Foredrag: NASAMS – NORSK LUFTVERNSUKSESS SOM GJØR VERDEN TRYGGERE

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. oktober 2006

ved Oberstløytnant Ole-Asbjørn Fauske

NASAMS – NORSK LUFTVERNSUKSESS SOM GJØR VERDEN TRYGGERE

Formann, mine damer og herrer!

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere en av de største, norske suksesshistorier når det gjelder utvikling av forsvarskapasiteter.

La meg først få komme med noen nødvendige presiseringer:

Grunnen til at jeg står her i dag er min bakgrunn og erfaring fra utviklingen av den norske luftvernløsningen gjennom snart 20 år. Jeg representerer altså ikke Luftforsvarets eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne. Jeg kommer i foredraget til å benytte materiale fra flere åpne kilder – f eks FFI, Rand Organization, Forsvaret, norsk presse og en rekke andre. Jeg har satt disse kildenes materiale inn i en sammenheng, men det er ikke min hensikt å forsøke å indikere hvilke oppfatninger enkelte organisasjoner eller deler av Forsvaret har.

Før jeg begynner selve foredraget, vil jeg vise dere noen oppslag i pressen i løpet av de siste to årene:

(Vis bilder fra pressen).

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

For ca to år siden befant verdens desidert største luftmakt seg i en situasjon der de holdt på å gå tom for tilgjengelige ressurser til luftforsvar av sin egen hovedstad. Verdens største luftmakt holdt bokstavelig talt på å forbruke sine luftmaktsressurser i et forsøk på å ivareta en mulig trussel som de ikke hadde vært forberedt på, og som de ikke hadde egnede virkemidler til å motstå.

I kveldens foredrag vil jeg først kort redegjøre for generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for. Deretter vil jeg snakke om de viktigste trender innenfor utvikling og bruk av militær makt – nasjonalt og internasjonalt – herunder komme inn på de mest aktuelle trusler. Med dette som ramme og bakgrunn, vil jeg beskrive den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjøre for utviklingen, kapasiteter og – ikke minst – muligheter for fremtidig bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

Sikkerhetspolitisk rasjonale

I Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003, ble det lagt betydelig vekt på vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Jeg er nokså sikker på at det kommer til å bli gjort også i kommende Forsvarsstudie i 2007. For Forsvarets vedkommende, vil dette måtte bety at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel nasjonal ressursforvaltning – men også utviklingen i NATO – virker inn på styrkeplanleggingen.

Generalinspektøren for Hæren sa fra denne talerstolen den 30. januar i år – sitat: ”Det er ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne.”

Slik jeg forstod GIH, snakket han i sitt foredrag først og fremst om Hæren og om nødvendigheten av å delta internasjonalt med våre styrker for være best mulig satt i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser.

Men det er også et overordnet politisk aspekt i dette. Vårt medlemskap i NATO har vært – og er – en avgjørende viktig pilar i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO baserer sine beslutninger på enstemmighet blant likeverdige partnere, og akkurat det kan ses på som selve nøkkelen til den suksessen NATO har vært. Etter min mening, må det også ses på som selve nøkkelen til NATOs fortsatte eksistensgrunnlag. Tidligere formann i NATOs militærkomité, General Klaus Neumann, sa i sitt foredrag til NATO Defence College i forrige uke, sitat: ”En nasjon som ikke er villig til ”burden sharing,” eller til å ta nødvendige risikoer sammen med sine allierte, kan ikke samtidig forvente samme grad av likeverdighet i beslutningsprosesser blant de nasjonene som faktisk gjør det.”

For meg var dette krystallklar tale: Ikke bare er det nødvendig for styrkene våre å delta internasjonalt for være best mulig i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser. Men for Norge som nasjon, som legger så stor vekt på NATO i sin forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det avgjørende at vi deler byrdene og risikoene dersom vi skal kunne forvente å bli tatt alvorlig og at vi skal bli hørt i vårt viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske fora. For å sitere general Neuman enda en gang: ”Det er ikke nok å være venner. Venner drikker te sammen, allierte slåss sammen”.

Jeg sier ikke at vi ikke gjør det i dag, jeg bare peker på at det ikke blir mindre viktig i fremtiden.

Generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer

I 1994 var NATO en allianse med 16 medlemsland, uten partnere, som aldri hadde gjennomført en militær operasjon utenfor eget område. I 2006, er NATO blitt en allianse med 26 medlemsland, med 20 partnere i Eurasia, 7 i Middelhavsområdet og 4 i den Persiske Gulf. Det er startet samtaler med flere såkalte ”Contact Countries” (som f eks Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand) med tanke på et fremtidig mer formalisert samarbeid. Og alliansen har de siste årene vært engasjert i 8 operasjoner i fire verdensdeler. I det kommende toppmøtet i Riga i november, vil alliansen diskutere operative kapasiteter for Nato Response Force – NRF – og bevilgninger knyttet til denne, samt erklære NRF for å være operativ tilgjengelig; øking av kollektive kapasiteter (som f eks strategisk lufttransport); utvidelse av NATO og globale partnerskap for sikkerhet; samt bedring av den transatlantiske dialog. Hvordan kunne denne utviklingen skje – eller rettere – hvorfor er den blitt nødvendig?

Når vi ser på utviklingen isolert; at NATO for første gang har blitt tatt i bruk som militær maktutøver; kan man få inntrykk av at verden er blitt et farligere sted. 9 september i New York og Washington, bombeangrepene i Madrid og i London, kampen mot terror i Afghanistan, den USA-ledete invasjonen i Irak osv, representerer en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Faktum er imidlertid, at verden aldri har vært mindre voldelig. Fram til og med 2 verdenskrig var kriger oftest massiv kamp mellom nasjoner eller militære styrker, der formålet var å knuse motstanderen militært. Og resultatet fra 2 verdenskrig kjenner vi alle – mer enn 60 millioner mennesker ble drept.

Mange hevder at tiden med utmattelseskrig mellom nasjoner og store militære styrker er over. Kamp mellom stater skjer nå bare unntaksvis, og, iflg. Professor van Creveld, som burde være godt kjent i denne forsamling, skjer kamp mellom nasjoner bare unntaksvis, og mellom uviktige nasjoner i uviktige deler av verden.

Det er ikke bare en enkelt grunn til dette. Man kan si at krig som legitimt middel for å løse konflikter ikke lenger er anerkjent. Man kan også si at demokratisering fører til at folkevalgte ikke kan bruke militær makt i utide uten alvorlige konsekvenser for dem personlig. Videre er utvikling av internasjonale organisasjoner, og institusjonsbygging mellom nasjoner, med på å minske spenninger og å bedre mulighetene for politiske løsninger på konflikter. Globalisering og handel er heller ikke en uviktig faktor.

Men – igjen iflg. Professor van Creveld – er den viktigste årsaken atomvåpen. Atomvåpen er den aller viktigste grunnen til at de fleste av verdens nasjoner har bygget ned sine militære kapasiteter. De vet at en tradisjonell krig ikke vil kunne løse problemer lenger, av den enkle grunn at atomvåpen har fjernet skillet mellom seier og overlevelse. Og uten overlevelse, blir seier bare en akademisk og teoretisk øvelse – i alle fall med et vestlig tenkesett.

Verden har altså aldri vært fredeligere. Aldri tidligere har mennesket hatt mer velstand; aldri har verden vært mer organisert; aldri har vi hatt større evne og mulighet for produksjon. Hvert 8 år, mer enn fordobles menneskehetens samlede kunnskap. De største maktene i verden, som eventuelt kunne utgjøre en militær trussel mot hverandre, er alle i nesten samme situasjon: de har alt å vinne på å unngå å løse konflikter mellom seg ved hjelp av militære virkemidler. Faren for en tradisjonell militær invasjon er med andre ord mindre enn den noen gang har vært.

Men det betyr selvsagt ikke at vi har en verden uten konflikter. Det er fortsatt krig i verden, men det er kriger av den typen som har vært vanlige i det vi kaller utviklingsland eller den tredje verden. Vi ser nå at de sprer seg til den vestlige verden, og ingen nasjon kan lenger si at ”det kan ikke hende her”. Asymmetriske trusler som ikke kan møtes med – eller som omgår – tradisjonelle militære kapasiteter, er det vi står overfor i dag. Utfordringen blir å være så fleksibel, og å ha så fleksibel kapasiteter, at vi kan møte utfordringer som vi i dag kanskje ikke engang kan forestille oss.

Et tankekors er det derfor at alliansens militære styrker fortsatt i grove trekk er innrettet mot invasjonsforsvaret. NATO består av 26 nasjoner som alle ønsker å opprettholde hva man kan kalle ”fullspektrum kapasiteter”.

Jeg vet selvsagt at vi Norge har gitt opp tanken på å kunne holde et komplett invasjonsforsvar, men vi gjør så godt vi kan med de midlene vi har til rådighet.

Problemet for NATO som allianse, er at det gjør alle de andre nasjonene også. Og som jeg har redegjort for kort ovenfor, tyder det på at det er feil medisin.

Trusselbildet

Trusselen som den vestlige verden står overfor er på ingen måte entydig. Og det er kanskje vår fremste utfordring: Vi har problemer med å definere trusselen. Det vi utviklet som løsninger og virkemidler med stor entusiasme på 90-tallet, virker ikke lenger. Dersom vi likevel bruker disse virkemidlene, er de ofte kontra produktive og blir svært dårlig mottatt i befolkningen. Etter den kalde krigen, har vi ikke lenger den luksusen at vi kan forutsi ved hjelp av erfaring. Noen trusler kjenner vi, noen kjenner vi ikke. Og noen utviklingstrekk vet vi ikke engang at vi ikke kjenner.

Med tanke på kveldens tema, tillat meg å begrense dette foredraget til å i det vesentlige snakke om trusler som føres fram, eller kan føres fram, gjennom luften.

(Plansje fra FFI som viser utvikling av trusselbildet)

NASAMS

Hvordan kan en norsk ide unnfanget på 80-tallet være i stand til å møte denne trusselen? I det etterfølgende vil jeg kort beskrive systemet, og peke på karakteristika som gjør det spesielt godt egnet – faktisk det beste i sitt slag i verden – til å møte det aktuelle trusselbildet.

(Plansjer, med beskrivelse av NASAMS systemkarakteristika)

Dere har nå sett hvordan systemet fungerer. La meg så komme inn på bruken av det, hvilke oppdrag det kan løse, og hvorfor det er spesielt godt egnet i dag.

NASAMS er det mest fleksible og effektive systemet i sitt slag i verden. Det kan brukes i en tradisjonelt, fullskala luftforsvarsoperasjon alene, sammen med andre, underlagt andre, i ledelse av andre systemer, underlagt et komponentnivå, en CAOC, eller hva som helst annet. Systemet kan holde meget høy beredskap over lang tid, med svært beskjedne personellkostnader i forhold til noe annet luftforsvarssystem i verden i dag – det være seg andre bakkebaserte eller luftbårne systemer.

Men ser vi på systemets totale kapasiteter, ser vi at det faktisk er mye mer fleksibelt enn som så. Tar vi utgangspunkt i en oppsatt NASAMS avdeling som opererer alene, må den inneha kapasiteter som:

– evne til å planlegge, lede og gjennomføre luftvernoperasjoner

– produsere luftbilde og bekjempe aktuell trussel

– etablere og vedlikeholde kommunikasjonsnettverket

– knytte seg opp mot overordnede og evt underordnede enheter

– inneha nødvendig transport, logistikk og Force Protection (for å nevne de viktigste).

Men det er ikke noe til hinder for at disse del-kapasitetene kan nyttes uten at alle kapasiteter er tilstede i en operasjon. En luftvernavdeling kan løse en rekke andre oppgaver ved å benytte deler av, eller en kombinasjon av deler av, avdelingens kompetanse og kapasitet.

For eksempel, kan NASAMS brukes til å etablere et luftbilde i vanskelig tilgjengelige områder. Skulle NATO, eller FN, eller andre ha behov for overvåking av luftrommet i f eks et grenseområde, er NASAMS meget godt egnet.

Med komponenter fra NASAMS, og med tilført kompetanse, kan det i en nødssituasjon opprettes inn- og utflyvingskontroll ved en flyplass bare timer etter at en C130 Herkules har landet.

Avdelingen innehar kompetansen til å etablere og drifte en kommandoplass på vegne av militære og eller sivile ”kunder”, for å bruke det uttrykket.

Et slikt eventuelt oppdrag kan også inneholde styrker til Force Protection, samt logistikk og transport dersom det skulle være behov for det.

Fordi systemet er så fleksibelt, ressursbesparende, deployerbart og mobilt, kan det også brukes til forsvar av sivile installasjoner og/eller arrangementer.

(Vise plansjer med eksempel OL i Hellas)

I sin opprinnelige rolle, som bakkebasert luftforsvar, er det selve nettverket som er krumtappen i systemet. I dette nettverket kan det inkluderes komponenter, og/eller byttes komponenter, helt avhengig av oppdrag, trussel, samarbeidspartnere og annet. Det gjør systemet utrolig fleksibelt til også å møte fremtidens utfordringer.

En avgjørende faktor for utviklingen av NASAMS, har vært det gode samarbeidet mellom Kongsberggruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt og Luftforsvaret. Dette sier jeg ikke for å reklamere for KDA, men for å fortelle at uten dette gode samarbeidet hadde utviklingen av NASAMS ikke vært mulig. Utviklingen av systemet har foregått samtidig med operativ bruk og operative tester. For meg som mangeårig operatør, har det vært utrolig spennende, og særdeles givende, å se hvordan operative betraktninger har fått direkte innvirkning på videreutviklingen av systemet. Samtidig har industrien holdt oss oppdatert og fremmet forslag om nye muligheter og kapasiteter, og i nært samarbeid har vi benyttet den beste kompetansen fra samlede miljøer til å utvikle det som vi med rette kan si er verdens beste luftvernsystem i sitt slag.

Fremtiden

Før jeg sier litt om fremtiden, vil jeg svare på mitt innledende spørsmål, som var:

Svaret er faktisk nokså enkelt. Amerikanerne måtte regne med en trussel fra luften i form av cruisemissiler, eller fra bemannede eller ubemannede småfly, som i meget lav høyde kunne true hovedstaden. Og det eneste middelet de hadde til rådighet selv, var å legge en ring av beskyttelse rundt hovedstaden i form av kampfly i luften.

Jeg vet ikke hvor mange kampfly det må til i luften til enhver tid for å trygge Washington, men jeg vet at det høyst sannsynlig er nokså mange. Og når vi så tenker på hvor stor organisasjon det må til for å holde mange kampfly i luften, 24 timer i døgnet, syv dager i uka, over flere måneder – ja kanskje flere år, da skjønner vi at det blir svært kostbart. Og ikke bare kostbart – en amerikansk kollega fortalte meg at US Air Force holdt på å ”knekke ryggen” – det var hans ord – før NASAMS kom på plass. Og nå jobber amerikanerne på spreng for å innføre sin egen versjon av systemet – som i prinsippet bygger helt og fullt på det norske – ved hjelp av kompetansen i den norske Luftforsvaret og ved Kongsberg.

Dette er i aller høyeste grad en viktig lærdom også for oss. Dersom vi er i en situasjon der det eksisterer en lufttrussel, så må den tas alvorlig. Og har vi ikke bakkebaserte luftforsvarsressurser til rådighet, så må vi bruke luftbårne.

Kampfly er en utrolig viktig ressurs for Forsvaret. Jeg mener det ville være et meget stort strategisk feilgrep å ikke sikre fremtiden til det norske kampflyvåpenet. Kampfly kan løse en rekke oppgaver, og kan operere innenfor et meget fleksibelt oppgavespekter.

Men som nevnt ovenfor: eksisterer det en lufttrussel, så må den ivaretas. Skal den ivaretas av kampfly, så er det meget ressurskrevende. I tillegg, vil det fjerne kampflyets fortrinn, ved at fleksibel bruk av denne dyre ressursen nokså effektivt blir forhindret ved at flyene blir bundet opp i det oppdraget der de er minst kosteffektive.

Det er altså ikke snakk om kampfly eller bakkebasert luftvern, – det er i aller høyeste grad snakk om begge deler. Og jo færre kampfly vi har, jo viktigere er det at vi må kunne bruke dem effektivt og fleksibelt. Da må vi ha komplementære kapasiteter som bygger opp under det.

Et godt, tidsriktig, fleksibelt, kosteffektivt og moderne bakkebasert luftforsvarssystem, er ikke bare en forsikring om at vi kan beskytte befolkningen og viktige installasjoner fra et eventuelt angrep ført frem gjennom luften. Det er også en forsikring om at vi kan bruke kampflyene våre på den mest kosteffektive måten.

Et annet viktig poeng er at bakkebasert luftvern er 100% passivt. Vi ser noen ganger at utplassering av militære styrker brukes i kampanjer og politiske ”statements” for å hevde at man truer med, eller forbereder, offensive operasjoner. Utplassering av luftvern kan ikke utløse de samme reaksjonene. I sin natur, er luftvern i seg selv kun egnet for defensive operasjoner – altså til forsvar. Og det er ikke mulig å hevde at utplassering av luftvern for å forsvare mennesker, infrastruktur, en flyktningleir, en by, Stortinget, en oljeinstallasjon eller et kraftverk – eller å bruke deler av systemet for å overvåke et omstridt grenseområde, kan ses på som en offensiv trussel.

Samlet gjør dette at en norsk luftvernavdeling er et utrolig godt egnet politisk virkemiddel. Dersom det er viktig for Norge å være deltaker i en operasjon, eller det er viktig for Norge å svare på en henvendelse fra FN, er virkemidlene en norsk luftvernavdeling rår over ekstremt fleksible. I tillegg er det billig! Ref den før omtalte vurderingen av å støtte OL i Athen. Med totalt 27 personer kunne vi ha sikret OL 24 timer i døgnet i 20 dager. Det er det ingen andre kapasiteter i verden i dag som ville ha vært i nærheten av å klare.

Skulle en operasjon kreve luftovervåkning, kan vi være på plass å gjøre det innen få timer. Skulle situasjonen utvikle seg slik at vi også trenger skyts, kan vi ettersende det og være operative innen 30 minutter etter at utstyret kommer fram. Utvikler bakkesituasjonen seg, kan vi ettersende Force Protection ressurser. Og så videre og så videre.

NASAMS har sine absolutte fordeler og fantastiske egenskaper, og jeg har brukt utrykket ”verdens beste luftvernsystem i sitt slag”. Men det betyr ikke at det kan gjøre alt. Selv om trusselen fra ballistiske missiler sannsynligvis er avtakende, er den der fortsatt. Og her har NASAMS svært begrenset effekt. Når vi så vet at kampfly ikke har noen som helst effekt mot disse våpnene – uten å eventuelt forsøke å ta dem ut på bakken før de skytes – må vi sørge for ett av to ting: Enten må vi bygge på det eksisterende nettverket og sette inn radarer og missiler som møter trusselen, eller så må vi samarbeide med andre som kan løse denne delen av luftvernoppdraget.

Og det er akkurat det vi ønsker å gjøre. Vi har allerede satt i gang samarbeid med Nederland om å integrere NASAMS og Patriot, og jeg vet at også Tyskland er interessert i et slikt samarbeid. (Vise plansje om luftvernsamarbeid med Nederland).

Hvordan kommer vi dit?

Vi er ikke der ennå. Norge har utviklet det beste, og det mest fleksible luftvernsystemet i sitt slag i verden. Vi har utviklet unike kapasiteter; vi har et system som var det første i verden som oppfyller alle kriterier for Network Cerntric Warfare – faktisk før vi engang kjente dette begrepet. Vi har unik kompetanse etter å ha vært med gjennom utviklingen av systemet, og norske offiserer deltar for fullt for å utdanne amerikanske, spanske og andre lands offiserer.

Flere forsvarsministere har sagt at det er viktig for Norge å delta internasjonalt med vår spisskomtanse, og der våre kapasiteter utfyller og komplementerer de av våre allierte. Her har vi et område der vi til nå har vært alene i verden om å møte den trusselen fra luften som øker mest, og vi har den beste kompetansen og det mest fleksible systemet av alle.

Men – skal vi innlede et samarbeide med andre nasjoner, så må vi ha noen som kan samarbeide. Vi må ha både mennesker og systemer dersom vi skal være interessante samarbeidspartnere – eller allierte, om dere vil. Og når det gjelder luftvern, så er miljøet i Norge blitt farlig lite, og kompetansen begynner å forvitre.

Jeg har tidligere referert til hva Generalinspektøren fra Hæren har sagt fra denne talerstolen. Nå ønsker jeg å referere ham fra hans innlegg i siste nummer av ”Norges Forsvar”, der han sier – sitat:

”En operasjon med innsatsforsvaret baserer seg på tanken og logikken i brigaden som kompetansesystem. Den store forskjellen i forhold til ad hoc oppsetninger og mobiliseringsforsvaret, er selvsagt at vi er samtrente.” – sitat slutt.

Nøyaktig det samme gjelder for en luftvernavdeling, der vi til nå har benyttet begrepet ”bataljonen som kompetansesystem”. Uavhengig av hva vi velger å kalle avdelingen, så er begrepet kompetansesystem like gyldig. I dag ser vi dessverre en trend i at operative funksjoner rendyrkes, og støttefunksjoner – som det så feilaktig heter – blir tatt ut av kompetansesystemet. Logistikk, teknisk støtte, transport, force protection, – ja, til og med stabsfunksjoner som er avgjørende for planlegging, ledelse og gjennomføring av operasjoner – blir fjernet fra kompetansesystemet. Vi må i fremtiden sikre fulle kapasiteter på det vi til i dag har kjent som bataljonsnivå. Dette tema er verdig et eget foredrag i seg selv – jeg vil bare her konkludere med at utviklingen faktisk står i fare for å ødelegge luftvernavdelingens største styrke: nemlig dens fleksibilitet.

La meg også få si litt om øving og trening. En luftvernavdeling – som alle andre – trenger selvsagt å trene for å kunne løse oppdragene. Og dersom begrepet fleksibilitet skal ha noe mening, så må vi trene på det som er vanskeligst – nemlig fullskala luftvernoperasjon. Blir vi gode til det, blir alle andre oppdrag enkle å løse. Dersom vi bare trener på enklere oppgaver, blir det umulig å løse det vanskeligste.

For en luftvernavdeling er det avgjørende å trene sammen med kampfly. Det er minst to grunner til dette: For det første utgjør kampfly fortsatt den vanskeligste trusselen for en luftvernavdeling. For det andre, kampfly kan simulere alle andre trusler en luftvernavdeling kan utsettes for fra luften. Samtidig kan luftvernavdelingen simulerer alle trusler kampflyet kan utsettes for fra bakken, og dermed har våre to viktigste luftmaktseffektorer meget stor gjensidig nytte av å trene sammen.

Samtidig må luftvernet trene sammen med Hæren. Luftforsvaret har overtatt det bakkebaserte luftforsvarsoppdraget også for Hæren, og det krever spesiell kompetanse å kunne yte denne støttet til en hæravdeling som manøvrerer – gjerne i ulendt terreng, og under vanskelige vær- og føreforhold. Det vanskeligste oppdraget dreier seg derfor om å bli god til å gjøre to ting samtidig: Være i stand til å møte truslene fra luften, og å greie å beskytte en hæravdeling som manøvrerer. Kan en luftvernavdeling dette, blir fleksibel utnyttelse av systemet til alle andre tenkelige oppdrag nokså enkelt.

Avslutning

I en usikker verden med et usikkert trusselbilde og en usikker framtid, er det avgjørende at vi har virkemidler som er fleksible, effektive og kan tilpasses mange scenarier, oppdrag og situasjoner.

Jeg har i kveldens foredrag forsøkt å kort redegjøre for de generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for, og jeg har pekt på noen viktige trender innenfor utvikling og bruk av militær makt. I kombinasjon med å se på de mest aktuelle trusler, har jeg beskrevet den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjort for utviklingen, kapasitetene og – ikke minst – muligheter for fremtidig fleksibel bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

La meg til slutt få vise en filmsnutt av den første skarpskytingen med NASAMS på norsk jord – faktisk den første skyting med AMRAAM fra bakken utenfor USA – som skjedde på Andøya for nesten ett år siden.

(Filmsnutt)

Da vil jeg med glede forsøke å besvare de spørsmål dere måtte ha.

Hjertelig takk for oppmerksomheten