Foredrag: Hvor går Tyrkia? ved forsker Lars Haugom

Mandag 16. oktober 2017 hadde vi i Oslo Militære Samfund besøk av forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS), Lars Haugom, som foredro om Tyrkia. Foredraget hadde tittelen «Hvor er Tyrkia på vei?». Et veldig interessant tema og særdeles høyaktuelt jfr dagens nyhetsbilde.

Tyrkia har lagt bak seg et av de mest turbulente årene i landets moderne historie med et mislykket kuppforsøk, unntakstilstand og en folkeavstemning som vil øke makten til landets president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig er tyrkisk utenrikspolitikk i endring. Landets forhold til vestlige allierte er blitt mer anstrengt, mens forholdet til andre makter som Russland og Iran er i rask bedring. Mot denne bakgrunnen stiller forsker Lars Haugom spørsmålet: Hvor er Tyrkia på vei?

Link til OMS_Tyrkia_plansjer.

Hvor er Tyrkia på vei?

Foredrag i Oslo Militære Samfund,
Mandag 16. oktober 2017

Innledning

God kveld alle sammen.

Først og fremst vil jeg få takke for invitasjon hit til Oslo militære samfunn.

Jeg er sikker på at alle dere som sitter i salen i dag har en forestilling om Tyrkia – fordi dere har besøkt landet, tjenestegjort sammen med tyrkiske offiserer, eller fulgt med når Tyrkia dukker opp i nyhetsbildet. Og jeg er sikker på at de fleste av dere har et inntrykk av at noe grunnleggende er i ferd med å skje i dette landet og i dets forhold til omverdenen.

I løpet av det siste halvannet året har Tyrkia også vært gjennom en svært turbulent periode med et mislykket militærkuppforsøk, innføring av unntakstilstand, store utskiftninger av personell i forsvaret og andre deler av statsapparatet, og en folkeavstemning som vil øke de politiske fullmaktene til president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig har Tyrkias relasjoner med USA og Europa blitt mer anstrengt, mens forbindelsene til både Russland og Iran er styrket. Spørsmålet blir derfor: Hvor er Tyrkia egentlig på vei? Forhåpentligvis vil dette foredraget bidra til et slags svar på spørsmålet.

Når det gjelder Tyrkia starter mye med geografien og historien. Foredraget starter også der.

• PLANSJE 2

Geografi og selvforståelse

Sett fra Norge er Tyrkia først og fremst et land i periferien av Europa, på terskelen til Asia og Midtøsten. Fra et sikkerhetspolitisk perspektiv kan en hevde at Tyrkia først og fremst har betydning for oss fordi landet både utgjør en forbindelse til regionene mot øst, og samtidig er en buffer mot ustabilitet og trusler med opphav i disse regionene.

• PLANSJE 3

Fra et tyrkisk perspektiv har landet derimot en svært sentral geostrategisk beliggenhet mellom verdens kontinenter og stormakter. Dette åpner på den ene siden for at Tyrkia kan bli en stormakt i regionene det er en del av, men gjør samtidig landet sårbart for de etablerte stormaktenes ambisjoner i de samme områdene.

• PLANSJE 4

Dersom en skal forstå tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitisk tenkning er det viktig å forstå denne spenningen mellom forestillingen om Tyrkias rettmessige stormaktsposisjon på den ene siden, og forestillingen om landets sårbarhet for andre staters ambisjoner på den andre.

Begge disse forestillingene har sitt historiske opphav i Det osmanske riket. På høyden av sin makt på 1600-tallet omfattet dette imperiet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, og store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Det militære nederlaget ved Wien i 1683 innledet imidlertid en nedgangstid for osmanerne som varte fram til den endelige kapitulasjonen for de allierte landene etter Første verdenskrig. Nederlaget sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1918 betød slutten på Det osmanske riket, og krigsoppgjøret ble særdeles ydmykende for tyrkerne.

• PLANSJE 5

Gjennom Sevres-traktaten som ble undertegnet i 1920 skulle store deler av det gjenværende imperiet avstås til Storbritannia, Frankrike, Hellas, Italia og Armenia. De strategisk viktige stredene Bosporos og Dardanellene skulle i følge avtalen komme under internasjonal administrasjon. Tyrkerne skulle få sin egen lille nasjonalstat i den nordlige delen av Anatolia (det gule området på kartet).

Sevres-traktaten ble som kjent aldri satt ut i livet. Tyrkiske nasjonalister under ledelse av general Mustafa Kemal (1881-1938), som senere tok navnet Atatürk (Tyrkernes far) avviste traktaten og organiserte militær motstandskamp fra områder øst i Anatolia. Uavhengighetskrigen (1920-22) ga nasjonalistene kontroll over området som senere skulle bli Republikken Tyrkia, og den nye statens grenser ble internasjonalt anerkjent gjennom Lausanne-avtalen i 1922.

• PLANSJE 6

Disse grensene sammenfaller også i det store og hele med grensene til dagens Tyrkia.

• PLANSJE 7

Sevres-traktaten bidro likevel i stor grad til å forme Tyrkias utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 1923, så mye at dette ofte blir omtalt som «Sevres-syndromet» i Tyrkia. Politikken har vært preget av frykten for oppsplitting og isolasjon, og en underliggende mistenksomhet overfor stormaktenes motiver – også landets allianserpartnere i NATO etter 1952. Tenkningen har vært influert av den tyske geopolitiske tradisjonen, og ideen om at Tyrkias unike geografiske plassering og sårbarhet må være utgangspunktet for tilnærmingen til og samarbeidet med andre stater. Dette har også bidratt til et sterkt fokus på sikkerhet til fordel for andre utenrikspolitiske saksfelter i Tyrkia. Dette var også en av flere faktorer som lenge ga militæret en fremtredende rolle i tyrkisk politikk.

• PLANSJE 8

Republikken Tyrkia (1923 – )

Den nye politiske lederskapet med Mustafa Kemal Atatürk i spissen som grunnla Republikken Tyrkia i 1923, hadde som mål å skape en enhetsstat basert på territoriell nasjonalisme, sekulær politisk legitimitet og en statsdrevet økonomisk og teknologisk utvikling for å skape vekst og velstand. Innflytelsen fra Det osmanske riket skulle derimot minimeres.

• PLANSJE 9

Dagens Tyrkia

Denne modellen for stat og nasjon har bidratt til at Tyrkia i dag er et land fullt av motsetninger og paradokser.

For eksempel er Tyrkia offisielt en enhetsstat, grunnlagt på forestillingen om at alle statsborgere er «tyrkere». Denne nasjonalstatsmodellen legitimerte Tyrkia innenfor grensene fra 1922. Samtidig fornektet Tyrkia lenge alle andre identiteter enn den tyrkiske – til tross for at landet i realitieten er et lappeteppe av etniske og religiøse grupper. Staten ble også organisert med sterk sentralisering av politisk makt i Ankara, og med svært begrenset lokal selvstyre ute i provinsene. Modellen la dermed også grunnlaget for den langvarige og etter hvert voldelige konflikten med kurderne, som fremdeles er den mest betente i Tyrkia.

Tyrkia er også offisielt en sekulær stat, men i dagens tyrkiske samfunn er det svært ulike oppfatninger om hva dette egentlig skal bety. Den gamle sekulære statseliten i Tyrkia, som var toneangivende fram til årtusenskiftet, hadde en oppfatning av sekularisme som ligger nær det franske begrepet laicité eller laiklik på tyrkisk. Dette vil si politikkens frihet fra religion – eller i den tyrkiske versjonen også statlig kontroll med religiøse institusjoner. President Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) understreker på sin side også støtte til en sekulær stat i Tyrkia, men oppfatningen her ligger nærmere det amerikanske secularism som vektlegger religionens frihet fra politiske inngrep – hvilket jo åpner et langt større rom for religion i politikk og samfunnsliv.

Tyrkia har videre offisielt hatt et demokratisk styresett siden 1950, men har aldri vært noe demokrati. Det har snarere vært snakk om kortere perioder med demokratisering som er blitt avløst av lenger perioder med et mer autoritært styresett. De demokratiske institusjonene i landet har hele tiden stått svakt, og autoritære elitegrupper har ofte dominert statsapparatet og satt demokratiske prinsipper til side for å fremme egne politiske mål. Den autoritære dreiningen som er foregått i tyrkisk politikk under Erdogan de siste årene er derfor snarere regelen enn unntaket hvis vi ser på moderne tyrkisk historie. Det nye er at dreiningen kommer under en sivil president fra et religiøst-konservativt parti og ikke fra Tyrkias gamle militær-byråkratiske elite.

Den siste perioden med demokratiserende reformer var mellom 1999 og 2004 da Tyrkia tilpasset seg EUs krav til nye medlemsland. Reformene stanset opp da medlemskapsforhandlingene gikk på grunn en gang etter 2005, og ble reversert i takt med at Erdogan konsoliderte sin maktposisjon og opposisjonen mot ham økte. Tilstramningen under Erdogan har vært såpass hard at vi antakelig må tilbake til perioden med militærstyre på begynnelsen av 1980-tallet for å finne noe tilsvarende.

• PLANSJE 10

Fenomenet Erdogan

Tyrkisk politikk dreier seg i dag mye om landets president og sterke mann Reccep Tayyip Erdogan. Det kan derfor være naturlig å bruke ham som utgangspunkt for å forstå den politiske utviklingen som nå foregår i Tyrkia.

Erdogan kommer fra beskjedne kår som sønn av en fergekaptein i Istanbul. Han startet sin politiske karriere i det islamske Velferdspartiet, og ble i 1994 valgt til Istanbuls borgermester. I 2003 ble han Tyrkias statsminister fra det nyetablerte Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) som hadde fått flertall i parlamentsvalget året før. Etter tre sammenhengende perioder som statsminister ble Erdogan så i 2014 valgt til president. Og med de grunnlovsendringene som ble vedtatt gjennom den omstridte folkeavstemningen i april i år kan Erdogan i teorien bli sittende som president helt fram til 2029.

Erdogan har hele tiden stått for en politikk med vekt på Islam og konservative verdier, og med en målsetting om å gjenopprette historiske og kulturelle bånd til Det osmanske riket – bånd som landsfaderen Kemal Atatürk gjorde sitt beste for å svekke. Dette bragte Erdogan inn i stadige konflikter med den etablerte sekulære eliten i Tyrkia, ikke minst med den tyrkiske forsvarsledelsen som har betraktet seg selv som vokter av Atatürks revolusjon og landets sekulære orden.

I senere år har nasjonalisme også blitt et tydeligere element i Erdogans politiske profil, noe som må sees i sammenheng med hans frieri til nasjonalistiske krefter på høyresiden i tyrkisk politikk. Islam, konservative samfunnsverdier og tyrkiske nasjonale interesser knyttes nå sammen i det presidenten selv kaller «det nasjonale perspektivet» – og som han har en uttalt forventning om at alle samfunnsinteresser i Tyrkia slutter opp om.

Ved siden av Islam har økonomisk vekst og velstandsøkning gjennom privatisering og markedsliberalisering vært et viktig element i Erdogans politiske program. Under de to første AKP-regjeringene (2002-2011) opplevde da også Tyrkia en periode med vedvarende vekst og økning av befolkningens levestandard – noe som i sin tur bidro til Erdogans og AKP-partiets popularitet. Et aspekt ved denne utviklingen er de tette båndene som er knyttet mellom politiske ledere og private forretningsinteresser i Tyrkia, der lojalitet belønnes med kontrakter. Eiendomsutviklere og entreprenører med nære forbindelser til AKP er for eksempel blitt tilgodesett med store kontrakter til offentlige utviklingsprosjekter.

Erdogan har erklært sin tilslutning til et demokratisk system, men har ikke vist seg som noen demokrat i vestlig, liberal forstand. For Erdogan synes demokrati å være synonymt med majoritetsstyre der flertall i valg gir politiske ledere styringsrett, og mindretallet må «kjenne sin plass» og «respektere den nasjonale viljen». Hans kritikere hevder at for Erdogan har demokratiet først og fremst vært et middel for å oppnå politisk makt, ikke et mål i seg selv.

• KLIKK

Tilbake på 1990-tallet er han også tillagt uttalelsen at «Demokrati er som et tog. Du går av når du er kommet fram til riktig stasjon».

AKP var fra starten av et samlingsparti på høyresiden i tyrkisk politikk som fikk støtte fra så forskjellige grupper som islamister, konservative, liberale, næringslivsledere, tilhengere av tyrkisk EU-medlemskap og konservative kurdere. Det disse gruppene hadde til felles var at de ønsket en endring fra den autoritære formynderstaten som landets gamle militær-byråkratiske elite sto for. AKP ble i denne sammenhengen betraktet som en demokratiserende og liberaliserende kraft som kunne åpne det tyrkiske samfunnet og gjøre Tyrkia til en del av Europa. Partiet skulle imidlertid vise seg å være mer konservativt og religiøst enn liberalt, og i 2013 sa partiledelsen offisielt takk og farvel til liberale krefter som hadde vært deres allierte gjennom ti år. Etter hvert har AKP også blitt mer og mer av et enmannsshow, dominert av Erdogan og hans lojale støttespillere – de såkalte «Erdoganistene» i partiet. Per i dag er det også vanskelig å få øye på noen andre i partiet som har tilstrekkelig evne og vilje til å utfordre Erdogan som partileder.

I sin tid som statsminister og senere president har Erdogan stått i sentrum for noen av største kampene i tyrkisk politikk- ikke minst fortrengningen av den gamle sekulære eliten fra statsapparatet, og oppgjøret med militærets politiske vokterrolle og innflytelse. Striden med Gülen-bevegelsen, som toppet seg med det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016, er bare den siste i rekken av politiske kamper som Erdogan har stått midt oppi og (foreløpig) gått seirende ut av.

Mest av alt kan Erdogan betegnes som en populist, og hans bakgrunn og evne til å kommunisere med folket har hjulpet ham enormt i den politiske karrieren. Millioner har stemt på Erdogan fordi de betrakter ham som en av dem, en som vet hva det betyr å komme fra beskjedne kår. Oppveksten og tiden som lokalpolitiker i Istanbul har også gitt den tyrkiske presidenten en glimrende teft for hva den jevne borger er opptatt av og hva som appellerer til velgerne. Han har en egen evne til å samle folk rundt seg, kontrollere politiske nettverk og kommunisere et politisk budskap til velgerne. Selv om han er høyst kontroversiell og intenst hatet i mange kretser i Tyrkia er det vanskelig å være uenig i at han er den mest effektive lederen, taleren og politiske operatør Tyrkia har hatt siden Kemal Atatürk døde i 1938.

I hvilken retning er det så Erdogan er i ferd med å ta Tyrkia?

• PLANSJE 11

Det vi nå ser konturene av i Tyrkia er et system i Tyrkia som er blitt kalt «competitive authoritarinism». «Slike regimer har konkurranse om politisk makt i den forstand at opposisjonspartier kan bruke demokratiske institusjoner for å komme i maktposisjon, men de er ikke demokratiske fordi selve konkurransen er rigget til fordel for de sittende makthaverne. Konkurransen er med andre ord reell, men ikke rettferdig» (Levitsky og Way, 2010). Russland under Putin kan tjene som eksempel på et slikt system.

Om to år, i 2019, er det igjen valgår i Tyrkia – og for første gang skal det gjennomføres valg på president, nasjonalforsamling og lokalstyre samme år. Det er grunn til å tro at Erdogan og regjeringspartiet vil bruke all den kontrollen og innflytelsen som de nå har over statsapparatet og samfunnsinstitusjoner for å sikre en seier i disse tre valgene. Opposisjonen vil ha en teoretisk mulighet til å ta makten, men det skal svært mye til for at den vil greie dette i praksis.

• TRYKK FOR Å FÅ FRAM BILDE

Blant opposisjonslederne i Tyrkia i dag er det Meral Aksener som har størst reell mulighet til å utfordre Erdogan i 2019. Aksener er utbryter fra nasjonalistpartiet MHP og er i ferd med å starte sitt eget politiske parti. Det som gir Aksener en reell sjanse mot Erdogan er at hun tilhører den konservative høyresiden, og derfor appellerer til de samme velgergruppene som til nå har støttet AKP. Samtidig er hun sekulær og reformorientert nok til å appellere til velgere som ellers ville stemt på det republikanske partiet CHP. I tillegg har hun ry for å være en sterk og handlekraftig leder – noe som også bidrar til hennes popularitet i Tyrkia. Det springende punktet med tanke på en valgseier er imidlertid om hun kan tiltrekke seg nok stemmer fra velgere som identifiserer seg med AKP, men som av ulike grunner ikke ønsker at Erdogan skal fortsette som president. I tillegg må hun makte å overkomme de mange begrensningene som styresmaktene utvilsomt vil legge på opposisjonspartiene i den kommende valgkampen. Valgene i 2019 er skjebnevalg som Erdogan ikke har råd til å tape, og som han vil benytte de fleste midler for å vinne. Med stor grad av personlig kontroll over mediene, domstolene og etterretnings- og sikkerhetsapparatet er det også gode muligheter for at han vil hale nok en valgseier i land om to år.

• PLANSJE

Utenrikspolitisk er det også skjedd vesentlige endringer i Erdogans tid som Tyrkias leder. Tyrkia har nå en annen måte å forholde til omverdenen på enn tidligere.

I tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan en identifisere tre ulike perspektiver eller syn på hvordan Tyrkia bør orientere seg.

Det første perspektivet, «atlantisisme», hevder at tyrkiske interesser er best tjent med en tett tilknytning til euro-atlantiske samarbeidsordninger som NATO og EU. Dette synet var særlig fremherskende i Tyrkia fra 1950-tallet og frem til den kalde krigens slutt, og var først og fremst motivert av trusselen fra Sovjetunionen.

«Ny-osmanisme» kom til som perspektiv på 1990-tallet da det igjen ble mulig å opprette bånd til de tidligere osmanske områdene på Balkan og i Midtøsten, og med de tyrkisktalende republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia. Den grunnleggende ideen i ny-osmanismen er at Tyrkia, på grunn av sin geografiske beliggenhet, kultur og historie har en unik mulighet til å påvirke utviklingen i de regionene landet er en del av – primært ved hjelp av «myke maktmidler» som diplomati, handelsforbindelser og kulturutveksling. I følge tidligere statsminister Ahmet Davutoglu, som var en av de fremste eksponentene for ny-osmanismen, kunne Tyrkia på denne måten skaffe seg strategisk dybde i de omkringliggende regionene, og bli en regional stormakt – eventuelt på sikt også en middelmakt på linje med Russland og Brasil. Tilnærmingen til de tidligere osmanske områdene skulle imidlertid ikke gå på bekostning av Tyrkias forhold til Vesten. Tvert imot skulle innflytelsen i disse områdene sørge for at Tyrkia forble relevant for USA og Europa – som brobygger og fasilitator i forhold til land i andre regioner.

Det tredje perspektivet, «eurasianismen», kan også spores tilbake til 1990-tallet og Den kalde krigens slutt. Den tyrkiske eurasianismen kjennetegnes ved en dyp skepsis til Europa og USA, og en avvisning av at Tyrkia fortsatt har sammenfallende interesser med vestlige land. Tyrkia bør i stedet føre en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er uavhengig av Vesten og være fri til å styrke relasjonene med andre stormakter – først og fremst Russland, men også stater som Iran, India og Kina.

Utenrikspolitikken som Tyrkia nå fører har tydelige trekk fra det eurasianistiske perspektivet.

• KLIKK

Den nye sikkerhetspolitiske linjen har fått betegnelsen «Erdogan-doktrinen» Kort fortalt innebærer denne at Tyrkia skal føre en mer pro-aktiv sikkerhetspolitikk med forebyggende bruk av militærmakt utenfor egne grenser for å sikre nasjonale interesser. Om nødvendig skal Tyrkia også kunne se bort fra hensynet til alliansepartnere og handle unilateralt.

I løpet av de seneste fire årene har da også landets utenrikspolitiske kurs dreid fra en satsing på mulitlateralitet og diplomatisk brobygging, til en mer unilateral, nasjonalistisk og til dels selvhevdende utenrikspolitikk – inkludert en større vilje til militær maktprojisering i regionale konflikter som Syria, Irak og Qatar.

• PLANSJE

Det er også liten tvil om at forholdet til USA og flere europeiske land er blitt dårligere de seneste årene – spesielt etter at Erdogan ble president i 2014 og det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016 – mens forholdet til østlige makter som Russland og Iran er styrket.

Det er flere grunner til dette.

For det første har Tyrkia og de vestlige landene i økende grad motstridende interesser i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Både når det gjelder kurderne, den syriske borgerkrigen og den regionale utviklingen i Midtøsten befinner Tyrkia og vestlige land seg oftere og oftere på forskjellig side.

For det andre har Tyrkia og Vesten beveget seg vekk fra hverandre når det gjelder politiske verdier. Den autoritære dreiningen i Tyrkia, med stadig dårligere kår for demokrati og menneskerettigheter, er gjentatte ganger påpekt og kritisert av USA og europeiske land, til Ankaras store forbitrelse. Tyrkiske styresmakter mener Vesten ikke forstår de sikkerhetsmessige utfordringene landet står overfor med terrortrusler fra mange politiske hold.

Et tredje moment er den iboende mistanken mange tyrkere har til Vestens egentlige motiver og planer med Tyrkia. Denne mistanken er ikke blitt noe mindre etter kuppforsøket i fjor sommer. At USA og europeiske land nekter å utlevere både Fetullah Gülen og andre tyrkiske statsborgere som anklages for delaktighet i kuppet, styrker bare mistanken om at USA og Vesten stod bak kuppforsøket – eller i alle fall hadde et sterkt ønske om at det skulle lykkes.

Sist, men ikke minst, forsterkes dette motsetningsforholdet ved at Erdogan bruker utenrikspolitikken så aktivt for å fremme sin innenrikspolitiske agenda. Både den harde linjen mot kurderne i og utenfor Tyrkia, og den glødende retorikken mot flere av landets vestlige allierte, har funnet god gjenklang hos Erdogans velgere og politiske støttespillere på hjemmebane. Her spiller presidenten på historien om Tyrkia som offer for stormaktenes skumle planer. Stormaktene vil – i følge Erdogan bruke alle midler for å holde Tyrkia svakt og forhindre at landet inntar sin rettmessige plass som politisk og økonomisk stormakt.

Bildet av kjøligere relasjoner med europeerne er imidlertid ikke entydig. Det dårlige forholdet til Europa gjelder først og fremst de store landene på kontinentet. Forholdet mellom Tyrkia og Storbritannia virker på den annen side å være svært godt. Da den britiske statsministeren Theresa May besøkte Tyrkia i januar i år ble det for eksempel undertegnet forsvarskontrakter for 135 milliarder dollar. Møtet mellom May og Erdogan fikk en britisk diplomat til å trekke en sammenlikning med situasjonen i 1580 da Storbritannia og Det osmanske riket allierte seg mot de europeiske kontinentalmaktene.

Det er også antakelig en grense for hvor langt Tyrkias vending mot øst vil gå. Helt siden 1990-tallet har Ankara søkt en lederrolle i naboregionene – først overfor de turkomane republikkene i det tidligere Sovjetunionen og senere overfor de arabiske landene. En slik lederrolle er det imidlertid få om noen andre stater som ønsker at Tyrkia skal ha. De turkomane republikkene foretrakk sine etablerte relasjoner med Moskva framfor å knytte seg til Ankara, og i den arabiske verden huskes fortsatt Det osmanske riket som en undertrykkende kolonimakt. I Midtøsten konkurrerer også Tyrkia med Egypt, Saudi-Arabia og Iran om å være en lederstat, og så langt er det tyrkerne som er gått tapende ut av denne konkurransen. Og i Tyrkias forhold til Russland er det vel liten tvil om hvem som er storebror og lillebror.

Tyrkia trenger dessuten relasjonene med Europa og USA, uansett hvor mye president Erdogan insisterer på det motsatte. EU og USA er fremdeles blant Tyrkias viktigste handelspartnere, og en betydelig kilde for utenlandske investeringer. De fleste tyrkere som bor utenfor Tyrkia er også bosatt i europeiske land. Dette er viktige grunner til at andre i Tyrkias politiske lederskap uttrykker seg langt mer forsonlig når det gjelder EU enn presidenten. I tillegg er det vanskelig å se hvordan Russland eller en organisasjon som Shanghai Cooperation Council vil kunne gi Tyrkia de samme sikkerhetsgarantiene som NATO i dag gir. Selv om det er en sterk mistenksomhet mot USA og Europa i dagens Tyrkia, er ikke mistenksomheten mot Russland og Iran nødvendigvis så mye mindre. Dette er Tyrkias historiske rivaler om regional makt og innflytelse. Det kjøligere forholdet til vestlige land, og samtidig et varmere forhold til østlige makter kan derfor først og fremst sees som et uttrykk for at Ankara ønsker flere hester å spille på når de skal fremme egne utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Når det gjelder NATO, vil en slik politikk fra tyrkisk side vil utvilsomt komplisere samarbeidsforholdene i alliansen – spesielt dersom Ankara lar bilaterale relasjoner bestemme sin linje i NATO eller Tyrkia reserverer seg mot deler av NATO-samarbeidet. En total tyrkisk exit fra NATO virker på den annen side mindre sannsynlig all den tid alliansen ikke har noen eksklusjonsparagraf og Ankara fortsatt synes å se seg tjent med medlemskapet.

Det er godt mulig at vi nå ser begynnelsen på et mer varig brudd mellom Tyrkia og Vesten. Ingen av partene synes imidlertid å ønske noe dramatisk brudd, så hvis det går mot en skilsmisse vil det i så fall bli en skilsmisse med lang separasjonstid.

• PLANSJE

Det tyrkiske forsvaret

Siden dette er Oslo militære samfunn skal jeg også til slutt si noen ord om Det tyrkiske forsvaret som nå gjennomgår en omfattende restrukturering i kjølvannet av fjorårets kuppforsøk.

Kuppforsøket var en monumental ydmykelse av forsvaret som nasjonal institusjon, og førte til store utskiftninger i offiserskorpset. Så langt er 7500 personer avskjediget fra militæret. Av disse er 4200 offiserer, 150 av dem med general- eller admirals grad. Dette betyr at nesten halvparten av alle generaler og admiraler i Tyrkia har fått avskjed. Hvis vi sammenlikner med situasjonen et år før kuppforsøket er det tyrkiske offiserskorpset redusert med hele 38 prosent.

Utskiftningene i offiserskorpset har ført til mangel på militært personell i noen kategorier som flygere og personell i spesialstyrkene, men synes ikke å ha gått utover forsvarets evne til å gjennomføre militære operasjoner. Tyrkiske styrker har gjennomført flere store operasjoner i året siden kuppforsøket – både i nabolandene Syria og Irak og i de sørøstlige provinsene i Tyrkia. Selv om disse operasjonene ikke har vært ubetingete suksesser er det heller ikke noe som tyder på at forsvaret har fått redusert sin stridsevne i betydelig grad.

Det er også omfattende planer for å omstrukturere forsvaret og sivil-militære relasjoner i Tyrkia.

Forsvaret er fratatt mange av sine enheter. Det paramilitære Gendermeriet og kystvakten er nå fullt og helt underlagt innenriksdepartmentet, mens militære sykehus, skipsverft og industrielle foretak er overført til sivil ledelse

Det militære utdanningssystemet er også i endring, med stenging av de militære videregående skolene og etableringen av et nasjonalt forsvarsuniversitet under ledelse av en sivil rektor. Dette universitet skal etter planen fungere som en overbygning for det tyrkiske forsvarets stabsskole og tre krigsskoler.

Kommandolinjene på toppen er også endret. Presidenten skal nå utpeke forsvarssjefen direkte, og forsvarssjefen og hans stab skal underlegges presidentembetet. Grensjefene skal på sin side underlegges forsvarsdepartementet og rapportere til forsvarsministeren. Presidenten og statsministeren skal dessuten kunne gi grensjefene ordre direkte uten å gå veien om forsvarssjefen. Dette svekker formelt forsvarsjefens rolle og muligheter til å handle uavhengig av den politiske ledelsen.

I vestlig sammenheng må en antakelig til Vest-Tyskland etter Andre verdenskrig og etableringen av Bundeswehr for å finne en liknende struktur

Alt i alt synes det tyrkiske militæret for første gang i sin historie å ha kommet under reell sivil kontroll. Det er imidlertid et system med sivil politisk kontroll vi ser konturene av i Tyrkia, ikke demokratisk kontroll som i vestlige land. Kontrollen i Tyrkia ligger i siste instans hos Erdogan og AKP-partiet.

Takk for oppmerksomheten!