Foredrag: FN operasjonen i Kongo – Et 50 års minne

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9.desember 2013

FN operasjonen i Kongo – Et 50 års minne

Generalmajor (p) Eivind Stai
Oberst Bjørn E. Stai/Luftoperativt Inspektorat
Major Rune Jarwson/Luftforsvarsstaben

Generaler, (Admiraler), kollegaer, ærede forsamling. Jeg vil først få takke direksjonen for at den har gitt oss en mulighet til å ta et historisk tilbakeblikk på den norske deltagelsen i FN-operasjon ONUC i Kongo fra 1960 til 64. Tittelen et 50-års minne henspeiler helt konkret til èn del av den norske innsatsen, nemlig Luftvernbataljonens bidrag i 1963, og det er nettopp denne og de øvrige av Luftforsvarets bidrag som utgjør kjernen i dagens foredrag.

Derfor er det også tre luftvernartillerister fra Luftforsvaret som står på podiet i dag. Vi har satt sammen en tredelt presentasjon. Undertegnende vil som innledning gi en kort oversikt over den samlede Norske deltagelsen i Kongo operasjonen med hovedvekt på de flyoperative bidrag. Deretter vil Major Rune Jarwson, som har studert og skrevet om operasjonen, gi en orientering spesielt myntet på bidraget fra den Norske LvBn. Til slutt vil en veteran fra Kongo, pensjonert GM Eivind Stai, fungere som et «tidsvitne» og fortelle hvordan operasjonen artet seg fra bakken på Kaminabasen i provinsen Katanga i 1963.

Bakgrunn og opptakten til FN operasjonen

I Kongo-konflikten fra 1960 til 1964 var FN engasjert i sin til da største operasjon, både med tanke på oppdragets størrelse, kompleksitet og ikke minst operasjonsområdets utstrekning.

Den 30. juni 1960 fikk Kongo sin selvstendighet fra koloniherren Belgia. Avkoloniseringen var dårlig forberedt og var preget av stormaktsinteresser – både økonomiske og politiske – og ikke minst indre stridigheter og rivalisering hos de nye makthaverne. Soldatene i «Force Republique» var svært misfornøyd med at det kun var belgiske offiserer i sikkerhetsstyrken, og gjennomførte et mytteri der alt belgisk befal ble avsatt. Belgiske fallskjermsoldater ble 11. juli satt inn i flere byer i Katanga-provinsen og dette skapte panikk rundt om i hele landet. Katanga sto for mer enn halvparten av Kongos inntekter, og rett etter at de belgiske soldatene hadde inntatt Katanga, ble provinsen erklært selvstendig av Katangas leder Moise Tshombe. President Kasavubu og statsminister Lumumba anså Katangas løsrivelse som et resultat av belgisk våpenhjelp til provinsen og søkte derfor den 12. juli FN om hjelp, etter anbefalinger fra USAs ambassadør. Den 14. juli 1960 ble FN resolusjonen 143 vedtatt der Belgia ble bedt om å trekke seg ut av Kongo, og militær assistanse ble autorisert for å opprettholde ro og orden.

Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, forespurte den 16. juli om Norge hurtigst mulig kunne stille styrker til deltakelse i ONUC. Han var ute etter flygere, og spesielt helikopterflygere, men også flymekanikere og lette rekognoseringsfly. Forsvarsdepartementet og Luftforsvarets Overkommando drøftet saken, og de kom frem til at Luftforsvaret kunne sende 16 mann og to lette rekognoseringsfly uten at dette ville degradere Norsk beredskap nevneverdig. Allerede den 20. juli 1960, bare fire dager etter, reiste de første norske deltagerne med en C-119 fra 335 Skv til hovedstaden Leopoldville, og det norske bidraget var i gang. Tiden til forberedelse var da selvsagt svært kort, materiell og utrusning var begrenset, og kunnskapen om konflikten, mandatet og oppdraget var svært mangelfulle. Situasjonen i landet var uoverskuelig; alle de ulike partene i konflikten, manglende organisering av FN styrken og den ugjestmilde naturen, var med på å gjøre forholdene meget vanskelige for de første norske fredsbevarerne i Kongo.

Oversikt over de norske bidragene Helikopter + annet

Luftforsvaret stilte det største styrkebidraget, Hæren bidrog betydelig og offiserer fra Sjøforsvaret deltok også. Med enorme avstander var lufttransport kritisk, og Norge stilte fra starten av konflikten med besetning og bakkemanskaper til flere fly- og helikoptertyper samt sambandspersonell. Siden bidro Norge med flere kapasiteter, inklusive militærpoliti, transportkontroll, etterretningspersonell, mekanikere og sanitetspersonell i tillegg til en lett LVA Bn. Norsk personell tjenestegjorde på ulike baser i Kongo, med hovedvekt på N’Djili og N’Dola flybasene i Leopoldville, og på Kaminabasen og i Elisabetville i Kantangaprovinsen. Norge hadde og så «Air Commander» i Kongo en periode (1962-63) ved GM Christian Roy Kaldager. Luftforsvaret bidro med 790 mann av en total deltagelse på 1173 nordmenn gjennom hele perioden.

Helikopterbidragene besto for det meste av besetningsmedlemmer og teknikere, og norske helikopter ble aldri deployert til Kongo. De første norske deltagerne ble organisert i «Air Transport Base N’Dolo» sammen med svenske og danske styrker. Det ble i hovedsak fløyet med amerikanske Shikorsky 55 (eller H-19) – en helikoptertype Norge også opererte. Selv om helikopterpersonellet var underlagt en bestemt avdeling, ble de flyttet rundt til de områdene der det var behov for dem, sammen med det nødvendige antall helikopter. Det meste av flygingen ble utført over tett jungel «grønne helvete» og det eksisterte ingen organisert søk og redningstjeneste. Oppdragene fløyet fra Leopoldville var i stort transportoppdrag, og i provinsen Katanga fløy man rekognosering, medevac, veipatruljer, forsyninger ut til militære enheter i provinsen og transport av fredsmeklere. Helikoptrenes større ettersyn ble gjort på hovedbasene i Kamina og Leopoldville. Beskytning fra bakken var ikke uvanlig og noen av skadene som ble utbedret var etter kulehull. Flere norske flygere og besetningsmedlemmer ble tatt til fange både av katangesiske og uavhengige soldater. Heldigvis hadde mange nordmenn forberedt seg det de kunne, på egenhånd. Enkle forhandlerteknikker som utdeling av røyk, kjeks og sjokolade gjorde mange høvdinger blide, og førte da også til at nordmennene som oftest slapp fri etter kort tid.

Transportfly

I løpet av de fire årene ONUC var operativ ble det sendt ned fire norske fly til Kongo. Dette var to deHavilland Canada Otter fly (DHC-3) som var stasjonert i Kongo under hele operasjonen, og to Fairchild C-119G Boxcar transportfly fra 335 skvadronen, som kun var i Kongo i kortere perioder fra 1960 til 64. C-119og C-47 opererte ut fra ulike baser og utførte tradisjonelle transportoppdrag av både mat, forsyninger, ammunisjon og personell. Flyturer på opptil 12 timer var ikke unormalt, men det mest vanlige var oppdrag på en til syv timer. Blant alle transportskvadronene var det C-47 skvadronen Norge sendte flest personell til. DHC-3 Otter flyene kom opprinnelig fra Bodø Flystasjon og ble flydd derfra til Gardermoen hvor de ble demonterte og malt i FN farger. Den 30. juli 1960 ble flyene lastet i en amerikansk C-124 Globemaster på Gardermoen og fløyet til N’Dolo. Otterne ble plassert der det var behov for dem, ikke bare ved hovedkvarteret til Light Aircraft Squadron (LAS). Begge flyene var først stasjonert ved N’Dolo og ble flyttet til Air Tansport Unit Kamina sammen med resten av skvadronen i september samme året. Dette kom til å bli den permanente basen til avdelingen, under svensk ledelse.

Otter # 303 sitt siste oppdrag i 1964 ble spesielt. Under rekognoseringstur langs veien mot Lemera basen ble det åpnet ild mot flyet fra en veisperring, og et treff i en ledning medførte umiddelbart fall i oljetrykket. Under nødlandingen på en nærliggende vei ble den venstre vingen slått mot noen trær og flyet snurret 120 grader før det forsvant ut i bushen. Ingen av de seks ombord kom til skade i kollisjonen, men Otter 303 ble totalvrak og fløy aldri igjen.

Det norske transportfly- helikopterpersonellet og personell i øvrige funksjoner på basene gjorde utvilsomt en betydelig innsats for FN i Kongo, men innsatsen var også preget av mangelfulle forberedelser, opplæring om operasjonen, terreng, og kulturforståelse. Det må anses som ganske sikkert at en del av veteranene fra Kongo opplevde situasjoner som var vanskelig å leve med i etterkant og noen oppfølging av deltagerne i etterkant fantes ikke på 1960 tallet.

Med dette vil jeg avslutte denne første delen av dagens foredrag og overlate ordet til Maj Rune Jarwson.

Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo 1963, foredrag i OMS

(Major Rune M. Jarwson, Luftforsvarsstaben)

Generaler, gode kolleger, ærede forsamling!

Jeg vil begynne med å takke for invitasjonen til å snakke om Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo i 1963.

Det er nå 50 år siden Norge deployerte L-60 kanoner til Afrika. Om dere tenker: ”Han der holder seg godt til å ha deltatt i Kongo for 50 år siden” så må jeg umiddelbart fortelle at jeg aldri har vært i Kongo! Årsaken til at jeg står her som foredragsholder i dag det er at jeg har en snart 10 år gammel semesteroppgave fra Luftkrigsskolen som fortsatt forfølger meg.

Da jeg gikk LKSK 2 ble kadettene oppfordret til å skrive historiske oppgaver. Noe av årsaken til dette var at Luftforsvaret hadde ”ryddet” i arkivene sine på 70-tallet og at svært mye dokumentasjon var gått tapt. Jeg må innrømme at det å skrive denne oppgaven var en svært spennende oppdagelsesreise. Ferden startet i Luftmilitært tidsskrift og Norsk militær tidskrift via Gunnerus biblioteket i Trondheim og videre til Bortsettingsarkivet og Riksarkivet. Det var svært lite informasjon å finne og Luftvernet var stort sett omtalt i bisetninger. Vi var to kadetter som drev kildesøk og det var først da vi kom i kontakt med generalmajor Stai og andre veteraner at det endelig løsnet. Over en kopp nykokt kaffe og fersk hjemmebakst hos generalmajoren i Halden fikk vi tilgang til førstehånds informasjon og selve erfaringsrapporten fra 1963!

Min del av presentasjonen her i kveld blir altså en slags nypremiere av den semesteroppgaven jeg leverte inn en mild maidag i 2004. Det fulgte faktisk med litt prestasjonsnerver denne gangen også.

I min presentasjon vil jeg fokusere på følgende hovedtema:

Lufttrusselen og behovet for Luftvern Kongo
Den politiske beslutningsprosessen om å sende Luftvern til ONUC
Oppsetning og deployering av avdelingen
Endret oppdrag
Redeployeringen av avdelingen

Lufttrusselen og behovet for Luftvern

Et spørsmål som gjerne blir stilt ifm dette temaet er: ”Hva skulle vi med Luftvern i Kongo?”

På grunn av tidspress og et enormt operasjonsområde så var det slik at flåten med transportfly utgjorde ryggraden for hele ONUC-operasjonen. De kunne ikke basere seg på større logistikkoperasjoner med bruk av jernbane, lektere eller kjøretøy da vei og jernbane var i dårlig forfatning. Landaksene gikk i tillegg gjennom militært usikre områder.[1] Effektiviteten til FN var derfor avhengig av luftmobilitet for å transportere tropper og forsyninger både inn til Kongo og internt i landet.

Katanga, som den norske bataljonen deployerte til, var en av de rikeste og mest utviklede delene av Kongo og Moise Tshombe som var selvutnevnt leder for provinsen jobbet for å løsrive Katanga fra de sentrale myndighetene. Han hadde engasjert en mengde leiesoldater og opprettet også et eget flyvåpen som besto av ett franskprodusert treningsjetfly og 10 småfly. Jetflyet, av typen Fouga Magister, ble fløyet av en belgisk leiesoldat[2] og kunne utrustes med maskingevær, lette bomber og missiler. Som den norske bataljonssjefen sa så var det gudbedre ikke rare greiene militært sett, men de ga likevel total luftoverlegenhet og de var en formidabel trussel for FN som manglet tyngre våpen og overhodet ikke hadde luftvern.[3]

Flyene skapte alvorlige forstyrrelser for oppdraget, og spesielt de sivile mannskapene på transportflyene som var leid inn av FN nektet å fly i Kongo så lenge Fougaen opererte fritt. Transportoperasjonen var faktisk på grensen til å bryte sammen på grunn av effektiv propaganda rundt flyets kapasitet. Dette førte til at Sverige deployerte fem jagerfly av typen J29B Tunnan i slutten av september 1961 for å beskytte av flyflåten.[4]

Katangas flyvåpen ble også brukt til å angripe FN leire og Fougaen klarte for eksempel å hindre frigjøringen av en irsk bataljon som var beleiret ved å bestryke bakkemål. Bataljonen måtte overgi seg etter å ha gått tom for ammunisjon og forsyninger, og ble holdt fanget i nesten en måned. I september 1961 ble også Kaminabasen angrepet over en firedagers periode av fly som kastet små bomber. To av disse angrepene medførte personskade med drepte og sårede.[5]

Da Katanga startet en offensiv i desember 1961 ble det besluttet å ødelegge Luftkapasitetene deres. Og det klarte de svenske pilotene å gjøre i løpet av noen få dager.

I løpet av 1962 rustet Katanga igjen opp den militære kapasiteten og situasjonen forverret seg på ny.

Politisk beslutningsprosess om å sende luftvern

I oktober 1962 mottok Norges Faste Delegasjon ved FN en forespørsel fra FNs generalsekretær om å bidra med luftvernstyrker i Kongo. Denne ble videreformidlet til regjeringen den 25. oktober og anmodning gikk konkret på å avgi et batteri på 12 stykk 40mm luftvernkanoner til FNs vaktstyrker i Kongo.

På bakgrunn av forespørselen utarbeidet Forsvarsdepartementet stortingsproposisjon nr. 39 (1962-63) der det ble foreslått utkast til fire romertallsvedtak:

Stortinget samtykker i:

At Norge stiller til disposisjon for De Forente Nasjoners Vaktstyrker i Kongo ett lett luftvernbatteri med befal og mannskap.
At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å foreta ekstrainnkalling av det nødvendige antall rekrutter.

III. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser.

At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å postere de direkte utgifter vedrørende luftvernbatteriet under tjenesten i Kongo på en forskuddskonto og at de tilsvarende refusjonsbeløp fra FN krediteres samme konto. På samme måte forholdes med utgiftene vedrørende de mannskaper som kalles inn i Norge til erstatning for dem som reiser til Kongo.

Av materiell ble det foreslått å sende bl.a. 12 stk L/60 kanoner, 12 stk firling mitraljøser,
1 radarstasjon og et tilstrekkelig antall kjøretøyer, dessuten feltkjøkken, håndvåpen, utrustning osv.

Bemanningen ble beregnet av Luftforsvarets overkommando til å bestå av rundt 55 befal og 260 korporaler og menige.[6] Proposisjonen ble saksbehandlet i Stortinget av Utenriks- og konstitusjonskomiteen gjennom Inst. S. Nr. 56/ 1962-63,[7] og videre behandlet i Stortingsdebatten 11. desember 1962. Utenriks- og konstitusjonskomiteens formann, Finn Moe fra Arbeiderpartiet, la frem saken og etterpå ble det åpnet for en debatt som ble svært kortfattet; kun tre stortingsrepresentanter knyttet kommentarer til saken.

Stortingsrepresentant Ingvaldsen (H) kommenterte at det var viktig at vi holdt egen beredskap i orden.
Stortingsrepresentant Bondevik (Krf) mente at Norge hadde en plikt til å være med i det fredsarbeidet som det er å ha vaktstyrker på utsatte steder i verden, samt at oppdraget ikke ville svekke egen beredskap hjemme.
Stortingsrepresentant Johan Andersen (Ap) kommenterte vedtak III og henstilte til at det skulle bli tatt hensyn til vernepliktige menige mannskaper som sa nei til å reise ut i operasjonen.

Alle romertallsvedtak ble enstemmig bifalt bortsett fra vedtak II som fikk to stemmer i mot.[8]

Ut fra den korte debatten og romertallsvedtak tre som ga FD fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser synes det som om det var stor politisk vilje til å bidra i FN.

For cirka 10 år tilbake så hadde vi en relativt stor debatt rundt beordringsplikten av befal til internasjonal tjeneste. I lys av denne debatten så er romertallsvedtak tre spennende i seg selv.

Oppsetting og deployering

De forberedende arbeidene med å sette opp den norske luftvernavdelingen startet i midten av november 1962, altså rundt tre uker etter at forespørselen ble mottatt av Forsvarsdepartementet. Major Vidkun Isaksen ble plukket ut som sjef og dro til Kaminabasen i Kongo på en kortere rekognoseringstur i begynnelsen av desember og fullskala forberedelser ble iverksatt først da Stortinget godkjente innstillingen den 15. desember 1962. Den 24. desember 1962, altså ni dager senere, ble hovedmateriell og ammunisjon skipet fra Oslo med et fartøy som het M/S Vikaren. Og den 2. januar 1963 møtte befal og mannskaper frem på Gardermoen for engasjement og verving. Forpartiet reiste fra Gardermoen den 8. januar og hovedstyrken reiste 14. og 15. januar.[9]

Bataljonen fikk altså 12 dager til innklarering, vurdering og kontroll av personellet. Engasjert befal møtte samtidig med korporaler og menige og det ble vanskelig å få gjennomført en tilfredstillende kontroll av personellet. Bataljonen ble derfor også belastet med en del personell som aldri skulle vært tatt ut til denne type tjeneste.

De som ble innkalt var fra alle forsvarsgrener og i alderen 20 til 40 år. Hovedvekten på utdanningen ved Gardermoen ble lagt på artilleridisipliner.

Organisasjon for Luftvern

Rent organisatorisk så ble en standard norsk luftvernbataljon brukt som grunnlag for oppsetningen. Denne ble redusert til 333 mann som ble organisert i en bataljonsstab, to kanonbatterier, ett stabsbatteri og en sanitetsavdeling. Bataljonen skulle i størst mulig grad settes opp med vervede mannskaper, men det viste seg imidlertid at det var store vanskeligheter med å få skaffet frivillig vervet personell med artillerikunnskaper. Det ble derfor tilbeordret 44 menige fra beredskapsbatteriene på Rygge og Sola. Den endelige styrken ble på 325 mann med 29 offiserer, 34 sersjanter og 262 korporaler og menige.

Når det gjelder logistikkdelen av oppdraget så var den relativt omfattende. Etterforsyning av reservedeler og erstatningsmateriell for teknisk og intendanturmessig vedlikehold kunne ikke påberegnes under oppholdet i Kongo. Planlegging og forberedelse av dette måtte derfor gjøres før avreise og opplegget ble basert på at bataljonen skulle være selvforsynt de første seks måneder av tjenesten i Kongo.

Hovedmateriellet og ammunisjon som ble sendt fra Norge juleaften ankom havnen ved Matadi den 21. januar 1963. Deretter var det videre transport med jernbane til Leopoldville, en kjøretur til flyplassen N’djili og så lufttransport til Kaminabasen.[10] Fra de første flylastene ankom basen den 2. februar tok det rundt en måned før alt materiellet var på plass.[11] Rundt 400 tonn med materiell var da fraktet til Kamina.[12]

Endret oppdrag

På juleaften 1962, altså samtidig som hovedmateriellet ble skipet ut fra Norge, ble FN-tropper i Kongo angrepet av katangesisk gendarmeri i Katangas hovedstad, Elisabethville, uten å besvare skytingen. Etter at ildgivningen hadde pågått noen dager og etter at Tshombe forgjeves hadde gitt ordre til sine styrker om å stoppe skytingen, så fant FN det nødvendig å gå til motaksjon. Den 29. og 30. desember iverksatte FN operasjon ”Grand Slam”. De svenske J29B Tunnan gjennomførte vedvarende angrep mot flyplassene ved Kolwezi og Jadotville og i løpet av de to dagene operasjonen varte fløy de 30 sorties og avfyrte 90 missiler og 5000 runder med 20mm kanoner. Selv om muligens ett til to ”Harvard” skolefly fra andre verdenskrig unnslapp var lufttrusselen i stor grad fjernet allerede før den norske luftvernbataljonen ankom Kongo.[13]

Bataljonssjef Isaksen har i ettertid fortalt at det syntes klart allerede før avreise at oppdraget ville få en endret karakter, men at FN mente at Katanga fortsatt ville kunne mobilisere flykapasitet med evne til å angripe Kaminabasen. De ønsket derfor at et luftforsvar ble etablert på basen.[14] Ved ankomst sørget kaptein, nå generalmajor, Eivind Stai for at det ble utarbeidet luftvernstillinger og komplette planer for luftforsvar.

På Kaminabasen var FN-troppene sterkt redusert på grunn av avgivelser som skyldtes uroligheter rundt om i Katanga og forsvaret av den enorme basen var bygget på kun ett svensk kompani.[15] Det nye oppdraget til den norske Luftvernbataljonen ble endret til vakthold og sikring av basen, men det spiste raskt på seg siden de var godt oppsatt med kjøretøy og tunge våpen. I tillegg til vaktoppdrag gjennomført de detasjementer og patruljer på opp til 600 km ut fra basen. De hadde også spesialister innen blant annet samband, ingeniør og bilmekanikere som ble flittig benyttet av FN.

Organisasjon for vakthold og sikring (V&S)

For å kunne løs de nye oppgavene ble det nødvendig å omorganisere bataljonen, men bataljonen måtte imidlertid ha for øye at den på kort varsel skulle kunne gå inn i sin primærrolle. Derfor ble den opprinnelige struktur stort sett beholdt, mens de enkelte enheter ble reorganisert internt. Kanontroppene ble organisert i 3 geværlag og et støttelag. Sambandstroppen ble organisert i mindre sambandsenheter, siden alle spesialoppdrag, det være seg detasjementer eller lengre patruljer, måtte utstyres med radiosamband og dertil egnede folk. Enheter som ikke ble aktivisert, som f.eks OP lag og LKR lag i Kontroll og varslingstroppen, ble overført til andre gjøremål og satt til å fylle vakanser som oppsto ved hjemsending av uskikket personell. Det ble også opprettet en liten leiravdeling som utførte nødvendig arbeid for driften av leiren.

Oppdragstyper

Oppdragene som ble løst kan til en viss grad sammenlignes med de oppdragene som Norge har utført i Libanon, Kosovo og Afghanistan, dvs patruljering, objektsikring og PSYOPS; altså det å vinne befolkningens tillitt.

Som et ledd i bestrebelsene etter å opprettholde ro og orden innen sekter C, sendte sektorsjefen ut patruljer til steder hvor det ikke var FN-detasjementer. Hensikten med disse patruljene var å vise styrke, rekognosere veinettets og broenes beskaffenhet, lodde stemningen blant sivilbefolkningen, samt å sørge for ro og orden. Den norske bataljonen ble tildelt flere patruljer, bl.a. til eksotiske steder som Kaniama, Kitenge, Munanga, Sokele og Kabondo Dianda.

Uteoppdragene begynte 14 dager etter etableringen på Kaminabasen. Det første detasjementet var Kilubi, og siden kom Kaniama, Kapanga, Sandoa og Luena. Det er ikke tid til å dykke ned i detalj i oppdragene, men jeg vil berøre et par eksempler.

I Sandoa hadde bataljonen i oppdrag å blant annet innregistrere eks-gendarmer i den kongolesiske nasjonale arme (ANC). Befolkningen var meget Tshombe-vennlig og politisk bevisste. En vesentlig årsak var at Tshombe var fra dette distriktet og at hans mor og søsken bodde i byen. En bataljon av Tshombes gendarmer hadde vært forlagt i Sandoa og blitt boende etter at gendarmeriet var avviklet. Både nordmennene og svenskene, som hadde kontroll over området før den norske bataljonen overtok, prøvde å få gendarmene innregistrert i ANC uten å lykkes i stor grad. Gendarmer i full uniform ble flere ganger påtruffet i distriktet og måtte dermed bringes inn til det sivile politiet som inndro distinksjoner og emblemer. Bataljonen gjorde flere anstrengelser for å vinne befolkningens tillitt. Blant annet gjennom å arrangere fotballkamper, yte medisinsk bistand, transportbistand, og annen hjelp som de hadde utstyr og kvalifikasjoner til.

I Luena skulle de blant annet opprettholde ro, orden og sikkerhet innen ansvarsområdet. Ved en episode ba tre innfødte om hjelp etter at det sivile politiet hadde drukket seg full og gått amok i bydelen Cité Africaine. De var etter sigende bevæpnet med rifler og kniver og skulle ha mishandlet sivile. Da de norske patruljene kom til byen var politiet forsvunnet, men de fant et par eldre menn som var blitt slått i ansiktet og en kvinne som hadde fått brukket fingrene. Sju politimenn ble senere arrestert.

Det var også en del annet bråk som blant annet var stelt i stand av en ANC-styrke som hadde tatt seg til rett i byen Bukama. Styrken hadde fått FN-status, men de kastet sivile på gaten og avvæpnet det politiet og jaget de fra byen.

Re-deployering

I begynnelsen av mai 1963 kom de første ryktene om en fremskyndet repatriering av den norske luftvernavdelingen og den 18. mai ble bataljonssjefen kalt opp på radio fra Leopoldville og gitt ordre om å være klar til avreise den 27. og 28. mai. Altså 10 dager senere. Begrunnelsen for den tidligere hjemreisen var at FN manglet økonomiske ressursene til å opprettholde militære styrker i Kongo.

I løpet av den 20. mai ble de siste norske detasjementene inndratt og den siste uken ble konsentrert om gjøremål for klargjøringen før avreise. Blant annet ble det drevet intenst med sluttprøver for idrettsmerket, og pakking, veiing og utklarering av basen.

Bataljonen reiste fra Kaminabasen med 130 mann den 27. mai og med 135 mann den 28. mai. De fløy med Boing 707 fra Sabena som landet på Gardermoen sent på kvelden den 28. og 29. mai. Personellet ble dimittert i løpet av torsdag 30. mai. På Kaminabasen var det igjen ett etterparti på 40 mann, 3 mann på sykehus og en offiser som var avgitt til sektorstaben. Etterpartiet kom til Norge i midten av juni og materiellet kom i begynnelsen av august.

Slide: Oppdrag utført

Oppdraget som luftvernbataljonen møtte i Kongo ble ganske annerledes enn de planla, men ut fra de skussmål avdelingen fikk av sjef ONUC så løste de oppdraget sitt på en meget tilfredsstillende måte:

“Your presence at Kamina at a vital stage of UN’s peaceful operations was a real deterrent to those opposing law and order and in no small way brought a quick decision in the establishment of peace in Katanga.”[16]

Offiseren som var avgitt til sektorstaben var generalmajor Stai som nå skal fortelle hvordan det var å være der.

Eivinds foredrag:

(Generalmajor (p) Eivind Stai – veteran fra ONUC)
(Skriftlig foredrag foreligger ikke)

Avslutning – «wrap-up»

Den 30. juni 1964 var hele FN-styrken trukket ut. Gjennom hele perioden fra 1960 til 1964 deltok over 70 000 soldater, nesten 3000 sivile administratorer, og 4200 eksperter fra 38 ulike nasjoner. 234 omkom, derav 195 i strid. Norge mistet én person (Sjt Hans Kristian Hansen).

Oppsummert kan man si at den politiske viljen til å delta i en FN ledet operasjon var betydelig fra Norsk side. Da som nå var deltagelsen i stort basert på frivillighet blant personellet, men også rekrutering av «sivile» med militær kompetanse forekom. Det kan hevdes at dette har en klar parallell til dagens norske forsvars og sikkerhetspolitiske innretning.

Norge bidro med strategisk viktige «assets» som fly, helikopter og luftvern i tillegg til andre spesialkapasiteter. Dette valget av bidrag, med høy kompetanse og høyt teknologisk nivå, kan man hevde fortsatt er gjeldende for Norske militære bidrag til internasjonale operasjoner.

Tiden for politisk og militær behandling og beslutning var uhyre kort – både i FN systemet og nasjonalt – en situasjon vi også ser gjentar seg i nåtid (ref Libya). Det kan utvilsomt hevdes at det var store mangler i tid til, og mulighet for, opplæring og misjonsspesifikk trening for det norske personellet som deltok i ONUC. Det var heller ingen oppfølging i etterkant. Således er det godt å kunne konstatere at politiske og militære myndigheter i dag tar dette på største alvor.

Det legges i dag betydelig vekt på at høyt treningsnivå i det daglige er den viktigste faktoren i klargjøringen av forsvaret personell til innsats – både nasjonalt og internasjonalt. Dette, sammen med et organisert system for forberedelse og en velfungerende veterantjeneste forbereder dagens personell på en svært mye bedre måte både, fysisk, mentalt og i evne til å løse pålagte oppdrag.

Med dette avslutter vi foredragene og gjør klar til spørrerunden – takk for oss.

[1] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 44.

[2] Huldt, Bo et al ”Bevara eller skapa fred” (Norstedts förlag AB Stocholm, 1995), s 123

[3] Major Isaksen, Vidkun ”Den norske Lv-bataljonen i Kongo” Norsk militært tidskrift 123. bind – 134. årgang/ 10. hefte 1964. s. 679

[4] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 43 og 45.

[5] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[6] Stortingsproposisjon nr 39 (1962-63) ”Om øket norsk bidrag til De forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo”.

[7] Innstilling fra Stortinget nr 56 (1962-63) ”Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om øket norsk bidrag til De Forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo” (St. prp. Nr. 39).

[8] Forhandlinger i Stortinget 11. desember 1962. Sak nr 13, pkt 2 votering.

[9] Isaksen, Vidkun, ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” s1

[10] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 154 – 156

[11] Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15/1-28/5 1963 s. 1-2 punkt 1-6

[12] Hederen, Olle ”Afrikansk mellanspel- En berettelse om hendelserna på Kaminabasen 1960-1964” s 51

[13] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s. 48

[14] Brev fra Vidkun Isaksen, 19. april 2004.

[15] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[16] Brev til bataljonssjef Oblt V. Isaksen fra Force Commander Kebbede Guebre. Isaksen, Vidkun Mai., ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” vedlegg nr. 11.