Foredrag: Forsvarets veteraner Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse

Mandag 20. mars 2017 fikk vi besøk av president i veteranorganisasjonen (NVIO), oberst (p) Britt T. B. Brestrup som foredro om Veteransaken. Foredragets tittel var: Forsvarets veteraner: Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner

Foto: OMS

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO)

Takk for invitasjonen hit til Oslo Militære Samfunn sin talestol. Det var en prisverdig invitasjon. Takk for at dere derved bidrar til å holde veteransaken på dagsorden.

Innledning
La meg i all beskjedenhet, benytte denne viktige talestol til å hylle våre veteraner og veteranfamiliene. Årets Sønstebypris gikk til Forsvarets veteraner. Det var en flott anerkjennelse tuftet på solide verdier fra våre krigsveteraner, verdier Gunnar Sønsteby har styrket og videreført, til dagens veteraner.

Verdier som gav oss et fritt Norge. En fred og frihet som våre veteraner har videreført og som også omfatter urett, – som i utgangspunktet ikke rammer vårt eget land. Det er en sterk anerkjennelse, og bør være et ansporende middel til å motivere oppvoksende slekter til å delta i vårt Forsvar for å forsvare fred, frihet, menneskerettigheter og demokratisk utvikling i inn- og utland.

Vi må ikke ta fred og frihet for gitt, ei heller at soldater for all fremtid vil stå i kø for å bli veteraner. Det er viljen til å forsvare landet, og vår evne til å ivareta veteranene, som sikrer fremtidig rekruttering.

Vi skal heller ikke glemme veteranfamiliene som holder fortet hjemme. Vi skal ikke glemme de som ble skadet fysisk eller psykisk og som aldri kom hel eller helt hjem. Ei heller de som gav sine liv, – de skal vi alltid minnes med den største ærbødighet.

Det er dog med en viss skrekkblandet fryd jeg i dag skal snakke om Forsvarets veteraner. Det er mye veteranerfaring samlet i denne sal. Noen er veteran, – eller tilhører veteranfamilien, andre jobber for å ivareta veteranene. Ytterligere finnes de som jobber utrettelig for Forsvarssaken. Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg mener Veteransak og Forsvarssak går hånd i hånd.

Det som imidlertid skaper skrekkblandet fryd, er at der en eller flere veteraner eller en eller flere forsvarsvenner tilstede, kan det oppfattes som om det er minst like mange forskjellige meninger om hva som bør prioriteres.

Jeg er president og styreleder i Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO). NVIO er en landsdekkende veteranorganisasjon med 58 lokalforeninger, som ivaretar alle veteranene fra internasjonale operasjoner. Fra etableringen av FN-befalets landsforbund i 1960 har navnet blitt endret, men ivaretakelsen av veteranene gjennom aktiviteter, fellesskap og kameratstøtte står fast og bidrar med det i en positiv samfunnsøkonomisk kontekst. NVIO etablerte Stiftelsen Veteranhjelp.

Det har vært en transformasjon Fra sosialklubb til interesseorganisasjon, som Vigar Aabrek skriver i historieboken om NVIO.

Jeg ble pensjonist i fjor, 40 år etter at jeg fikk mitt første krigstjenestekort. I løpet av min tjenestetid i Forsvaret har jeg tjenestegjort ved 7 forskjellige sivile og militære internasjonale operasjoner. Tilsvarende 13 kontingenter, hovedsakelig i Midtøsten og på Balkan

Hovedtemaene i dag, har jeg valgt å avgrenset til:

Hva er en veteran, hvem er de?
Veteraner før og nå.
Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse

Britt Brestrup fra NIVO (Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner) talte i OMS. Foto: OMS

Hva er en veteran, og hvem er de?
Definisjonen på en veteran i Forsvaret er; – personell som på vegne av den norske stat har deltatt i internasjonal militær operasjon.
I Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», stadfester syv statsråder ansvaret for oppfølgingen av «alle som har vært ute i internasjonal tjeneste for Norge». Selve Oppfølgingsplanen kommer jeg tilbake til.

Når jeg snakker om veteraner gjør jeg det gjerne, som vår motstandsbevegelse gjorde, og som våre danske kollegaer gjør på deres veterandag, – med «Alltid freidig når du går». La meg repetere det tredje verset.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Det er alvorlig å være veteran, eller seriøst, som ungdommen ville sagt.

Språket vårt, med definisjon av og holdningene til hva som er en veteran, har variert over tid. Sist helg stod jeg slalåm på Norefjell. Der hvor de proffene reklamerer for Telenor på hjelmen, står det veteran på min. Nå tror jeg bestemt at alle i bakken skjønte at jeg ikke var slalåmveteran, men jeg tror heller ikke mange en gang tenkte på at jeg var veteran fra internasjonale operasjoner.

Endringer i språket kan ikke vedtas. Derfor er jeg tilhenger av å være rausere med veteranbegrepet også for Forsvarets veteraner, men samtidig mer differensiert i de spesifikke betegnelsene.

Siden andre verdenskrig har over 100 000 kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner. De fleste på internasjonale operasjoner i utlandet. Noen på internasjonale øvelser innenfor landets grenser eller i en annen NATO-kontekst. Andre tjenestegjorde med en halvtimes beredskap, for å kunne forsvare landet vårt om nødvendig, under den kalde krigen. Mens noen holdt seg i havoverflaten, var andre under vann.

For meg kan de alle betegnes veteraner. Noen er veteraner og andre er intopsveteraner. Like betimelig vil jeg etterspørre; – hvorfor ikke være mer konkret, rett og slett kalle krigsveteraner for krigsveteraner? Ikke minst de av våre veteraner som blir nødt til å ta liv, som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv, og som selv blir beskutt?

Bruken av begrepet krig ble grundig drøftet i Godalutvalget og grundig beskrevet i Norsk offentlig utredninger (NOU) 2016:8, «En god alliert- Norge i Afghanistan 2001-2014». Begrepet krig blir etter utvalgets syn, å oppfatte som en ikke-rettslig samlebetegnelse på flere former for væpnet konflikt. Utvalget fastslår at det ikke er noen rettslig grunn til ikke å benytte begrepet. Bakgrunnen for ikke å benytte begrepet krig synes å være tuftet på vurderingen av internrettslige konsekvenser og på det privatrettslige området. Kanskje ikke bare i forhold til beredskapsloven og pensjon, men også den politiske belastningen som kan ligge i å sende kvinner og menn ut i krig?

En annen gruppe er de mange utsendte fra andre departementsområder eller fra frivillige organisasjoner på vegne av Kongeriket. Personellet på operasjon TRITON er et av flere eksempler. Det tjenestegjør 11 personer fra politiet og 10 fra Forsvaret i tillegg til de 14 sivile som står for driften av fartøyet, på Siem Pilot. Nettopp samarbeidet mellom politi og forsvar er forklart som suksessfaktoren for operasjonen av tidligere styrkesjef Lise Christin Dunham.
I 2009-2010 var jeg utsendt fra Utenriksdepartementet som sjef for den internasjonale observatørstyrken i Hebron, Temporary International Presence in Hebron (TIPH). Det er et annet eksempel.

Å gi anerkjennelse til alle, skulle på ingen måte svekke eller utvanne begrepet, snarere styrke anerkjennelsen. Dette bør bli et tema, men må aldri overskygge det ansvaret for ivaretakelse og oppfølging som følger av å sende mennesker ut på oppdrag for fred og frihet på vegne av oss alle. Ivaretakelse og oppfølging av de forskjellige veteranene kan gi forskjellsbehandling. På en annen side, å behandle ulike grupper likt, kan være urettferdig og uhensiktsmessig.

Det er flere spørsmål enn svar, men å ta med alle veteranene inn i denne diskusjonen kunne i seg selv være en anerkjennelse.

Hvem er så denne Forsvarets veteranen?
Veteranen kan være yrkesmilitær eller frivillig, kvinne eller mann i alle aldersgrupper. Det kan være et menneske som enten deltar i strid eller trygger freden med sitt nærvær, eller kanskje begge deler. En som i dag er grundig selektert eller en som i sin tid ikke gjennomgikk samme grundige seleksjon. Veteranen kan være hvem som helst, bror, søster, sønn, datter, mor, far, kjæreste, nabo eller sambygding. Pr i dag også statsråd og stortingsrepresentant. En veteran kan være hvem som helst, men alltid bosatt i en kommune i Norge.

Det som forener veteranene er viljen til, sammen med andre, å gjøre en innsats for landet vårt. Hvor som helst i verden med liv og helse som innsats. Ofte langt borte fra familie og venner, og med den belastningen det kan være for de som blir igjen hjemme.

Vi er alle skrudd sammen forskjellig. Det kan være forskjeller i alder, familiesituasjon, utdanning og erfaringer. Forskjeller i evne til å håndtere nye oppgaver og krevende hendelser i ukjente kulturer, ofte under tidspress i stressende situasjoner. Sist, men ikke minst også evnen til å takle disse hendelsene.

Veteraner får frem opplevelser på godt og vondt. Våre veteraner har tatt med et lite stykke Norge til utlandet, og et lite stykke utland hjem til Norge. Det skal vi støtte med en hånd og gi anerkjennelse med den andre. De fleste av oss kjenner en veteran, for med utgangspunkt i over 100 000 veteraner siden andre verdenskrig, alle med om lag 10 pårørende, utgjør veteranfamilien en million nordmenn.

Krigsveteranene fra andre verdenskrig sikret oss fred i frihet i senere historie. Dagens veteraner vedlikeholder vår fred i frihet. Der er det en direkte link.

Veterankortet har vært en målsetning i NVIOs handlingsplan i inneværende periode. Jeg takker Forsvaret for at det nå har er blitt en realitet. Veldig prisverdig. Det er med å bidra til den veteranidentiteten både veteranene og Forsvaret ønsker å skape.

Veteraner før og nå.
Mye er gjort for å hedre våre krigsveteraner og krigsseilere i den senere tid. Vi er alle enig om at det var altfor sent, mange gikk bort før anerkjennelsen kom.
Det har ikke vært enkelt å nå ut til alle. Mange snakket ikke om sin deltakelse, – etter krigen skulle alt glemmes, for mange fortrenges. Ikke minst kvinnenes historie er mangelfullt dokumentert, noen av dem er på vei ut av skyggen, også det alt for sent. I dag, 72 år etter at Norge ble fritt, deler vi fortsatt ut dekorasjoner. Vi må forhindre at vi kommer i en slik situasjon igjen.

Med all respekt, finner jeg det viktig å påpeke at vi ikke må la den dårlige samvittigheten for dårlig oppfølging, føre til at vi dveler så mye med fortiden at vi utsetter de nye generasjonene for den samme urett ved å parallellforskyve forsinkelsene av anerkjennelsen.

Nå må det prioriteres. Digitalisering av deltakerlister er viktig. De veteranene som fremdeles er i livet må prioriteres, – selv om også pårørende bør få rett til informasjon om de som har gått bort.

Historiebøkene da jeg gikk på ungdomsskolen hadde knapt en halv side om krigen. Innsatsen til dagens veteraner ser heller ikke ut til å være del av pensum.

Når alt går som planlagt er det ingen nyhet. Det er først når noe går galt, det blir nyhet. Det kan være årsaken til mangelfull dekning om våre soldaters innsats på nyhetene.
TV-serien «Nobel» har satt deler av utenlandstjenesten i perspektiv, men det var på ingen måte noen dokumentar, – selv om flere kunne kjenne seg igjen.

Vi må heve blikket.
Opplevelsene i Tysklandsbrigaden, var sterke for mange av datidens ungdommer. Byer jevnet med jorden gav sterke inntrykk. At det var like etter krigen på norsk jord, var nok også krevende. I år er det 70-års jubileum for Tysklandsbrigaden. Det skal markeres.

Mine damer og herrer.
På mange måter var det et paradigmeskift fra den gangen, – til FN-operasjonene som ble etablert i Midtøsten og senere på Balkan tilbake til Midøsten og Afrika.

Det har vært en utrolig utvikling fra den gang da avdelinger ble satt opp, om mulig med kadre av yrkesbefal, ellers hovedsakelig med reservebefal og vernepliktige mannskaper, i alle aldersgrupper, fra det ganske land. Oppsetningsperiodene korte, noen neste ikkeeksisterende. I dag kan vi fastslå at opptrening, utdanning og øving, – om det ble gitt, var alt for kort.

Oppdragene varierte fra kontingent til kontingent, fra misjon til misjon.
Det er viktig for oss alle å huske at tjenesten og opplevelsen av oppdragene også den gangen, kunne være meget krevende med skarpe operasjoner.

Mange av historiene vi hører om tragisk mangel på oppfølging og ivaretakelse skriver seg nettopp fra den tiden. De langt fleste historier om opplevelser som har ført til lidelser for våre veteraner er gamle historier, historier fra tidligere tider med en helt annen oppfølging, eller la meg understreke, fra en tid da oppfølgingen var ikkeeksisterende. Etter dimisjon reiste alle hver til sitt. Det ble ofte en brå slutt på et fellesskap, et fellesskap som må oppleves for å fatte hvor viktig det er.

Noen av våre veteraner som sliter, viser til hendelser hvor opplevelser de ikke har kunnet snakke om, har blitt en belastning. I motsetning til i dag, hvor jeg kan vise til et lite, men viktig eksempel; – varslingskanaler med både åpen og anonym varsling i tillegg til soldat-appen RAPP, som skal gjøre det enklere å varsle alle typer hendelser som ikke er gradert, enten det er mobbing, trakassering, ulykker og nestenulykker. Det kan være med å rense samvittigheten, være en ventil for frustrasjoner og få sin stemme hørt, – om det er internett tilgjengelig. Det er selvfølgelig bare en liten brikke av det hele.

Å være veteran er ingen diagnose.
De langt fleste veteraner før og nå, er friske ressurspersoner med unik militær og sivil kompetanse som er svært viktig for samfunnet. Noen veteraner har imidlertid fått fysiske og eller psykiske skader. De er fortsatt ressurspersoner. Noen trenger oppfølging, andre er ressurspersoner som kan gi kameratstøtte.

Mange savner fellesskapet og kameratskapet de hadde under tjenesten. Andre oppsøker veteranorganisasjoner og veterantreff for å oppleve fellesskapet sammen med andre veteraner.

NVIO gjennomfører Veterantreff på vegne av Forsvaret. Anslagsvis 5000 veteraner har møttes i løpet av det siste året.

Det er vanskelig å nå ut til de yngste veteranene. Behovet kan være annerledes nå, som de i større grad er ansatt i Forsvaret og får behovet for fellesskap dekket der. Vi er klar med et tilbud når de dimitterer.

I Jon G. Reichelts håndbok i militærpsykiatri er soldatlivet godt beskrevet: «Å være soldat er forbundet med helt spesielle utfordringer. Deltakelse i stridshandlinger, enten det er krig i tradisjonell forstand eller nyere tids fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner, innebærer økt risiko for både død og fysisk og psykisk skade. I tillegg kan soldater bli nødt til å ta liv – som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv. Alt dette kan være såpass store påkjenninger at man normalt ville frarådet mennesker å delta i slikt».

Det er store forskjeller på antall med psykiske lidelser når vi sammenligner Storbritannia, USA og Norge. De britiske tallene ligger på 3-5%, amerikanske tall er opp mot 20%. vår egen Afghanistanundersøkelse viser at ca. 5% hadde psykiske plager i gjennomsnitt fire år etter endt tjeneste. Reichelt skriver i sin bok at disse forskjellene antakelig vis kan tilskrives forskjeller i kultur, rekruttering, helsevesen, intensitet, varighet og hyppighet av deployeringer utenlands. Jeg vil i tillegg nevne utdanningsnivået.

Det kan være en indikasjon på at Forsvaret har blitt langt bedre i sin oppfølging etter at Forsvarpersonell-loven om oppfølging før, under og etter tjeneste trådde i kraft. Vi har kunnet bruke erfaringene på godt og vondt, vi har lært at vi må forebygge med god trening, øving, utdanning og selektering. Oppsetningsperiodene for de fleste strekkes seg i dag opp et halvt år. Offiserer, befal og mannskapene er ansatt, om enn noen med en midlertidighet, over en lengre periode i Forsvaret. Da blir det bedre utdanning, øvelser og trening.

For meg personlig har det vært veldig viktig å synliggjøre hva som er naturlige og normale reaksjoner på særdeles unormale hendelser. Å vite hvordan både kropp og sjel kan reagere. Uten denne kompetansen kunne jeg lett ha trodd at noe var virkelig galt med både fysiske og psykiske reaksjoner. Det er viktig å formidle til de som er ankeret hjemme, enten det er ektefeller, partnere, venner, søsken, barn og faktisk til arbeidsgivere, helsevesen og samfunnet for øvrig.
Personlig synes jeg det var veldig krevende å være i pårørenderollen da mannen min tjenestegjorde i Mali i fjor, noen ganger til og med verre enn å være ute selv.

Godtfolk,

I erkjennelsen av at ikke alle har taklet utfordringene på tjenesten, vil jeg omtale Kompensasjonsordningen – Klagenemnden for krav om kompensasjon og billighetserstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.

Foreldelse av kompensasjon sakene er i dag et viktig tema.
Her må det være medisinske vurderinger som legges til grunn, – ikke juridiske betraktninger.

Sist jeg mottok en oversikt, var det gitt kompensasjon i størrelsesorden 1,8 milliarder.

Med den kompensasjonsordningen som foreligger, skulle jeg gjerne sett at ordningen var mer kunnskapsbasert, det er behov for forskning.

Er dette en ordning og en sum penger som gir veteranene den verdighet de fortjener? Er det andre tiltak som kunne erstattet denne ordningen, eller kanskje kommet som et tillegg? Foreldelsesfrister må vurderes på nytt. Hva med muligheter for tilpasset jobb, jamfør NHOs Veteranprosjekt, uten å miste andre rettigheter.

«Jobb vil gi meg menneskeverdet tilbake», er en uttalelse jeg har festet meg ved.

Et annet gjentagende tema i den senere tid har vært krigspensjon. Som tidligere fagforeningsleder har jeg nok kunnskap om pensjon til å skjønne at dette er et vanskelig tema og at jeg ikke har nok kompetanse til å komme med et forslag over bordet. Samtidig skal vi ikke stille spørsmålet eller sette frem krav, som kan gi et svar vi ikke kan leve med. NVIO er derfor av den klare formening at det bør nedsettes et bredt utvalg for å se på hele tematikken. Det er tross alt resultatene som teller for veteranene også.

Dagens veteraner.
Jeg er skikkelig stolt av dagens veteraner, de yngre veteranene i særdeleshet.
Vi har så mange flotte ungdommer.

Jeg har stor tro på fremtiden, – bare vi ikke tar freden og ungdommene for gitt.

De pågående operasjonene er særdeles krevende. Både allierte, oppdragenes egenart og intensitet stiller store krav til profesjonalitet. En profesjonalitet dagens soldater har. Forsvaret, med de eldre veteranene, gjør mye som er riktig i dag.
I dag er alle mer forberedt på oppdragene. Det er bedre tilgang til områdekunnskap, kulturkompetanse og informasjon om hva som kan forventes i operasjonsområdet.

Dagens ungdom skal også berømmes for at de er langt flinkere til å formidle situasjonen ute, enn hva min generasjon var. I dag er det legitimt å snakke om opplevelsene på en annen måte. Det oppfatter jeg som en styrke for den enkelte veteran og for Forsvaret. Det er selvfølgelig enkelte avdelinger som ikke har mulighet til å være så åpen av grunner som operasjonssikkerhet og oppdragets karakter. Disse avdelingene synes imidlertid å ta vare på seg og sine på en meget god måte. – Og de tar vare på oss andre med forberedelser når vi skal inn i nye områder.

Stabsoffiserer som sendes ut enkeltvis eller i små grupper har alltid, både før og nå, hatt en større utfordring enn de som tilhører en avdeling.

Men, dagens veteraner har mange utfordringer.
Bjørn Tore Godal sa under Afghanistanhøringen på Stortinget at Utviklingsprosjekter og krig passer dårlig sammen og at det ikke er ønskelig med en bredere debatt, men at en slik debatt absolutt er nødvendig.
Resultatet av å ikke ta den ballen kan være en utfordring for de som tjenestegjør ut, ikke minst om norsk styrkesjef ikke er en del av operasjonens kommandokjede. Det er ikke uten grunn at organisasjoner eller land har representanter som nærmest er en spesialrepresentant for å koordinere den samlede kapasiteten deres land eller organisasjon representerer. Det blir ofte sagt at alle vil ha koordinering, men at ingen vil bli koordinert.

Det handler om å profesjonalisere policy i operasjonsområdet.

Av andre nye utfordringer på internasjonale operasjoner, kan jeg nevne oblt. Tore Ketil Stårvik sin masteroppgave om ISAF sin tilnærming til korrupsjon i Afghanistan som et eksempel. Oppgaven har nå blitt en offisiell rapport; Too Little-Too Late, og ble lansert av Senter for integritet i forsvarsektoren (SIFS) for tre dager siden (17 mars 17). Den fastslår at korrupsjon er en større trussel enn Taliban. «Corruption can be just as deadly as bullets».

At korrupsjon er en av årsakene til at fremgangen og måloppnåelsen i Afghanistan ikke har vært som ønsket, er kanskje ikke så godt kjent.
Det er her som med veteransaken, det er bedre å forebygge enn å reparere. Samarbeid med lokale eller koalisjonspartner kan bli utfordrende uten en bevisstgjøring om korrupsjon og konsekvensene. Det er behov for nasjonale og internasjonale normer. Ellers kan ansvaret bli tungt å bære for de som er utsendt.

En annen utfordring til dagens veteraner, og som jeg tar sterkt avstand fra, er holdninger fremkommet i prosjektet «OSLO 2022» Fremtidens kriminalutfordringer i Oslo, – strategisk stab, Oslo politidistrikt 2013.

Sitat: «En annen stor gruppe som det knyttes mye usikkerhet til i tiden fremover er den kommende generasjonen av hovedsakelig unge menn med krigserfaring fra internasjonale operasjoner. De siste årenes innsats, i spesielt Afghanistan, har vært en operasjon preget av mange kamphandlinger, faktisk i et antall som overstiger antall nordmenn i stridshandlinger under annen verdenskrig. Hvordan den enkelte soldat bearbeider sine opplevelser varierer. De fleste klarer å leve et normalt liv, mens andre får store psykiske og fysiske plager. Samfunnskostnadene ved å sende unge menn i krig er allikevel høy.

Fortsatt sitat. Veteraner har erfaringsmessig utgjort to samfunnsmessige utfordringer. Det ene er at de skader seg selv og sine nærmeste – og i enkelte tilfeller tar selvmord og/eller livet av sine nærmeste. I USA viser tall at 22 veteraner tar sitt eget liv hver eneste dag – et selvmord hvert 65 minutt. I tillegg har 25 prosent av veteranene en form for sinnslidelse. Tar en med psykososiale lidelser som vold i hjemmet er antallet 31 prosent. Den andre utfordringen er de som søker sammen i lukkede fellesskap. Historisk har grupper av veteraner skapt egne grupper eller søkt seg til etablerte kriminelle miljøer, jamfør etableringen av Hells Angeles etter annen verdenskrig.

Vi nærmer oss nå slutten på dette lange sitatet.

Med sin militære kompetanse og erfaring har slike grupper både evner og kapasitet til å utføre spektakulære aksjoner mot eksempelvis bank – og finansinstitusjoner. Et annet senario er kompetanseoverføring i militærstrategi og taktikk fra tidligere militært personell til etablerte kriminelle miljøer og gjengstrukturer. Dette kan gi politiet store taktiske og operative utfordringer» sitat slutt.

Prosjektgruppen ved Strategisk stab ved Oslo politidistrikt har innhentet fakta og tallgrunnlag fra US Departement of Veterans Affairs 2013 og Karen Seal, forsker ved San Francisco Veterans Affairs Medical Center 2007. Jeg finner det merkelig at ikke norske referanser er innhentet.
Når jeg tar med hele sitatet, er det fordi jeg har fått bekymringsmeldinger om holdningene.

En slik generalisering avslører holdninger som viser at vi har en stor jobb å gjøre før vi kan måle positivt på tiltaket i Oppfølgingsplanen om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats? Av innholdet skulle jeg tro vi var bedre tjent med å holde oss oppdatert på hva som er realiteten for veteranene i Norge, snarere enn ikke sammenlignbare veteraner i utlandet. Det er derfor vi forsøker å styrke den interdepartementale tilnærmingen.

Ironisk kan det sies at det ikke er måte på hvilken kompetanse som tillegges veteranene.

Det er et, av flere, eklatante eksempel på at det er behovet for en statssekretær for veteransaker ved statsministerens kontor. Departementene og utøvende etater trenger en koordinering for å ivareta samfunnets samlede interesser.

Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Arbeidet med ivaretakelse av veteranene startet på mange måter med Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009) «Fra verneplikt til veteran». Den ble etterfulgt av en interdepartemental handlingsplan for veteraner fra internasjonale operasjoner. I 2014 ble den avløst av Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», som er bredt forankret i sju departementer, jamfør innledningen i Oppfølgingsplanen.

Jeg har et inntrykk av at mange vil være med å synes, – uten å være med å bidra. Det kommer jeg tilbake til.

For Forsvarets del, vil jeg fremheve Veteransentret på Bæreia. Bæreia er en del av Forsvarets veterantjeneste og en del av ivaretakelsen vi kan være stolt av. Veteranene er meget tilfreds med tilbudet på Bæreia.
Ivaretakelsen av dekorasjoner og medaljer, betyr også mye for mange. Utstedelse av Veterankortet, kanskje mer.

Vi trenger en utadvendt veterantjeneste som kan stå på barrikadene og selge inn forståelse for veteranene. Det gjelder både i samfunnet generelt og i Forsvaret spesielt. Når jeg nevner Forsvaret spesielt, tenker jeg på et eksempel som tilgang til bruk av Forsvarets lokaler for veterantreff og samlingssted. Det skulle ikke være nødvendig å betale for hverken leie av lokaler heller overtidsbetaling for å ha ansatte til stede ut fra et sikkerhetsaspekt, når veteranene har samling. Det er en gratismulighet, lagt i fanget på Forsvaret, til å opprettholde kontakten med veteranene.

Veterantjenesten må i tillegg stå på for en organisering som gir helhetlig ivaretakelse av veteranene i Forsvaret både operativt og forvaltningsmessig. Det er for viktig til å overlates til en mer frittstående organisasjon eller til å underlegges HR fullt og helt.

Samarbeidet med NHO om Veteranprosjektet for å få veteraner i jobb, bør bli et hovedsatsningsfelt for veterantjenesten. Det kan gi veteraner som sliter, mer verdighet. I tillegg vil det bidra til synliggjøring av veterankompetansen.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide poengterte i sin redegjørelse om Afghanistan 10. januar i år, at det er viktig for Regjeringen å sørge for at personell som har tjenestegjort eller tjenestegjør i dag, får den oppfølgingen som kreves.

Mye bra blir gjort, men hvilken oppfølging er det som kreves, og hvem stiller kravene?
Hva innebærer en innsats som verdsettes høyt? Hvem definerer verdsettelsen?

Politikerne er veldig oppsatt av målsetninger. Det er imidlertid ikke like lett å forstå hvordan målene skal nås. Hva de innebærer, hva som må gjøres, hvilke virkemidler må til? Er det lover eller forskrifter som må endres. Er det avsatt ressurser?
Det er mange flotte honnørord, de må gis konkrete og målbart innhold.

Oppfølgingsplanen er under evaluering. Revisjonsfirmaet PWC har fått oppgaven. Kan de si noe om effekten av målsetninger som ikke er konkrete? I 19 av 27 tiltak skal det kartlegges, utarbeides og vurderes. Oppfølgingsplanen er ikke enkel å evaluere, målene er hverken konkrete heller målbare. Hvordan skal det måles om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats?

Denne evalueringen av oppfølgingsplanen må sees i lys av Riksrevisjonens tilbakemelding om mangelfull oppfølging av Forsvarets veteraner fra 2014.

Kompetanse.
Veteranene er en meget stor uutnyttet ressurs i Norge – aktiv bruk av veteraner er god ivaretakelse.

Alle veteraner har generelt mye kompetanse. Dagens veteraner, kanskje mer enn noen gang. Griper vi ikke den kompetansen nå, gjentar vi gårsdagens feil.
Alle veteraner er en ressurs. La oss håpe at denne ressursen ikke overføres til en ressursbank. Banken der ressurser settes inn den dagen ingen lenger har bruk for dem.

Jeg ønsker å se nærmere på hvilken ressurs veteraner kan være og hvilken kompetanse som kan være nyttig for hele samfunnet, – både stat og kommune.

Forsvaret har påført og påfører veteranene enorm kompetanse. Hvilket ansvar bør samfunnet og Forsvaret ta for å nyttiggjøre seg denne verdifulle kompetansen? Det bør finnes muligheter for å gjenbruke kompetansen, veteranene har den profesjonen Forsvaret og Totalforsvaret behøver.

Jeg er så gammel at erfaringene fra den kalde krigen er relevant igjen. La meg starte med Totalforsvaret.

Regjeringen vedtok i fjor høst å styrke og fornye Totalforsvaret. Det skal tilpasses dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og som tidligere, bygge på gjensidig støtte og samarbeid mellom det sivile samfunn og Forsvaret i alle typer kriser. Det foregår et omfattende arbeid med å revidere og oppdatere både beredskapsplaner og operativt planverk. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har på sin side vært meget opptatt av at hver kommune må ha en verktøykasse klar i tilfelle krisesituasjoner; – for både kriser og krig. Å forebygge er langt rimeligere enn å reparere, i både menneskelige lidelser og penger.

I denne konteksten stiller jeg spørsmål om veteranene, som den ressursen de blir omtalt som, er tatt med i vurderingen som aktuelt innhold i kommunenes kriseverktøykasse?
Alle veteraner bor i en kommune.
Hvilket ansvar har, eller bør kommunene ta, for ivaretakelse? Veteraner er ressurser kommunene egentlig har tilgjengelig i både krig, krise og fredstid. Å ivareta veteraner er god samfunnsøkonomi. En varaordfører på Helgelandskysten sa det så dekkende. «Etter å ha sett hva NVIO har gjort for et par av kommunens veteraner, dere har spart veteraner for personlig lidelse, samtidig sannsynligvis spart kommunen og staten for millioner», han fremhevet at det er god samfunnsøkonomi. Samfunnet får mer igjen for pengene enn hva den statlige tildelingen via Forsvaret skulle tilsi. En god investering på alle plan.

Antall veteraner i alle landets kommuner er kjent. Det kommunene ikke vet, er hvem disse er. Det er ikke frigitt informasjon. Her vil jeg anbefale hver enkelt kommune å gi veteranene en mulighet til å registrere seg på frivillig grunnlag.

I Narvik kommune har de laget en portal på kommunenes hjemmeside med bilder og informasjon om krigsveteranene i kommunen. Det kunne være en ide til etterfølgelse og utvidelse. Selv om noen av dagens veteraner velger, av forståelige årsaker, at de ikke ønsker personlige opplysninger på nettet, kan det være nyttig informasjon for kommunene å vite hvilke ressurser de har tilgjengelig. En egenregistrering kunne vært gjennomført. Det kan i seg selv være en anerkjennelse.

En annen god start er utarbeidelse av veteranplaner. Noen kommuner har laget veteranplan, mange har ikke. Kommunale Veteranplaner kan bli grunnmuren i oppfølgingsplanen. Her antar jeg at Heimevernet kan være en god samarbeidspart, kanskje også en pådriver for både kommune og veteran, – til gjensidig nytte og respekt. En Veteranplan trenger ikke å være komplisert. Det kan være en god start er å begynne med to setninger om felles markering av 8. mai.

Apropos 8. mai. I fjor feiret vi 8. mai på en søndag. Det var stor deltakelse. Det er på mange måter en av de største og viktige dagene våre. I år kommer den på en mandag. Da er det mange som ikke får muligheten til å delta. Kan jeg driste meg til å foreslå at 8. mai kunne blitt den høytidsdag den fortjenes å være. Alternativt at vi legger markeringen av 8. mai til nærmeste søndag? Anerkjennelsen skal være tilgjengelig for flest mulig.

Ivaretakelse av veteraner er med andre ord ikke bare en jobb for Forsvaret. Men all virksomhet i Forsvaret, enten det gjelder utdanning, øvelser, trening, investeringer, materiell, sågar Landmaktutredningen, inngår i en helhetlig ivaretakelse av veteraner. Det er derfor jeg mener veteransaken og forsvarssaken er to sider av samme sak. Å oppfylle NATOs felles krav om et forsvarsbudsjett på 2 % av BNP, er således også en del av veteransaken.

Helhetlig ivaretakelse i hele karrieren er avgjørende for operativ kapasitet i pågående og nye operasjoner. Internasjonale operasjoner er en del av Forsvarets totale virksomhet. Veteransaken og Forsvarssaken er samme sak. Forsvaret må ha en helhetlig tilnærming til Veteransaken. Det gjelder all utdanning, trening, øving, operative planlegging og materiell.

Våre soldaters hjernekapasitet og forsvarsvilje er det skarpeste våpen vi har. Når alle investeringer, forberedelser og gjennomføring er helhetlig får vi den forebygging som er nødvendig for å anerkjenne våre veteraner.
Soldatene våre må klargjøre til strid på første klasse. Det er starten på all anerkjennelse. Anerkjennelse er summen av ivaretakelse og oppfølging.

Det bør synliggjøres ved å etablere et nasjonalt Veteranmonument på Akershus Festning.

For å oppnå intensjonen i Oppfølgingsplanen, er det imidlertid behov for en iverksettingsplan.

Mine damer og herrer.

Nå har jeg ikke nevnt spesifikt de øvrige departementene. Det er mye å hente på ivaretakelse fra hele statsforvaltningen. Det hadde vært langt bedre resultater med en enighet mellom alle impliserte om å samhandle. Departementene kan ikke beordre hverandre, det er intet klart ledelsesdepartement tillagt rettigheter til å beordre samhandling. Dette er et av flere eksempel på behovet for koordinering på et høyere plan, – en statssekretær med ansvar for veteraner på statsministerens kontor for å sikre tverrsektoriell samhandling. Uten et slikt koordinerende ledd blir samhandling på politisk og utøvende nivå fraværende.
Det er nødvendig for å samordne det spekter av ivaretakelse som er kartlagt, men ikke iverksatt og for å forhindre at oppfølgingen bare blir en teoretisk øvelse.
En god oppfølging og ivaretakelse av veteraner er god samfunnsøkonomi.

Jeg vil igjen understreke at Veteran er ikke en diagnose, men en hedersbetegnelse. Oppfølging er ikke ene og alene helsespørsmål. Det kan det imidlertid fort bli om ivaretakelsen ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Mangelfull familiepolitikk, samlivsbrudd, ny lås i døren, manglende jobbmuligheter eller karriereutvikling kan gi helseutfordringer om det ikke er en helhetlig ivaretakelse.

For forsvarsministeren er veteranorganisasjonene viktige samarbeidspartnere for å oppnå effekten av ivaretakelsen. Hun presiserte at vi har samme mål; å sørge for at veteranene får den anerkjennelsen, støtten og ivaretakelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse. Jeg er hjertens enig, men det mangler en operasjonalisering av helhetlig ivaretakelse av veteranene. Det er etter min mening ikke behov for evaluering av PWC, til å skjønne det. Det kan imidlertid hjelpe å få det stadfestet fra et så kvalifisert hold.

I forlengelsen av denne betraktningen er det viktig å dra erfaringer fra alle veteraner og ikke bare den ene prosenten som alltid roper høyest og er mest synlig på sosiale medier.

Gjensynstreff blir derfor en stadig viktigere inngangsport til kontakt med veteranene. Der er det rom for å gjenoppleve og dele felles historie. Der kan vi «ta temperaturen» på hverandres behov for oppfølging, samtidig som det gir en indikasjon på de som eventuelt ikke møter og hvorfor. Samlingene bør kunne gjennomføres opp til kompaninivå. Der hvor Bæreia har kapasitetsproblemer, burde andre etablissementer blitt stilt til disposisjon. En gang avdelingssjef, alltid avdelingssjef.

Avslutning
Problemer blir ikke løst av at vi kaller dem utfordringer.

Datagrunnlaget har blitt bedre, men det kommer alltid nye metoder som kan forbedre det ytterligere. Et annet poeng kan være å spørre veteranene om de er fornøyd med oppfølgingen. Hvis svaret er ja, må vi dele hva vi har lært. Er svaret nei, må vi finne ut hva som gjenstår og hvordan vi da eventuelt kan løse det. Det krever forskning utover de tema det forskes på i dag.

Livet som soldat har alltid vært fullt av dilemmaer. Det er det og, når det gjelder å prioritere innholdet i et foredrag om veteraner. Jeg ønsker å oppsummere noen punkter:

Det er behovet for:

Helhetlig ivaretakelse av veteranene ved å styrke Forsvaret, slik at utdanning, trening, øving, materiell og ledelse blir av topp kvalitet. Det er viktig for ivaretakelse av både veteranene, forsvarsviljen og fremtidig rekruttering.
Utarbeide klare, målbare og konkrete mål for ivaretakelsen og oppfølgingen for derved å gi anerkjennelse. Det er behov for å operasjonalisere gamle planer. Vi er på overtid.
Koordinering og samhandling av ivaretakelsen av veteraner tverrsektorielt med en statssekretær ved statsministerens kontor. Vurdere behovet for ytterligere koordineringer i operasjonsområdet.
Forskning for kunnskapsbasert ivaretakelse generelt og kompensasjon og verdighet spesielt.
Pålegg til kommunene om ivaretakelse av veteranene, herunder markering av 8. mai og utarbeidelse av veteranplaner.
Styrke samarbeidet mellom Forsvaret og NHO i Veteranprosjektet.
Nasjonalt veteranmonument på Akershus festning

Veteran er et varemerke.
Jeg er veteran og stolt av det.

Takk for oppmerksomheten.