Foredrag: Etterretningstjenestens årlige situasjonsvurdering

Mandag 6. mars 2017 klokken 18:00 gjestet Sjefen for , generalløytnant Morten Haga Lunde Oslo Militære Samfund for andre gang i egenskap av Sjef for Etterretningstjenstesten.

Etterretningstjenesten

Foredragets tittel var «Etterretningstjenestens fokus 2017». Foredraget fra 2016 finner du .

her

Se generalens presentasjon og les fordraget under bildet:

her

-Foredrag, Oslo Militære Samfund, 6. mars 2017

«Etterretningstjenestens fokus 2017»

Generalløytnant Morten Haga Lunde

Sjef Etterretningstjenesten

Mine damer og herrer,

Jeg vil aller først få takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. I år står jeg på denne talerstol for annen gang som sjef for Etterretningstjenesten.

Etterretningstjenesten feirer sitt 75-års-jubileum i år. 6. februar 1942 ble E-tjenesten formelt opprettet som avdeling i Forsvarets Overkommando av den norske eksilregjeringen i London. Etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten gikk den gang under navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling.

På tjenestens 75-årsdag for nøyaktig en måned siden la jeg frem E-tjenestens ugraderte vurdering – Fokus 2017. Hensikten med Fokus er å presentere tjenestens overordnede vurderinger av utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold som kan ha vesentlig betydning for Norge i året som kommer.

Jeg tror nok ikke at våre grunnleggere i 1942 så for seg at Etterretningstjenesten skulle begynne å utgi åpne trusselvurderinger, eller at etterretningssjefen skulle holde offentlige taler om tjenestens fokusområder. Ved starten i 1942 og i tiårene som fulgte var tjenesten omgitt av streng taushet, noen vil kanskje også si et slør av mystikk og ekstremt hemmelighold. Fortsatt er Etterretningstjenesten like avhengig av å verne strengt om våre kilder, metoder og kapasiteter. Samtidig ser vi det i dag som viktig å være åpne om det vi kan være åpne om. Dette handler om å ha demokratisk tillit i det norske samfunnet.

Det er for tiden mye diskusjon om hva vi egentlig kan stole på i informasjonsflommen som kjennetegner det moderne digitale samfunnet. Etterretnings- og sikkerhetstjenestenes oppgave har alltid vært å fremskaffe et faktabasert beslutningsgrunnlag for våre politikere gjennom egne, validerte kilder, oppdaterte innsamlingskapasiteter og grundige analyser. Vår målsetting er å skape et så nøkternt, objektivt og pålitelig bilde som mulig av de sikkerhetsutfordringer vi til enhver tid står overfor. Nå har selvfølgelig historien vist at heller ikke etterretningstjenester er ufeilbarlige. Men i en situasjon der det har blitt vanskeligere å skille klinten fra hveten i informasjonsstrømmen, er det kanskje enda viktigere enn noen gang tidligere at vi deler enkelte av våre overordnede analyser med offentligheten.

I fjorårets tale til denne salen pekte jeg på et krevende og utfordrende trusselbilde. Når vi nå har sett hvordan 2016 utviklet seg, tar jeg neppe munnen for full når jeg sier at situasjonen har blitt enda mer kompleks og uoversiktlig siden den gang.
I Fokus 2017 peker vi på tre utviklingstrekk som vi mener er særlig relevante for Norge og norske interesser i året som kommer.

For det første er truslene i det digitale rom mot politiske, militære og økonomiske mål i Norge økende. Vi kan forvente omfattende etterretningsoperasjoner mot Norge i året som kommer. Fortsatt er aktører fra Russland og Kina de dominerende trusselaktørene mot Norge i det digitale rom. Amerikanske etterretningstjenester har som kjent også konkludert med at Russland gjennomførte omfattende operasjoner for å påvirke fjorårets presidentvalgkamp i USA. Dette kan innebære en utvikling der fremmede makter ikke lenger bare benytter sine nettverkskapasiteter til etterretningsformål, men i økende grad også som et redskap til å påvirke beslutninger, prosesser og holdninger i andre land.

For det andre har terrortrusselen fra militante islamister generelt blitt mer alvorlig og kompleks. Tallet på terrorangrep i Europa øker, og de fleste av disse kan knyttes til ISIL. ISIL er riktignok i ferd med å bli svekket i Irak og Syria, men organisasjonens nettverk i Europa vil likevel være en betydelig trussel også i 2017.

For det tredje har de geopolitiske motsetningene mellom Russland og Vesten økt markant i kjølvannet av konfliktene i Ukraina og Syria. Hendelser det siste året har ytterligere understreket at vi står overfor et militært styrket og sikkerhetspolitisk selvsikkert Russland, som viser økt vilje og evne til å bruke både militære og ikke-militære virkemidler for å ivareta sine strategiske målsettinger.

Et fellestrekk for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og trusler, er at teknologiske elementer har blitt en stadig mer fremtredende del.

Nyvinninger innenfor kommersielle krypterte løsninger gjør enkelte sosiale medier svært godt egnet til sikker kommunikasjon. Dette ble utnyttet av terroristene som sto bak terrorangrepene i Frankrike og Tyskland i 2016. ISIL rekrutterer også potensielle terrorister i Europa gjennom bruk av slike krypterte plattformer.

At Russland har omfattende kapasiteter for digitale nettverksoperasjoner, er ikke nytt av året. Hendelser det siste året har imidlertid understreket at slike operasjoner står sentralt i Russlands målsetting om å supplere de militære virkemidlene med ikke-militære tiltak.

Jeg vil vie hoveddelen av dette foredraget til Russlands sammensatte virkemiddelbruk, da jeg mener denne er særlig egnet til å belyse de generelle utfordringene vi står overfor i dag. Jeg vil imidlertid begynne med å kaste et raskt blikk på den politiske utviklingen i Russland, siden denne utgjør bakteppet for de tiltak landet velger å benytte seg av mot omverdenen.

Hovedtendensene vi identifiserte i russisk innenriks- og utenrikspolitikk i fjor, ligger fortsatt fast. Internt ser vi stor grad av politisk kontinuitet, til tross for relativt omfattende personutskiftninger i den russiske politiske eliten det siste året. Vi ser fortsatt et autoritært Russland med en begrenset beslutningskrets på toppnivå og med få utsikter til økonomisk og politisk reform. I 2017 forventer vi at myndighetene vil ha et hovedfokus på tiltak for å videreføre sin makt også etter presidentvalget i mars neste år. Det meste tyder på at de vil lykkes med dette.

På det utenrikspolitiske plan forventer vi at Russland vil fortsette sin destabilisering av Ukraina og sin militærkampanje i Syria i 2017. Samtidig har Russlands vurdering av den nye amerikanske administrasjonen stor innvirkning på Russlands egen utenrikspolitiske kurs. Så langt tyder imidlertid lite på at russiske myndigheter for alvor er i ferd med å endre sin kritiske holdning til USA og Vesten i internasjonale spørsmål.

Moskvas viktigste strategiske målsettinger er fortsatt å opprettholde myndighetenes interne kontroll, å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktsstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål. Det er også med denne bakgrunn at den offensive virkemiddelbruken vi har sett fra Russland mot vestlige land det siste året, må forstås.

Russlands sammensatte virkemiddelbruk er det som ofte betegnes som «hybride trusler» eller Russlands «hybridkrigføring». Jeg er ikke den første til å påpeke at denne begrepsbruken potensielt kan lede oss galt av sted. For det første er bruken av sammensatte virkemidler ikke unikt for Russland – det er ingen land som holder seg til kun ett virkemiddel for å oppnå sine mål. For det andre gjør begrepet det vanskelig å skille legitime statlige aktiviteter fra det som må betraktes som trusler. Det er riktig at sammenliknet med det som var tilfelle for noen år siden, er en større andel av russiske tiltak i dag del av en helhetlig og offensiv strategi. Men dersom absolutt alt Russland gjør, betegnes som hybridkrig, mister begrepet raskt sin forklaringskraft. Uten å ha et ønske om å bli et «begrepspoliti», er det derfor vi i Etterretningstjenesten foretrekker å benytte de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Russiske myndigheter mener for øvrig selv at «hybridkrig» er noe vestlige land driver med, og at det de selv gjør, er å gjennomføre defensive tiltak for å forhindre krig. Begrepet russiske teoretikere bruker, er «strategisk avskrekking», der ordet «avskrekking» har en langt bredere betydning enn det ville hatt i en vestlig kontekst. Det inkluderer både tradisjonelle defensive og mer offensive tiltak, og det inkluderer også ikke-militære virkemidler.

På 1990-tallet og først på 2000-tallet hadde den russiske tenkningen rundt strategisk avskrekking hovedsakelig et militært fokus. Rundt 2010 begynte russerne også å inkludere ikke-militære virkemidler i denne. Ikke-militære elementer har riktignok vært tilstede både i russisk og sovjetisk tenkning også tidligere. De siste 6-7 årene har de imidlertid fått en mer fremtredende plass i russisk militærteori, og en større plass i praktisk russisk maktutøvelse.

De ikke-militære tiltakene avløser ikke de militære elementene, men supplerer de militære virkemidlene og virker i kombinasjon med dem. Militærmakten utgjør fortsatt bærebjelken i forsvaret av Russland, med de kjernefysiske våpnene i en særstilling. Før jeg går over til å snakke mer om de ikke-militære virkemidlene, vil jeg derfor gi en gjennomgang av status for den russiske militærmakten slik vi vurderer den fra Lutvann.

Siden Putin for første gang kom til makten i år 2000 har Moskva mer enn doblet sine forsvarsbudsjetter. 2017 er første gang i Putins regjeringstid at russiske myndigheter planlegger å redusere forsvarsbudsjettet noe. Bakgrunnen er den vanskelige situasjonen russisk økonomi fortsatt befinner seg i. Militærmakten beholder likevel sin høye prioritet i statsbudsjettet, ettersom kuttene ikke blir gjort til fordel for andre sivile budsjettposter.

Russland forsøker å skjerme det statlige våpenprogrammet GPV-2020 fra nedskjæringer. Programmet vil likevel vil bli rammet av både økonomiske kutt og forsinkelser i produksjonen i 2017. Dette skyldes en oljepris som fortsatt er relativt lav, vestlige sanksjoner og dermed bortfall av utenlandske leverandører. Utviklingen av ny våpenteknologi og nye våpenplattformer vil fortsette, men produksjonen av enkelte system blir trolig satt på vent.

Våpensystemer og våpenplattformer til de strategiske kjernefysiske styrkene har høyest prioritet, og blir neppe vesentlig rammet av nedskjæringene. Budsjettkuttene vil heller ikke forhindre at nytt og moderne materiell blir tatt i bruk – herunder høyteknologiske kapasiteter som utfordrer vestlige forsvarssystemer.

Etter flere år i konflikt har den russiske militærmakten opparbeidet seg god erfaring med å planlegge kampanjer og å gjennomføre operasjoner. Russland har vist en pragmatisk tilnærming når praktiske utfordringer skal løses. Eksempler på dette er opprettelsen av operasjonstilpassede kampgrupper, såkalte «bataljonsstridsgrupper», og hastekjøp av sivile fartøy for å fylle kapasitetshull i den militære logistikken.

Russland opplever etter alt å dømme at de militære operasjonene i Georgia, Ukraina og Syria har bidratt til å utvikle russisk militærmakt. Flere erfaringer fra disse konfliktene har overføringsverdi til fremtidige kampanjer og operasjoner. Evnen til overraskelse og rask styrkeoverføring forutsetter en robust strategisk transportkapasitet, styrker med lav reaksjonstid og systematiske tiltak som skjuler aktiviteten knyttet til overføringen. Disse kapasitetene har blitt forbedret gjennom modernisering og reformer de siste fem-seks årene.

I både Ukraina-konflikten og Syria-operasjonen har Russland vist økt evne til å koordinere sivile og militære virkemidler. Virkemidlene inkluderer alt fra fornektelse og desinformasjon på høyeste politiske nivå, til skjulte overføringer gjennom tildekt materiell og fjerning av kjennemerker. Slike tiltak skaper internasjonal usikkerhet rundt omfanget av, og formålet med, det russiske engasjementet. Denne utviklingen vil trolig fortsette i årene som kommer.

Et annet aspekt ved de russiske utenlandsoperasjonene er at de har skapt en arena for å prøve ut, demonstrere og markedsføre nytt materiell. Langtrekkende presisjonsvåpen inngår i det som Russland selv kaller «ikke-kjernefysisk strategisk avskrekking».

Både sjøbaserte landmålsmissiler og kryssermissiler levert av langrekkende bombefly ble for første gang benyttet i en kampsituasjon høsten 2015. Da mot mål i Syria. Bruken av missilene ble midtpunktet i en bredt innrettet informasjonskampanje, der avskrekkingselementet etter alt å dømme var viktigere enn den militærtaktiske virkningen på den syriske borgerkrigen. Et stadig større erfaringsgrunnlag og vedvarende innfasing av nytt materiell vil i 2017 kunne føre til at ytterligere kapasiteter blir tatt i bruk.

Russlands anvendelse av militærmakt i Syria har også overføringsverdi til Norges nærområder.

Nord-Vest Russland inkludert Kola-halvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt. Det er først og fremst de strategiske ubåtene som står for den strategiske avskrekkingen. De strategiske ubåtene vil også i fremtiden representere den høyest prioriterte militære virksomheten i Nordvest-Russland.

Beskyttelse av de strategiske ubåtene er en naturlig del av den strategiske avskrekkingen, og er derfor en viktig oppgave for Nordflåten. Økt personelltrening og tilførsel av nytt og moderne materiell øker evnen til å verne om disse kapasitetene. Begge deler gir Russland et større handlingsrom i Norges nærområder. Mobile plattformer og langtrekkende presisjonsvåpen av de typer Russland har brukt i Syria, styrker evnen til å påvirke sjø- og luftaksene inn mot Norge. Kritisk norsk infrastruktur, både sivil og militær, er nå innenfor rekkevidden til russiske konvensjonelle missilsystem med høy presisjon.

Disse missilene kan leveres fra plattformer langt utenfor den norske territorialgrensen.
Russland prioriterer som sagt nordområdene og Arktis høyt. Dette viser seg blant annet i den omfattende reetableringen av infrastrukturen langs Sibirs nordkyst og på flere av de arktiske øyene i området. Vi ser tilførsel av nytt og modernisert militært og sivilt utstyr, og stadig hyppigere og mer komplekse øvelser i området. Volumet og kompleksitet i aktiviteten har økt i 2016. I sum betyr dette at Russland har forbedret sin evne over flere år til å kunne nekte norske og allierte sjø- og luftoperasjoner i nordområdene. Gjennom å innfase modernisert og nytt utstyr vil Russland trolig øke denne evnen ytterligere både i 2017 og i årene som kommer. For Norges del betyr dette et mer komplekst og utfordrende militært trusselbilde og redusert varslingstid.

Til tross for denne tydelige styrkingen av russiske militære kapasiteter, står vi fast på vår vurdering om at Russland ikke ønsker direkte militær konflikt med NATO, og at en militær konflikt mellom Norge og Russland er usannsynlig så langt vi kan vurdere det nå.

Samtidig står vi overfor et Russland som ser på internasjonal politikk som et nullsumspill og som viser evne og vilje til å benytte en rekke ulike virkemidler for å oppnå sine målsettinger. Militærmakten utgjør kun en søyle av de maktmidler som Russland besitter. Den andre søylen er, som jeg var inne på tidligere, en rekke ikke-militære virkemidler som gir Russland mulighet til å ramme og påvirke motstandere uten at situasjonen eskalerer til militær konfrontasjon. Jeg vil nå trekke frem de ikke-militære virkemidlene vi anser for å være mest sentrale.

I dette bildet står nettverksoperasjoner, populært kalt cyberoperasjoner, helt sentralt. Hendelser som er observert i 2016 viser at den russiske interessen for tradisjonelle politiske og militære mål i Norge vedvarer. Russiske aktører har i årevis forsøkt å trenge inn i datasystemer tilhørende norske myndigheter, og vi forventer at dette vil fortsette i år. En annen kontinuerlig trussel mot norske virksomheter er inntrenging og kompromittering for å etablere skjult infrastruktur, med det formål å innhente informasjon.

Tradisjonelt har Russlands cyberkapasiteter primært blitt brukt til etterretningsformål. Hendelser de siste to årene, ikke minst det som skjedde under den amerikanske presidentvalgkampen, kan imidlertid indikere at Russland i økende grad også ønsker å bruke disse kapasitetene til å påvirke holdninger, prosesser og beslutninger i andre land.

De siste to årene har Russland også forsøkt å påvirke vestlig opinion gjennom å manipulere sosiale medier. Aktiviteten omfatter blant annet kartlegging av sosiale og profesjonelle relasjoner, trakassering og kapring av profiler. Det har vært flere tilfeller med massefabrikasjon av klager til Twitter og Facebook med det mål å stenge ned Russlands-kritiske profiler. Infiltrasjon av vennenettverk på sosiale medier blir også brukt som utgangspunkt for å spre desinformasjon og propaganda. Også sjikane og trusler gjennom masseutsending av tekst- og talemeldinger via telefon er et virkemiddel som går igjen.

Videre forventer vi at Russland i 2017 vil videreutvikle konsept for offensive operasjoner rettet mot infrastruktur og kritiske systemer. Russlands begrensede konvensjonelle ressurser gjør det attraktivt for landet å utvikle en strategi som rammer de sårbare punktene i vestlig infrastruktur. Å utvikle digital sabotasjekapasitet blir således et virkemiddel for å jevne ut styrkeforholdet med Vesten. I en spent situasjon kan Russland bruke sabotasje i det digitale rom som virkemiddel for å skape kaos og å øve press. Sabotasje i det digitale rom kan for eksempel være å forstyrre eller hindre telekommunikasjon, trafikkstyringssystemer, kringkasting og Internett-medier.

Foruten cyberoperasjoner har Russland i mange år drevet informasjonsoperasjoner gjennom målrettede mediebudskap mot et internasjonalt publikum. Overfor det internasjonale publikummet er budskapet noe annerledes enn overfor det hjemlige publikum i Russland. Russland ønsker ikke nødvendigvis å etablere en sannhet eller konsensus, og budskapet som sendes ut er ikke udelt pro-russisk. Moskvas mål er heller å skape et sammensurium av stemmer og perspektiver, og følgelig en forvirring som bereder grunnen for russisk innflytelse.

De siste årene har Russland også trappet opp støtten til prorussiske politiske miljøer i Europa, særlig i de land der Moskva ser et potensial for splittelse om Russlandspolitikken. I Vest-Europa fokuserer Russland særlig på å bygge politiske allianser med vennligsinnede politikere, og på å etablere pro-russiske organisasjoner som bidrar til å legitimere Russlands verdenssyn.

Som nevnt innledningsvis er det imidlertid svært vanskelig å skille legitim informasjonsformidling og legitime politiske kontakter fra tiltak som er del av en helhetlig, destruktiv påvirkningsstrategi. For oss i etterretnings- og sikkerhetsmiljøet kan dette gjøre at problemet blir vanskelig å avgrense. For beslutningstakerne kan det gjøre det utfordrende å fatte adekvate mottiltak.

Hva andre ikke-militære virkemidler angår, vil jeg også legge til et siste element – nemlig «det ukjente». De ikke-militære virkemidlenes effekt avhenger ofte av i hvor stor grad de evner å overraske. Ved å sette opp en liste over alle Russlands ikke-militære tiltak én gang for alle, kan vi risikere ikke å se nye virkemidler som måtte dukke opp. Det har blitt stadig viktigere å se det militære og politiske helhetsbildet, og å vurdere mulige nye utslag av Russlands strategiske tenkning.

Russlands ikke-militære virkemiddelbruk innebærer åpenbare utfordringer for vestlige land. Kapasitetene og aktivitetene jeg nettopp har beskrevet, taler for seg. Russlands autoritære politiske system og begrensede beslutningskrets på toppnivå gjør det dessuten mulig for russiske myndigheter å fatte raske beslutninger om å ta dem i bruk. Nettverksoperasjoner, informasjonskampanjer og politisk alliansebygging er i tillegg relativt kostnadseffektive virkemidler, noe som gjør det politisk enklere å iverksette dem. Og sist, men ikke minst, er dette aktiviteter som ikke utløser NATOs artikkel 5. Russland har med andre ord flere virkemidler til rådighet som man kan benytte uten å risikere militær konfrontasjon med NATO.

Russland har dessuten blitt stadig mindre kompromissvillig hva landets strategiske målsettinger angår, og har vist at landet er villig til både å ta store kostnader og høy risiko når man anser dette som nødvendig. Det siste årets hendelser kan i tillegg tyde på at Russlands ønske om å opprettholde makt og kontroll både internt og eksternt, nå kan ha gått over til en holdning om at man også må forme omgivelsene for å ivareta sine sikkerhetsbehov over tid. Dessuten kan skillet mellom offensivt og defensivt være i ferd med å bli enda mer tilslørt enn det har vært før.

Videre skaper den politiske splittelsen vi i dag ser i flere vestlige land, mange muligheter for et Russland som både er opportunistiske og innovative i sin virkemiddelbruk.

Med dette bakteppet er det kanskje noe overraskende at jeg også vil advare mot å overdrive Russlands evne til å påvirke oss. Dagens mediebilde skaper tidvis et inntrykk av Russland som en massiv og konsolidert trussel fra øst, og et bilde av at alle landets virkemidler er effektive, sømløst koordinert og del av en gjennomtenkt strategi. Faren ved et slikt inntrykk er at det lett kan bli et selvoppfyllende profeti som tjener Moskvas interesser. Russland er riktignok mer sentralisert og konsolidert enn det som var tilfelle for noen år siden, men fullstendig enhetlig er landet fortsatt ikke. Dersom vi tillegger Russland større evne enn det er grunnlag for, risikerer vi også å gi landet større vekt enn vi egentlig behøver. Vi bør huske på at en sentral del av Moskvas strategiske kommunikasjon overfor omverdenen er å skape et bilde av Russland som sterkt og kapabelt, også når virkeligheten er langt mer nyansert.

Det er flere svakheter ved Russlands ikke-militære virkemiddelbruk. Der det for eksempel er et relativt veletablert doktrinelt rammeverk rundt Russlands bruk av militærmakt, er det teoretiske rammeverket for Russlands bruk av ikke-militære virkemidler foreløpig mindre utviklet. Dette gjør at russiske ikke-militære tiltak kan fremstå som tilfeldige og aggressive for omverdenen, og snarere bringe landet i vanry enn å gi det økt innflytelse.

Dessuten vil kontekst være vesentlig for effekten av Russlands tiltak. Aggressive russiske informasjonsoperasjoner fungerte godt på Krim, der befolkningen var russiskspråklig og til dels Russlands-vennlig. I Vesten er de nok, tross alt, generelt mindre effektive. Et eksempel på dette er meningsmålinger foretatt i årene etter Ukraina-krisen. Disse viste at den europeiske befolkningens syn på Russland var blitt langt mer negativt enn det var før krisen, til tross for russiske informasjonsoperasjoner og forsøk på politisk alliansebygging. Generelt sett er det nok fortsatt slik at Russland har begrenset evne til å regissere den politiske utviklingen i Vesten. Det vi ser, er heller at landet aktivt utnytter de mulighetene som oppstår.

I tillegg er det flere av Russlands virkemidler som vil være vanskelige å benytte mer enn én gang. Jeg skal ikke stå her og avblåse faren for at Russland igjen kan komme til å bruke spesialstyrker uten kjennetegn i en fremtidig konflikt. Men det er kanskje ikke åpenbart at slike «små grønne menn» vil fungere like bra en gang til som det gjorde under anneksjonen av Krim, ettersom man nå er langt mer forberedt på at en slik situasjon kan oppstå.

Hva betyr dette så for Norge?

I Norge har vi et stabilt og konsolidert politisk system, og en gjennomgående enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette gjør at Russland trolig ikke vil ha like lett for å identifisere og utnytte splittelser her som de har i en del andre vestlige land. Vi er heller ikke et prioritert mål for Russland i bilateral forstand.

På den annen side er vi medlem av NATO og alliert med USA, noe som i ulike sammenhenger kan sette oss i Russlands søkelys. Moskva vil være særlig kritisk til f.eks. norsk deltakelse i missilforsvaret eller ved eventuelle endringer i norsk basepolitikk. Dette reflekteres blant annet i utspillene som har kommet fra den russiske ambassaden i Oslo de siste ukene.

En annen åpenbar sårbarhet for Norge er at Russland aktivt utnytter politiske splittelser hos nære allierte som Norge er avhengig av. I 2017 skal det holdes valg i flere sentrale vesteuropeiske land, og det kan ikke utelukkes at Russland vil forsøke å påvirke disse.

Russland vil heller ikke ha noen hemninger med å iverksette tiltak mot Norge dersom de skulle se seg tjent med det. Kapasitetene til å gjøre det har Russland allerede, og intensjoner kan som kjent endres raskt.

La meg nå komme med noen avsluttende betraktninger.

Når det gjelder Russlands ikke-militære virkemidler, har enkelte hevdet at god teknologisk ekspertise, et stabilt politisk system og en fri og kritisk presse er det beste forsvar. Det er jeg enig i. Det er med andre ord snakk om et bredt forsvarsbegrep, med fokus på å «holde orden i eget hus».

Vi lever heldigvis i et samfunn der etterretningstjenesten ikke bestemmer hvordan vårt politiske system skal organiseres, eller hvordan vår presse innretter seg. Men la meg komme med noen refleksjoner når det gjelder den teknologiske biten.

I fjor vår ble vårt nye etterretningsfartøy, det fjerde i rekken ved navnet «Marjata», satt inn i operativ tjeneste. Et av fartøyets hovedoppgaver er å overvåke den militære utviklingen i nordområdene. Behovet for oppdatert teknologi var drivende for byggingen av den nye Marjata. Det samme ligger bak den pågående oppgraderingen av våre radarsystemer i Vardø. Disse prosessene representerer imidlertid ikke bare fornyelse, men også kontinuitet: Selve teknologien er ny, men behovet for stadige teknologiske oppgraderinger har vært en konstant gjennom Etterretningstjenestens 75-årige historie.

Marjata og Globus er i hovedsak innrettet mot å skaffe oss kunnskap om kapasiteter. Men trusler består som kjent både av kapasiteter og intensjoner. En stor utfordring for Etterretningstjenesten i dag er at intensjoner har blitt vanskeligere å avdekke på grunn av den teknologiske utviklingen. Kommunikasjon som tidligere gikk over radio og satellitt, foregår nå i fiberoptiske kabler. Mer enn 90% av trafikken inn og ut av Norge formidles i dag over høyhastighets fiberforbindelser. Det er også her trusler i cyberdomenet lettest kan identifiseres. Etterretningstjenesten har imidlertid ikke tilgang til denne trafikken i dag.

september i fjor overleverte det såkalte Lysne II-utvalget sin rapport til forsvarsministeren. Utvalget konkluderer med at Etterretningstjenesten bør få tilgang til de fiberoptiske kablene, det vil si at det opprettes et såkalt digitalt grenseforsvar. 21. februar i år redegjorde forsvarsministeren i Stortinget for at regjeringen vil utrede og konkretisere hvordan en form for digitalt grenseforsvar kan etableres og lovreguleres.

Lysne II-utvalgets beskrivelse av de utviklingstrekk som har aktualisert behovet for slik aksess, er i stor grad sammenfallende med dem jeg har trukket frem i mitt foredrag her i dag. Utvalget trekker nettopp frem den kraftige økningen i cybertrusler mot Norge og norske interesser, og de økende truslene fra internasjonal terrorisme, der Internett-basert koordinering av terrorvirksomhet på tvers av landegrenser blir mer vanlig.

Som etterretningssjef skal jeg ikke underslå at jeg ser positivt på Lysne II-utvalgets konklusjoner og regjeringens beslutninger om videre prosess. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at overgangen til et digitalt grenseforsvar innebærer dilemmaer. I større grad enn det som har vært tilfelle ved tidligere teknologiske oppgraderinger, kan slik aksess by på personvernutfordringer om den ikke håndteres på riktig måte. Lysne II-utvalget foreslår omfattende begrensninger og kontrollmekanismer for å bøte på dette. Jeg anerkjenner problemstillingen fullt ut, og imøteser den offentlige debatten som kommer. Jeg ønsker også å medvirke til at den offentlige debatten baseres på et mest mulig opplyst saksgrunnlag. Deler av debatten så langt er – sett fra mitt ståsted – preget av noe manglende presisjon og delvise misforståelser.

Jeg vil kort nevne fem sentrale forhold:

For det første: Overvåkingsbegrepet må presiseres. Å ha mulighet til å gjøre målrettede søk i et stort datagrunnlag, er i seg selv ikke å anse som masseovervåking. At datagrunnlaget også vil inneholde trafikkdata knyttet til norske personer, data som ikke vil bli sett av menneskeøyne eller tillatt søkt etter av en domstol, innebærer ingen masseovervåking av norske borgere.
For det andre: Enkelte synes å legge til grunn at det finnes mer akseptable alternativer til DGF. Såkalt «målrettet datalagring» er imidlertid ikke teknologisk mulig. Det finnes ikke et «DGF light». Dersom det hadde funnes, hadde vi foreslått å bygge det. Og alternativet til DGF er uansett ikke at Etterretningstjenesten skal fortsette som før. Vi er, og vil i økende grad være, tilstede i det digitale rom. Spørsmålet er snarere hva vi skal se etter, hvilke rammer som skal gjelde og hvordan vi mest effektivt kan kontrolleres.
For det tredje: Det hevdes at terrorister og spioner uansett kan unngå deteksjon ved å benytte krypterings- og anonymiseringsverktøy. Det er ikke tilfelle. Selv om kryptering er en økende utfordring for etterretningstjenester, vil avanserte metoder og etterretningsdisipliner sett i sammenheng likevel kunne bøte på en del av denne utfordringen. At stadig flere sammenlignbare land etablerer DGF-lignende ordninger, senest Sveits og Nederland, er et uttrykk for at slik tilgang vurderes å ha stor etterretningsmessig verdi.
For det fjerde: Med den riktige lovregulering og et effektivt kontrollapparat på plass, er det mer sannsynlig at nedkjølingseffekt og formålsglidning ikke vil inntreffe enn det motsatte.
Og til slutt: EU-domstolen har ikke avgjort at datalagring for utenlandsetterretningsformål er i strid med menneskerettighetene. Avgjørelsen fra domstolen gjaldt pålegg til tjenestetilbydere om å lagre data for bruk av politiet til oppklaring av kriminalitet. Utenlandsetterretning skiller seg fra dette på flere måter. For det første er formålet vesentlig annerledes: Hensynet til rikets sikkerhet veier tyngre enn hensynet til kriminalitetsbekjempelse. For det annet gjaldt avgjørelsen pålegg til tjenestetilbyderne om å lagre trafikkdata, mens DGF ikke innebærer et slikt påbud. For det tredje innebærer DGFs fokus på utenlandske forhold og aktører. Foreløpig er det ingen gode grunner til å konkludere med at avgjørelsen tilsier at forslaget om DGF må legges bort eller at innrettingen må vesentlig omarbeides.

Jeg ser det som min oppgave å påpeke at uten et digitalt grenseforsvar i en eller annen form, vil det bli stadig vanskeligere for Etterretningstjenesten på en tilfredsstillende måte å utføre den jobben myndighetene har pålagt oss.

Etterretningstjenestens ambisjon er å levere rettidig, relevant og pålitelig informasjon til våre beslutningstakere. Uten et fornuftig innrettet digitalt grenseforsvar vil det i dagens situasjon være vanskelig å være rettidig, fordi vi vil ha mindre evne til å fange opp trusler og sikkerhetsutfordringer før de materialiserer seg. Vi blir mindre relevante, fordi vi ikke er der trusselaktørene kommuniserer seg imellom. Og vi blir mindre pålitelige, fordi vi vil ha svekket mulighet til å få tak i informasjonsbiter som kan styrke eller svekke våre stående vurderinger. I en verden der våre motstandere beveger seg inn i nye rom, er vi nødt til å følge etter. Hvis ikke blir det litt som å lete etter nøkkelen under gatelykten bare fordi det er der det er lys, og ikke fordi det var der vi mistet den.

Motsatt vil nye teknologiske tilganger, med de beskrankninger som seg hør og bør i et demokratisk samfunn, både være i tråd med de beste tradisjoner i Etterretningstjenestens nå 75-årige historie, og gjøre oss betydelig bedre rustet til å møte de sikkerhetsutfordringene og truslene jeg i dag har beskrevet.

Takk for oppmerksomheten!

Se også: Foredraget fra 2016 finner du .

her