Til forsiden

Nyhet

Foredrag: Hva skjer egentlig i Ukraina?

Mandag 24.april hadde vi besøk av forsvarsattache i Kiev, Kommandørkaptein Hans Petter Midttun som foredro om Ukraina sett fra hans øyne, og da understreket i egenskap av ham selv og ikke i kraft av sin stilling. Les foredraget hans her: Ærede forsamling Mine damer og herrer Jeg må innlede foredraget med å presisere at jeg […]

Mandag 24.april hadde vi besøk av forsvarsattache i Kiev, Kommandørkaptein Hans Petter Midttun som foredro om Ukraina sett fra hans øyne, og da understreket i egenskap av ham selv og ikke i kraft av sin stilling.

Les foredraget hans her:

Ærede forsamling

Mine damer og herrer

Jeg må innlede foredraget med å presisere at jeg er her som privatperson og at synspunktene jeg presenterer ikke representerer norske myndigheter. Dette er en nødvendig presisering også fordi jeg vil berøre problemstillinger som ligger utenfor mitt profesjonelle ansvarsområde; men som samtidig er helt avgjørende for å forstå konflikten i Ukraina.

INNLEDNING

Min analyse baserer seg på følgende: Våren 2014 innledet Russland militære operasjoner mot Ukraina i den hensikt å forhindre dets vestventing og på sikt, sikre russisk kontroll over hele Ukraina. Til tross for at det ukrainske forsvaret lå med brukket rygg, valgte Russland å ikke invadere og okkupere Ukraina. De valgte med andre ord en annen strategi enn en konvensjonelle militære løsning. Hvordan ser denne strategien ut?

I februar 2013 publiserte militærtidsskriftet «Военно-промышленный курьер» en artikkel av den russiske forsvarssjefen, general Valery Gerasimov[1]. Artikkelen er en glimrende analyse av de foregående 10 års internasjonale konflikter og inneholder konklusjoner som:

  • The role of non-military means of achieving political and strategic goals has grown, and, in many cases, they have exceeded the power of force of weapons in their effectiveness.
  • The focus of applied methods of conflict has altered in the direction of the broad use of political, economic, informational, humanitarian, and other non-military measures — applied in coordination with the protest potential of the population.

All this is supplemented by military means of a concealed character, including carrying out actions of informational conflict and the actions of special-operations forces[2].

Jeg vil forsøke å forklare hvordan ovennevnte blir omsatt i Ukraina. Jeg vil bruket begrepet hybridkrig. Jeg vil imidlertid ikke avvike mye fra Etterretningstjenestens bruk av de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Når jeg likevel bruker begrepet hybridkrig er det fordi gjør det mulig å diskutere både HVORDAN og HVOR den utkjempes. HVORDAN er viktig fordi det handler om både militære og ikke-militære virkemidler; som hver for seg presenterer oss for helt unike utfordringer. Spørsmålet «HVOR utkjempes hybridkrigen» er ikke bare viktig for å forstå konflikten i Ukraina, men også for å forstå hybridkrigens kompleksitet og dilemma.

Kommandørkaptein Hans Petter MidttunForsvarsattache i Kiev «Hva skjer i Ukraina»?

Jeg kommer i mindre grad til å snakke om HVEM. Mitt foredrag er basert på det uomtvistelige faktum at Ukraina er utsatt for russiske aggresjoner. Russland har iverksatt en hybridkrig mot Ukraina. De russiske hybridstyrkene i Donbass er ledet, organisert, utrustet, bemannet, trent, øvet, kontrollert og testet, etterforsynt og finansierte av Russland. At Russland nekter for at så er tilfelle bidrar kun til å definere Russland.

Jeg vil imidlertid benyttet begrepet «russiske hybridstyrker». Det internasjonale samfunn bruker ulike betegnelser på styrkene inne i Donbass. Dette inkluderer «Ukrainian rebels», «anti-Kyiv separatists», «Russian-backed forces», «pro-Russian forces» og «combined Russian-separatist forces». De har alle det tilfelles at de ikke beskriver realitetene og enten ender opp med å understøtte den russiske historiefortellingen om at dette en intern konflikt; eller ender opp med å bare gi Russland en støtte funksjon. Det første er direkte feil, mens sistnevnte er misvisende.

Begrepet «russiske hybrid styrker» (RHS) er etter min mening, mer dekkende. Det identifiserer aggressor, indikerer en profesjonalitet, samtidig som at det åpner for at lokalt rekrutterte ukrainere faktisk utgjør en del av bemanningen. I tillegg minner «hybrid» oss om konfliktens sammensatte natur.

FORHISTORIEN

Det er naturlig å starte med starten; ikke minst fordi den inneholder aspekter som er viktig for å forstå Ukraina. EuroMaidan har gått inn i de ukrainske historiebøkene som «Revolution of Dignity», en god beskrivelse av en demonstrasjon uten sidestykke i moderne historie. Måten EuroMaidan ble gjennomført på speiler etter min oppfatning, det ukrainske folk. Den ble gjennomført med en utrolig selvbeherskelse, disiplin, fokus og verdighet. Den oppstod like spontan som den ble spontan organisert. Den var mulig fordi Ukraina hadde alle nødvendige demokratiske institusjoner. Den var ikke minst mulig på grunn av en demokratisk moden og engasjert befolkning.

Dette kommer best til uttrykk etter at konflikten var et faktum. I 2014 bidro frivillige organisasjoner til innsamling av ett kvart forsvarsbudsjett. Det ble etablert frivillige bataljoner som forhindret konflikten fra å spre seg. De ivaretok forsvarets logistikkansvar da dette kollapset, organiserte mottiltak mot den russiske informasjonskrigen og engasjerte seg i reformprosessen.

Valget av en ny president og regjering markerer derfor på mange måter en ny start for Ukraina. En start preget av en nasjonen uten et troverdig forsvar, med en oligark kontrollert økonomi; en tom statskasse, en grenseløs korrupsjon, enorme sosiale ulikheter, en nedslitt infrastruktur og null energisikkerhet. Men også en oppstart preget av at Krim var annektert og nasjonen var under angrep.

De russiske aggresjonene hadde til gjengjeld foret den ukrainske befolkningen på en måte som Russland sannsynligvis aldri hadde forutsett. I fraværet av en aktøranalyse antok Russland at ukrainerne var som dem. De tok feil. Og de tar fortsatt feil. For det er nettopp en unik, engasjert og demokratisk moden befolkning som gjør at Ukraina fortsatt sloss for sin selvstendighet. Dette faktum vil også påvirke konfliktens videre forløp.

DEN MILITÆRE KONFLIKTEN

Våren 2014 holdt verden pusten. Etter å blitt overrasket av både EuroMaidan, det påfølgende regimeskiftet, den russiske anneksjonen av Krim og de russiske aggresjonene i Donbass, fryktet mange at Ukraina kunne stå foran en fullskala russisk invasjon.

I dag omtaler verken norsk eller internasjonal presse knapt konflikten. Konflikten i Ukraina har på linje med Afghanistan, Libya og migrasjonskrisen blitt den nye normal situasjonen og tiltrekker seg derfor knapt mediets oppmerksomhet.

Det er derfor et tankekors at sikkerhetssituasjonen i dag er mer alvorlig enn for tre år siden.

Påstanden er begrunnet i flere utviklingstrekk. Men også konfliktens inngangsverdi: Ukraina er ment å tape.

Samtidig kjemper Ukraina for sin suverenitet med stadig større selvtillit og kapasitet. Dets militære kapasitet styrkes daglig. Nasjonen har til tross for konflikten, gjort en bemerkelsesverdig fremgang. Vi ser sågar de første positive økonomiske indikatorene. Fremgang har imidlertid blitt etterfulgt av intensiverte kamphandlinger. Dette er ikke bare et tegn på at de russiske målsettingene er uendret, men også en indikator på at konflikten vil kunne endre karakter som nødvendig for å sikre at ønsket «end state» faktisk oppnås.

Kommandørkaptein Hans Petter MidttunForsvarsattache i Kiev «Hva skjer i Ukraina»? Foto: OMS

Tre utviklingstrekk fremstår som dimensjonerende.

Voldsnivået

Voldsnivået har økt kontinuerlig siden konfliktens start. Dette er ikke bare reflektert i antall våpenhvilebrudd eller mengden ammunisjon som benyttes. Det er også reflektert i antall drepte og skadde på begge sider av frontlinjen. Det er ikke minst reflektert i sikkerhetssituasjonen for de internasjonale observatørene som opererer i Ukraina.

Profesjonalisering av de russiske hybridstyrkene

Hvor konflikten i øst ble initiert av 350-400 mann, består de russiske hybridstyrkene i dag av to armeer. Dette utgjør 12 brigader; organisert og utrustet etter modell av russiske mekaniserte brigader. Hybridstyrkene har rundt 36.000 soldater, 480 stridsvogner, 850 pansrede kjøretøy, 730 artillerisystemer, mer enn 400 luftvernsystem og 200 Multi-Launcher Rocket Systems. De russiske hybristyrkene har dermed flere stridsvogner enn både Frankrike, Tyskland og Storbritannia, samt flere pansrede kjøretøy enn Frankrike, Tyskland og Storbritannia til sammen.

Styrkene er i tillegg blitt profesjonalisert.

  • Alle sentrale lederposisjoner bekles av russisk regulære offiserer.
  • Man anslår at knapt 30% av soldatene er rekruttert lokalt. Øvrige antas å være russiske regulære soldater, leiesoldater eller kontraktører.
  • Den russiske hybridstyrken gjennomgår kontinuerlig intensiv trening og øvingsaktivitet. Den ble erklært full kampklar allerede i desember 2015.
  • Beredskapen verifiseres jevnlig av Sjefen for Søndre Militærdistrikt.
  • Hybridstyrkene støttes av regulære russiske avdelinger inne i Donbass. Dette gir tilgang til bl.a kommando og kontroll, elektronisk krigføring og overvåking fra droner og overvåkingsfly operert fra Russland.

Ukraina kjemper med andre ord ikke mot såkalte «separatister», men mot to regulære og godt utrustete armeer.

Russisk kapasitetsbygging

Styrkene som står på ukrainsk territorium utgjør imidlertid bare første linje. Andre linje består av russiske regulære avdelinger på eller langs ukrainsk territorium. Dette inkluderer per i dag 3 mekaniserte divisjoner (riktignok under etablering) og flere bataljonsstridsgrupper. Dette utgjør ytterligere 45.500 mann, 600 stridsvogner, 1080 pansrede kjøretøy, 380 artillerisystemer, 200 Multi-Launcher Rocket Systems.

Russland har benyttet de tre siste årene til å tilføre regionen nye kapasiteter som samlet sett medfører at Ukraina i dag står ovenfor en større militær trussel enn våren 2014. 3 nye mekaniserte divisjoner er under etablering. Permanente baser og avdelinger er under oppbygging langs den ukrainske grensen. Kommunikasjonslinjer utbedres. De rundt 20 flyplassene i ukrainsk nære utland har blitt tilført nye og moderne kampfly og helikoptre. Regionen tilføres langtrekkende luftforsvar, kryssermissiler, ubåter og overflatefartøy. Utviklingen forventes å fortsette frem til 2020-25.

De kvalitative endringene medfører en mangedobling av kapasiteter. Russland har allerede i dag en betydelig «Anti-Access/Area Denial» kapasitet på Krim, samt evnen til å ramme mål på tvers av Ukraina fra fly og fartøy; fra nord, øst og syd.

Hva betyr dette?

Ettersom de russiske hybridstyrkene må anses som fullt ut interoperable med de russisk regulære styrkene, står Ukraina i dag overfor mer enn 81.000 mann totalt. Mer enn 1000 stridsvogner. Nesten 2000 pansrede kjøretøy. Dette beskriver likevel ikke den egentlige trusselen. Denne dimensjoneres ut fra minst to faktorer:

  • Russland er i stand til tilføre regionen et betydelig antall bataljoner bare i løpet av 3-4 dager.
  • Russland har ennå til gode å ta i bruk hele skalaen av militære kapasiteter

Sikkerhetssituasjonen er av ovennevnte grunner, i dag mer alvorlig og uforutsigbar enn for tre år siden. Den militære konflikten utkjempes i dag på de områdene hvor Ukraina er sterk. Dets kritiske sårbarheter har ikke blitt utfordret så langt. I det øyeblikket dagens konfliktdesign endres, endres også den sikkerhetspolitiske situasjonen dramatisk.

Når det er sagt, blir det desto viktigere å presisere at Russlands militære innsats i Ukraina per i dag ikke er dets «Main Effort». Den militære dimensjonen av hybridkrigen skjer i parallell med og bidrar til å styrke effekten av de ikke-militære virkemidlene. Den bidrar til å destabilisere Ukraina, tvinge nasjonen til å omprioritere dets begrensede ressurser, bidrar til svekke Ukraina økonomisk, understøtter informasjonskrigen og bidrar dermed til å undergrave Ukrainas omdømme. Men mest viktig, den militære innsatsen lammer vesten.

I motsetning til øvrige virkemidler, står militærmakt likevel i en særstilling. Hvor øvrige tiltak krever strategisk tålmodighet, fungerer militærmakt som en lysbryter. Av/På. Fred i dag; krig i morgen. Militærmakt gjør det mulig å fundamentalt endre den strategiske situasjonen over natten.

La meg derfor være tydelig: Til tross for den alvorlige militære situasjon og de negative utviklingstrekkene: Bryteren står i dag på «AV». Ikke fordi mennesker ikke skades eller drepes daglig, men fordi konflikten kan bli en krig.

DEN IKKE-MILITÆRE KONFLIKTEN

Ukraina sloss i dag på fire fronter. De militære aggresjonene er allerede dekket. Etter min mening – og i mangel på et bedre begrep – fungerer den som en «honey trap». Den fanger det internasjonale samfunns oppmerksomhet og mange ser kun en konvensjonell krig i et lite hjørne av Ukraina. Men Ukraina forsvarer seg ikke bare mot et militært angrep, men forsøker også å:

  • Forhindre Russland fra å destabilisere hele Ukraina innenfra;
  • Motvirke Russlands informasjonskrig; samt
  • Sikre fortsatt internasjonal støtte for å kunne opprettholde forsvarskampen.

Dette – bruken av ikke-militære virkemidler utgjør Russlands «Main Efforts». Her foregår den egentlig kampen om ukrainsk selvstendighet.

Informasjon

Informasjonskrigen utgjør etter min mening, den største trusselen mot både Ukraina og det internasjonale samfunn.

En meningsmåling publisert av Europakommisjonen viser at hele 44% av EUs befolkning anser nasjonal media som upålitelig[3]. Andre undersøkelser viser at befolkningens tillit til myndighetene og media har falt kraftig det siste året[4]. Dette har åpnet for andre og alternative nyhetskanaler.

Ovennevnte forsterker effekten av den russiske informasjonskrigen. Den brukes til å forme opinion, endre det politiske landskap, ødelegge nasjoners og politikers renommé, påvirke økonomi, fremme hat og frykt, splitte befolkninger, tåkelegge sannheten, endre historien, og så mye mer. At den kan ha bidratt til å påvirke folkeavstemningene i både Nederland og Storbritannia, så vel som presidentvalget i USA illustrerer dens påvirkningskraft, til tross for dens tidvis absurditet.

Ord som «nazisme» og «kupp» er utbredt i russisk omtale av Ukraina. Ukraina blir beskyldt for konflikten, voldsnivået, brudd på Minsk avtalen og den humanitære situasjonen. Budskap som at «Ukraina egentlig ikke er en stat», «ukrainsk lederskap har mistet evnen til å styre landet» og «Krim er russisk» går igjen. Man ignorer samtidig den ukrainske historien, «Revolution of Dignity», samfunnets fundamentale mobilisering, valget av både president og parlament og ikke minst, det faktum at Russland er aggressor og Ukraina er dets offer.

Hvor Russland bruker informasjon som våpen, er vi avhengig en fri og kritisk presse. Media prøver å tilpasse seg de nye realitetene. Men fortsatt ser vi for mange eksempler på at «objektiv sannhet blir til objektiv løgn». Internasjonal presses bruk av begrep som separatisme og borgerkrig er de to mest åpenbare eksemplene på dette. «Russland er ikke part i konflikten» er et annet.

Informasjonskrigen er også en indikasjon på at de russiske aggresjonene i Ukraina ikke var et resultat av improvisasjon. I en rapporten fra NATO StratCom Centre of Excellence i 2014, konkluderte man med at informasjonskampanjen er basert på budskapsplattformer som har blitt bygget opp over flere år[5].

Sikkerhet

Ukraina har opplevd terroranslag, cyberangrep, betalte demonstrasjoner, smugling og lagring av våpen, med mer. Men også mer omfattende forsøk på destabilisere Ukraina, så som:

  • Forsøket på å etablere et «Novorassiya» (Kharkiv, Luhansk, Donetsk, Kherson, Mykolaiv og Odessa) i 2014
  • Forsøk på etablering av såkalte «separatistbevegelser» i Bessarabia, Odessa, Lviv, Bukovina, Zakarpattya (Transcarpathia) og Kharkiv fra 2015 og frem til i dag.
  • Krav til føderalisering gjennom Minsk avtalen.
  • Den såkalte “Shatun planen” fra november 2016, som var ment å initiere massive demonstrasjoner.
  • Politiske initiativ for økt regional selvstendighet på bekostning av myndighetene sentralt.

Ovennevnte er ikke utfyllende. De representerer imidlertid tiltak hvor det er relativt enkelt å se en russisk involvering.

Politikk

Men det finnes også en rekke områder hvor dette bildet er langt mer tvetydig; hvor vi i beste fall bare aner konturene av en russisk innblanding. Det ukrainske parlamentet har den reelle utøvende makten[6]. Majoriteten av dets 450 parlamentarikere har fartstid fra pre-Maidan. Når lovforslag fremmes, stoppes eller utvannes er det tidvis vanskelig å skille mellom reell politisk uenighet, egeninteresser eller ekstern påvirkning. Det er imidlertid god grunn til å anta at ikke alle prioriterer nasjonens interesser først.

Manglende reformprosess, kleptomani og korrupsjon vil på sikt kunne utfordre både befolkningens og det internasjonale samfunns tålmodighet. Politisk trenering og sabotasje kan i seg selv være et effektivt våpen.

Reformprosessen har per i dag ikke møtt verken befolkningens eller det internasjonale samfunns forventninger. Hvorvidt forventningene var realistisk eller ikke, er i denne sammenheng underordnet.

Økonomi

I løpet av 2014 mistet Ukraina nesten 30 % av BNP, 60 % valuta verdi og 7 prosent av sitt territorium som følge av de russiske aggresjonene[7]. Nasjonalbanken hadde gull og valutareserver for knapt en måneds import.

Den ukrainske økonomien er i dag vesentlig bedre. Lån på 8,8 milliarder dollar fra IMF har bidratt til at Ukrainas valutareserver har økt fra $5 til $16.7 milliarder. Dette har bidratt til å stabilisere valutakursen og bringe inflasjonen under kontroll[8]. Ukrainas er likevel fortsatt grunnleggende avhengig internasjonal økonomisk støtte.

Å forhindre – eller forsvare seg mot destabilisering er vanskelig når «angrepet» er forankret i reelle utfordringer. En rekke internasjonale og nasjonale institusjoner påviser en økende legitim misnøye i befolkningen. Denne er bl.a. begrunnet i økende levekostnader. Rundt 72% mener at den generelle utviklingen går i feil retning. Majoriteten forventet i tillegg at situasjonen vil forverre seg i tiden som kommer[9].

Russland har ikke eneansvar for denne situasjonen, men bærer hovedansvaret ettersom den militære konflikten har tvunget Ukraina til å prioritere sine svært begrensede ressurser på forsvars- og sikkerhetssektoren. Når denne sektoren i tillegg er kraftig underfinansiert, kan vi konkludere med at Ukrainas evne til å adressere befolkningens legitime problemer, er begrenset. Når Russland dernest bruker økonomiske virkemidler for å ytterligere svekke Ukraina, styrker dette deres mulighet til å «utnytte protestpotensialet i befolkningen».

Diplomati

Russland bruker sin innflytelse i alle internasjonale fora for å påvirke verdens persepsjon av både Russland og Ukraina; men også for at verdenssamfunnets respons i størst mulig grad tjener russiske interesser. Ukrainsk anmodning om FNs fredsbevarende styrker ble stoppet. OSSE misjon i Ukraina har tilsvarende blitt utformet gjennom et kompromiss mellom 57 nasjoner, hvorav den en er aggressoren.

Russland bruker Normandieformatet og Minsk forhandlingene til å distansere seg fra rollen som aggressor. I henhold til russiske myndigheter har de samme funksjon og rolle som Tyskland og Frankrike.

Den «diplomatiske offensiven» forfølger også bilaterale spor hvor Russland bruker «pisk og gulerot» for å splitte det internasjonale samholdet. Utsagn som «Usaklig og virkelighetsfjern anti-russisk retorikk som brukes av våre norske partnere»; «Alle anti-russiske handlinger skal få et proporsjonalt svar[10]», «forholdet mellom Norge og Russland er utilfredsstillende» og «norsk deltagelse i rakettskjoldet vil sette våre grenser i fare», kan være eksempler på sistnevnte.

Det handler om å svekke ukrainsk omdømme, svekke internasjonalt samhold, fjerne sanksjonene mot Russland og redusere støtten til Ukraina. Men det handler kanskje mest om å binde det internasjonale samfunn til det politiske sporet og forhindre at andre alternativ vurderes.

FORVENTNINGER TIL MORGENDAGEN

Ettersom vi har latt oss overraske av samtlige konflikter i nyere tid, inkludert den russiske anneksjonen av Krim og de russiske aggresjonene i Øst-Ukraina, må vi erkjenne at det er vanskelig å predikere morgendagen.

Hvis vi imidlertid legger til grunn at Russland ennå ikke har oppnådd sine strategiske mål, at Russland ikke har til hensikt å tape konflikten og at NATO/EU ikke vil endre sin tilnærming til konflikten, anser jeg to scenarier som sannsynlige. Enten lykkes Russland i å destabilisere Ukraina; eller så vil det forsøke å fremtvinge et ukrainsk sammenbrudd gjennom økt militær innsats.

Utviklingen i og rundt Ukraina kan kunne tolkes som en forberedelse til sistnevnte. Styrke- og kapasitetsoppbygging skjer av en grunn; og det er lite som tyder på at den er defensivt begrunnet. I juni 2016 konkluderte den kanadiske sikkerhetstjenesten med at: «Russia is not modernising its military primarily to extend its capacity to pursue hybrid warfare. It is modernising conventional military capability on a large scale; the state is mobilising for war. Second, on the important issues which generate international tensions, the regime does not change its policies: it reinforces them[11]”.

Antakelsen forsterkes av utviklingstrekk i både Ukraina så vel som verden for øvrig.

  • Ukraina sloss med stadig større selvtillit og operativ evne. Fra å møte de russiske aggresjonene med knapt 5-6.000 mann våren 2014, består den ukrainske forsvars- og sikkerhetssektoren i dag av mer enn 300.000 mann. Ukraina har mer enn 100.000 i reserve. I det øyeblikket forsvaret også lukker sine kritiske sårbarheter, reduseres det russiske handlingsrommet.
  • Ukraina har blitt mer offensiv i sin bruk av «ikke-militære» virkemidler. Blokaden av både Krim og de midlertidig okkuperte områdene i øst, bidrar til å øke de russiske kostnadene.
  • Høsten 2016 så vi også de første tegn på økonomisk vekst; noe som på sikt vil styrke Ukrainas evne til både å modernisere forsvaret så vel som å øke lønninger og sosiale ytelser, utbedre infrastruktur, med mer. En utvikling som ikke tjener russiske interesser.
  • Ukraina er forventet å oppnå både visum frihet og en endelig ratifisert EU assosieringsavtalen med EU i løpet av våren. Dette vil i tilfelle markere nok et steg mot vest; i strid med Russlands interesser.
  • Europa fokuser på Tyrkia, migrasjon, Brexit, Syria, de transatlantiske forbindelsene, nasjonale valg, med mer. Dette, kombinert med at stadig flere nasjoner flagger et behov for å normalisere forholdet til Russland, bidrar til et redusert fokus på Ukraina. Dette forsterker muligens persepsjonen om et økt russisk handlingsrom.

I påvente av at USA klargjør sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, har USA tatt en rekke beslutninger som har negative konsekvenser for Russland[12]. Det amerikanske angrepet på Shayrat flyplass er kanskje det mest åpenbare. Men USA har i tillegg indikert at det vil styrke forsvarsbudsjettet, modernisere sitt atomvåpenarsenal og krevd at NATOs medlemsland må øke sine forsvarsbudsjett. USA vil ikke minst, lette på reguleringen for amerikansk oljeutvinning, noe som svekker oljeprisene og dermed rammer Russland hardt.

Listen er selvsagt ikke utfyllende, men gir et bilde av russisk handlingsrom. Et sterke Ukraina vil redusere Russlands handlingsrom. Så hvorfor vente, hvis vesten instinktivt vil søke å normalisere forholdet til Russland. Hvis FN rapporterer om en stadig verre humanitær situasjon i øst, kan det i tillegg bli vanskelig for det internasjonale samfunn å respondere på en eventuell «humanitær intervensjon» i lys av NATOs intervensjon i Kosovo og Libya.

La meg derfor igjen referere til general Gerasimovs artikkel fra februar 2013, hvor han påpeker at «The open use of forces — often under the guise of peacekeeping and crisis regulation — is resorted to only at a certain stage, primarily for the achievement of final success in the conflict.”

Det finnes selvsagt et tredje alternativ. Ukraina lykkes. Dette betinger imidlertid et større internasjonalt engasjement enn i dag. Dette er lite sannsynlig; kanskje fordi vi ikke fullt ut forstår konsekvensene av at Ukraina eventuelt taper.

RELEVANS FOR NATO OG NORGE

Russland

Mye tyder på at EuroMaidan og det overraskende regimeskiftet, utløste aggresjoner som allerede var planlagt. Det finnes en rekke faktorer som indikerer at de russiske aggresjonene i Ukraina var basert på et eksisterende planverk. Konflikten er i henhold til ukrainske analyser, et resultat av en langtids policy formulert så tidlig som i 1995[13]. At strategien ikke ble omsatt tidligere kan forklares med at Russlands økonomiske situasjon på 90-tallet ikke tillot dem å etablere den militær kapasiteten og strukturen som var påkrevd for å kunne påtvinge andre nasjoner dets vilje. Putins tale i München i februar 2007 – 1 år før Georgia og 7 år før Ukraina – markerte muligens startskuddet for den praktiske implementeringen.

De russiske aggresjonene i Ukraina er med andre ord ikke nødvendigvis et resultat av en endret strategi. Aggresjonene kan være en konsekvens av at en endret økonomisk og militær kapasitet gjorde det mulig å omsette eksisterende strategi i praktisk handling.

I mai 2012 påpekte generalmajor McMaster at «We have a perfect record in predicting future wars — right? … And that record is 0 percent.«[14] Dette har sannsynligvis aldri vært mer riktig enn i dag. Ikke minst fordi vi etter å ha blitt overrasket i Georgia i 2008, igjen ble overrasket av den russiske anneksjonen av Krim og de påfølgende aggresjonene i Øst-Ukraina. Våre analyser av den sikkerhetspolitiske situasjonen har vært forankret i forutsetninger og «etablerte sannheter» som ikke har overlevd møte med virkeligheten.

Å predikere konfliktens videre forløp er vanskelig. For å kunne treffe med en rimelig grad av nøyaktighet, må vi som et minimum skille mellom forutsetninger og fakta. Det er – for å sitere Michael Kofman – rom for et mer balansert, informert og nyansert forståelse av Russland. «Perhaps the greatest woe of discussions on Russian military, strategy, and decision-making is the constant seesaw between two extremes. Too often, we are engaged in an asinine debate as to whether Russia’s military is five feet tall or 12 feet tall. Assessments tend to track more closely with where one sits in the policymaking or national security establishment, versus where the Russian military actually is, and what it can do. [15]” Analysen blir ikke enklere av at vi også må vurdere dets kapasitet til å anvende og virkningen av dets bruk av ikke-militære virkemidler.

I lys av gjentatte strategiske overraskelser, må vi derfor våge å utfordre de grunnleggende forutsetningene og de «etablerte sannheter» våre trusselvurderinger er basert på; og i stedet forsøker å fylle gapene i eksisterende analyser med fakta.

Hvis vi eksempelvis forutsetter at Russland ikke har evne og vilje til å agere utenfor egne grenser eller forutsetter at Russland ikke våger å utfordre NATO eller forutsetter at Russland – etter å ha startet aggresjonene i Ukraina – egentlig søker en politisk løsning på konflikten, er det godt mulig at vi både vil bli skuffet og overrasket. Igjen.

Europeisk sikkerhet

Under Sjef for Etterretningstjenesten sitt foredrag den 6 mars påpekte han at «Moskvas viktigste strategiske målsettinger er […] å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål.»

Russlands «nære utland» omfatter mer enn bare Ukraina. I henhold til “The Polish Institute Of International Affairs” omfatter begrepet hele det post-sovjetiske området[16]. Hvis Ukraina taper, taper det i tilfelle som den første av flere europeiske nasjoner.

Hva er konsekvensene for europeisk sikkerhet? Jeg vil hevde at:

  • En seier forutsetter at den vestlige verden «sitter stille i båten». Hvis så skjer, vil dette medføre et ytterligere selvbevisst og selvhevdende Russland.
  • Den ukrainske befolkningen har gjennomført to revolusjoner; har et enormt sosialt engasjement og en imponerende demokratisk modenhet. Befolkningen vil ikke akseptere et tap. Et tap vil utløse alt fra fortsatt «motstandskamp» til en emigrasjonsstrøm; en situasjon som også vil bidra til å destabilisere Europa.
  • Ukraina har i dag mer enn 30 brigader; hvorav flere med omfattende kamperfaring. I et demokrati, innebærer sivil kontroll med forsvars- og sikkerhetssektoren at sistnevnte er lojal til den enhver tid sittende president, regjering og parlament. Også en hypotetisk pro-russisk politisk ledelse. Et ukrainsk tap vil dermed innebære at de nevnte brigadene kan ende opp på russisk side.

Er et ukrainsk nederlag sannsynlig og kan NATO leve med konsekvensene dette innebærer? Hvis svaret er nei, kan det bli nødvendig å revurdere støtten vi i dag gir til Ukraina.

Ovennevnte leder meg også til mitt innledende spørsmål: «Hvor utkjempes hybridkrigen?» Bruken av ikke-militære virkemidler er ikke begrenset til verken Donbass eller Ukraina. Disse anvendes hver eneste dag i det internasjonale rom. Ettersom Ukraina er grunnleggende avhengig av internasjonal støtte, foregår kanskje den aller viktigste kampen i det internasjonale domenet.

Totalforsvarskonseptet

Hybridkrig handler ikke om «grønne høflige menn»; men om at aggressor tar i bruk hele verktøykassen, både militære og ikke-militære virkemidler. Den brede tilnærmingen tillater imidlertid vår potensielle motstander å:

  • Utkjempe konflikten i alle dimensjoner – det fysiske så vel som det psykiske domenet – på og utenfor offerets territorium – gjennom direkte og indirekte trussel – ved å utnytte demokratiets svakheter og divergerende nasjonale interesser
  • Utkjempe konflikten uten at krig er erklært; men med tilstrekkelig intensitet til å bringe en motstander i kne over tid, men med en intensitet som ikke er høyere enn at håpet om en politisk løsning forblir levende.
  • Mangedoble egen ressurstilgangen gjennom synkronisert innsats av militære og ikke-militære virkemidler. Aggressors kapasiteter er ikke begrenset til forsvarsbudsjettet og tilhørende militære kapasiteter. Bruken av ikke-militære virkemidler inkluderer også andre departements budsjett, struktur og kapasiteter.
  • Utfordre oss på områder hvor vi per i dag mangler relevante «forsvarsmekanismer». Dette er domener som tidvis også er beskyttet fra egne myndigheters inngripen. Cyber og informasjonsdomenet er to åpenbare eksempler på dette. Men hvordan forhindrer vi fremmede makter fra å påvirke vårt politiske system? Hvordan beskytter vi energisektoren? Hvor sårbar er vår økonomi for ekstern påvirkning? Kan samfunnet lammes gjennom terror eller angrep på kritisk infrastruktur?

Hybridkrigens største dilemma er dog følgende: Det er vanskelig å avdekke hvorvidt man blir utsatt for aggresjoner eller ikke! Koblingen mellom militære og ikke-militære virkemidler, gjør at det komplisert å fastslå hvorvidt bruk av ikke-militære virkemidler, så som informasjon, sikkerhet, politikk, økonomi, energi og diplomati, er forløpet til et fremtidig militært engasjement. Eller ikke. Det gjør det ikke bare vanskelig å engasjere alliansen, men også å treffe adekvate mottiltak i tide. Hvis konfliktens start utelukkende kobles til bruk av militærmakt, kan en fremtidig motstander ha påvirket stridsmiljøet i mange år allerede.

Vårt totalforsvarskonsept må tilpasses til ovennevnte. Norges forsvar vil kreve en koordinert innsats på tvers av samfunnet.

Strukturutvikling

Den militære delen av konflikten i Ukraina er relevant for vår egen forsvarsplanlegging og strukturutvikling. Vår nabo har studert NATO kapasitetsutvikling og doktrine og har utviklet gode mottiltak.

  • Hvor vi satser på raskt inn, raskt ut; har Russland videreutviklet både sin strategiske løfteevne så vel som dets evne til å sloss over tid.
  • Hvor vi har fokusert på lett og mobil; har Russland valgt tungt og bedre egenbeskyttelse
  • Hvor vi har blitt nettverkbasert; har Russland utviklet en robust cyber- og elektronisk krigføringskapasitet
  • Hvor vi har utviklet høypresisjon smart ammunisjon; har Russland utviklet mer effektfull ammunisjon med kapasitet til å dekke store områder
  • Hvor vi satser på luftmakt, har Russland utviklet en formidabel «Anti-Access/Area Denial» kapasitet

Ukraina har mye å lære av NATO. Etter min mening, har NATO også mye å lære av Ukraina. Etter mer enn 20 år med internasjonale operasjoner, er ikke nødvendigvis NATO «Best Practice» lengre fullt tilpasset vår nye strategiske utfordringer.

AVSLUTNING

Mine damer og Herrer – Ærede forsamling

Jeg vil avrunde mitt foredrag med følgende:

Til tross for felles nabo, kan vi selvsagt ikke uten videre trekke paralleller mellom Norge og Ukraina. Hvor Ukraina utsettes for russiske aggresjoner; anser ikke Norge Russland som en trussel mot vår sikkerhet. Vi har ulike historiske relasjoner. Vår alliansetilhørighet bidrar i seg selv til at vår sikkerhetspolitiske situasjon er ulik.

Men vi må samtidig erkjenne at Russlands maktbruk mot Ukraina har skapt en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Vi står overfor en grunnleggende endret sikkerhetssituasjon i NATOs nærområder som i økende grad utfordrer alliansen og medlemslandene. Vi ser et trusselbilde som er langt mer sammensatt enn tidligere. Vi har nå en situasjon hvor cybertrusler og hybrid krigføring kommer i tillegg til det gamle konvensjonelle trusselbildet. Kriser kan oppstå veldig raskt[17].

I henhold til Bismarck er «Russland aldri så sterk som hun virker, men heller aldri så svak som man antar.» De russiske aggresjonene i Ukraina har demonstrert evne og vilje hvor bruk av militærmakt er ikke annet enn praktisk omsetting av dets langsiktige mål.

Usikkerheten dette skaper vil måtte få konsekvenser for vår innretning. En av de viktigste lærdommene fra Ukraina er at man sloss med det man har. Ikke de kapasiteter man håpte å ha! I en situasjon hvor vi står overfor en uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon må vi også våge å utfordre forutsetningene og de «etablerte sannhetene» som våre trusselvurderinger er basert på. Hvor Ukraina har mye å lære av NATO, har NATO også veldig mye å lære av Ukraina.

Etter min mening er det i tillegg behov for robuste løsninger. Ikke bare forsvar, men også samfunnet for øvrig. Ukraina har demonstrert viktigheten av å kunne mobilisere hele samfunnets ressurser ved behov.

Og igjen: Synspunktene var mine egne; og kan ikke anses som noe annet enn personlig betraktninger.

Takk for oppmerksomheten.

[1] Военно-промышленный курьер, “Ценность науки в предвидении”, datert 27. Feb 2013 (http://www.vpk-news.ru/articles/14632)

[2] In Moscow’s Shaddows, “The ‘Gerasimov Doctrine’ and Russian Non-Linear War” (https://inmoscowsshadows.wordpress.com/2014/07/06/the-gerasimov-doctrine-and-russian-non-linear-war/)

[3] European Union Open Data Portal, “Special Eurobarometer 452: Media pluralism and democracy”, publisert (http://data.europa.eu/euodp/en/data/dataset/S2119_86_1_452_ENG)

[4] Edelman, “2017 Edelman Trust Barometer”, publisert 15. Jan 2017 (http://www.edelman.com/trust2017/)

[5] NATO StratCom Centre of Excellence, «Analysis of Russia’s Information Campaign against Ukraine», publisert 2014 (http://www.stratcomcoe.org/analysis-russias-information-campaign-against-ukraine)

[6] Euromaidanpress, “Spare a bit of reform shaming for Ukraine’s parliament, will you?”, datert 20 nov 2015 (http://euromaidanpress.com/2015/11/20/save-a-bit-of-blaming-for-ukraines-parliament-will-you/#arvlbdata)

[7] Atlantic Council, “Why Investors Are Giving Ukraine a Second Chance”, datert 17 apr 2017 (http://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/why-investors-are-giving-ukraine-a-second-chance)

[8] Atlantic Coucil, “Why Does the IMF Keep Funding Ukraine?”, datert 11 apr 2017 (http://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/why-does-the-imf-keep-funding-ukraine)

[9] International Republican Institute’s (IRI) Center for Insights in Survey Research, “Ukraine Poll: Continued Dissatisfaction with Government and Economic Situation”, datert 31. Okt 2016 (http://www.iri.org/resource/ukraine-poll-continued-dissatisfaction-government-and-economic-situation)

[10] Den Russiske Ambassade Oslo, «Kommentar av Russlands Ambassade i Norge i forbindelse med situasjonen i det bilaterale forholdet», datert 17 feb 2017 (http://www.norway.mid.ru/press_17_011.html)

[11] Canadian Security Intelligence Service, “2018 Security Outlook”, datert 6 jun 2016 (https://www.csis-scrs.gc.ca/pblctns/ccsnlpprs/2016/2016-06-03/GLOBAL_SECURITY_POST-CONFERENCE_ENGLISH.pdf)

[12] Brookings, “Putin might not wait for Trump to sort out his Russia policy”, datert 14 mar 2017 (https://www.brookings.edu/blog/order-from-chaos/2017/03/14/putin-might-not-wait-for-trump-to-sort-out-his-russia-policy/)

[13] The Jamestown Foundation, “Yeltsin’s CIS Decree: An Instrument for Regaining Russia’s Superpower Status”, datert 6. Okt 1995 (https://jamestown.org/program/yeltsins-cis-decree-an-instrument-for-regaining-russias-superpower-status/)

[14] Foreign Policy, «100% Right 0% of the Time”, datert 12. oktober 2012 (http://foreignpolicy.com/2012/10/16/100-right-0-of-the-time/)

[15] War on the Rocks, “The Seven Deadly Sins of Russia Analysis”, datert 23. desember 2015 (https://warontherocks.com/2015/12/the-seven-deadly-sins-of-russia-analysis/)

[16] The Polish Institute Of International Affairs, “Special Issue: What Next? Developments in the Post-Soviet Space”, publisert jan 2015 (https://www.pism.pl/files/?id_plik=19331)

[17] Regjeringen.no, «NATO-møte med endret trusselbilde som bakteppe», datert 9 okt 2015 (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/natos-forsvarsministermote/id2457649/)