Foredrag: Makten i Russland – en historisk vandring fram mot den ukrainske krisen (Resyme)

Foto: Lasse Christensen

Forfatter og journalist Halvor Tjønn foredro i Oslo Militære Samfund, mandag 19. januar 2015 med foredraget: «Makten i Russland – en historisk vandring fram mot den ukrainske krisen».

Noen momenter som jeg vil berøre i foredraget:

I Vesten feiltolker vi stadig russisk politikk. Fordi vi så ofte tar feil, har vi problemer med å forholde oss til de signaler som russiske politikere sender ut.

Ikke minst i årene etter kommunismen sammenbrudd har denne mangelen på innsikt i russisk tenkemåte vært en alvorlig hindring for utformingen av en realistisk og virkelighetsnær vestlig politikk overfor Moskva. Det vestlige aksiom har vært at russiske politikere ganske enkelt ønsker å bli som oss – at målet for russisk politikk etter 1991 var å bygge opp et demokratisk, ikke-korrupt samfunn med vekt på individuell frihet og med en sterk sivil sektor.

I Jeltsin-periodens første del var det riktignok mange indikatorer som tydet på at det var denne veien Russland kom til å gå. Bunnsolide, demokratisk innstilte politikere som Grigorij Javlinskij og Boris Nemtsov hadde en høy profil i russisk samfunnsliv. At disse politikerne selv i Jeltsin-epokens mest liberale og vest-vendte perioder tross alt utgjorde en mindretallsbevegelse ved valgene til de parlamentariske forsamlingene, ble ikke tatt særlig høytidelig. Målet var vestlig demokrati og vestlig markedsøkonomi, trodde vi. Det var vanskelig for oss i Vesten å tenke oss muligheten av noe annet når først kommunismen var kastet på historiens skraphaug.

Det tidspunkt der det ble tydelig at Russland ikke for godt hadde slått inn på en vestlig kurs, kom allerede våren 1999, da fly fra NATO bombet mål i Serbia for å hindre at mesteparten av befolkningen i Kosovo ble fordrevet av regimet i Beograd. NATOs bombing utløste voldsomme reaksjoner i Russland. I alle byer og på de fleste torg i Russland ble de historiske bånd mellom de to ortodokse og slaviske folk russere og serbere understreket.

Etter at Vladimir Putin kom til makten nyttårsaften 1999/2000, ble det så iverksatt en langsom politisk tilstramming. Etter hvert førte tilstrammingen til at den systemkritiske opposisjonen fikk bortimot håpløse arbeidsvilkår.

I 2008 kom det et enda sterkere varsel om at russisk politikk, og da i særdeleshet utenrikspolitikken, var lagt helt om. Det skjedde i august det året da russiske styrker gikk inn i Georgia for å sikre at de to autonome områdene Abkhasia og Sør-Ossetia forble i Moskvas og ikke i Georgias maktsfære.

Fordi krigen i Georgia ikke ble virkelig analysert og fordi man i så lang tid hadde neglisjert de mange signalene Putin-regimet hadde sendt ut, kom anneksjonen av Krim som en enda større overraskelse vinteren 2014.

I dag befinner Vesten og Russland seg i en situasjon der man knapt nok snakker sammen. Hadde vestlige politikere bedre vært i stand til å tolke de signalene russiske politikere sendte ut helt siden slutten av 1990-tallet, ville man ha kunnet utforme en langt mer realistisk og jordnær politikk overfor det som fortsatt er Europas desidert største land.