Foredrag: Forsvarssjef general Harald Sunde – Forsvaret – Status

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 14. januar 2013

Ved

Forsvarssjef general Harald Sunde

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Forsvaret – Status

Sjekkes mot fremføring

Gode kollegaer, mine damer og herrer.

Riktig Godt Nytt År!

Årsskiftet fra 2012 til 2013 er en svært viktig milepæl for Forsvaret. Etter 20 år med omstilling er Forsvaret nå omstilt til et moderne innsatsforsvar. Tiden fremover skal vies til å videreutvikle dette innsatsforsvaret.

Gjennom omstillingen er det foretatt mange krevende valg og det er tatt mange modige beslutninger som har ført oss til der vi er i dag. Vi har gått fra en tid som krevde ett stort mobiliseringsforsvar til et moderne høyteknologisk forsvar der forsvarsevnen er bygd på nye kapasiteter. Dette gir også en videreføring av terskelforsvaret i vår tid. Forsvaret av i dag får stor alliert anerkjennelse. Dette opplever vi ikke minst ute i innsats. I et Europa under stort økonomisk press står også mange av våre allierte foran betydelige omstillinger. Flere har kommet til oss for å høste erfaringer og se på hvordan vår omstilling er gjort.

Et fremtidsrettet innsatsforsvar må knyttes inn i en alliert og internasjonal sammenheng. Vi har intensivert det nordiske samarbeidet og vi samarbeider i mange viktige områder som NASAMs luftvern, Archer artilleri, stormpanservogner og en betydelig øving og treningsaktivitet som er gjensidig forsterkende for de nordiske lands forsvarsevne. Vi ser også på flere operative funksjoner som vi kan ha et kontinuerlig samarbeid innenfor.

NATO samarbeidet danner grunnlaget for et helhetlig forsvar av vårt land. Nærområde initiativet i NATO ser vi i praksis gjennom felles øvelser og styrkebidrag, ikke bare i Norge, men også ute i alliert ramme. Jeg er sikker på at en sterk satsning videre på dette nærområdesamarbeidet er en viktig sikkerhetspolitisk satsning også for resten av Europa innenfor det kollektive forsvar.

Nærområde initiativet betyr også et nært og godt samarbeid med Russland. Jeg har i 2012 besøkt den russiske Generalstabssjefen i Moskva og sjefen for det russiske operasjonsdistrikt Vest i St. Petersburg. Dette er et tett og viktig samarbeid med våre naboer hvor Forsvarets operative hovedkvarter har direkte samband til den russiske nordflåten og til St. Petersburg for å sikre en åpen og god dialog.

Samtidig med omstilling og nyorganisering av Forsvaret har vi også deltatt sammenhengende i 11 år i svært krevende operasjoner i Afghanistan.

Jeg vil her ikke stille noen andre operasjoner i skyggen, men vil videre i talen fokusere på innsatsen i Afghanistan. SACEUR har nå anbefalt å gå videre fra ISAF operasjonens fase 1, kampstyrker og partnering, til fase 2, der støtte og rådgivning står i fokus. Kampstyrkene skal være ute av Afghanistan i løpet av 2014. Derfor ser vi nå også en diskusjon om verdien av vår innsats i Afghanistan.

Jeg vil understreke like sterkt i dag som jeg gjorde i 2003 at den militære innsatsen ikke er løsningen for Afghanistan alene, men den er et viktig bidrag for Afghanistans sikkerhet. Våre soldaters innsats har vært av stor betydning. Vi skal alle være stolte av deres innsats og gi våre soldater den anerkjennelse de virkelig fortjener.

La meg derfor presisere de militære hovedmål for vår innsats. Det er fire slike mål.

For det første, innledningsvis bidro våre styrker til å identifisere Al-Quaeda’s kjerneområder i Afghanistan som var utgangspunktet for angrepene mot USA i september 2001. Forsvarets spesialstyrker ble satt inn tidlig i 2002 og var helt i spissen av de operasjonene som ble gjennomført i hulene i Al-Qaedas kjerneområder. Dette var viktige norske bidrag for umiddelbart å eliminere terroristenes fristeder.

Vi stilte også viktige bidrag til hovedoperasjonen. Det var norske ingeniører som ryddet minefeltene på Kandahar flyplass og muliggjorde etableringen av allierte styrker der. Den dag i dag henger bildet av den norske minerydderen på kontoret til general Mattis, sjefen for den amerikanske sentralkommandoen.

De norske spesialstyrkene var på rekognosering og patruljer for å etablere et godt situasjonsbilde i Kandahar, Helmand og Uruzgan, noen av de mest urolige stedene i Sør-Afghanistan. For denne innsatsen har norske enheter og spesialstyrker høstet stor respekt fra våre allierte. Slike kvalitative bidrag viser hva vi kan og bidrar også til et styrket terskelforsvar her hjemme.

Det andre hovedmål var, som del av ISAF, umiddelbart å skape sikkerhet i Kabul by og derigjennom også skape forutsetning for Karzais første Loya Jirga, den grunnlovsgivende forsamling.

Høsten 2003 ble styrker fra Telemark Bataljon deployert til Kabul. En by som er ca. 5 ganger større enn Oslo. I en dal på ca. 1800 meters høyde over havet. Her fikk de norske styrkene oppdraget for å ivareta sikkerheten i politidistrikt 10 og 11, som var to av de verste og viktigste områdene av den afghanske hovedstaden. Her ligger regjeringskvartalet, ISAF hovedkvarteret og området omfattet også den fattigste delen av byen hvor titusener av fordrevne afghanere etablerte seg.

Norske soldater var noen av de få som patruljerte til fots, dag og natt, for å sørge for afghanernes sikkerhet i det som jeg vil beskrive som en lovløs by. I et svært uoversiktlig politisk landskap ble den første Loya Jirga gjennomført i Kabul i desember 2003. Igjen er det norske soldater som står i fremste linje for å ivareta sikkerheten for dette første store steget for et eget afghansk styresett. Oppdragene ble løst godt. Ja, så godt at når kanadierne måtte trekke seg ut av Kabul for å dra til sør, overtok Battle Group 3, også ansvaret for deres distrikt i Kabul.

Med dette bidro vi på mange måter til forutsetningene for ISAFs etablering i Afghanistan, men også for sikkerheten til den politiske prosessen. President Karzai uttrykte personlig sin anerkjennelse til de norske soldatene. I en viktig tid for Afghanistan, gjorde norske soldater en forskjell.

Det tredje målet er operasjonene i Nord, i området afghanerne selv kaller den glemte provins, Faryab.

Første gang jeg var i provinshovedstaden, Meymana, var i 2003. Det var en øde og søvnig landsby. Gjørmete sandveier, nesten ingen motorisert trafikk og et lite handelshjørne i en krok av byen. Maktstrukturene fra Nordalliansen var fortsatt tilstede og en befolkning i ytterste fattigdom og villrede etter krigen mot Taliban.

Norske styrker skulle her bidra til å skape oversikt over situasjonen, støtte utviklingen og styresett og hjelpe afghanske sikkerhetsstyrker og styresmakter. Ingen av disse oppdragene står i noe militære reglement. Gjennom pragmatisme, fokus på oppdragsløsning og gode soldater og hjelpere, har Norge gjort en fantastisk innsats. Mange nordmenn har stått på for å løse Provincial reconstruction team (PRT) -oppdraget og gjort så mye, mye mer.

Norske soldater kom tidlig i kontakt med befolkningen, folkegruppene og maktaktørene i Faryab. Det ble raskt etablert et bilde av de tre største grupperingene i provinsen, tadsjikere, usbekere, pashtunere. Uredde kjørte nordmennene ut i provinsen og fikk god forståelse for utfordringene som stod foran oss og afghanerne. Det ble etablert tette bånd med Karzai’s utpekte provinsguvernør og støtte til de lokale styresmaktene ble opprettet.

Unge norske soldater hadde møter med eldreråd og styresmakter i provinsen og oppnådde fortrolighet og vennskap gjennom profesjonell og klok fremferd. Godt utdannede, trente og øvede unge norske soldater løste oppgavene på en eksemplarisk og fremragende måte.

Jeg har besøkt Afghanistan alle år vi har vært der. Faryab fremstår nå helt annerledes sammenlignet med 9 år tilbake. Asfalterte veier, afghansk styresett, afghansk politi, afghansk grensepoliti, afghanske militære, barn på vei til skolen, busser, biler, motorsykler, sykehus, basarer og internettkafeer. Det er nesten vanskelig å finne ungdom uten mobiltelefon. Det er et Afghanistan med en enorm utvikling som jeg personlig tror har kommet så langt at den ikke kan reverseres.

Når vi nå har avsluttet PRT oppdraget i Faryab, er det også mange lærdommer som må tas med videre. Jeg er av den oppfatning at en blanding av sivile og militære oppgaver i en PRT, er noe vi ikke trenger å prøve en gang til. Jeg mener at militære skal fokusere mot militære oppgaver og at sivil bistand best ivaretas av sivile aktører. Erfaringene er at en blanding av disse rollene under en felles ledelse ikke gir noen klare synergieffekter.

Det fjerde målet er den innsatsen norske styrker har gjort for å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Norge bygde som første nasjon en leir for Afghanske styrker ute på provinsnivået. Dette var et vitalt tiltak for at afghanerne selv kunne ivareta sin sikkerhet. Afghanske sikkerhetstyrker var nå ute der folket bodde. Norske soldater tok i mot sine afghanske våpenbrødre og reiste ut sammen med de og begynte et møysommelig trenings- og veiledningsarbeid. De afghanske sikkerhetsstyrkene ble trent og mentorert mens de løste sine oppdrag.

Ikke alle likte det og de lokale aktørene som drev med smugling, kriminalitet, korrupsjon og maktmisbruk ble nå utfordret av landets sikkerhetsstyrker. Det at norske soldater var med sine afghanske kollegaer ut i operasjoner og bodde, støttet og sloss sammen med dem, var viktig. Nordmennene stolte på afghanerne og det gjorde at afghanerne stolte på oss og gav oss den nødvendige tilliten til å kunne støtte dem i en kritisk utviklingsfase. Dette var ingen selvfølge, men kom av dyktige norske soldaters kulturforståelse, åpenhet, opptreden og holdninger.

Det er nå en sterk Afghansk brigade som sammen med eget politi står for sikkerheten i Faryab. Vi har lagt stor vekt på å skape forståelse for maktanvendelse og folkeretten. Det er ikke til å underslå at vi var spent på om disse holdningene ville endre seg når allierte styrker trakk seg ut av provinsen. Det er med glede å registrere at de fortsetter å operere slik de gjorde når vi var der. De har til nå planlagt og gjennomført store sikkerhetsoperasjoner på egenhånd.

Noe av oppskriften for å lykkes er at Forsvaret har bidratt på alle nivåer i de afghanske sikkerhetsstyrkene, vi har utdannet, trent og mentorert alt fra enkeltsoldater til korpsoperasjoner.

Sikkerhetssituasjonen i Faryab er fortsatt krevende. For de norske styrkene som har operert i dette området i lang tid er dette ingen overraskelse. Tvert i mot har vi pekt på at dette er en situasjon som kun afghanerne selv må ivareta og komme gjennom. Det er nå en maktkamp som i hovedsak står mellom usbekiske og tadsjikiske interesser. Dette er en gammel makt og interessekonflikt som må løses med egne politiske midler. De sikkerhetsmessige utfordringene kan også bare afghanerne løse og norske styrker har gitt afghanske sikkerhetsstyrker grunnlaget til det.

Norske spesialstyrker har på tilsvarende måte bidratt sterkt i utdanning, trening, øving og oppbyggingen av den afghanske spesialpolitienheten (CRU), som nå er den best trente og utrustede enheten i de afghanske sikkerhetsstyrkene. CRU planlegger, trener og gjennomfører nå svært krevende oppdrag selv, med mindre og mindre behov for støtte fra nordmennene. Også her har vi lykkes med å få afghanske sikkerhetsstyrker til å stå godt på egne bein.

Norge høster stor anerkjennelse fra våre allierte for den profesjonaliteten norske styrker viser i oppdragsløsningen. General Sir Richards, general McChrystal, general Petraeus og general Allen har alle uttrykt denne anerkjennelsen til meg, og vi skal alle være stolte over det arbeidet norske soldater har lagt ned for å oppnå en slik anerkjennelse.

Den kvalitet, innsats og likeverd som våre soldater fremviser er eksempler til etterfølgelse. The Norwegian model, som mange av våre allierte kaller det, virker i komplekse operasjoner. Det har Afghanistan-innsatsen vist og vi viser det fortsatt hver dag.

Unge norske soldater og ledere på lavere nivå har båret de tyngste byrdene i Afghanistan. De har ikke bare vært dyktige i strid, men vært kloke i maktanvendelsen og opptrådd støttende gjennom nærhet og respekt for det afghanske folket og oppdraget. President Karzai, innenriksministeren, forsvarsministeren og mange andre afghanske ledere har alle gitt særdeles gode skussmål til måten de norske soldatene har løst oppdraget på og særlig deres respekt for det afghanske folk.

Alle disse operasjonene har vært krevende og vi har tapt noen av våre beste kvinner og menn i Afghanistan. Dette har smertet pårørende mest, men vi alle har mistet noe uerstattelig.

Afghanistan-operasjonen er en felles innsats fra hele Forsvaret. Det er ingen fremre eller bakre avdelinger i slike operasjoner, alle opererer med konstant trussel og nærhet til fare. Norsk politisk og militær ledelse har stolt på våre soldater og gitt nødvendig frihet til å løse oppdragene. Dette har virket og det er intet mindre enn imponerende det de norske soldater har fått til. Det er disse soldatene som fortjener hele samfunnets anerkjennelse og respekt.

Operasjonene Forsvaret har deltatt i internasjonalt har gitt samfunnet mange nye erfarne veteraner med unik kompetanse. Veteraner er personer som har valgt å forlate en trygg hverdag og bidra til internasjonal fred og sikkerhet i områder som er preget av usikkerhet og risiko. Dette er krevende oppgaver og jeg er ikke i tvil om at de som har tatt dette ansvaret er ressurspersoner i det norske samfunnet.

Vi har i de siste årene satt nytt fokus på våre veteraner. Stortingsmeldingen samt handlingsplanen for våre veteraner har gjort at vi har kommet mange skritt videre i ivaretakelsen av disse. Dette har vært på høy tid og har vært krevende for hele samfunnet å få til.

Gjennom tett samarbeid og jevnlige møter med andre etater har vi nå kommet et godt stykke på vei for bedre å ivareta den ressursen veteranene er. Norge har ca. 100 000 veteraner. 1/3 av Forsvarets ansatte i dag er veteraner. Norske veteraner har praktisk erfaring med å løse krevende oppdrag. Disse oppdragene løses ofte under tidspress i en kompleks situasjon hvor de møter vanskelige, etiske dilemmaer.

Få andre sitter på den samme kulturforståelsen eller de samme erfaringene, og de blir dermed en svært viktig ressurs for Forsvaret, og for samfunnet forøvrig. Forsvaret nyttiggjør seg denne opparbeidede kompetansen i det videre arbeidet med å utvikle Forsvarets operative evne. Kompetansen og erfaringene institusjonaliseres og blir med det mer enn enkeltindividers opplevelser og erfaringer.

Forsvarets operative evne nasjonalt har gjennom erfaringer fra internasjonale operasjoner kommet mange steg videre. Våre soldater har vært i kamp. Våre soldater har operert sammen med våre allierte i tett dialog med politiske og sivile aktører. Jeg er ikke i tvil om at dette styrker vår evne til å operere her hjemme. Vi har løst felles utfordringer i en alliert ramme og gjennom dette videreutviklet oss selv, men også bidratt i NATOs utvikling.

Likefullt er det den enkelte som sitter med erfaringene, opplevelsene og dessverre: i noen tilfeller også de negative konsekvensene av å være engasjert i stridshandlinger. Skader og andre fysiske eller psykiske påkjenninger er noe flere av våre veteraner dessverre må leve videre med.

Jeg ønsker å være tydelig på at det samhold den enkelte opplever på stridsfeltet, ikke skal opphøre i det vi kommer hjem. Vi skal sørge for at den enkelte alltid føler seg som en fullverdig del av det militære fellesskapet og at vi er der også når hjelpen trengs.

Veteranene er våre veteraner, og de skal vite at Forsvaret følger opp sitt ansvar, også i den vanskelige fasen med behov for en medisinsk eller annen samfunnsmessig oppfølging.

For å kunne følge opp veteranene best mulig ved hjemkomst, har vi utnevnt en egen veteraninspektør og opprettet Forsvarets veterantjeneste. Veteranene skal ha én dør, ett innslagspunkt hvor de kan henvende seg, for å nå det offentlige med sine behov. Forsvarets veterantjeneste skal være dette innslagspunktet og denne åpne døren.

Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» identifiserer 126 tiltak, hvorav Forsvaret og Forsvarsdepartementet har ansvar for 86. Veteraninspektørens hovedanliggende er oppfølging av tiltakene i denne handlingsplanen.

Fra Forsvarets side vil vi legge stor vekt på forebyggende arbeid forut for deployering. Målsettingen er å øke den enkeltes bevissthet og dermed robusthet i forhold til de belastninger opphold i et stridsteater kan innebære. Gjennom mental bearbeidelse av mulige scenarier og situasjoner vil risikoen for mulige senvirkninger etter tjenesten reduseres.

Debriefing i teateret av stressmestringsteam, «mellomlanding» i forbindelse med redeployeringen samt evaluering og samtale ved retur har vært etterspurt og er nå implementert.

Det er imidlertid ikke bare Forsvaret som bør dra nytte av den kompetansen veteranene sitter inne med.

Den unike kompetansen de har opparbeidet seg gjennom oppøving og operasjoner er en ressurs som vårt samfunn og arbeidsliv bør nyttiggjøre seg i langt større grad enn hva tilfellet er i dag. Veteraner må ikke sykeliggjøres! Fokuset når det gjelder veteranivaretakelse blir ofte lagt på støtteordninger og kompensasjoner. Det er imidlertid viktig å huske på at majoriteten av veteranene våre er friske, ressurssterke mennesker som ikke trenger støtte, men som tvert imot har så mye å tilby.

Derfor har ikke veteranene bare krav på vår omsorg, de har også krav på samfunnets respekt og anerkjennelse. Gjennom det dekorasjonsregimet som nå er etablert og veterandagen 8.mai er det skapt mer oppmerksomhet rundt det å være veteran og en bedre forståelse for den innsatsen de har gjort. Bokutgivelser og reportasjer i media, for eksempel «Krigens pris» på TV2 har satt fokus på en soldathverdag som få her hjemme tidligere har hatt innblikk i. Jeg legger stor vekt på åpenhet og det å vise soldatenes hverdag til folket.

Fjoråret markerer også et annet vendepunkt for veteransaken. Landets fremst dekorerte veteran, Gunnar Sønsteby gikk bort. Han var et eksempel på den livskraft og vilje som ligger hos veteraner.

Veteranene var, er og forblir våre soldater. Det ligger i enhver soldats natur aldri å forlate en såret kollega.

Tjenesten ute og hjemme har vært viktige byggestener i utviklingen av innsatsforsvaret. La meg kort si litt om det nye forsvaret.

Forsvaret er nå tilpasset en ny tid. Globalisering og økt kommunikasjons og transportmuligheter gjør at kriser og hendelser oppstår raskere enn tidligere. Overgangen fra dagens fredelige situasjon til en eventuell krise og krig vil trolig skje raskt. Internasjonale hendelser påvirker i større grad vår hverdag og vi må hurtig kunne respondere nasjonalt og internasjonalt for å ivareta nasjonens sikkerhet på en best mulig måte.

Dette illustreres tydelig av terrortrusselen, men også andre sikkerhetspolitiske kriser langt fra Norge kan få konsekvenser her hjemme. Rask respons og evne til innsats er viktig for troverdigheten av innsatsforsvaret. Operasjonen over Libya viste dette godt. Få hadde trodd eller forestilt seg bare dager forut for deployeringen at Norge skulle være en av de beste, ikke bare i luftoperasjonene, men også i støtte og planfunksjonene. Dette styrker innsatsforsvaret og gir anerkjennelse av vår forsvarsevne.

I et nettverksbasert forsvar er rettidig situasjonsforståelse, evne til raske beslutninger og handling med stor presisjon helt vitalt. Innsatsforsvaret må anvendes etter disse prinsippene. Dette vil redusere muligheten for at potensielle konflikter har utviklet seg før man evner å handle. Derfor må vi i den kontinuerlige fornying og forbedring av fremtidens nettverksbaserte forsvar satse på spissteknologi som virker sammen med de alliertes systemer.

De klassiske militære prinsippene med mobilitet, ildkraft og beskyttelse er selvfølgelig fortsatt gyldige. Disse prinsippene har i vår tid også fått en annen betydning i cyber-domenet. Ildkraft er ikke lengre bare sprengstoff, men elektroner med ødeleggende effekt. Mobilitet er samtidighet som ikke kan måles i hastighet og bevegelse, men er der hele tiden. Beskyttelse er ikke panserstål og betong, men elektroniske mottiltak. I Cyber-domenet finnes ikke nasjonalitet, uniformer eller grenser, og angrepet kan sies å være i full gang allerede.

Vårt samfunn og vår militære evne bruker cyberdomenet på lik linje med land-, luft- og sjødomene. Det er i dette området at vi er svakest. Ikke bare Forsvaret, men hele samfunnet.

I videreutvikling av forsvaret må vi ha kunnskap, forståelse og dybdesyn i forhold til hvordan vi skal møte cyber utfordringen og hvordan vi fremover skal handle og opptre i dette domenet. Vi har allerede som et av de få land, etablert et eget Cyberforsvar. Dette har fått svært god respons blant våre allierte og vi er allerede i nært samarbeid med nære partnere for å videreutvikle kapasiteter og beskytte oss i cyber verdenen.

Vi er så få her i landet at i en globalisert verden har vi ikke muligheten til å konkurrere i kvantitet. Derfor må vi utvikle Forsvaret med høy kvalitet og framtidsrettede kapasiteter.

Anskaffelsen av nye kampfly F35 er svært viktig i denne sammenheng. Kampflyene vil gi oss helt nye kapasiteter som styrker vår samlede stridsevne. På denne måten må vi også i tiden fremover satse på kapasiteter med framtidsrettet utviklingspotensial. Et slikt Forsvar er ikke bare et innsatsforsvar, men et Forsvar med krigsavergende effekt og derved et terskelforsvar med reell innflytelse i en aggressors kost nytte regnskap. Tilsvarende vil det være viktig å videreføre og fornye vår kapasitet til undervannskrigføring. Den strategiske effekt av undervannsbåter i et terskelforsvar er innlysende.

Fra i år 2013 er vi i gjennomføringsperspektivet for Proposisjon 73 S, som gir politisk retning for utviklingen av Forsvaret i neste 4års-periode. Proposisjonen gir grunnlag for en meget god utvikling av Forsvaret. Dagens Forsvar er et høyteknologisk og kostbart Forsvar, som krever langsiktig utvikling og investering. Dagens innsatsforsvar er besluttet av Stortinget og jeg forventer at våre politikere finansierer dette. Denne forventningen krever og forutsetter at vi i Forsvaret forplikter oss til å anvende de tildelte midler på den aller beste måte. Jeg har derfor lagt stor vekt på nettopp det få mest mulig ut av hver krone. Vi må aldri slutte å forbedre oss på dette området, fordi i dette ligger mye av tilliten mellom oss og folket.

Vi står nå overfor den strategisk viktige oppgaven med å sikre at Forsvaret også i fremtiden har personell med rett kompetanse, god motivasjon og mulighet for en meningsfull tjeneste. Intet i dette høyteknologiske moderne forsvaret vil fungere uten kompetente mennesker. Det er derfor svært gledelig at forsvarsministeren nå arbeider med en kompetansemelding for forsvarssektoren. Dette handler ikke om at personellet i Forsvaret ikke er kompetent i dag. Det handler om å sikre rett kompetanse for å møte fremtidens utfordringer.

Solid militærfaglig kompetanse er det som sikrer en god oppdragsløsning. Jeg ser kompetanse som summen av den kunnskap og erfaringer som den enkelte person har opparbeidet. Denne kompetansen må forvaltes med omhu og kløkt. Vi må bli enda flinkere til å rekruttere, ta vare på og videreutvikle den menneskelige kapitalen. Selv om Forsvaret fungerer meget godt i dag, må vi planlegge for fremtiden og tenke langsiktig.

Jeg har tre klare forventninger til kompetansemeldingen.

Min første forventning er at vi er nytenkende og kreative i forhold til hvordan vi tiltrekker oss og utvikler dyktige mennesker. Vi må se med andre øyne på hvordan vi samarbeider om og utveksler kompetanse med resten av samfunnet. Våre kompetente soldater er ettertraktet hos andre og jeg ser allerede en økt avgang og rotasjon av personell med høy kompetanse til sivil sektor. Det er attraktivt å jobbe i Forsvaret grunnet den kvalitet og det spennende arbeid og de erfaringer som kan opparbeides. Sivil sektor er ofte attraktive på lønn og incentiver. Et samarbeid i utviklingen av kompetanse vil styrke alle parter.

Min andre forventning er at vi må se på en ny befalsordning. Det trengs en ny innretning for våre ansatte som gir mulighet for karriere innenfor kunnskap og kompetansebaner og ikke bare en vertikal karriere mot å bli general eller admiral. Vi må ha en struktur som gjør at våre ansatte har sikkerhet og trygghet i livsløpet uten å måtte presses oppover i hierarkiet. Det må legges til rette for ordninger som sikrer at de som vil bli spesialister på sitt fagfelt kan ha en karriere som verdsetter nettopp det.

Den tredje forventning er å legge forholdene og virkemidlene til rette slik at Forsvaret kan anvende kompetansen der det er behov for den. Vi må ha et disponeringssystem som muliggjør tjeneste på alle geografiske steder og våre ansatte må ha betingelser som ivaretar at de vil flytte dit det er nødvendig.

Jeg har store forventninger til at meldingen kommer til å gi oss det nødvendige grunnlag for å videreutvikle Forsvaret. Vi har mye kunnskap og kompetanse i Forsvaret og derfor tror jeg at vi alle, i felles innsats med arbeidstakerorganisasjonene, kan finne de beste løsningene for fremtiden. Når jeg reiser rundt i landet og snakker med de ansatte er det dette de formidler.

Jeg har i dag vektlagt viktigheten av Afghanistan operasjonen og ivaretakelsen av våre veteraner. Når jeg også har brukt litt tid på innsatsforsvaret og den kommende kompetansemeldingen så er det for å vise at samlet sett så er Forsvaret innsatsklart, vi opererer, vi er kompetente og vi legger grunnlaget for å bli enda bedre i fremtiden. Forsvaret er klart for innsats nasjonalt og internasjonalt i dag og i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.