Foredrag: Midtøsten og Nord-Afrika – fra vondt til verre

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. mars 2014

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Midtøsten og Nord-Afrika – fra vondt til verre»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Bakgrunn

Etterretningstjenesten la forrige mandag frem sin årlige ugraderte vurdering – FOKUS 2014. Da jeg i fjor skulle holde foredrag for denne forsamling med bakgrunn i 2013-utgaven av FOKUS, valgte jeg å fokusere på Russland. I år har valget falt på Midtøsten og Nord-Afrika-regionen. Ikke fordi dette området er viktigere enn Norges nærområder, men fordi regionen har gjennomgått og gjennomgår enorme forandringer og fordi utviklingen i Midtøsten er viktigere for Norge og norske interesser enn mange tror.

Midtøsten og Nord-Afrika er som kjent en svært sammensatt region der ulike religiøse retninger, etniske grupper, politiske systemer og ideologier brytes mot hverandre. Likevel er det mulig å peke på noen hovedtrekk ved utviklingen som har preget det siste halve århundret.

For det første har de fleste statene i regionen vært styrt av stabile, men autoritære regimer. Disse regimene har sikret stabilitet gjennom en fordeling av inntekter fra petroleumsvirksomhet, tette bånd til innflytelsesrike samfunnsaktører, og et omfattende sikkerhetsapparat for å kontrollere politisk opposisjon. Å opprettholde denne stabiliteten er imidlertid blitt mer utfordrende for regimene over tid. Misnøye med økende sosiale forskjeller og utbredt korrupsjon, kombinert med tilgangen til sosiale medier for politisk organisering, har skapt en ny type opposisjon som er vanskeligere å kontrollere for makthaverne. Dette var bakteppet for de politiske protestene i regionen under den arabiske våren i 2011, som etter hvert førte til regimeskifter i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen.

Konflikten mellom Israel og palestinerne har også vært et hovedtrekk i det sikkerhetspolitiske bildet i Midtøsten siden opprettelsen av staten Israel i 1948. Denne konflikten har gitt opphav til tre kriger mellom Israel og nabostatene og var sterkt medvirkende til at den libanesiske borgerkrigen ble så omfattende og langvarig. Palestinske flyktninger fra krigene i 1948 og 1967 har også skapt vedvarende utfordringer, først og fremst for myndighetene i Libanon og Jordan hvor endringer i den demografiske balansen lett kan bli en trussel mot regimenes stabilitet. Kampen mot Israel er også et sentralt element i legitimeringsgrunnlaget for islamistiske grupperinger som Hizbollah, Hamas og al-Qaida nettverket og er et sentralt motiv i retorikken til det iranske regimet. Til tross for at Israel i dag har et bedre forhold til de fleste land i Midtøsten, og at fredsprosessen med palestinerne har pågått i flere tiår, er konflikten mellom partene på ingen måte løst. Viktige spørsmål som Jerusalems status, israelsk nybyggingsvirksomhet og flyktningenes fremtid gjenstår. Det er derfor sannsynlig at Palestinaspørsmålet kommer til å stå høyt på den politiske dagsorden i Midtøsten også i årene som kommer.

Sist, men ikke minst, har Midtøsten vært en arena for rivalisering mellom stormakter. Under den kalde krigen støttet USA og Sovjetunionen hver sine stater i regionen, og Midtøsten ble en del av den globale kampen mellom supermaktene. Etter Sovjetunionens fall stod USA igjen som eneste aktør med evne og vilje til å håndheve sikkerhet og stabilitet i regionen. Denne rollen kom blant annet til uttrykk i den amerikansk-ledede operasjonen for å befri Kuwait etter Iraks invasjon i 1991. Russland er nå tilbake i Midtøsten som politisk støttespiller for Syria og Iran og som en betydelig eksportør av våpen og teknologi. Kina har også kommet på banen som følge av sitt voksende energibehov. Den kinesiske importen av petroleumsprodukter fra Midtøsten har økt kraftig, og det er også en økning i kinesiske investeringer i regionen. En kan derfor si at Russland og Kina utfordrer den dominerende posisjonen som USA har hatt i Midtøsten, men uten at noen av disse statene foreløpig har evne eller vilje til å overta USAs rolle som garantist for regional sikkerhet og stabilitet.

Midtøstens betydning for Norge

Midtøsten og Nord-Afrika har lenge stått høyt på den utenrikspolitiske dagsorden her i landet. Norge har hatt et stort diplomatisk engasjement for å skape fred mellom Israel og palestinerne, og norsk militært personell har vært avgitt til en rekke fredsbevarende operasjoner i regionen. Den mest omfattende deltakelsen var med NORBATT i UNIFIL i Libanon i perioden 1978-1998. Per i dag er Norge representert med militært personell i FN’s UNTSO-misjon, MFO-styrken i Sinai og FN-styrken i Mali. Norge har også betydelige økonomiske interesser i regionen gjennom private selskaper i land som Algerie, Qatar, Libya og De Forente arabiske emirater, for å nevne noen, og gjennom norske skip som passerer gjennom Persiabukta, Rødehavet og Suezkanalen. Generelt påvirker uroligheter og konflikt i denne regionen blant annet trusselen fra internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og prisen på petroleumsprodukter – forhold som igjen er avgjørende for global stabilitet og utvikling. For Norges del berører dette sentrale elementer i norsk utenriks-, sikkerhets- og økonomisk politikk.

Den regionale utviklingen fremover

Selv om de fleste statene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsatt betegnes som stabile, ser Etterretningstjenesten med økende bekymring på utviklingen i regionen. Midtøsten og Nord-Afrika er preget av dype politiske spenninger, og flere stater er blitt arena for voldelige konflikter og rivalisering mellom statlige og ikke-statlige aktører. Dette kommer tydeligst til uttrykk i Syria, der konflikten mellom regimet og en nasjonal protestbevegelse har utviklet seg til en borgerkrig hvor et utall aktører i og utenfor landet fungerer som støttespillere eller deltar aktivt.

Det er nå også en reell mulighet for at borgerkrigen i Syria vil spre seg til nabolandene Libanon og Irak. I verste fall kan det utvikle seg et sammenhengende belte med voldelige konflikter fra Beirut til Basra. Potensielt kan den syriske borgerkrigen også bidra til en destabilisering av Jordan, først og fremst på grunn av den store økningen i antallet syriske flyktninger i landet.

Svak eller fraværende nasjonal myndighetskontroll i deler av Syria, Egypt (Sinai) og Libya øker faren for terror ved at militante grupperinger får nye friområder for treningsaktivitet, angrepsplanlegging og transitt av personell. Denne utviklingen representer en trussel både mot stabiliteten i Midtøsten, mot Vesten, mot Norge og mot norske interesser i regionen.

Rekken av politiske opprør som startet i 2011 har ikke ført til en fredelig og demokratisk utvikling i Midtøsten og Nord-Afrika, slik det var håpet. Tvert i mot ser vi i dag en videreføring av autoritære styreformer i de fleste av landene i regionen, samtidig som utviklingen i mange stater går i retning av flere interne voldelige konflikter, økende terrorisme og noen steder tendenser til statsoppløsning.

Politisk liberale miljøer står svakt i de fleste av landene, mens autoritære og radikale krefter vinner terreng. Ett av de store usikkerhetsmomentene er islamistbevegelsenes fremtidige rolle og deres ønske om å bringe stat og samfunn mer i pakt med islam og islamsk lov. Islamistbevegelsene er selv preget av interne spenninger og rivalisering. Saudi-Arabia spiller her en aktiv rolle med å støtte salafistmiljøer i land som Egypt og Syria for at disse miljøene kan fungere som motvekt til Det muslimske brorskapet og mot iransk innflytelse i Midtøsten. Kongedømmene på den arabiske halvøy, med Saudi-Arabia i spissen, har for eksempel gitt omfattende økonomisk bistand til Egypt etter den militære maktovertakelsen sommeren 2013 og den påfølgende undertrykkelsen av Det muslimske brorskapet. Saudierne frykter trusselen som Brorskapet og dets ideologi kan utgjøre mot de arabiske monarkiene og deres legitimitet i egen befolkning, og de er samtidig svært bekymret over det gode forholdet som til tider har eksistert mellom moderate islamistbevegelser i den arabiske verden og Iran. Dette gjelder blant annet den palestinske bevegelsen Hamas og Egypt under president Morsi.

Det er særlig tre grunnleggende konfliktlinjer som gir opphav til uro i dagens Midtøsten og som fortsatt vil være konfliktdrivende i 2014.

Den første er en politisk og sosioøkonomisk konflikt mellom – på den ene siden – privilegerte eliter som dominerer statsapparat og forretningsliv og – på den andre siden – den befolkningsmessige majoriteten, som har små muligheter til politisk medbestemmelse og sosial mobilitet. Dette skyldes ikke minst den omfattende korrupsjonen, som undergraver både statsinstitusjoner og økonomisk system.

Den andre er en konflikt mellom etniske og religiøse grupper som ofte går hånd i hånd med politiske og sosioøkonomiske skillelinjer og som i mange tilfeller også går på tvers av nasjonale grenser. Syria, Libanon og Irak er eksempler på stater der kampen om politisk makt, samfunnsposisjoner og materiell velstand i stor grad faller sammen med etnisk og religiøs gruppetilhørighet, og der denne gruppetilhørigheten strekker seg til familier, stammer og trosfeller i nabolandene.

Sist, men ikke minst, går det en storpolitisk konfliktlinje i regionen mellom Saudi-Arabia, Jordan og Egypt på den ene siden og Iran, sammen med Syria og libanesisk Hizbollah, på den andre. Denne konflikten motiveres av, og bidrar til å forsterke, motsetningsforholdet mellom sunni- og sjiamuslimske aktører i regionen. Spesielt bidrar den til å eskalere den syriske borgerkrigen ved at regimene i de arabiske landene støtter opposisjonen, mens det syriske regimet støttes av Iran, militser med bånd til Maliki-regjeringen i Irak, samt libanesiske Hizbollah. Realpolitiske interesser og ønsket om regional innflytelse er viktige motivasjonsfaktorer for begge parter. Saudi-Arabia og de andre monarkiene på den arabiske halvøy ønsker å bevare eksisterende maktstrukturer på halvøya og har i denne sammenhengen sett USA som sin sikkerhetsgarantist. Iran ønsker på sin side å utfordre de arabiske monarkiene som styreform, begrense monarkienes regionale innflytelse og samtidig demme opp mot det iranerne oppfatter som et amerikansk hegemoni i Midtøsten.

Jeg vil nå gå nærmere inn på utviklingstrekk i enkelte land som E-tjenesten vurderer som særlig viktig for den videre utviklingen i regionen.

Syria

Konflikten i Syria vil i 2014 gå inn i sitt fjerde år. Fra å starte som et fredelig opprør mot et undertrykkende regime utviklet konflikten seg i 2012 til borgerkrig mellom regimet og en nasjonal opprørsbevegelse. I 2013 har krigen involvert et økende antall aktører i og utenfor Syria. Borgerkrigen har således utviklet seg til å bli en konflikt som er lokal, nasjonal, regional og internasjonal på samme tid. Russland, Iran, Hizbollah og Irak støtter aktivt Assad-regimet, mens Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Jordan og en del vestlige land i varierende grad støtter ulike opprørsgrupper inne i Syria. Dette fører til en utmattelseskrig, hvor fremgang for en part kontres med økt støtte til den andre og vice versa.

Det iranske regimet har i løpet av 2013 blitt en sentral aktør i den syriske borgerkrigen, med et stadig sterkere militært fotavtrykk. Blant annet har Iran en betydelig rolle i opprettelsen og treningen av irregulære styrker, som avlaster den syriske hæren i kampen mot opprørsgrupperinger. Dette kan sikre Iran et middel for fremtidig innflytelse i Syria – også dersom Assad skulle falle fra makten. Det iranske regimets støtte til sine syriske allierte kan reduseres eller trekkes tilbake på kort varsel dersom iranske beslutningstakere skulle vurdere at dette best tjener Irans interesser.

Krigen i Syria styres imidlertid av aktørene på bakken og ikke av eksterne støttespillere. Ingen av partene i Syria har i dag kapasitet til å vinne en ren militær seier.

Brutaliteten som preget konflikten i 2013 bidro til å marginalisere moderate stemmer på begge sider. Ingen av de nasjonale partene er per nå klare til å inngå reelle kompromisser i politiske forhandlinger. For Assad-regimet er konflikten eksistensiell, og sett fra Damaskus vil reelle forhandlinger med opposisjonen i praksis være kapitulasjonsforhandlinger. Regimets mål er å bevare makten og slå ned opprøret. For å oppnå dette vil regimet forhandle med det internasjonale samfunnet, for eksempel ved å tilby en felles front mot al-Qaida-grupper som opererer i Syria eller ved å forhandle om destruksjon av kjemiske våpen. Til tross for at videre krigføring gradvis vil svekke regimet har det trolig ressurser til å beholde makten også gjennom 2014.

Generalløytnant Kjell Grandhagen, sjef for Etterretningstjenesten. Foto: Forsvaret

Den moderate politiske og militære opposisjonen har vilje til å inngå en avtale med regimet, men mangler evne til å forplikte et flertall av de væpnede gruppene til en slik avtale. Den moderate opposisjonens evne til å representere og lede opprøret vil forbli liten så lenge den ikke har våpen og penger å tilby opprørsgruppene.

Militante islamistgrupper med tilknytning til al-Qaida utgjør i dag en vesentlig del av det væpnete opprøret i Syria. De to viktigste gruppene er Jabhat al-Nusra (Nusrafronten) og Islamic State of Iraq and al-Sham (ISIS).

ISIS har i løpet av 2013 etablert seg som en av de sterkeste militante islamistgruppene som kjemper mot Assads regime. Gruppen har blant annet tatt kontroll over veiakser og byer langs Eufrat øst i landet. Gruppen har også fått en sterk tilstedeværelse blant annet i Aleppo og i områder i nordvest på grensen til Tyrkia.

På grunn av ISIS sin brutale fremferd, samt en kompromissløs innføring av sin tolkning av sharialover i områder der gruppen har vunnet terreng, har ISIS blitt mer og mer upopulær blant den syriske opposisjonen. Siden sommeren 2013 har det stadig forekommet trefninger mellom ISIS og den øvrige opposisjonen. I januar 2014 har den øvrige opposisjonen gjennomført koordinerte angrep for å drive ISIS ut av områder nord og øst i Syria. ISIS har imidlertid kjempet hardt tilbake og viser ingen tegn til å trekke seg ut av Syria.

I slutten av januar 2014 toppet konflikten seg ved at Al-Qaidas sentrale ledelse fordømte ISIS’ handlinger i Syria og samtidig erklærte at ISIS ikke er en del av al-Qaida. På lengre sikt kan dette få konsekvenser for ISIS’ tilgang til fremmedkrigere og finansiell bistand, noe som igjen trolig vil svekke ISIS’ tilstedeværelse i Syria.

I fravær av internasjonal inngripen vil krig og konflikt fortsette å prege Syria i 2014. Konsekvensene vil være en ytterligere militarisering og brutalisering, med enorme ødeleggelser, en økende humanitær katastrofe og en gradvis nedbryting av nasjonen Syria som resultat. Det er per nå vanskelig å se hvordan noen skal kunne tilegne seg tilstrekkelig makt, autoritet og ressurser til å stanse volden, utøve politisk makt i hele Syria og holde landet samlet.

Libanon

Spillovereffekter fra borgerkrigen i Syria gjør Libanon sårbart. Libanon involveres i Syria-konflikten fordi ulike deler av befolkningen støtter motstridende parter. Det er særlig Hizbollahs rolle som militær støttespiller for det syriske regimet i den pågående borgerkrigen som har nøret opp under uroen i Libanon.

På kort sikt vil imidlertid Libanon trolig unngå en radikal forverring av sikkerhetssituasjonen. Selv om militante grupper som Nusrafronten, ISIS og Abdallah Azzam brigadene har trappet opp angrep mot Hizbollah-mål i Libanon, ser verken toneangivende sunni-aktører eller Hizbollah seg tjent med en væpnet konflikt under nåværende forhold. Hizbollah, som er både politisk og militært svekket som følge av deltakelsen i den syriske borgerkrigen, vil trolig først og fremst søke å frembringe politiske løsninger på konfliktene internt i Libanon dersom organisasjonens militære og politiske interesser på hjemmebane trues. Sunniene står som gruppe uten en sterk og tilstedeværende leder og kan ikke vise til samme militære kapasitet som Hizbollah. Dette gjør at også de fleste sunnimuslimske grupper vil søke politiske løsninger framfor militære.

På den annen side vil den interne uroen i landet trolig øke. Libanons myndighetsstrukturer er svake, og det kumulative presset fra ulike sikkerhetsrelaterte hendelser og en økende flyktningstrøm kan utvikle seg til en situasjon som vil være vanskelig for libanesiske myndigheter å håndtere over tid.

Irak

Irak er også berørt av borgerkrigen i Syria, og utsiktene for en ytterligere destabilisering er stor. Siden begynnelsen av 2013 har sikkerhetssituasjonen forverret seg dramatisk, og det synes som om irakiske sikkerhetsstyrker nå er ute av stand til å håndtere situasjonen. Den sunnimuslimske befolkningen oppfatter seg som politisk marginalisert, og tilliten til Maliki-regjeringen i Bagdad er tynnslitt. Det er også en økende flyt av krigere fra Irak til Syria, og irakiske grupperinger deltar på begge sider i den syriske borgerkrigen.

Antallet terrorangrep i Irak steg kraftig i 2013 sammenliknet med foregående år. Tallet på sivile drepte (7800) var over dobbelt så høyt som antallet i 2012, og vi må tilbake til 2008 for å finne samme nivå.

ISIS har som følge av borgerkrigen i Syria styrket sin evne til å drive geriljakrigføring og utføre terrorangrep i Irak, der gruppen opprinnelig kommer fra. Årsaken ligger trolig i økt tilflyt av våpen, rekrutter og penger til Syria, spesielt fra miljøer i Nord-Afrika og Den arabiske Gulf. Deler av disse ressursene har blitt kanalisert til ISIS i Irak.

ISIS har i løpet av høsten 2013 trappet opp angrep mot strategiske mål i vest og nord-Irak, trolig med den målsetning å ta fysisk kontroll over byer, grenseoverganger og landområder. Et eksempel på dette er gruppens inntog i byene Fallujah og Ramadi i Anbar-provinsen vest for Bagdhad tidlig i januar 2014. ISIS tok delvis kontroll over disse byene med til sammen over 900 000 innbyggere. Irakiske myndigheter har beleiret byene i et forsøk på å ta tilbake kontrollen, og kamper om kontroll pågår fortsatt.

Dersom politiske stridsspørsmål knyttet til maktfordeling i Irak forblir uløste, forventes den negative sikkerhetsutviklingen i Irak å fortsette i 2014.

Gulfregionen

Saudi-Arabia er verdens største eksportør av petroleumsprodukter og besitter alene en femtedel av verdens kjente oljeforekomster. Stabilitet i Saudi-Arabia og på den arabiske halvøy er derfor viktig for USA og andre industrialiserte land – ikke minst for Norge, som påvirkes direkte av endringer i prisene på olje og gass.

Det er lite som tyder på at stabiliteten i Saudi-Arabia vil svekkes på kort sikt. Det er imidlertid vedvarende motstand mot det saudiske kongehuset fra landets sjiaminoritet, og regimet i Riyadh er bekymret for at Iran understøtter denne motstanden. Spørsmålet er ekstra følsomt for kongehuset fordi sjiabefolkningen stort sett bor i den oljerike østprovinsen, og stabilitet i dette området er derfor av vesentlig betydning for den saudiske økonomien.

I Gulfregionen er det særlig rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran som preger det strategiske bildet, og saudisk utenrikspolitikk formes med utgangspunkt i dette forholdet. Saudi-Arabia er særlig bekymret for det iranske atomprogrammet og for økt iransk innflytelse i landene rundt Persiabukta og i Midtøsten for øvrig. Saudierne vil derfor fortsette å konkurrere med Iran om innflytelse i Syria, Libanon og Bahrain og søke å hindre økt iransk påvirkning mot sjia-områder nord i Jemen.

Den regionale maktkampen mellom disse to landene er spesielt synlig på bakken i Syria. Irans fortsatte støtte til Assad, og Saudi-Arabias støtte til syriske opprørere, vil begrense muligheten for en normalisering av forholdet mellom de to landene. Konflikten i Syria oppleves som det iranske regimets mest alvorlige utfordring i Midtøsten, ettersom et maktskifte i landet kan sette Irans forbindelser til Hizbollah under press og redusere den politiske relevansen av Iran i regionen.

Iran

Stabiliteten i Persiabukta har i lang tid vært påvirket av Irans omfattende og ambisiøse atomprogram. Regimet ønsker å drifte mesteparten av atomindustrien med egne ressurser. Hovedformålet med satsningen er, etter landets eget utsagn, å produsere energi for sivile formål. Samtidig ser omverdenen at atomprogrammet er lite tilpasset hva Iran hevder de ønsker å bruke programmet til. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, mener at mye peker i retning av at programmet har en betydelig militær komponent. IAEA er bekymret for at Irans hensikt med programmet delvis er å understøtte forskning på kjernevåpen.

For å utvikle kjernevåpen vil Iran trenge spaltbart materiale i form av høyanriket uran eller plutonium. Det internasjonale samfunnet ønsker derfor i størst mulig grad å begrense Irans tilgang til disse stoffene og har underlagt det iranske regimet stadig mer omfattende sanksjoner.

Valget av den moderate, konservative presidenten Hassan Rowhani i 2013 har ført til økt håp om at konflikten rundt atomprogrammet kan løses med diplomatiske midler. Sentrale løfter i Rowhanis valgkamp var å få opphevet de økonomiske sanksjonene mot Iran, stabilisere økonomien og begrense innflytelsen til landets mektige militær- og sikkerhetsapparat. Disse sakene henger tett sammen ettersom opphevelse av sanksjoner og begrensninger på militære aktørers økonomiske engasjement er nødvendig for å bringe landets økonomi på fote igjen. Landets myndigheter vil ikke lykkes i å oppnå disse målene med mindre Iran og P5+1 (de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland) kommer til enighet om den endelige statusen på Irans atomprogram.

Den innledende avtalen som ble inngått mellom Iran og P5+1 den 24. november 2013 har i så måte gitt Rowhani en midlertidig seier. Regimet har oppnådd en viss lettelse i sanksjonene mot å komme med mindre innrømmelser. Avtalen legger blant annet begrensninger på Irans beholdning av anriket uran og setter også grenser for selve anrikningen. Den utsetter også ferdigstillelsen av en tungtvannsreaktor ved Arak som kan gi regimet muligheten til å fremstille plutonium til våpenformål. Videre gir den inspektørene fra IAEA økt innsyn i det iranske atomprogrammet. Mer innsyn betyr at IAEA tidligere vil oppdage uønsket aktivitet. Om Iran etterlever denne avtalen, vil den i sum kunne redusere trusselen fra Irans atomprogram.

Iran og P5+1 skal i løpet av de neste seks månedene forhandle om en varig avtale som skal fjerne mistanken om at det iranske atomprogrammet har en militær dimensjon. For at konflikten skal endelig løses må Iran ratifisere og etterleve Ikkespredningsavtalens tilleggsprotokoll. Dette vil underlegge Iran et langt strengere inspeksjonsregime enn i dag.

Sjef Forsvarets Etterretningstjeneste, generalløytnant Kjell Grandhagen. Foto: Forsvaret

Hvorvidt partene kommer til enighet om en endelig status for atomprogrammet vil i betydelig grad avhenge av innenrikspolitiske forhold i Iran. Veien frem mot en endelig avtale er lang. For det første er det sterk motstand i det iranske regimet mot å legge store begrensninger på det iranske atomprogrammet. Også president Rowhani vil motsette seg krav om at sentrale deler av dette nasjonale prestisjeprosjektet må legges ned. For det andre er Rowhani i interessekonflikt med flere elitegrupperinger i landet. Blant annet vil Øverste Leder Khamene’i bare gi presidenten støtte så lenge det tjener hans egne interesser. Dersom Khamene’i opplever den folkevalgte presidenten som en utfordrer, vil han mobilisere støtte blant konservative krefter i domstolene og parlamentet for å begrense presidentens handlingsrom.

Reaksjonære krefter i militær- og sikkerhetsapparatet opplever Rowhani som en utfordrer mot deres politiske og økonomiske interesser. Slike krefter vil derfor kunne legge press på Khamene’i for å oppnå støtte til å begrense Rowhani. Dette medfører at flere vil kunne ha en interesse av å spolere de diplomatiske prosessene mellom Iran og P5+1.

Selv om det kommer forsiktig optimistiske signaler rundt Irans atomprogram, er det altså fortsatt slik at landet har etablert en terskelkapasitet for produksjon av kjernevåpen i fremtiden. Det vil si at Iran fortsatt – i løpet av en viss tid etter at beslutning tas – kan evne å produsere kjernevåpen, men at tiden det vil ta å gjøre dette kan bli noe lengre ved den interimsavtalen som er inngått.

Nord-Afrika

Landene i Nord-Afrika og Sahelbeltet kjennetegnes av enorme områder utenfor myndighetenes kontroll, porøse landegrenser og stor fattigdom. Den generelle sikkerhetssituasjonen i hele området er svært ustabil, og tilgangen til våpen og annet militært utstyr er god. Dette gjør deler av Nord-Afrika og Sahel til et velegnet fristed og operasjonsområde for væpnede militser og terrornettverk. I dette området er det for tiden særlig utviklingen i Egypt og Libya som gir grunn til bekymring.

Egypt

Sikkerhetssituasjonen i Egypt ble betydelig forverret i løpet av 2013. De politiske omveltningene i Egypt har medvirket til at militante islamistgrupper har trappet opp sine aktiviteter i landet, spesielt i Sinai. Mens Sinai etter Mubaraks fall først og fremst var et transitt- og oppmarsjområde for militante islamister som søkte seg til væpnede konflikter andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika, har Sinai-baserte islamistgrupper siden Mohammad Morsis avsettelse sommeren 2013 gjennomført over 300 angrep innad i Egypt. De aller fleste av disse angrepene har vært rettet mot egyptiske sikkerhetsstyrker i Sinai. Militante islamister har også gjennomført angrep mot myndighetsmål i Kairo og Nildeltaet, noe som vitner om økt kapasitet. Miljøene i Sinai har det siste halvåret utviklet bruken av eksplosiver i angrep og evner nå å gjennomføre mer omfattende og ødeleggende angrep nå enn tidligere. Angrepet mot en turistbuss i Taba på grensen til Israel 16. februar viste dessuten at de militante islamistene ønsker å ramme Egypts viktige turistindustri ved å erklære utlendinger som mål.

Etter at President Morsi ble avsatt 3. juli 2013, ble en ny midlertidig regjering utnevnt og et politisk veikart for demokratisering av landet lagt frem. En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i januar, og valg på president må holdes innen 18. april. Parlamentsvalg vil trolig holdes innen sommeren 2014. Tidsrammene for den politiske overgangsprosessen er imidlertid allerede overskredet, og tidsplanen for veikartet vil kunne bli ytterlige forsinket.

Forsvarssjef Abdel Fattah al-Sisi vil svært sannsynlig erklære sitt kandidatur til presidentvalget innen kort tid. Egypts militære råd har uttalt at flertallet i folkeavstemningen om ny grunnlov gir al-Sisi et mandat fra folket og har gitt ham sin støtte. Med all sannsynlighet vil al-Sisi vinne valget – foreløpig har kun én annen motkandidat erklært sitt kandidatur. Al Sisi er svært populær hos store deler av den egyptiske befolkning, og mange ser på ham som Egypts redningsmann fra Det muslimske brorskap og en islamisering av Egypt. Dersom Al Sisi skulle bli Egypts nye president, er det svært sannsynlig at styresettet gradvis vil bli svært likt Mubaraks; et autoritært styresett støttet av militæret.

Den politiske svertekampanjen som militæret har satt i verk mot Det muslimske brorskapet – inkludert arrestasjoner av sentrale medlemmer i bevegelsen – vil sannsynligvis fortsette utover i 2014. Det er få indikasjoner på at myndighetene ønsker politisk dialog og forsoning med Muslimbrødrene. Strategien bærer snarere preg av et ønske om å knekke Det muslimske brorskapet som politisk og sosial bevegelse, noe jeg vil minne om at Mubarak aldri klarte.

Økonomien vil fortsatt være en hovedutfordring for egyptiske myndigheter, og det forventes ingen vesentlig bedring i 2014. Den økonomiske støtten fra Gulflandene har redusert den umiddelbare faren for økonomisk krise og sikrer at landet har midler til å importere hvete og olje på kort sikt. Landet vil imidlertid ha behov for ytterligere støtte i 2014 og vil sannsynligvis foretrekke å henvende seg til Saudi-Arabia og andre stater på den arabiske halvøy fremfor IMF. Den økonomiske støtten Egypt har mottatt, og de økonomiske tiltakene som er lansert, vil i liten grad bedre de underliggende strukturelle utfordringene og vil også øke landets utfordringer på sikt. Den økonomiske utviklingen i 2014 vil i stor grad være avhengig av den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen.

Egypt vil i 2014 trolig ha fokus på interne forhold og føre en mindre aktiv utenrikspolitikk enn under president Morsi. Morsis tilnærming til Iran og Hamas er definitivt skrinlagt, og det gode forholdet til Saudi-Arabia og andre Gulfstater vil trolig bli videreført – med et viktig unntak for Qatar, som støttet Morsi. Det er for tidlig å si om det følger politiske bindinger med den økonomiske støtten fra de arabiske Gulfmonarkiene. Så langt har den egyptiske overgangsregjeringen og Saudi-Arabia sammenfallende interesser i å bekjempe Det muslimske brorskap og demme opp for innflytelsen fra Iran i Midtøsten. Den nye tilnærmingen mellom Egypt og Saudi-Arabia må forstås i lys av dette.

Forholdet mellom Egypt og USA vil trolig forbli relativt kjølig i 2014 på grunn av amerikansk kritikk av overgangsregimet og redusert pengestøtte til landet. Det er lite sannsynlig at USA vil kutte all økonomisk støtte til Egypt ettersom dette samtidig reduserer den amerikanske innflytelsen, men USA vil trolig holde igjen deler av den økonomiske støtten inntil en valgt sivil regjering er på plass. Egypts forhold til Israel ble bedret etter Morsis fall og vil med høy sannsynlighet være godt i 2014. Ikke minst vil Egypt og Israel samarbeide tett om trusler fra militante islamister på Sinai.

Libya

Etter borgerkrigen og den internasjonale operasjonen som styrtet Ghaddafi-regimet i 2011 er Libya preget av store interne spenninger. Landet er splittet opp i en rekke regionale maktsentra og bystater, noe som begrenser den libyske regjeringens muligheter til å utøve militær og politisk kontroll over landet.

En rekke faktorer gjør at landet har vist seg svært vanskelig å styre:

For det første har flere militser med geografisk og stammemessig tilknytning nektet å la seg avvæpne etter borgerkrigen. Dette har gjort det umulig for regjeringen å opparbeide et monopol på bruk av makt i Libya. Selv ikke i hovedstaden Tripoli evner myndighetene å holde kontroll. Libyske regjeringstyrker er generelt ute av stand både til å slå tilbake mot direkte anslag fra væpnede militser og til å gå inn mellom stridende parter i lokale konflikter for å etablere ro og orden. Den libyske regjeringen må i flere områder benytte seg av lokale militser, heller enn sin egen regjeringshær, i forsøket på å utøve statsmakt.

For det andre har flere av militsene bånd til opposisjonen i den libyske nasjonalforsamlingen, spesielt islamistiske grupperinger. Dette gjør at mye av politikken formes gjennom trusler om vold utenfor politiske institusjoner. Regjeringen presses dermed fra skanse til skanse av sine politiske utfordrere.

For det tredje kompliserer krav fra ulike etniske grupper og stammer arbeidet med å utforme en ny grunnlov i landet. Flere stammer og regionale aktører, som har egne militser, krever økt maktfordeling, etniske rettigheter og autonomi. Slike krefter bruker spesielt aksjoner mot landets olje- og energisektor for å legge press på regjeringen, noe som i perioder har redusert Libyas oljeeksport til en brøkdel av den totale kapasiteten. Dette fører i sin tur til store finansielle utfordringer for regjeringen og reduserer mulighetene til å opparbeide politisk stabilitet gjennom økonomiske insentiver. Denne utfordringen er spesielt tydelig i øst, hvor det er blitt opprettet en autonom regjering støttet av militsstrukturer. Disse aktørene har kontroll over flere av Libyas viktigste utskipningshavner for olje.

I mangelen på et væpnet maktmonopol er statsminister Ali Zeidan – dersom han blir sittende – avhengig av å forhandle med en lang rekke lokale og regionale aktører for å stabilisere landet. Dette vil bli en lang prosess med flere tilbakeslag.

Det generelle maktvakuumet har også ført til at Libya i praksis er blitt en frihavn for jihadistiske grupperinger. Militante islamistgrupper utnytter aktivt den manglende myndighetskontrollen og de porøse grensene, og landet fremstår i dag som det mest sentrale samlings- og oppholdsstedet for militante islamister i regionen. Militante islamister har stort handlingsrom og benytter Libya til å trene, tilegne seg militært materiell og drive angrepsplanlegging. Det er terrorgruppene al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), Ansar al-Sharia og al-Murabitun som utgjør hovedtruslene mot vestlige interesser i dette området. Denne utviklingen har negative konsekvenser for hele Nord-Afrika og Sahel-regionen.

Den negative politiske og sikkerhetsmessige utviklingen i Libya forventes å fortsette. De store ukontrollerte områdene i Nord-Afrika og Sahel-regionen vil fortsatt gi væpnede grupperinger, organiserte kriminelle og internasjonale terrornettverk gode betingelser for å opprettholde sin aktivitet.

Sahel

Sahel ble for alvor satt på den sikkerhetspolitiske dagsorden etter Gadaffi-regimets fall i Libya i 2011. Regimeskiftet i Libya medførte stor tilflyt av våpen og personell til militante grupperinger i Sahel.

Det er spesielt Mali som har fått merke virkningene av de underliggende problemene i Sahel og av de politiske omveltningene i Nord-Afrika. Et større antall tuareger vendte tilbake til Mali etter Gadaffis fall, og denne tilførselen av til dels tungt bevæpnet personell ble utgangspunkt for et større opprør i landet i 2012. Opprøret i Nord-Mali ble etter hvert overtatt av islamistiske grupper, som etablerte territoriell kontroll og utøvet myndighetsfunksjoner i hele området. Da disse gruppene innledet en offensiv mot Sør-Mali tidlig i 2013 intervenerte Frankrike militært. FN-styrken MINUSMA, der også Norge bidrar med personell, har nå formelt overtatt det fredsbevarende oppdraget i landet. MINUSMA er imidlertid enda ikke fullt operativ og har fortsatt langt igjen før den utgjør en fullgod erstatning for de franske militære strykene.

Den franske intervensjonen har langt på vei lykkes med å redusere de islamistiske gruppenes innflytelse i Mali. Terrornettverkene i Nord-Mali er kraftig svekket, og franske styrker har påførte dem store tap av materiell og personell. Deler av disse gruppenes nettverk er imidlertid fremdels inntakt både i Mali og nabolandene, og det ventes at terroraktiviteten i Nord-Mali igjen vil øke i takt med at den franske militære tilstedeværelsen reduseres, med mindre FN-styrken får en potent evne til opprørsbekjempelse og anti-terror-operasjoner.

Den franske intervensjonen presset altså deler av de islamistiske nettverkene over grensen til andre land i Sahel-regionen. Særlig i Libya, og til dels også i Niger, har gruppene økt sin tilstedeværelse og aktivitet. Gruppene er svært mobile og beveger seg relativt fritt i de store myndighetsløse områdene i Sahel. Terrorgruppene fortsetter derfor å utgjøre en trussel mot vestlige borgere og vestlige økonomiske mål i hele regionen og bygger opp under den omfattende, grenseoverskridende kriminaliteten i området.

I Sør-Mali er sikkerhetssituasjonen mer stabil. Presidentvalg ble gjennomført sommeren 2013, og valg til nasjonalforsamling skal etter planen avholdes mot slutten av 2014. Selv om det er lite sannsynlig med nye, store politiske omveltninger i Mali på kort og mellomlang sikt, er det knyttet stor usikkerhet til den nasjonale forsoningsprosessen for Nord-Mali. Organisert kriminalitet, terrorisme og voldshandlinger langs etniske skillelinjer vil forstette å prege situasjonen i nord, og eventuelle politiske forsoningsløsninger vil ha begrenset betydning for sikkerhetssituasjonen på bakken. Inntil MINUSMA eller maliske styrker blir i stand til å ivareta sikkerheten på en effektiv måte, vil Nord-Mali fortsatt preges av konflikt og stå i fare for nok en gang å bli et attraktivt område for internasjonale terrornettverk.

Internasjonal terrorisme

Gjennomgående for omveltningene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahelbeltet er at de har styrket internasjonale terrornettverk gjennom tilknytning til lokale militante grupperinger og ved tilførsel av nye rekrutter, våpen og friområder for trening og angrepsplanlegging.

Det er Etterretningstjenestens vurdering at det er militante islamister som forfekter en global jihad-ideologi som utgjør den største trusselen mot vestlige og norske interesser i dag. Ikke alle militante islamistgrupper er formelt tilknyttet al-Qaida eller har underordnet seg al-Qaidas ledelse. Likevel har de fleste militante islamistgrupper og islamistiske enkeltaktører innlemmet og tilpasset sentrale deler av al-Qaidas voldelige ideologi, og globale målsettinger, i sitt verdensbilde.

Terrortrusselen mot vestlige interesser er således i endring. Tidligere var al-Qaidas kjerneorganisasjon førende for utviklingen av denne trusselen. Kjerneorganisasjonen ble ledet av Osama bin Laden fra Afghanistan og Pakistan med et velfungerende nettverk av aktører som hadde sverget troskap til ham personlig. Bin Ladens ubestridte lederskap og legitimitet var også garantist for at utviklingen av al-Qaidas ideologi og offisielle historiefremstilling forble kontrollert av kjerneorganisasjonen. Dagens terrortrussel springer ikke lenger ut fra al-Qaidas kjerneorganisasjon. Trusselen fremstår nå som fragmentert, omskiftelig og uoversiktlig fordi den kommer fra en rekke grupper og nettverk med løs tilknytning, både til hverandre og til al-Qaidas kjerneorganisasjon. Det ideologiske landskapet er også i endring. Vi ser at Al-Qaidas ideologi tilpasses lokale agendaer og at kjerneorganisasjonens autoritet underkjennes slik tilfellet er i konflikten mellom al-Qaidas sentrale ledelse og grupper som ISIS i Irak. Dette er en markant endring fra tiden da kommunikeer fra Osama bin Laden eller andre i kjerneorganisasjonen satte den ideologiske dagsorden for alle grupper innen nettverket.

Hovedårsaken til denne utviklingen er svekkelsen av al-Qaidas kjerneorganisasjon. Kjerneorganisasjonen, som består av det sentrale lederskapet med Ayman al-Zawahiri i spissen, har fortsatt tilhold i stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, men organisasjonen har begrenset operasjonell egenkapasitet og fungerer primært som ideologisk drivkraft for det øvrige nettverket.

Konflikten mellom Jabhat al-Nusra og ISIS i Syria førte til at al-Qaidas sentrale ledelse 2. februar 2014 erklærte at ISIS ikke lenger er en del av al-Qaida. Etter at konflikten mellom ISIS og Jabhat al-Nusra ble offisielt kjent sommeren 2013, har det blitt tydeligere at Jabhat al-Nusra er al-Qaidas filial i Syria. Dette betyr at al-Qaida fortsatt har fire offisielle filialer; al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), al-Shabaab i Somalia og Jabhat al-Nusra i Syria.

I tillegg til disse filialene finnes det en rekke grupper som er sterkt inspirert av al-Qaidas ideologi, blant annet i Nord-Afrika og Midtøsten. Svekkelsen av kjerneorganisasjonen har resultert i at regionale filialer og løst tilknyttede nettverk har fått økt betydning og innflytelse. De løst tilknyttede nettverkene omfatter tilretteleggernettverket inn mot Syria, og ad-hoc grupper som har oppstått i forbindelse med konfliktene i Syria og Libya. Flere slike grupper har i løpet av de siste årene oppfordret personer i Europa til å planlegge og utføre angrep på egenhånd. Kjerneorganisasjonen synes derfor å ha begrenset operasjonell innflytelse på andre grupper, foruten på et helt overordnet strategisk nivå.

Terrorplanlegging mot Vesten foretas altså ikke lenger primært av al-Qaidas kjerneorganisasjon, men i stor utstrekning av sterke grupper innenfor al-Qaidas nettverk som har intensjon om, og i økende grad kapasitet til, å gjennomføre angrep mot vestlige interesser. Slike grupper omfatter ISIS og Jabhat al-Nusra i Syria og AQAP i Jemen. Disse gruppene har et høyt ambisjonsnivå og vil på samme tid kontrollere landområder, oppnå grasrotstøtte lokalt og utvide kapasiteten for terrorangrep mot vestlige interesser. Militante islamister med en tilsvarende agenda og ambisjonsnivå finnes også i Libya og Egypt, og de representerer en økende trussel mot vestlige og norske interesser i regionen.

Islamistenes ideologiske og religiøse budskap vil fortsatt tilpasses lokale forhold samtidig som deres globale målsetting opprettholdes. Den økende graden av ideologisk ekstremisme og forenklingen av al-Qaidas sentrale ideologiske føringer har imidlertid innvirkning på intensjon, målutvelgelse og gjennomføring av terrorangrep. Dette gjelder særlig i Syria, der råskapen overfor religiøse motstandere er ekstrem. Det forventes derfor en ytterligere økning i angrep på mål definert som ”vestlige” i land og områder med begrenset myndighetskontroll og større aksept for drap på mennesker som passer inn i de ekstreme gruppenes symbolske måltyper, for eksempel ”kristen” eller ”sjiamuslim”.

Utviklingen mot en ideologisk forenkling skaper også mer flytende overganger mellom ulike grupper og nettverk som bare lar seg forene av noen enkle, bærende ideer. Dette fører igjen til økte muligheter for en deling av kapasiteter mellom aktører, både i konfliktområder og ved planlegging av terrorangrep mot vestlige interesser.

Trusselen mot Vesten og Norge

Konfliktene i Syria, Jemen, og Libya vil ha konsekvenser for trusselen mot Vesten og Norge lenge etter at konfliktene er over fordi de har tiltrukket seg militante islamister fra andre land – såkalte fremmedkrigere. De siste årene har et økende antall personer med tilknytning til Norge reist til konfliktområder og knyttet seg til militante islamistgrupper. Dette vil øke terrortrusselen mot Norge. Militante islamistgrupper samarbeider på tvers av etnisk og sosial bakgrunn og arbeider målbevisst for å rekruttere personer som er født eller oppvokst i vestlige land. Det er en tendens til at planlegging og gjennomføring av terrorangrep mot vestlige interesser i økende grad foregår i land og konfliktområder hvor konfliktene i utgangspunktet er inspirert av lokale forhold, slik som i Syria, Jemen, og Libya. Enkelte områder i disse landene danner fristeder for militante islamister og benyttes som base for å planlegge angrep mot mål i Europa. Opphold i disse områdene gir mulighet for nettverksbygging med andre aktører som er inspirert av al-Qaidas ideologi. Gjennom trening, indoktrinering og kamperfaring får disse personene motivasjon og kompetanse til å gjennomføre terrorangrep.

Terrorangrep med utspring i konfliktområder med begrenset myndighetskontroll blir stadig mer avanserte. Opparbeidet erfaring og kompetanseoverføring, enten direkte eller via internett, har bidratt til å forsterke terrorgruppers kapasitet. Kontroll over landområder gir mulighet til å trene på avanserte angrepsmåter, som mobile angrepslag, synkroniserte selvmordsangrep og bruk av moderne kommunikasjonsutstyr. Militante islamister velger mål ut fra i hvilken grad de kan tilknyttes vestlige interesser eller verdier, noe som medfører langt flere måltyper – inkludert offentlige institusjoner, hjelpeorganisasjoner og kjøpesentre. Kidnapping som aksjonsform er også blitt mer utbredt.

De fremste truslene mot Norge og norske interesser fra aktører med utspring i Nord-Afrika og Sahel er terrorangrep og kidnappinger rettet mot vestlige interesser i regionen.

Situasjonen i Syria har på den annen side markant forsterket terrortrusselen mot Europa. Utviklingen med fremmedkrigere med tilknytning til Norge fremstår som særlig bekymringsfull. Mange mener at så mange som to tusen islamister fra Europa deltar eller har deltatt i konflikten i Syria, herunder mellom 40 og 50 personer med tilknytning til Norge. Til forskjell fra andre konfliktområder er det svært enkelt å ta seg fra Norge til Syria, der etablerte nettverk bistår med innreise og kontakt med grupper i landet. Det er tilsvarende enkelt å returnere til Europa. Radikaliseringen av fremmedkrigere i Syria skjer raskt. I mange tilfeller går det meget kort tid fra personer fra Europa ankommer treningsleire i Syria til de returner til hjemlandet med motivasjon og kapasitet til å gjennomføre terrorangrep. Skandinavers opphold, trening og kamperfaring fra Syria kan videre innebære et større og sterkere miljø i Skandinavia med betydelig evne til organisert påvirkning inn mot muslimske miljøer i Norden med tanke på rekruttering og evne til samhandling på tvers av de nordiske grensene.

Vi må også huske på at mange av de som blir jihadister i Syria går inn i – og opplever – en ekstrem brutalitet over lang tid. Det er svært sannsynlig at dette hardner individene og senker terskelen for vold i sin alminnelighet. Mange vil returnere med dype traumer – i de fleste tilfellene uten et etablert sikkerhetsnett som fanger dem opp. Det økende antallet norske islamister med kamperfaring fra Syria vil følgelig øke den direkte terrortrusselen mot Norge og norske interesser, først og fremst ved at enkeltstående personer eller grupper flytter operativt fokus fra mål i Syria til mål i Europa og Norge.

Oppsummering

Forskjellen fra tidligere terrortrusler er at mens de for noen år siden hadde sitt utspring langt borte blant mennesker uten tilknytning til Norge, ligger de nye arnestedene for terror i Europas randsone og oppsøkes av mennesker med norsk pass som med stor enkelhet forflytter seg frem og tilbake over landegrensene. Dette innebærer at geografisk avstand ikke lenger gir samme trygghet som tidligere.

Terrortrusselen mot Norge og norske interesser vil i økende grad være preget av et komplekst, raskt omskiftelig og grenseoverskridende aktørbilde. Dette innebærer at E-tjenesten må strekke seg for å oppnå bedre oversikt, dypere innsikt, evne til rask omstilling og målrettet informasjonsinnhenting.

Endringer i trusselbildet er selvfølgelig ikke noe nytt. I løpet av de siste tiårene har vi sett slutten på den kalde krigen og hvordan tidligere trusler har antatt nye former, slik som for eksempel cyber-spionasje, og vi har sett fremveksten av nye trusler, som internasjonal terrorisme og trusler i det digitale rom. De siste tiårenes utvikling innebærer med andre ord fremveksten av et svært sammensatt og variert trusselbilde.

Dette stiller store krav til at tjenesten videreutvikler den tekniske og menneskelige kompetansen for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Tjenesten må ikke bare være i stand til å håndtere dagens utfordringer, men må også utvikle kapabiliteter for å være i stand til å møte fremtidige trusler. I en verden av akselererende teknologiske endringer blir dette stadig mer krevende.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og evne å håndtere informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell, som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til vurderinger og pålitelige analyser av trusselbildet.

Når jeg nå skal avslutte, la meg minne om at E-tjenesten består av personell som i aller høyeste grad ønsker å beskytte det norske samfunnets verdier og nasjonale interesser – det er i all overveiende grad derfor de har valgt å jobbe for tjenesten. Jeg forstår at en del har blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediedekningen av Snowden-saken.

Jeg fastholder imidlertid det jeg sa sist sommer, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon.

Jeg vet ikke om noen e-tjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. Truslene mot vanlige mennesker kommer fra helt annet hold; kriminelle, hackere og ondsinnede privatpersoner og ikke minst de kommersielle aktørene som utnytter vanlige menneskers data for å tjene penger.

E-tjenestens fokuserer ikke på å samle inn informasjon om vanlige mennesker. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på aktører som kan true vanlige menneskers og nasjonale interesser. Det er en forutsetning for tjenestens virksomhet at den er lovlig og har politisk støtte og forankring, og at dette sikres gjennom effektiv nasjonal kontroll med innsamlet materiale.

Vi er en hemmelig tjeneste, men som jeg sa sist uke, det er viktigere å være tjeneste enn å være hemmelig. Likevel er det nødvendig å beskytte våre metoder, kapasiteter og kilder. En forutsetning for å kreve og å holde dette hemmelig er at vi er åpne om det vi kan være åpne om.