Foredrag: Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. mars 2015

Statssekretær Laila Bokhari

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit igjen til Oslo Militære Samfund for å snakke om et tema som dessverre bare er blitt enda mer aktuelt:

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Noen kaller det vår generasjons kamp, et ungdomsopprør eller en sivilisasjonskamp, andre kommentatorer sier «Det brenner i Islams hus» for å forklare hva som er på spill og hvor de virkelige diskusjonene finner sted/bør finne sted. Kanskje er det vi ser en blanding av alt dette. Radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder for å bli med i terrororganisasjoner er bekymringsfullt. At vår egen ungdom, ungdom oppvokst her i landet, noen konvertitter, ja, at ungdom tiltrekkes av ekstreme ideologier som forfekter intoleranse og vold, verdier som ikke hører hjemme i våre samfunn, bør oppta oss alle. At vi ikke greier å komme opp med gode svar, overbevisende alternativer, til vår ungdom som føler utenforskap, som søker tilhørighet, eller identitet og trygghet, er noe vi alle bør ta på alvor. Dessverre er fenomenet radikalisering nå et økende problem i Norge og Europa. Dette bekreftes i de

årlige trusselvurderingene. Vi ser det i nyhetsbildet, Tekstboks: vi har Paris og København friskt i minne, vi hører om avvergede angrep i Europa. Vi ser en bekymringsfull utvikling hva gjelder økende anti-semittisme og flere angrep mot jødiske mål i Europa den senere tiden. Vi ser også polariserende hatretorikk fra flere fronter, hatretorikk mot ulike minoriteter som igjen kan føre til økt intoleranse, hatkriminalitet og voldsbruk. Dette er utviklingstrekk vi er nødt til å følge med på og agere mot tidlig.

Radikalisering må forstås som den prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål. En radikaliseringsprosess som leder frem til voldelig ekstremisme kjennetegnes av – for det første en kognitiv utvikling mot en stadig mer ensidig virkelighetsoppfatning, der det ikke er rom for alternative perspektiver. Dernest en videre utvikling der denne virkelighetsoppfatningen oppleves så akutt og alvorlig at voldshandlinger er nødvendige og rettferdige. Vi vet at dette hverken er nytt eller har utspring i kun ett miljø.

Terrorisme, radikalisering og voldelig ekstremisme er ikke noe nytt. Vi har sett ulike former for politisk vold og voldelig ekstremisme også her i Norge, vi kjenner til høyre-ekstremismen på 90-tallet, og andre steder i Europa var på et tidspunkt voldelig venstreekstremisme høyt på agendaen. Vi har vært igjennom bølger av gjengkriminalitet, MC-kriminalitet og annet. Vi opplevde de grufulle terrorangrepene 22. juli 2011. Minnene er fortsatt Tekstboks: med oss. Og alt dette skal vi ta med oss når vi nå ser rundt oss – og ikke minst når vi utformer tiltak mot og tenker på hvordan vi skal svare på utfordringene med voldelig ekstremisme og radikalisering.

Trygghet i hverdagen er kanskje den viktigste verdien for oss alle. For de fleste henger trygghet tett sammen med frihet. Frihet til å velge, si, mene, ytre og tro hva vi vil. Men også tilhørighet i nærmiljøet, i samfunnet. Mangel på tilhørighet kan gjøre oss utrygge og usikre. Resultatet er dessverre at noen velger å søke trygghet i kriminelle, radikale og ekstreme miljøer. De blir dratt inn i disse miljøene av ulike årsaker, noe er attraktivt, miljøene fyller et behov. Det er disse hullene vi må se etter. Og fylle.

Vi har det siste året sett en urovekkende utvikling: At vanlige ungdommer på veldig kort tid endrer adferd og blir radikalisert er svært bekymringsfullt. Unge mennesker – norsk ungdom – reiser til Syria som fremmedkrigere. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) anslår at rundt 70 nordmenn har reist fra Norge til Syria som fremmedkrigere. Fra Europa regner man med at så mange som 3000 har reist. Fra andre konfliktområder som Libya, Yemen, Pakistan, Sahel/Mali og andre steder reiser det også fremmedkrigere for å bli med i IS/ISIL. Fremmedkrigere er heller intet nytt fenomen. Vi kjenner det bl.a. fra alle de som dro til Afghanistan for noen tiår siden. Vi vet at Afghanistan-veteranene (altså datidens fremmedkrigere) ofte returnerte eller fortsatte sin kamp andre steder etter at de hadde vært i Afghanistan og kjempet. På den måten ble kampen ført videre i ettertid – til nye områder – og nye konfliktsoner ble radikalisert. Her er en ond spiral. Dette er bekymringsfullt for fremtiden. Utfordringen i dag er at Syria er så mye mer tilgjengelig, reiseavstanden er kortere, tallene er mye større. Vi vet at de mange av de som returnerer fra like kamphandlinger vil ha med seg både kamp- og

våpentrening. De kan også ha med seg traumatiske erfaringer som gjør dem mer villige til å bruke våpen, eller gjøre annen skade. Vi må inn med målrettet innsats for å hindre en slik utvikling. Her pågår det nå et arbeid i justisdepartementet ift kriminalisering av handlinger knyttet til deltakelse i væpnet konflikt. Det er viktig å ha gode verktøy og tydelige lovverk her. Dette er spørsmål som jobbes med over hele Europa.
Det viktigste sporet er likevel det forebyggende. For det første er det ikke alle radikaliserte som drar til Syria. Disse utgjør også en fare. For det andre handler det om å fange opp signaler så tidlig som mulig. Før de kommer i politiets eller PSTs søkelys.

Her må vi også inn med målrettet innsats for å hindre en utvikling som skissert. Da er det ikke tilstrekkelig med PST og politiets innsats, vi må også engasjere skolen, barnevernet, trossamfunn, kommunale fritidsklubber, familie, naboer og venner. Vi må engasjere miljøene som føler seg berørt for å forhindre at sårbar ungdom blir tiltrukket av voldelige miljøer.
Tekstboks:

Tekstboks:

Sist sommer så vi hva slags konsekvenser den økte radikaliseringen kan føre til da trusselnivået i Norge ble høynet på grunn av hendelser relatert til Syria. Vi var alle berørt: Enkeltfamilier og lokalsamfunn, kollektivtilbud og idrettsarrangementer. Enkelte miljøer følte seg stigmatisert, da må vi som storsamfunn stille opp for å forhindre utstøting og utenforskap.

Angrepene i Paris 7. januar i år, viste oss virkelig alvoret. Dette ble etterfulgt av nok et tragisk angrep i København. Flere steder i Europa hører vi om avvergede angrep. Her er det viktig å stå samlet om våre verdier. Og hva vi tror på. Hvilket samfunn vi ønsker. Dette gjelder i alt vi gjør, fra hvordan vi omtaler hverandre, til hvilke tiltak vi iverksetter. Vi skal samtidig være klar over at det finnes karismatiske ledere der ute som har en appell, som enkelte unge mennesker føler seg tiltrukket til. «Talentspeidere» er det noen som kaller dem, de som aktivt leter etter sårbar ungdom. Disse falske rollemodellene og den appellen de har, må utfordres. Utfordres med kunnskap og alternativer.

Politiets Sikkerhetstjeneste presenterte den 4. februar den årlige trusselvurderingen.

Trusselsituasjonen i Norge er preget av både kontinuitet og endringer. Selv om vi ikke har vært vitne til dramatiske hendelser i Norge det siste året, er utviklingen gjennomgående negativ. Dette gjelder utviklingen i trusselsituasjonen knyttet til ulike former for ekstremisme.

Den største trusselen kommer per i dag fra militante islamistiske miljøer. Den raske fremveksten av IS/ISIL er her den mest alvorlige. Selv om det også finnes andre militante islamistiske miljøer og grupperinger.

Vi vet også at det finnes andre miljøer utover det militante islamistiske som vi bør følge med på. 22. juli 2011 synliggjorde dette for oss. Viktigheten av å være årvåkne. Vi vet imidlertid at de organiserte høyre- og venstreekstreme miljøene i Norge vil i liten grad utgjøre noen trussel mot vårt samfunn i 2015. En potensiell terrortrussel her knytter seg først og fremst til enkeltpersoner som er i stand til å handle på egen hånd eller i små grupper. Det forventes imidlertid økt aktivitet i enkelte lokale høyreekstreme miljøer. Dette skyldes i hovedsak påvirkning fra høyreekstremister i utlandet. Her igjen er forebyggende mottiltak fra politiet og andre lokale aktører viktig for å forhindre fremvekst av større organiserte miljøer.

Det vi vet er at de høyreekstreme, de venstreekstreme og de ekstreme islamistiske miljøene representerer polariserte ytterpunkter i dagens norske samfunn. En provoserende volds- eller terrorhandling fra et av miljøene kan på kort tid føre til protester og hevnaksjoner. Dette kan føre til en ond spiral.
Tekstboks:

Tekstboks:
Utviklingen bekymrer oss alle. Og denne tendensen berører oss alle. Klimaet i etterkant av Paris, København og en rekke avvergede angrep er både dypt bekymringsfullt, men gir også et visst håp. Unge som gamle har vist sin avsky, muslimsk norsk ungdom oppfordret til en fredens ring rundt synagogen i Oslo. Dette blir lagt merke til internasjonalt. Dette engasjementet gjør oss alle stolte, og vi må heie fram slike initiativ.

Politikere har også et ansvar for å sette radikalisering av vår ungdom på dagsorden. Det er derfor regjeringen har oppfordret hele Norge til å bli med i innsatsen for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Vi har et felles ansvar. Å bekjempe radikalisering er ikke et samfunnsoppdrag regjeringen kan løse alene. Det hviler et ansvar på hver enkelt av oss: Et ansvar for å bidra til å skape et samfunn der alle kan føle seg hjemme. Samtidig må vi se etter faresignaler og sende bekymringsmeldinger, slik at ingen faller utenfor og blir enkle ofre for ekstreme miljøer. Dette gjelder ulike kriminelle miljøer – eller ekstreme retninger. Slike ekstreme miljøer spiller hverandre gode, de konkurrerer om oppmerksomhet og kan framprovosere reaksjoner og nye selvopphøyde/selvutnevnte karismatiske ledere.

For å stanse radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder må vi alle ta ansvar for å skape et inkluderende samfunn der radikalisering og voldelig ekstremisme ikke får vokse frem. Et samfunn der ulike meninger kan utveksles, men der meninger vi er uenige i ikke blir stående uimotsagt. Dette krever en innsats fra oss Tekstboks: alle. For ytringsfriheten er og skal være en bærebjelke i alt dette arbeidet.

I dette forebyggende arbeidet trenger vi lokale, nasjonale og internasjonale tiltak. Vi trenger verktøy. Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme fra juni 2014 inneholder 30 konkrete tiltak som beskriver hvordan vi skal arbeide forebyggende på ulike nivåer. Handlingsplanen skal utgjøre en forskjell for dem som er i kontakt med unge mennesker i sitt daglige arbeid.

Regjeringen har et ønske om at dette skal være en levende og dynamisk handlingsplan. Vi må ha en kontinuerlig dialog og debatt om disse spørsmålene. Regjeringen skal lytte og være til stede – men det er lokalsamfunnene som kjenner de lokal utfordringene best. Intet samfunn er tjent med å fortie utfordringene. De viktigste møtene tar lokalsamfunn selv initiativ til og gjennomfører i lokal regi med representanter fra ulike miljøer som kan gi hverandre inspirasjon i dette viktige arbeidet. Det er i kommunene at det viktigste forebyggende arbeidet må skje. Mange i førstelinjetjenestene, i skoleverket, fra ulike religiøse organisasjoner og trossamfunn, og fra frivillige organisasjoner, stiller opp og gjør viktig arbeid hver dag. Å skape gode plattformer og arenaer hvor disse aktørene møtes har en verdi i seg selv. Her kan erfaringer utveksles, kontakter bygges. Nettopp derfor sendte Statsministeren i oktober i fjor ut et brev til 23 norske kommuner. Kommuner med ulike erfaringer, geografisk spredd over hele landet. Noen med store utfordringer, andre med mindre. Alle viktige brikker i forebyggingsarbeidet.

Jeg har både sammen med statsministeren og alene blitt invitert til å besøke en rekke kommuner rundt i landet for å se hva slags arbeid som daglig utføres der på det kriminalitetsforebyggende området. Selv om landskapet og utfordringene kan oppleves forskjellig fra sted til sted, er det veldig mye bra som gjøres ute i kommunene. Her finnes aktive ungdomsmiljø og trossamfunn, og aktive førstelinjetjenester. Mye godt kriminalitetsforebyggende arbeid gjøres allerede. Samtidig vet vi at vi alle kan gjøre mer. Å arbeide forebyggende er å tenke rutiner og å tenke langsiktighet. Forebygging handler også om å samarbeide, ofte på tvers av ulike etater og miljøer. Kanskje er det nye nå at vi må tenke enda bredere, ta inn nye ungdomsmiljøer, trossamfunn, foreldregrupper. Dette for å skape større forståelse for hva som rører seg i ulike miljøer. Men mange av verktøyene mener jeg er på plass – og flere verktøy vil komme på plass snart. Kommuner lærer av hverandre, og vi lærer av våre nordiske naboer og andre.

Noen uker tilbake møtte jeg familien til en såkalt Syriafarer. En etnisk norsk mor hvis sønn nå slåss i Syria. Hun forteller om en sønn med et halvkriminelt rulleblad som fant roen i moskeen, i Islam, men så dessverre igjen ble tiltrukket mot et voldelig miljø, et miljø med et forvrengt syn på Islam, der intoleranse og vold stod i sentrum. Men der sønnen ble overbevist om at han hadde en plass, og følte tilhørighet. Hun etterlyste årvåkne ledere som kanskje kunne ha sett denne forvandlingen skje. Og som handlet.
Tekstboks:

Vi vet at når ungdommen kommer i Politiets Sikkerhetstjenestes lys er det ofte for sent. Aktører må komme tidligere på banen, og her trenger man et godt samarbeid. Det er bevilget ekstra ressurser til Politiets Sikkerhetstjeneste.

Politiet har også etablert rutiner for varsling til hjemkommunene når personer som har deltatt som fremmedkrigere returnerer. Dermed kan kommunene vurdere om det er aktuelt å tilby særskilt oppfølging. Noen personer vil man ikke varsle om fordi de følges opp av PST. Her foretas det en individuell vurdering.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Kommunenes Sentralforbund (KS) har blant annet igangsatt et forskningsprosjekt hvor flere kommuner involveres. Vi ser fram til å høre om resultatene fra dette arbeidet. Dette håper vi vil hjelpe å synliggjøre hva som finnes av ressurser i kommuneneog å løfte fram gode tiltak på lokalt plan.

Mange kommuner har gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må brukes også på dette feltet. Flere kommuner har fulgt statsministerens nevnte oppfordring om å arrangere dialogmøter. Målet her er å skape en plattform for samarbeid og kunnskapsutveksling i – og på tvers av – det etablerte forebyggingsapparatet.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Man har igangsatt forskningsprosjekter hvor flere kommuner involveres, det arbeides med veiledningsprogram for foreldre og foresatte og helsesektorens og Tekstboks: Tekstboks: utdanningssektorens arbeid styrkes. Det utarbeides også veiledningsmateriell for førstelinjen. En nasjonal veileder vil bli fremlagt i mars.

Det etableres blant annet nå forebyggingskontakter i syv politidistrikt med særskilte utfordringer. Disse skal være kontaktpunkter i tilfeller der det er mistanke om radikalisering lokalt. PST skal informere og gi råd til forebyggingskontaktene i politidistriktene, og til øvrige aktører i forebyggingsarbeidet.

Alle lokalsamfunn har aktører som gjør viktig forebyggende arbeid. Mange har drevet generelt kriminalitetsforebyggende arbeid lenge. Vi har sett, og jeg har latt meg imponere av modige foreldre som er tydelige stemmer i debatten. Foreldre som er bekymret for sine sønner eller døtre. Enten fordi de har dratt til Syria, eller fordi de kan finne på å gjøre det. Foreldre er viktige rettesnorer, forbilder både for sine barn og for samfunnet. Det arbeides nå med veiledningsprogram for foreldre og foresatte.

Som nevnt så utarbeides det også veiledningsmateriell for kommunene og førstelinjen.

Denne veilederen kommer i mars og vil være et viktig verktøy for kommunene. Dette er konkrete oppfølgingstiltak fra Handlingsplanen.

Arbeidet med Handlingsplanen og de aktive dialogmøtene legges også merke til internasjonalt. Flere land roser den norske handlingsplanen og det at vi jobber på tvers av ulike departementet og etater. Videre er den aktive involveringen av lokalsamfunn, kommunestrukturer, førstelinjetjenester og det sivile samfunn noe som Tekstboks: legges merke til. Dette er en av grunnene til at Norge er blitt bedt om å holde en regional oppfølgingskonferanse fra Obamas Washingtonmøte om voldelig ekstremisme som fant sted i februar i år. Dette skal vi ta med oss i vårt videre arbeid.

Det som også legges merke til internasjonalt er vår egen ungdoms engasjement og initiativ.

Det har det siste året på tross av en negativ utvikling, vært utrolig oppløftende å se så mange modige stemmer, unge jenter og gutter fra hele landet, stå fram i de vanskelige debattene. Gjennom leserinnlegg, kronikker, debatter og arrangementer har de vist de verdiene som vi ønsker å bygge videre på. De er viktige stemmer i det forebyggende arbeidet. Jeg har nevnt Fredens ring rundt synagogen nå for ca to uker siden. Sist sommer så vi muslimsk ungdom stå bak demonstrasjoner mot IS over hele landet. Begge disse initiativene fikk bred internasjonal dekning. «Look to Norway», ble det sagt. Ungdom er engasjert over hele landet i viktige aktiviteter. De forteller om sine erfaringer – i hverdagen og på nettet. De forteller også om en hverdag full av hatytringer og hatmeldinger. Dette skal vi ta alvorlig. Her følger også konkrete tiltak fra Handlingsplanen: En egen gruppe er nedsatt i Kripos for å jobbe med dette temaet og flere sivilsamfunnsaktører jobber nå aktivt med dette feltet.

Videre skal Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) bistå helsetjenestens arbeid med voldelig ekstremisme. Og det igangsettes nå et utviklingsprosjekt som omhandler hvordan personer Tekstboks: som har deltatt i kamphandlinger i utlandet utenfor regulære væpnede styrker (fremmedkrigere), og deres familier, skal følges opp. Det gjelder spesielt med hensyn til voldsrisikovurdering og traumeutsatthet.

Her utarbeides det en skoleringspakke for kommunale psykososiale kriseteam, ‘Når krisen rammer’. Denne skal utvides med en modul om voldelig ekstremisme. Dette er noen eksempler på tiltak og verktøy for oss alle. Dette er viktige konkrete tiltak.

Enkelte kommuner har uttalt at de mangler penger og kompetanse til å gjøre denne viktige jobben. Mange kommuner har allerede gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må utnyttes også på dette feltet. Disse gode eksemplene må fram i lyset og deles. Noen kommuner lager sine egne lokale handlingsplaner tilpasset egne forhold. Dette skjerper kommunene og dets innbyggere.

Det er viktig å få en oversikt over hvilke ressurser som allerede finnes i kommunene. Det er viktig å ikke byråkratisere dette og legge på et ekstra ledd, men bruke de ressursene som finnes allerede. Det finnes mange dyktige personer i førstelinjen og sivilsamfunnet som allerede driver godt kriminalitetsforebyggende arbeid. De må også rettes inn mot radikalisering.

Forebygging begynner i det daglige, i lokalsamfunnene. Kommunen og dens ansatte er ofte i første linje i møte med sårbar ungdom. Vi må styrke kunnskapen og kontaktnettverket her – styrke dialogen og plattformene hvor vi møtes. Og, som vi også har sett den siste tiden: Ingen kan stå alene i Tekstboks: dette samfunnsoppdraget. Det er viktig å styrke det tidlige forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme med mer kunnskap, samarbeid og koordinering av arbeidet på området. Innsatsen på tvers av samfunnssektorer må styrkes på lokalt og nasjonalt plan.

For selv om debattene skal være der så må vi også stå samlet om disse spørsmålene. Noen av disse spørsmålene er vanskelige, utfordringene er mange. Men vi må stå samlet om våre verdier og hvor vi vil gå sammen som samfunn. Da må vi kunne si imot, og støtte de som gjør det. Ikke bare i festtaler, men også i hverdagen, på skolen og på arbeidsplassen. Slik skapes tilhørighet.

Radikaliseringsprosessen kan ofte starte som en søken etter et miljø å høre hjemme i. Da må vi sende et tydelig signal om at alle innbyggere, uansett bakgrunn, hører hjemme i samfunnet vårt, i våre kommuner. Norge skal være et godt land å bo i. Men her har vi alle et ansvar. Vi må alle også innad i miljøer, kunne si ifra om det er bekymringer for en uønsket utvikling. Her har vi sett mange modige stemmer, men vi trenger flere. Det bekymrer meg også at enkelte stemmer blir truet til stillhet. Vi må ta vare på de modige stemmene der ute.

Også internasjonalt skjer det mye. I EU, i FN og blant enkelte grupper land deles erfaringer og behovet for samarbeid. Intet land står alene her. Radikalisering foregår på tvers av landegrenser og må forebygges og bekjempes gjennom internasjonalt samarbeid. Og Norge vil fortsette å være en pådriver for å styrke dette samarbeidet ytterligere. FNs sikkerhetsråds resolusjon 2178 fra i fjor høst om Tekstboks: fremmedkrigere er en viktig milepæl og et godt grunnlag å bygge videre på.

EUs stats- og regjeringsledere kom i februar i år med en erklæring om hvilke tiltak EU skal igangsette for å sikre europeiske borgere og motvirke radikalisering. EUs tiltak er i stor grad sammenfallende med våre egne og vi vil samarbeide tett med EU der det er naturlig, for eksempel når det gjelder grenseforvaltning, samarbeid med tredjeland, erfaringsutveksling og tiltak mot radikalisering på internett.

Europarådets ministerkomite vedtok også i februar likeledes å styrke arbeidet og oppdaterte sin handlingsplan med hovedvekt på det juridiske rammeverket og preventive tiltak innen utdanning, fengsler og på internett.Som tidligere nevnt deltok utenriksministeren i februar på et internasjonalt toppmøte i Washington der det ble drøftet hvordan vi best kan bekjempe voldelig ekstremisme. Her ble Norge invitert til å arrangere et europeisk oppfølgingsmøte før sommeren der vi vil få anledning til å gå enda mer i dybden på felles utfordringer i Europa, dele erfaringer og finne nye løsninger.

Norge skal være med i dette viktige internasjonale samarbeidet og. Det tjener vi alle på. Også her hjemme.

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme handler også om kommunikasjon, strategisk kommunikasjon. Hvordan skal vi arbeide mot selve «appellen», den tiltrekningskraften som enkelte voldelige miljøer har overfor sårbar ungdom. Her må det aktiv avkrefting og riktig kunnskapspåfyll til.

Myter, voldsidealisering og fantasier må avkreftes. De brutale handlingene fra IS og andre må enda tydeligere fram i lyset. De riktige narrativene må utfordre de påståtte sannhetene som forkynnes av grupper som ISIL og andre. Som forkynnes av falske religiøse ledere. Det er ikke idyll å slåss i Syria, man kan hjelpe til på andre og bedre måter. Her må flere på banen, religiøse ledere, ungdomsledere, foreldre, og oss andre. Det handler også om å skape alternative forbilder, eller de riktige forbildene, sånn at ikke personer som for eksempel den mye omtalte «Jihadi John» – IS-bøddelen (og andre som ham) – ikke blir det forbildet som han framstår som for noen. Vi har den senere tiden hatt mange møter med muslimske miljøer, for å snakke med ungdom men også for å løfte fram stemmer. Vi har vært vitne til et stort engasjement for fellesskap og samhold – der det tas klar avstand fra ekstreme holdninger, sist i forbindelse med ringen av unge muslimer rundt synagogen i Oslo. Jeg håper at vi i tiden fremover også vil se enda flere klare markeringer fra ulike miljøer, deriblant de muslimske miljøene i Norge, hvor det tas sterk avstand til ekstreme voldelige holdninger som ikke hører hjemme i våre samfunn.

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme krever en innsats fra oss alle. Den må være langsiktig og gjennomtenkt. Samtidig kreves handling nå. Det kreves handling og et ærlig engasjement lokalt, nasjonalt og internasjonalt.