidra til å gjøre NATO, med partnere, til et bedre lag, ved å fokusere på interoperabilitet gjennom å synkronisere doktriner, standarder og trening.

Selv om den virkelige verdien av transformasjon bare kan måles gjennom suksess i fremtidens løpende operasjoner, må vi i ACT strukturere arbeidet i konkrete og målbare oppgaver som gjøres ”i dag”.

I dag er de fleste NATO-landenes militære styrker preget av høyt operasjonstempo i et særdeles krevende stridsmiljø. Vi har en skruppelløs motstander som ikke er begrenset av engasjementsregler, og heller ikke føler seg tvunget til å etterleve folkeretten. Koplet med en nettverksorganisering hvor betydelig beslutningsmyndighet er delegert langt ned i organisasjonen, gjør at vi står overfor en motstander med svært kort beslutningssløyfe.

Ikke minst fordi våre egne styrker har en kort rotasjon, gjør dette det avgjørende å lære av egne og andres erfaringer. NATO har derfor opprettet et senter for Lessons Learned under kontroll av ACT hvor erfaringene samles inn, analyseres og gjøres tilgjengelig for medlemmene. Trening, øvelser og utdannelse er som nevnt viktige elementer i militær transformasjon. Det er særlig to grunner til at det er et spesielt fokus på dette nå. Den ene er naturligvis at NATO har styrker i krig, og da nytter det ikke å komme uforberedt. Det andre er at styrker i dag samvirker på et taktisk eller stridsteknisk nivå som man vanskelig kunne forestille seg for få år siden. Dette stiller høye krav til hvordan øvelser og trening planlegges, og det stiller krav til individer og avdelinger som deltar i øvelser.

Det er en klar forventning til at de enkelte medlemslandene sørger for at enkeltmennesker og avdelinger møter ferdig trent for de oppgavene de skal løse. Selv om mye av øvelser og trening skjer i regi av nasjonene, kreves samtrening før deployering til internasjonale operasjoner. ACT har et ansvar for dette gjennom Joint Warfare Centre i Stavanger og Joint Force Training Center i Bydgoszcz i Polen.

Mesteparten av overgripende koordinering og arbeid som for eksempel plan og policy, konseptutvikling og kapabilitetsplanlegging foregår i hovedkvarteret i Norfolk, USA. Det er tett forbindelse mellom SACTs hovedkvarter og det amerikanske Joint Forces Command.

Forsvarsplanleggingen foregår i Mons, og er samlokalisert med den operative kommandoen. Dette gir nærhet til ”kundene”.

Og til slutt, min egen lille stab på 20 personer i NATO-hovedkvarteret i Brussel som representerer ACT i NATOs kommitteer, arbeidsgrupper, og hvor det enn måtte behøves.

La meg gi noen konkrete eksempler på hva ACT har levert.

For å gjøre det lettere samle inn erfaringer og gjøre erfaringer og analyser lettere tilgjengelig, har Lessons learned og analysesenteret i Portugal opprettet en felles database hvor nasjonene og NATO-kommandoer kan legge inn sine erfaringer og lære av andres. Denne databasen har en gradert og en ugradert inngangsdør. Den graderte er åpen for NATOs medlemmer og når det gjelder operasjonene i Kosovo og Afghanistan, også for bidragsytere fra ikke-NATO-land. Den ugraderte delen er åpen for alle, og man kan ganske enkelt registrere seg på intenett og få brukernavn og passord. Dere kan faktisk gå på internett og se selv!

Det har vært lagt stor vekt på at databasen skal være brukervennlig, og så langt har den vist seg svært verdifull. Allikevel ville den gjøre enda mer nytte hvis flere brukte den. Dette forutsetter en felles forståelse av Lessons Learned, at nasjonene har et felles format for rapportering, og ikke minst at man evner å legge en viss porsjon stolthet til side.

Improviserte bomber, såkalte improvised explosive devices, er en av hovedtruslene mot NATOs personell i Afghanistan og Irak. ACT har derfor lagt ned mye arbeid i forsvar mot slike trusler. Et av de viktigste tiltakene, er å sørge for at enkeltpersoner og avdelinger drar nytte av andres erfaringer og lessons learned, oger vel trenet før de ankommer operasjonsområdet. ACT har derfor utviklet flere kurs på taktisk og operasjonelt nivå for å forberede personellet og for å hjelpe nasjonene å utvikle sine egne treningsopplegg.

En av metodene for dette, er å bruke mobile rådgivningsteam. Disse teamene har bistått en rekke nasjoner, både ved å trene opp personell og avdelinger, og i å bygge opp nasjonale treningskapasiteter.

Forsvar mot improviserte bomber omfatter naturligvis mer enn trening. Passiv beskyttelse i form av pansrede kjøretøy er ett viktig element. Bruk av jammere er et annet viktig tiltak, men som krever at man er tilpasset felles standarder, slik at ikke den ene avdelingens jammere ødelegger for andre. Hvordan man møter en slik trussel, hva slags prosedyrer man følger, er svært viktig, og jeg tror at alle forstår at dette ikke er noe som kan være individuelt for hver nasjon. Arbeidet med forsvar mot improviserte bomber er et godt eksempel på hvordan ACT arbeider med en helhetlig tilnærming til kapabilitetsutvikling.

Jeg tror de fleste av oss er opptatt av at Forsvaret har god situasjonsforståelse i Nordområdene. I min tid som sjef for Landsdels-kommando Nord-Norge, fikk jeg gleden av å arbeide mye med dette, og se hvilken enorm resssursbesparelse det var i å integrere ulike sensorer og bruke dem aktivt i den operative virksomheten.

NATOs operasjon Active Endeavor ble iverksatt for å hindre terroristorganisasjoners trafficking i Middelhavet. Norge har bidratt godt i operasjonen, både med fly og fartøy. Den operative sjefen hadde imidlertid et bilde som bare baserte seg på et begrenset antall radarplattformer. I 2005 hadde man i gjennomsnitt bare et 60-talls antall kontakter, som kunne være fra 20 minutter til 72 timer gamle. Dette var ikke godt nok til å følge mistenkelig skipsfart og det var en stor utfordring i å få en god situasjonsforståelse slik at de begrensede operative ressursene kunne utnyttes optimalt.

ACT laget derfor en prototyp som integrerte radardataene med informasjon fra Automatisk Identifikasjonssystem og andre ugraderte kilder. Dermed fikk man et bilde med ca 3.600 kontakter med nær sanntidsinformasjon. Dette gav en mye bedre mulighet til å sjekke konsistens mellom ulike kilder. Utfordringen var at den enorme mengden kontakter gjorde det svært ressurskrevende å skille ut mistenkelige kontakter. Svaret på denne utfordringen, var å lage et automatisert system for å skille ut slike kontakter ved å sjekke mot ulike databaser, se om fartøy prøver å unngå internasjonalt farvann, skip som har rendez vous, og så videre.

Dette har fungert meget godt, og har ført til at vi nå sparer operative ressurser som fly og fartøyer, i tillegg til personell i ledelsesapparatet. Her snakker vi om betydelige besparelser! Dette er ressurser som kan brukes til andre formål, for eksempel mot pirater.

Prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan dra nytte av at mange nasjoner samarbeider, men også på hvor vanskelig det er å samkjøre sensitive opplysninger som for eksempel: Lagring av data, Deling av data utenfor det som er vanlig i militære operasjoner, Vil tollmyndighetene i nasjon A dele informasjon med politimyndighetene i nasjon B? Kan informasjon som er levert av nasjon A brukes som grunnlag for en rettssak i nasjon B? Vil nasjonene tillate deling av kommersiell følsom informasjon, burde et rederi x fra nasjon A vite at en tanker fra et rederi fra nasjon B konkurrerer i samme marked? Vil NATO-medelemmene akseptere andre konsepter og annen oppgavefordeling enn det de bruker nasjonalt? Slike utfordringer, og en rekke andre, måtte løses. Jeg synes at dette er et godt eksempel på det diplomatiske og militærpolitiske håndverket som må utføres før vi kan ta ut gevinsten.

Forsvarsplanleggingen er et av de viktigste prosessene i å sørge for at NATO er i stand til løse sine oppgaver. Prosessen følges ofte med kritiske blikk, ikke minst av de som har spesiell interesse av å fremme spesielle strukturelementer. Planleggingen skjer i en transparent prosess og i samarbeid med nasjonene.

I grove trekk skjer følgende: På bakgrunn av det ambisjonsnivået som nasjonene fastsetter, beskriver de strategiske kommandørene under ledelse av ACT det minimum av militære styrker som behøves for å løse oppgavene. De enkelte lands forsvarssjefer kan påvirke disse prioriteringene gjennom NATOs militærkomité. Deretter fordeles behovet på medlemslandene. Det kan ikke stikkes under en stol at det ikke er full inndekning av behovet. Differansen mellom behovet og de medlemslandene vil bidra med, blir derfor gjenstand for en risikovurdering som de politiske beslutningstakere må forholde seg til.

Kravene til medlemslandene er individuelle og tilpasset det enkelte medlemmets utgangspunkt og ressursmessige situasjon. For hvert land utarbeides det en kravkatalog, og landene må redegjøre for hvor langt man er kommet i transformasjonsprosessen, hvilke planer man har for å møte kravene, og hva som er årsaken hvis progresjonen ikke er som forventet.

Resultatet av denne vurderingen dokumenteres i en sikkerhetsgradert rapport med ”ros og ris”. Vanligvis er disse rapportene meget grundige og omfattende, og meget nyttig tilbakemelding til landene. Forutsetningen for dette, er imidlertid ærlighet og åpenhet i prosessen. Dersom dette mangler, undergraves ikke bare NATOs evne, men landene ”lurer” i stor grad seg selv!

Politisk vilje og evne til å frigjøre ressurser er avgjørende for en vellykket transformasjonsprosess. Det er medlemslandenes politiske ledere som bestemmer rammebetingelsene for transformasjonen på NATOs toppmøter. Man er også blitt enige om at 2 % av brutto nasjonalprodukt skal være et minimumsmål for forsvarsbudsjettene. Man er også blitt enige om at minimum 40 % av medlemmenes landstridskrefter skal være deployerbare, og at man skal være i stand til å ha 8 % av landstyrkene deployert over tid. Det er videre enighet om at disse kravene skal økes til henholdsvis 50 % og 10 %.

Dessverre er det langt fra at alle medlemslandene følger opp dette i praksis. Fra et NATO-ståsted er det vanskelig å forstå at en finansminister ikke slutter seg til noe en utenriksminister (eller statsminister) har vært med på å beslutte noen måneder tidligere, eller sagt på en annen måte, at en utenriksminister (eller statsminister) kan være med på å beslutte noe man ikke tror at resten av regjeringen vil være med på å følge opp. Det er liten tvil om Alliansen i det lange løp vil være tjent med en mer realistisk holdning til hva det er mulig å oppnå.

Nasjonenes politiske lederskap blir også enige om hva som bør være Alliansens ambisjonsnivå. Det vi planlegger er, at vi skal kunne gjennomføre et visst antall store fellesoperasjoner og et noe større antall mindre fellesoperasjoner samtidig. At dette fører til at behovene for styrker, – og kravene til nasjonene vris i retning av støttekapasiteter som samband, ingeniør, logistikk, strategisk løftekapasitet og ”in theatre air-lift”, for å nevne noen områder. Når så de samme lederne er enige om å stille tilstrekkelig styrker til rådighet, både for operasjoner og NRF, burde dette love godt. Problemet er imidlertid at det ikke ser ut til å være noen automatikk i dette, heller ikke å fremskaffe spesielt viktige kapasiteter som avgjørende for at NATO skal lykkes.

Sikkerhet er ikke på samme måte som før knyttet til nasjonalstatenes territorium. NATO-landene og partnerne står i dag overfor svært sammensatte sikkerhetsutfordringer som krever økt fokus på en helhetlig tilnærming og omfatter alle aktører som opererer i et operasjonsteater. I tillegg vil fremtidens sikkerhetsvurderinger i langt større grad en det som har vært tilfellet til nå, omfatte ikke-militære aspekter som for eksempel klimaendringer, demografi, energisikkerhet, fattigdom og liknende.

Selv om den samme utfordringen kan oppfattes ulikt og ha forskjellige konsekvenser for de ulike medlemslandene, treffes landene av de samme truslene i et stadig mer globalisert verdenssamfunn. Dette fører til økt gjensidig avhengighet og økt behov for koordinasjon mellom de allierte. I særlig grad har små og middelstore stater begrenset relevans alene, ikke minst når det gjelder ”hard” militær eller territoriell sikkerhet.

I en slik situasjon er det avgjørende at man fokuserer på den operative effekten til våre styrker. Retorisk kan man stille spørsmålet: Hvis det er slik at den norske hæren nå er så liten at den bare kan forsvare én bydel i Oslo, hvor mye kan en dobbelt så stor hær forsvare? Og hvor mye mer relevant blir i så fall en dobbelt så stor hær? Det er liten tvil om at Hæren, på samme måte som andre deler av Forsvaret, nærmer seg kritisk masse. Poenget er at ressursene ikke nødvendigvis må legges i en ”ukritisk” volumøkning, men anvendes målrettet for å bibeholde og øke den reelle operative evnen. Dette er en utfordring som er felles for flere NATO-land. I denne prosessen kreves det dyp innsikt og en god porsjon mot av lederskapet i disse landene, slik at man tar fatt i de virkelige problemene.

Det er avgjørende at man ikke skjønnmaler utfordringene. Som et ledd i å vurdere om militær maktbruk er et hensiktsmessig virkemiddel i en krisesituasjon, vil en potensiell motstander uten tvil nøkternt vurdere vår operative evne, alene og sammen med Alliansen. I forhold til en regional stormakt, vil det norske forsvaret ikke være relevant for annet enn krise- og episodehåndtering. Relevansen for mer krevende situasjoner er knyttet til NATO, og avhenger av vår evne til å operere effektivt sammen med våre allierte, og av at NATO forblir en effektiv og troverdig allianse.

Er så NATO i stand til å håndtere disse utfordringene på en tilfredsstillende måte? NATO er sannsynligvis en av de mest vellykkede internasjonale organisasjonene, men er ikke perfekt. For det første må en spørre om ambisjonsnivået er relevant, og om man er villig til å følge opp med nødvendige ressurser. Etter mitt personlige syn, er det en del som mangler på dette.

Det er vesentlig at man er villig til å se med åpne øyne på de problemene man har, og unngå skjønnmaling. Ikke alle er like flinke til det.

Også politisk er det utfordringer. Sikkerhetspolitikken er ikke overordnet slik den var under den kalde krigen, og dette bidrar til at de ulike nasjonenes interesser på områder som for eksempel energi og økonomi kan føre til forskjellige prioriteringer på det sikkerhetspolitiske området.

Noe av det aller viktigste er sannsynligvis at Alliansen finner en arbeidsform som er bedre tilpasset fremtidens sammensatte trusler. Det pågår derfor en prosess med å reformere NATO HQ.

Jeg tror de fleste er enige om at transformasjonsprosessen fungerer bra. Tilbakemeldinger fra operative sjefer er positiv, og interoperabiliteten mellom de ulike landene er betydelig forbedret. Selv om det går langsomt, er styrkene mer deployerbare og kosteffektive enn før, og samarbeidet fungerer bra.

Så etter tommelfingermål vil jeg si gi en Meget minus i karakter.

NATO vil fortsatt være forutsetningen for Forsvarets relevans, både når det gjelder operasjoner, og når det gjelder avskrekking. Derfor er det i Norges interesse å arbeide aktivt for at NATO skal forbli militært effektivt og politisk troverdig. For å lykkes med dette, må vi fortsatt fokusere på transformasjon, både politisk og militært.

Transformasjon er ikke et mål i seg selv, men noe vi gjør fordi det sparer liv og gir større operativ effekt.

En vellykket transformasjon vil bidra til å gjøre Forsvaret mer relevant og i større grad komme i forkant av problemene. En bedre synkronisering av utviklingen med våre allierte vil øke effekt og sikkerhet i pågående operasjoner.

For Forsvarets uvikling blir det avgjørende å sette realistiske mål. Moderne krigføring er et grunnleggende sosialt problem som ikke kan løses ved en ensidig fokus på materiell og teknologi. Den militære transformasjonen må derfor ikke fokusere ensidig på det som er mest synlige, men ha en helhetlig tilnærming.

Mine damer og herrer. Transformasjon dreier seg om å løse problemer. Jeg takker for oppmerksomheten og tar gjerne i mot kommentarer eller spørsmål.