Foredrag i Oslo Militære Samfund mandag 28. oktober 2013 Eldbjørg Løwer Leder i EOS-utvalget Foto: Stig Morten Karlsen, OMS «Kontrollen med de hemmelige tjenestene – det demokratiske dilemma» Hvem skal vokte vokterne? NOU 1999 -27 «Ytringsfrihet bør finde sted», som var et forslag til ny § 100 i Grunnloven, innledes slik: (sitat) I sin klassiske […]
Nyhet
Foredrag: «Kontrollen med de hemmelige tjenestene – det demokratiske dilemma» Hvem skal vokte vokterne?
Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. oktober 2013
Eldbjørg Løwer
Leder i EOS-utvalget
Foto: Stig Morten Karlsen, OMS
«Kontrollen med de hemmelige tjenestene – det demokratiske dilemma»
Hvem skal vokte vokterne?
NOU 1999 -27 «Ytringsfrihet bør finde sted», som var et forslag til ny § 100 i Grunnloven, innledes slik:
(sitat)
I sin klassiske bok «Det åpne samfunn og dets fiender» hevder Karl Popper at vår sivilisasjon ennå er i sin barndom. Den har ikke kommet over sjokket ved sin fødsel – som bestod i overgangen fra stammesamfunnet eller «det lukkede samfunnet» med dets underkastelse under magiske krefter – til det åpne samfunnet som frigjør menneskenes kritiske styrke. Det vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn og ta kontroll over de krefter som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor krever det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet. Vi skal (i NOU en) feste oppmerksomheten ved tre aspekter ved denne åpenheten. Informasjonsfriheten, den offentlige meningsutvekslingen og offentligheten som kontroll. Offentligheten som grunnlag for kontroll av så vel det offentlige som den private makt er også et aspekt ved institusjonaliseringen av demokratiets offentlige rom. (sitat slutt)
I et demokratisk politisk system løser vi dette ved å gi borgerne så mye innsyn som mulig i offentlig virksomhet. Offentlighetsloven gir borgerne utstrakt rett til innsyn i forvaltningen. Men også den forfatningsmessige balansen mellom lovgivende, utførende og rettslige maktutøvelse og disse tre grunnleggende maktsøylenes uavhengighet fra hverandre, skal sørge for at makten ikke misbrukes. Åpenhet er demokratiets helt nødvendige forutsetning. Det er denne åpenheten som er sentral for at vi har tillit til våre ledere og til hverandre. Og vi har en høy grad av tillit til hverandre i Norge
Som en konsekvens av dette viktige åpenhetsprinsippet har Stortinget bestemt at i Norge skal det være tre uavhengige organ som skal ivareta denne demokratiske kontrollen av den utøvende makten; Sivilombudsmannen, Riksrevisjonen og Kontrollutvalget for de hemmelige tjenestene – eller EOS-utvalget.
Kravet til absolutt åpenhet har likevel sine grenser også i en liberal rettsstat som Norge. Demokratier må ha mulighet til å forsvare seg mot ytre og indre fiender. Og dette igjen betyr nødvendigvis at noen sider ved den hemmelige virksomheten, undras det allmenne offentlige innsyn så å si. Men disse tjenestene kan likevel ikke operere uten en form for demokratisk kontroll. De som arbeider i våre hemmelige tjenester er satt til å vokte over de lukkede sidene av vårt demokrati, men det skal skje innenfor rammen av de lover og instrukser som er bestemt av Stortinget for disse tjenestene. Da blir spørsmålet slik tittelen for dette innlegget spør: Hvem skal vokte vokterne?
I Norge har Stortinget satt EOS-utvalget til å gjøre denne jobben.
For å beskytte den nasjonale sikkerheten mot indre og ytre fiender, er det nødvendig å gi de hemmelige tjenestene tilstrekkelige fullmakter til å forebygge mulig terror. Som i mange andre land har Stortinget, basert på alvorlige utførte terrorhandlinger, gitt utvidede fullmakter til tjenestene det siste tiåret. Reaksjonene etter 9/11, den globale kampen mot terror og vår egen 22. juli-katastrofe, satte fart i denne utviklingen. Det er minst to utfordringer knyttet til en slik utvikling.
For det første er det avgjørende for EOS-utvalgets reelle kontrollmulighet opp mot tjenestenes rettsgrunnlag at lover, retningslinjer og instrukser er så tydelige som mulig slik at det ikke blir den enkelte ansatte i tjenestene sitt skjønn alene som avgjør hvordan de hemmelige tjenestene utføres. Klarhet på dette området er også en viktig forutsetning for at kravene til likhetsprinsippet til borgerne blir ivaretatt.
Samarbeidskrav fra politikerne og opprettelsen av nye fellesarenaer mellom tjenestene øker i vår tid, f. eks. det nye kontraterrorsenteret. Slikt samarbeid er nødvendig for å møte de ytre og indre truslene. I slike samarbeidsorgan utveksles det mye kunnskap og informasjon. Slikt samarbeid mellom tjenester må bygge på prinsippet om at samarbeidet til en hver tid, må være forankret i tjenestes eget rettsgrunnlag. Tenkt for eksempel den pågående diskusjonen om økt samarbeid mellom PST og E-tjenesten. Når kan forsvaret brukes i situasjoner hvor norske borgere er involvert? Vi kan ikke ha glidende grenser eller tilfeldigheter i en gitt krisesituasjon på dette området.
For det andre er det en viktig utfordring å finne denne aksepterte balansen mellom samfunnets behov for sikkerhet og borgernes frihet til å leve sine liv uten inngrep fra makthaverne. Det er i spenningen mellom disse to hensynene at dilemmaene finnes og må håndteres i det daglige. (En definisjon av hva et dilemma er, kan være slik: Situasjonen man befinner seg i når man er tvunget til å godta den ene av to like ubehageligheter. )
Slike situasjoner krever ofte vanskelige avgjørelser som de som jobber i de hemmelige tjenestene må løfte opp og snakke seg igjennom. Avgjørelser i slike vanskelige saker må aldri bli rutine uten refleksjon. Det vil være et stort nederlag for våre grunnleggende verdier hvis vi bryter menneskerettighetene for å beskytte oss mot terrorister, når det nettopp er disse verdiene vi skal og må forsvare. Terrorister og andre som truer vår nasjonale sikkerhet vil da kunne oppleve å ha vunnet en psykologisk seier, noe som kunne styrket deres legitimitet og svekket vår motstand mot dem. Derfor var det avgjørende for vår egen selvrespekt som nasjon at rettssaken mot Behring Breivik ble gjennomført etter vanlige rettsprinsipper.
Beskyttelse og styrking av menneskerettighetene og de grunnleggende demokratiske prinsippene må derfor være en viktig del av vår felles strategi for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette er ikke et ansvar for de hemmelige tjenestenes arbeid og innsats alene, men et borgeroppdrag for oss alle som bor i dette landet.
Jeg kommer tilbake til noen av disse utfordringene senere. Men først vil jeg plassere EOS-utvalget i den legale ramme der utvalget hører hjemme.
EOS-utvalget: Bakgrunn, særtrekk og sammensetning
Utvalgets offisielle navn er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Forkortelse EOS-utvalget.
Regjeringen oppnevnte i 1993 Skauge-kommisjonen som skulle komme med forslag om hvordan de hemmelige tjenestene skulle kontrolleres. På bakgrunn av denne utredningen ble EOS-utvalget opprettet i 1996. Skauge-kommisjonen foreslo en fremtidsrettet modell for denne parlamentariske kontrollen. Bakgrunnen for opprettelsen var den omfattende offentlige oppmerksomheten og politiske debatten omkring virksomheten i de hemmelige tjenestene under den kalde krigen. Det var den samme debatten som førte til at Stortinget nedsatte Lund-kommisjonen for å granske de hemmelige tjenestenes aktiviteter i perioden fra 1945 til 1996.
Lund-kommisjonens rapport avdekket blant annet at overvåkingspolitiet hadde utført en utstrakt politisk overvåking, særlig på 1960- og 1970-tallet. Med Lund-kommisjonens rapport mente man at det var tatt et oppgjør med fortiden. Man hadde konfrontert fortiden, bragt ubehagelige ting inn i offentlighetens lys og på denne måten skapt et nytt grunnlag for tilliten mellom gamle politiske opponenter. EOS-utvalget ble oppnevnt for å forebygge at tilsvarende eller lignende praksis skulle få utviklet seg på nytt.
Opprettelsen av EOS-utvalget innebar en nyskaping særlig i to henseender. For det første fikk vi et parlamentarisk forankret kontrollorgan til avløsning for det tidligere regjeringsoppnevnte kontrollutvalget. (Det er som dere vet den lovgivende makten, Stortinget, som skal kontrollere den utøvende makten, regjeringen, og ikke omvendt). For det andre ble den militære etterretningstjenesten for første gang underlagt ekstern kontroll.
Kontrolloppgavene til EOS-utvalget er regulert i egen lov og instruks. Utvalgets medlemmer foreslås av Stortingets presidentskap og velges av Stortinget i plenum. Det faktum at sittende stortingsrepresentanter ikke kan være medlemmer av utvalget understreker den uavhengigheten som utvalget skal ha. Utvalget har med andre ord ingen styrings- eller rådgivende funksjon. Ved ikke å blande kontroll- og styringsfunksjoner, understrekes ytterligere utvalgets uavhengige karakter. Utvalget blir på den måten ikke delaktig som premissleverandør eller en garantist for at tjenestene i utgangspunktet kan si at de har sitt på det tørre fordi utvalget er «med på laget» og dermed kan gjøres medansvarlig for det arbeidet som tjenestene gjør.
EOS-utvalget har syv medlemmer, inkludert leder og nestleder. Opprinnelig var utvalget rent politisk ved at partigruppene oppnevnte sine kandidater til utvalget ut fra sin størrelse. Etter en endring av instruksen i 1998 gikk man bort fra dette. Stortinget legger nå vekt på at utvalget skal ha en bred sammensetning både de med politisk erfaringsbakgrunn og de med erfaring fra andre samfunnsområder.
Utvalget har et permanent sekretariat bestående av fire jurister og to administrative medarbeidere. I tillegg kommer sekretariatslederen, Henrik Magnusson, som også er jurist. Sekretariatet er de siste årene blitt betydelig styrket ettersom oppgavene og kravene til utvalgets arbeid har økt. Sekretariatet er en viktig faktor for forberedelse og kvalitetssikringen av utvalgets arbeid. Særlig har dette ført til et mer målrettet arbeid og bedre forberedelsen til utvalgets inspeksjoner i tjenestene. I tillegg har utvalget knyttet til seg en teknisk sakkyndig for å bistå i kontrollen av tjenestenes tekniske systemer. På dette siste området øker utfordringene og kompleksiteten i akselererende tempo.
Alle medlemmene av utvalget og i sekretariatet er sikkerhetsklarert for høyeste beskyttelsesgrad nasjonalt og etter NATO-regler. Utvalget er i sitt kontrollarbeid pålagt en streng og omfattende taushetsplikt, og er bundet av EOS-tjenestenes sikkerhetsgraderte informasjon. Et faktum alle i utvalget og sekretariatet er seg svært bevisst.
Kontrollens formål og utvalgets arbeidsmåte
Formålet med kontrollen er først og fremst å passe på at den enkelte borgers rettsvern ivaretas. Utvalget skal klarlegge om og forbygge at det øves urett mot norske borgere. Dessuten pekes det i loven på at vi skal se til at tjenestene ikke benytter mer inngripende metoder enn det som er nødvendig etter forholdene. Men utvalget er etter kontrolloven også pålagt å føre generell kontroll med at tjenestene holder sin virksomhet innenfor gjeldende lover og regelverk samt påse at tjenestene respekterer menneskerettighetene.
Utvalget kan si sin mening om saker eller forhold det undersøker som ledd i kontrollvirksomheten. Vi kan komme med anbefalinger eller tilrådning til tjenestene for eksempel om at en sak bør tas opp igjen eller at en sak eller en praksis bør avsluttes. Tjenestene følger som regel utvalgets anbefalinger.
Utvalget har vid innsynsrett i forvaltningens arkiver og registre og en tilsvarende vid adgang til forvaltningens lokaler og installasjoner av en hver art. Det vil blant annet si at utvalget på egen hånd kan søke fritt i tjenestenes datasystemer.
Utvalgets kontrollområde er i kontrolloven funksjonelt definert og ikke avgrenset til spesifikke organisatoriske enheter. Hvilke organer eller tjenester som utfører EOS-tjenestene til enhver tid, er derfor ikke avgjørende for utvalgets kontrollmyndighet. Utvalgets kontinuerlige kontroll er likevel rettet mot de organiserte EOS-tjenestene, men utvalget har også adgang til å foreta undersøkelser i andre deler av den offentlige forvaltningen for å få oversikt over deres arbeid og samarbeid med de hemmelige tjenestene for eksempel toll- eller utlendingsmyndighetene. Utvalget kan også kontrollere EOS-tjenesten som er utført av privat virksomhet dersom dette gjøres under eller på oppdrag fra offentlige myndighet. I tillegg er etterretnings- og sikkerhetstjeneste ved militære staber og avdelinger noe utvalget regelmessig skal inspisere.
Et annet særtrekk ved vårt arbeid er at vi følger prinsippet om etterfølgende kontroll. I det ligger det at beslutninger som tjenestene treffer i sin saksbehandling ikke skal forelegges utvalget på forhånd. Utvalget kan likevel kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker, men loven definerer ingen klare grenser for under hvilke omstendigheter utvalget kan gå inn i en verserende sak. Som tidligere sagt er denne arbeidsformen valgt for ikke å få en sammenblanding av kontroll og styring.
Utvalget skal ikke vurdere tjenestenes effektivitet eller ressursbehov.
Utvalgets kontroll
Utvalget utøver sin kontroll hovedsakelig ved bruk av to virkemidler, nemlig inspeksjoner og klagebehandling.
Av utvalgets regelverk følger det at utvalget skal gjennomføre minimum 23 forberedte inspeksjoner årlig. I tillegg kan utvalget foreta uanmeldte inspeksjoner når vi finner det formålstjenlig. Det siste har aktualiserte seg spesielt det siste året som følger av mange spesielle klagesaker eller saker som har fått store oppslag i media og som krever utvalgets umiddelbare undersøkelse.
De planlagte inspeksjonene innledes normalt med at lederen for tjenesten informerer om den løpende virksomheten. Utvalget kan også på forhånd be om at det blir redegjort for saker eller problemstillinger av spesiell interesse. Deretter utfører utvalget en inspeksjon av arkiver og datasystemer.
Klagebehandlingen foregår på den måten at enhver norsk borger som mener at de hemmelige tjenestene kan ha begått urett mot seg, kan klage til utvalget. Alle klager som faller inn under utvalgets kontrollområde og som angir å ha et visst konkret grunnlag, blir undersøkt. Generelt sett ha utvalget en lav terskel for å undersøke klager. Derved gjør vi oss mer tilgjengelig for den «lille mann eller kvinne» som står overfor et lukket og for mange, et noe myteomspunnet maktapparat. Antall klagesaker i året er begrenset, men tendensen er økende ettersom EOS-utvalgets blir mer kjent ved at vi blir mer synlighet i media.
Utvalget skal også på eget initiativ ta opp saker som vi ut ifra formålet finner riktig og behandle og særlig dersom disse sakene er gjenstand for offentlig kritikk. Dette har blant annet resultert i at utvalget har avgitt særskilte meldinger til Stortinget slik det for eksempel ble gjort ved undersøkelsen av POTs metodebruk i Treholt-saken.
Utvalget har også valgt å gjennomføre egne prosjekter basert på spesielle tema. Jeg kan nevne vårt prosjekt for å finne ut på hvilke grunnlag medlemmer av to muslimske trossamfunn i Norge var registrert i PSTs arkiver over tid.
Den viktigste meldingen som utvalget avgir er likevel den årlige ugraderte årsmeldingen til Stortinget ved kontroll- og konstitusjonskomiteen. Denne meldingen er gjenstand for en egen debatt i Stortinget.
Utvalgets kontrolloppgave omfatter som sagt hovedsakelig Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA).
Kort om deres oppgaver:
E- tjenesten skal kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser. Dette skal tjenesten gjøre ved å hente inn og bearbeide/analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer. Tjenesten skal utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger som bidrag til sikring av nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder utforming av norsk forsvars og sikkerhetspolitikk, støtte norske styrker i internasjonale operasjoner og skaffe informasjon om internasjonal terrorismen. Tjenesten er en utenlands etterretningstjeneste som i utgangspunktet skal operere utenfor Norge. På denne bakgrunn er det oppstilt et forbud i etterretningsloven mot å drive etterretning mot norske borgere i Norge. Dette er alltid et særlig kontrollpunkt for utvalget.
PST har ansvar for å forebygge og etterforske overtredelse av lovbestemmelser som vedrører statens selvstendighet og sikkerhet, ulovlig etterretningsvirksomhet i Norge, spredning av masseødeleggelsesvåpen, sabotasje og politisk motivert vold og overtredelse av straffebestemmelser om terrorhandlinger og terrorfinansiering. PSTs ansvarsområde er begrenset til norsk territorium. Tjenesten er en selvstendig del av det norske politiet.
Utvalget er i sin kontroll av PST særlig opptatt av kriterier og praksis for å registrere personer i tjenestens registre i forebyggende øyemed, kontroll av metodebruken og utlevering av personopplysninger til andre lands tjenester.
NSM er et direktorat under Forsvarsdepartementet. Direktoratet rapporterer faglig både til Forsvars- og Justis og beredskapsdepartementet. NSM har sentralansvar for personkontroll og sikkerhetsklarering, og er klageinstans for slike saker. Utvalgets viktigste oppgave overfor NSM og øvrige klareringsmyndigheter, er å føre kontroll med saksbehandling og avgjørelser i saker om sikkerhetsklarering av personer herunder at avgjørelsene fattes på riktig faktisk rettsgrunnlag og at personer som søkes sikkerhetsklarert gis de rettigheter de har etter lov og forskrift under saksbehandlingen, blant annet rett til innsyn i prosessen og til begrunnelse for vedtaket.
FSA er underlagt NSM når det gjelder utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til sikkerhetsloven, herunder personellsikkerhetstjenesten. FSA er landets desidert største klareringsmyndighet og utvalgets kontroll er i hovedsak rettet mot denne delen av FSAs virksomhet. Men utvalget kontrollerer for øvrig også arbeidet innen forebyggende sikkerhetstjeneste for eksempel operative forhold, som Mil KE.
Utvalgets kontroll for å sikre den enkelte borgers rettsvern/personvern
Borgeren og enkeltmennesket er statens minste enhet. Statens legitimitet hviler på borgerens tillit. Dette er det grunnleggende prinsippet i en stat basert på folkets suverenitet. Som jeg tidligere har nevnt, er utvalgets viktigste oppgave med kontrollene å klarlegge om og forbygge at det øves urett mot den enkelte borger eller personer som har oppholdstillatelse i landet. EOS-utvalget skal i sin kontrollvirksomhet også påse at det ikke brukes mer inngripende midler eller metoder for overvåking enn det som er nødvendig etter forholdene. Det er imidlertid begrensninger i utvalgets adgang til å kontrollere tjenestenes utøvelse av faglige vurderinger eller skjønn Utvalget kan bare kontrollere om en vurderingspreget avgjørelse er gyldig, klart urimelig eller klart i strid med forvaltningspraksis. Og det er nettopp i forbindelse med denne skjønns- eller faglige vurderingene at tjenestene kan møte dilemmaer som krever refleksjon og dialog med andre i tjenesten og/eller lederen.
Med borgernes rettsvern forstås her den beskyttelse enkeltmennesket har etter norsk rett mot inngrep fra offentlige myndigheter. Personvernet utgjør en del av borgernes rettsvern og angår de deler av rettsvernet som skal beskytte den enkelte person og han eller hennes frihet, sikkerhet og integritet.
Avveining mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og menneskerettighetene
En styrking av de hemmelige tjenestenes fullmakter vil alltid svekke den enkelte borgers individuelle frihet. Hvis det i tillegg skal en lavere grad av mistanke til før tjenestene i en tidlig fase og på et tynt mistankegrunnlag, kan overvåke borgerne og ta i bruk mer inngripende metoder, vil det klart gå på bekostning av bestemmelser som er satt til å verne om borgernes rettigheter, herunder retten til privatliv, retten til fri meningsytring, retten til forsamlings- og foreningsfrihet, samt at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Tendensen er likevel at i de fleste vestlige land at det store flertallet aksepterer mer overvåking når trusselen mot samfunnssikkerheten øker.
Et interessant og viktig spørsmål er om en styrking av de hemmelige tjenesters fullmakter og påfølgende svekkelse av individets rettigheter, fører til en svekket kontroll med de samme tjenestene. Prinsipielt sett kan det hevdes at mer inngripende fullmakter må føre til en svekket kontroll. Kontrollmyndighetene kan få flere ressurser for å kompensere for dette, men vide fullmakter får likevel konsekvenser. Hvis tjenestene for eksempel gis en vid og skjønnsmessig adgang til å samle inn, registrere og utveksle opplysninger om enkeltpersoner, til å overvåke personer ved bruk av ulike tekniske metoder osv. vil kontrollen nødvendigvis konsentrere seg om de åpenbare overtredelsene som ofte befinner seg i ytterkantene av området. Og det etterlates et større antall saker/personer enn tidligere som kontrollmyndigheten ikke vil kunne gripe fatt i fordi grunnlaget for handlingene er vide og skjønnsmessige hjemler.
Etter 9/11 ble det også i Norge raskt innført skjerpet straffelovgivning for finansiell og annen støtte virksomhet til terrorisme og EOS-tjenestene ble pålagt å styrke samarbeidet med andre tjenester. Etter hvert fikk tjenestene også utvidete fullmakter i etterretningsarbeidet, metoder som tidligere var forbeholdt tradisjonell etterforskning. Metodene ble også gitt anvendelse på et langt tidligere stadium enn før, og på et langt svakere mistankegrunnlag. Disse ulike fullmaktene ble imidlertid kombinert med krav om forhåndskontroll av domstolene og en etterfølgende kontroll fra vårt utvalg. Stortinget la stor vekt på begge disse kontrollfaktorene og forutsatte at utvalget skulle følge den enkelte sak, herunder bruken av innsamlet informasjon. Det ble også forutsatt at EOS-utvalget skulle ha oversikt over den samlede bruken av metodene og være i stand til å vurdere nytten av dem over tid for å se om metodene stod i forhold til den informasjonen som ble samlet inn. Dette viser at det er gjort forsøk på å styrke kontrollelementet for å begrense de negative sidene av de utvidete inngrepsfullmaktene mest mulig.
Ulike land, også de nye demokratiene i tidligere Øst-Europa, har besluttet å ha ulike systemer for å kontrollere sine hemmelige tjenester. Men i de fleste land er det slik at en oppretter institusjoner som skal kontrollere tjenesten på vegne av det politiske systemet. I noen tilfeller er det den lovgivende forsamlingen som kontrollerer, mens det i andre land er den utøvende makten, altså regjeringen, som kontrollerer. Men den viktigste begrunnelse for alle ordningene er det at borgernes demokratiske og juridiske rettigheter ikke blir truet av tjenestene. Noe som historisk sett har vist seg å være helt nødvendig.
James Mill, den store engelske demokratitenkeren, skrev allerede tidlig på 1800-tallet «Det er slik at enkeltmennesker, men også hele institusjoner i alle land til alle tider har fra tid til annen misbrukt den makten de har fått. Dette har skjedd i tyrannier, men også i demokratier.» (sitat slutt)
En viktig måte å motvirke denne tendensen på, er å innføre kontrollmekanismer på vegne av befolkningen. Slike kontrollfunksjoner hegner om sentrale verdier i et samfunn hvor tillit og åpenhet er grunnleggende, men også om den nasjonale sikkerheten. Bare slik kan demokratiet overleve.
Avslutning
Det må nødvendigvis være en spenning mellom de som blir kontrollert og de som kontrollerer. Etter 17 år i Norge med et EOS-utvalg må vi kunne si at det har vokst fram en form for tillit mellom utvalget og de hemmelige tjenestene. Ikke slik at kontrollen blir tannløs og ufarlig, men heller på den måten at tjenestene i økende grad ser at det er i deres egen interesse at de blir kontrollert hvis de skal ha legitimitet i befolkningen og tillit hos politikerne. Utvalgets kontroll dekker av naturlige grunner ikke alle saker som finnes og behandles i EOS-tjenestene. Kontrollen må bli stikkprøvebasert. I forbindelse med overlevering av vår ugraderte årsmelding til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen, har vi fått spørsmål om de, altså politikerne, nå kan være trygge på at alt står bra til og er i orden i de hemmelige tjenestene. Da svarer utvalget som sant er at det kan de ikke. For hvis de som kontrollerer disse tjenestene i Norge (dvs. EOS-utvalget) skulle ha en like stor organisasjon som de som kontrolleres, ville vi hatt en stat som ingen borger i vårt åpne demokrati ville kjenne seg igjen i eller ønske å forsvare.
Men dagens ledere for disse tjenestene sier selv at det faktum at de blir kontrollert og korrigert hele tiden, øker deres egne kompetanse og krav til kvalitet på arbeidet de gjør. Ingen av tjenestene liker å få oppmerksomhet i årsmeldingen til Stortinget ved at EOS-utvalget peker på feil og mangler ved deres arbeid, men det er utvalgets plikt å fortelle våre oppdragsgivere om de funn vi har gjort gjennom året i forbindelse med våre tilsyn og inspeksjoner. Oftest blir feilene rettet opp umiddelbart og praksis i tjenesten blir lagt om.
Utvalget kan også i forbindelse med den årlige meldingen peke på svakheter eller mangler i gjeldene lover slik at Stortinget kan rette opp dette.
De hemmelige tjenestene har en krevende jobb i en sterk skiftende verden hvor terror og trusler mot nasjonens sikkerhet øker raskt, samtidig som de endrer karakter og tar ulike nye former og retninger. Ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen, nye måter å kommunisere på og økt samarbeid over landegrensene. Denne utviklingen går raskere enn lovgiverne ofte kan følge med på. Det er de som til daglig har sitt arbeid i disse tjenestene som må diskutere seg gjennom og håndtere dilemmaene i spenningen mellom kravene til den enkeltes frihet og samfunnets behov for beskyttelse. Samtidig som de vet at deres avgjørelser kan bli etterprøvd og kontrollert.
EOS-utvalget skal ikke delta sammen tjenestenes i de vurderinger av praksis eller dilemmaene som oppstår, men vi må forstå kompleksiteten av dem og forstå hvorfor de ulike valgene blir gjort. Som leder av EOS-utvalget kan ikke jeg gå lenger inn i disse spørsmålene.
I tillegg til vårt utvalgs kontroll, meldinger og prosjekter, har både PST og E- tjenesten begynt å presentere sine egne årlige trusselvurderinger som forteller om de utfordringene de møter i vår tid. Dette er gode bidrag fra de hemmelige tjenestenes siden til større åpenhet og legitimitet til det arbeidet de gjør i nasjonens tjeneste.