Foredrag: En ny vernepliktsordning. Vernepliktsutvalgets anbefaling

Presentasjon for Oslo militære Samfund, 23. november 2015

Ordfører Jonni Helge Solsvik (H), Andøy. Vernepliktsutvalgets leder.

Kjære forsamling,
Jeg takker for denne anledningen til å presentere anbefalingene fra Vernepliktsutvalget 2015. Anbefalingen ble fremlagt for Forsvarsministeren 27. oktober.

Verneplikt er fortsatt et tema som engasjerer Norges befolkning – i dagene etter fremleggelsen registrerte vi et hundretalls nyhetsoppslag i media, inkludert leder- og kommentarartikler i et tyvetalls aviser.

Utvalget ble nedsatt av regjeringen i september 2014, med et mandat om å utrede de fagmilitære, forsvarspolitiske og samfunnsmessige perspektivene ved verneplikten. Dernest skulle utvalget anbefale en fremtidig vernepliktsordning basert på Forsvarets behov.

Mandatet ga også noen forutsetninger for arbeidet. Allmenn verneplikt for kvinner og menn ligger fast, og Forsvarets behov skulle være styrende for utredningen.
Utvalget har i sitt arbeid lagt stor vekt på dialog med alle viktige interessenter i vernepliktsordningen, både innenfor og utenfor Forsvaret. Vi har møtt et stort antall sjefer, avdelinger, tillitsvalgte og vernepliktige soldater.

Utvalget ble slått av den enstemmige og sterke støtten verneplikten har fra Forsvarssjef, generalinspektører, ledere og soldater på alle nivå. Det er tydelig at verneplikten fyller en helt avgjørende rolle i det moderne innsatsforsvaret.

De som mener verneplikten er en ordning fra fortiden har ikke fulgt med i Forsvarets utvikling de senere år. På overflaten er verneplikt og førstegangstjeneste ordninger som står i en lang tradisjon. Men førstegangstjenestens hensikt er nå en annen enn den var på 90-tallet. Hensikten er nå først og fremst å gi grunnlag for Forsvarets stående operative evne og beredskap – den primære hensikten er med andre ord ikke utdanning for mobiliseringsreserven eller Heimevernet.

Som jeg vil komme tilbake til er verneplikten også avgjørende for reserven og Heimevernet, men dette er i dagens forsvar ikke førstegangstjenestens hovedhensikt.
Vi har også gjennomført to åpne folkemøter i henholdsvis Målselv og Oslo, der allmennheten, de politiske ungdomsorganisasjonene og andre fikk mulighet til å gi sine innspill. Folkemøtet i Oslo ble arrangert på Litteraturhuset den 9. april, med tittelen «Verneplikten – fortsatt en del av samfunnskontrakten?»

På plansjen kan forsamlingen se vår annonse for arrangementet i Klassekampen, som viste seg å treffe bra i forhold til avisens hovedoppslag denne symboltunge dagen. Videoopptak av dette møtet kan for øvrig fortsatt sees på vår nettside vernepliktsutvalget.no

Utvalget har også gjennom arbeidet hatt omfattende og meget verdifull analysestøtte fra Forsvarets forskningsinstitutt.

Utvalget har bestått av politikere og eksperter. Politikerne var tverrpolitisk sammensatt. Ekspertene inkluderte så vel forskere som en representant for henholdsvis Forsvarssjefen og arbeidstakerorganisasjonene. Utvalgets bredde og erfaring har vært meget verdifull for arbeidet.
Verneplikten og samfunnet

Verneplikten er ikke bare en bemanningsordning for Forsvaret. Den er også en grunnlovfestet samfunnsordning med betydning langt ut over Forsvarets behov for personell.

Utvalget har drøftet flere juridiske, historiske og demografiske utviklingstrekk som påvirker verneplikten, og dens anvendelse i vår tid.

En aktuell utfordring er blant annet å sikre at utskrivning til tjeneste i Forsvaret er representativ i forhold til befolkningssammensetningen, i en tid der samfunnet gjennomgår store endringer.
Hvilken hensikt fyller så verneplikten i dagens samfunn?

Stortinget fastsatte allerede i 2001 at Forsvarets behov skal være styrende for praktiseringen av verneplikten, slik det også er angitt i vårt mandat.
Utvalget har imidlertid registrert at mange er uenige i denne begrensningen, og mener at verneplikten også har hensikter som går langt ut over det behovet Forsvaret har for å kunne løse sine oppgaver.

Utvalget legger til grunn at vernepliktens primære hensikt er å fremskaffe det personell og den kompetanse som kreves for løsning av Forsvarets oppgaver.
Verneplikten er i sin natur en byrde samfunnet legger på befolkningen, i likhet med skattlegging og andre lovfestede borgerplikter. Slike byrder bør ikke pålegges uten en god grunn, og ikke i større omfang enn formålet krever.

Utvalget mener at verneplikten, og spesielt førstegangstjenesten, gir mange sekundæreffekter av betydning for samfunnet og den enkelte. Dersom disse sekundæreffektene imidlertid skulle gjøres til en del av vernepliktsordningens primære hensikt, ville det gi Forsvaret et nytt samfunnsoppdrag av omfattende proporsjoner.

Forsvarets behov for personell til førstegangstjenesten utgjør nå ikke mer enn rundt 13 prosent av de vernepliktige årskull.
Vernepliktens legitimitet er etter utvalgets oppfatning ikke direkte knyttet til den prosentandel av årskullene som avtjener førstegangstjeneste. Dens legitimitet er først og fremst knyttet til at:

• Befolkningen oppfatter verneplikten som nødvendig for forsvaret av landet,
• At de vernepliktige oppfattes å gi et direkte bidrag til Forsvarets operative evne,
• Og at de vernepliktige selv oppfatter tjenesten som meningsfull.

Vernepliktens legitimitet er allikevel ikke upåvirket av rettferdighetsspørsmålet. Det er nærliggende å anta at den høye oppslutningen om verneplikten, til tross for at den nå bare gjelder en mindre del av ungdomskullene, også henger sammen med den betydelige grad av frivillighet som praktiseres ved inntak til førstegangstjeneste.

Til tross for dette er utvalget allikevel klare på at antallet vernepliktige pr. år ikke bør reduseres under dagens nivå. Dersom behovet blir så lite at det med rimelig sikkerhet kunne dekkes gjennom frivillighet vil ordningens legitimitet i befolkningen over tid kunne undergraves.

Selv om verneplikten først og fremst er til for å dekke Forsvarets behov, er dens videre samfunnsmessige funksjon også av stor betydning.
Verneplikten er en viktig del av samfunnskontrakten, og henger slik også tett sammen med den norske samfunnsmodellen. Vi stiller høye krav til ytelser og trygghet, men det er også høy aksept for at den enkelte har et ansvar for å bidra både til det offentlige og frivillige fellesskapet. Når det gjelder forsvaret av landet har dette tradisjonelt vært ansett ikke bare som en oppgave for staten, men også som en plikt den enkelte har til å bidra gjennom verneplikten.

Utvalget mener at verneplikten fortsatt er viktig for forankringen av Forsvaret, og for båndene mellom samfunnet og Forsvaret.

Verneplikten har historisk spilt en viktig integrerende rolle i samfunnet. Til tross for at verneplikten ikke lengre omfatter en like stor andel av befolkningen, er denne effekten fortsatt viktig. I dagens Norge er integrering av innbyggere med innvandrerbakgrunn et særlig aktuelt behov.

Vernepliktsordningen gir også muligheter til å sikre et godt mangfold i Forsvaret. Mangfold er viktig, både for å sikre Forsvaret tilstrekkelig kompetansebredde, men også for å bidra til best mulig oppslutning om Forsvaret i befolkningen. Fra en samfunnsmessig synsvinkel er like plikter og muligheter for alle en viktig samfunnsverdi, noe ikke minst debatten rundt sikkerhetsklarering av ungdom med familiebakgrunn fra utlandet viste for et år siden.

Det er viktig at Forsvaret tilstreber representativ rekruttering i forhold til befolkningen. Mangfold og representativitet bør derfor tilstrebes av Forsvaret, både når det gjelder informasjons- og rekrutteringstiltak, men også praktiske forhold slik som ved gjennomføring av sikkerhetsklareringer. Kravene for å bli sikkerhetsklarert kan ikke reduseres, men nødvendige forskjeller i klareringsprosedyren avhengig av den enkelte vernepliktiges individuelle forhold må ikke medføre forskjellsbehandling av ungdom.

Utvalget har registrert at informasjonen om verneplikt og Forvarets oppgaver i samfunnet er mangelfull i skoleverket
Utvalget mener informasjon om verneplikt og førstegangstjeneste bør gis til alle elever i grunnskolen. Det bør også gis bedre informasjon om Forsvarets oppgaver og rolle i samfunnet. Undervisning om dette bør etter utvalgets mening inngå i kompetansemålene for ungdomsskolens undervisning i samfunnsfag.
Et annet spørsmål er synkroniseringen mellom det sivile studieåret og førstegangstjenesten. Utvalget mener at muligheten for å gå direkte fra utdanning til førstegangstjeneste og tilbake til utdanning må bli bedre. Sivile utdanningsløp bør gjøres mer fleksible slik at de i mindre grad er bundet til semestre eller skoleår.
Verneplikten og Forsvaret
Jeg har nå snakket om verneplikten i et samfunnsperspektiv. Hva så med vernepliktens rolle for Forsvaret?
Både Ekspertgruppens rapport «Et felles løft» fra mai i år og Forsvarssjefens fagmilitære råd peker på at Forsvaret står overfor store utfordringer, dersom det også i fremtiden skal være i stand til å løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Vernepliktsutvalget mener verneplikten er en viktig ressurs, som i betydelig grad kan bidra til den bedringen av Forsvarets operative evne og beredskap som det nå er behov for.

Den stående produksjonsstrukturen i Forsvaret utgjør bare en liten del av den samlede styrkestrukturen. Selv etter at Heimevernets 45 000 personell er trukket fra, er en vesentlig del av styrkestrukturen ikke bemannet i det daglige.

Verneplikten er Forsvarets mekanisme for å fremskaffe det personell og den kompetanse som er nødvendig for å sette opp hele styrkestrukturen. Utvalget mener derfor at verneplikten fortsatt må inngå som en sentral komponent i forsvarskonseptet.

Økt reaksjonsevne og bedring av Forsvarets operative evne for løsning av alle fastsatte oppdrag vil etter utvalgets mening kreve økt fokus på styrkestrukturens samlede operative evne, spesielt inkludert den reserven som ikke er i daglig tjeneste. Dette må imidlertid ikke gå på bekostning av produksjonsstrukturens daglige operative evne, som naturligvis også er en meget viktig del av styrkestrukturen. Her vil en bedret utnyttelse av verneplikten for en relativt begrenset kostnad kunne bidra til en vesentlig styrking av Forsvarets operative evne og beredskap.

I tråd med hva jeg sa i min innledning, mener utvalget at førstegangstjenesten primært er til for å bidra til Forsvarets stående operative evne og beredskap. Førstegangstjenesten er derved ikke som i tidligere tider først og fremst en utdanning av personell for reserven.

Samtidig er det personell og den kompetanse som kommer ut fra førstegangstjenesten også grunnlaget for bemanning av reserven og Heimevernet. Dette behovet er fortsatt av en slik størrelse at verneplikt er nødvendig for å sikre tilstrekkelig sikkerhet og forutsigbarhet for at hele styrkestrukturen skal kunne bemannes. Sammenhengen mellom førstegangstjenesten og etterfølgende disponering i reserven og Heimevernet kan etter utvalgets mening styrkes.

Utvalget har konkludert med at det i dag ikke finnes noen realistiske alternativer til verneplikt for dekning av Forsvarets behov, med mindre det gjøres store reduksjoner i Forsvarets struktur, oppgaver og ambisjonsnivå

Begrepet «Forsvarets behov» er sentralt i utvalgets mandat.

Innsatsforsvarets behov kjennetegnes av to grunnleggende forhold:

• Behovet for vernepliktige er relativt begrenset i forhold til årskullenes størrelse
• De få vernepliktige det er bruk for trenger utdanning og kompetanse som i større grad enn tidligere reflekterer at Forsvaret nå er en kompetanseorganisasjon
Dette har konsekvenser både for utvelgelse og seleksjon, for tjenestelengde og for hvilken nytteeffekt Forsvaret kan få fra investeringen i utdanning av hver enkelt vernepliktig

Verneplikten bidrar ikke bare til å dekke personellbehovet i styrkestrukturen på en forutsigbar måte. Verneplikten gir også andre positive effekter for innsatsforsvaret. Spesielt gir førstegangstjenesten Forsvaret mulighet til å velge ut de beste blant et stort antall vel kvalifiserte søkere for videre utdanning eller verving.

Innføringen av allmenn verneplikt er en viktig utfordring for Forsvaret i tiden som kommer.

Det er utvalgets inntrykk at de kulturelle utfordringene knyttet til innføringen av allmenn verneplikt i varierende grad er erkjent i Forsvaret. Ofte reduseres utfordringene til et spørsmål om kaserneforhold og tilpasset personlig bekledning og utrustning.
Utvalget mener blant annet at:

• Forsvarets kultur og holdninger til kvinner må tas på alvor av ledere på alle nivå. Det må sees kritisk på språkbruk, særlig gjelder dette en type seksualisert språkbruk som ikke hører hjemme i et moderne samfunn.
• Ledere på alle nivå må innprentes at fastsetting av normer, regler og utvikling av holdninger i tilknytning til allmenn verneplikt er et lederansvar.
• Det er også viktig at alle gis god opplæring i Forsvarets kjerneverdier, og hva disse betyr for den enkelte med hensyn til likestilling, kjønnsroller m.m.
• Til slutt må Forsvaret umiddelbart sørge for at kaserneforhold, personlig bekledning og utrustning er tilpasses økt kvinneandel.
Innføringen av allmenn verneplikt innebærer ikke at alle, hverken kvinner eller menn, skal være så like som mulig i alle forhold. Forsvaret må derfor vektlegge å utvikle en kultur som utfordrer både kvinner og menn på deres egne premisser.

Dette innebærer også at kvinner og menn på en del områder der det er objektive fysiske krav til utførelsen av tjenesten, ikke alltid vil ha like forutsetninger for å tjenestegjøre. Det er derfor grunn til å anta at man også i fremtiden vil se forskjeller i kvinneandel mellom de forskjellige avdelingstyper, avhengig av tjenestens egenart i de respektive avdelinger. Dette må imidlertid ikke medføre skjult forskjellsbehandling mellom kvinner og menn, eksempelvis med hensyn til mulighetene for videre utdanning og karriere i Forsvaret.

Utvalget mener samspillet mellom plikt og frivillighet som kjennetegner den norske vernepliktsordningen kan utvikles videre, ved at frivillighet tillegges enda større vekt ved utvelgelse og seleksjon for tjeneste. Særlig gjelder dette ved utvelgelse for førstegangstjeneste.

Plikten er fortsatt en bærebjelke i vernepliktsordningen. For det første sikrer den at Forsvarets samlede styrkestruktur kan bemannes med trenet personell på en forutsigbar måte. Plikten viser også overfor arbeidsgivere og andre at tjenesten er en viktig samfunnsoppgave, og ikke bare et individuelt forhold mellom den enkelte soldat og Forsvaret.

Selv om verneplikten ikke bør bli frivillig, tilsier imidlertid allmenn rettferdighetssans at en plikt som kun pålegges et begrenset antall ikke bør anvendes vilkårlig.
Utvalget mener derfor at motivert og interessert ungdom bør gis bedre mulighet til å kvalifisere seg for uttak til førstegangstjeneste, samtidig som Forsvaret gis bedre mulighet til selektere den beste og mest motiverte del av ungdommen for førstegangstjeneste og verneplikt.

Utvalget har studert og drøftet praktiseringen av verneplikt i Danmark, Sverige og Finland. De fire landene har valgt svært forskjellige vernepliktsmodeller. Dette reflekterer tydelig forskjellene i landenes sikkerhetspolitiske forutsetninger.

Av spesiell interesse er utviklingen i Sverige. Verneplikten ble gjort såkalt «sovende» i 2010, men elementer av verneplikt er nå gjeninnført i Sverige. Førstegangstjenesten vil fortsatt være basert på frivillighet, men den videre personellordningen – inkludert anvendelse av verneplikt – er nå til utredning i Sverige. Også fra svensk side er stor interesse for de norske erfaringene med anvendelse av verneplikt.

Vernepliktsordningen består som kjent av tre separate faser – utskriving og sesjon, førstegangstjeneste og etterfølgende disponering i reserven og Heimevernet.
De to siste fasene i ordningen slik den praktiseres i dag er illustrert på plansjen, med fordeling av antall vernepliktige og normale tjenestelengder.

En viktig svakhet med dagens ordning er den såkalte Forsvarssjefens styrkebrønn. Denne er ment å dekke avdelingenes behov for personell i tilfelle styrkeoppbygging, og består av det personell som nylig har gjennomført førstegangstjeneste. Personellet i styrkebrønnen blir imidlertid sjelden eller aldri øvet. Dette er etter utvalgets mening er en klar svakhet for Forsvarets evne til å løse de mest krevende oppgaver, spesielt i en tid der det er behov for skjerpet beredskap.

Personellet overføres også til Heimevernet først flere år etter avtjent førstegangstjeneste. Det medfører et betydelig kompetansetap før tjenesten i Heimevernet tar til.

I arbeidet med en fremtidig vernepliktsordning har utvalget som nevnt innledningsvis gjennomført et omfattende analysearbeid med støtte fra Forsvarets forskningsinstitutt.

Analysen har belyst de operative og kostnadsmessige konsekvensene av alternative tjenestemønstre. Utvalget har vurdert modeller med differensiert lengde på førstegangstjenesten, økning av antallet vernepliktige på bekostning av førstegangstjenestens lengde, varierende modeller for bemanning av reserven med mer.
Utvalget har også analysert operative og økonomiske konsekvenser av vernepliktsmodeller som på forskjellig måte har en høyere grad av verving eller en mer utvidet totalforsvarshensikt.

Utvalgets viktigste anbefalinger
I det følgende vil jeg presentere utvalgets viktigste anbefalinger

Utvalget anbefalte at verneplikten fortsatt bør inngå som en sentral komponent i forsvarskonseptet.

Tolv måneders førstegangstjeneste bør fortsatt være det normale, men det bør også kunne åpnes for 6 eller 18 måneders førstegangstjeneste for enkelte dersom Forsvarets behov tilsier det. Etter fullført førstegangstjeneste bør de vernepliktige overføres direkte til reserven, eller til Heimevernet.

Forsvarssjefens styrkebrønn bør legges ned. I stedet anbefales det å opprette en identifisert og trenet reserve i hver forsvarsgren, som er stor nok til at den enkelte avdeling, stasjon eller fartøy kan bemannes med trenet og samøvet personell innenfor den enkelte enhets beredskapstid. Hele styrkestrukturen må øves jevnlig. Verneplikten vil gjennom dette utnyttes bedre som grunnlag for styrkestrukturens operative kapabiliteter. Dette vil gi et vesentlige bidrag til bedret fremtidig beredskap og operativ evne.

Utvalget mener den todelte sesjonsordningen fra 2010 bør videreføres. Den bør imidlertid styrkes, for å gjøre det mulig å vektlegge motivasjon og frivillighet bedre.
I dag gjennomfører rundt 20 000 av de 63 000 i et årskull Sesjon del 2. Det har vist seg at med fratrekk av de som ikke kjennes feltdyktige og en del annet frafall, er dette ikke mer enn det som er nødvendig for å fylle Forsvarets behov. Mange motiverte blir aldri kalt inn til sesjon del 2, mens det allikevel fortsatt skrives ut mindre motiverte til førstegangstjeneste.

Det er mange årsaker til at man ikke bare kan kalle inn motiverte til sesjon del 2. Det er også mange motiverte som ikke oppfyller seleksjonskravene. Allikevel mener utvalget det er mulig å bedre uttaket til tjeneste både for Forsvaret og den enkelte motiverte ungdom, ved at et større element av reell konkurranse innføres på sesjon del 2.

Utvalget anbefaler derfor at:

• Antallet som kalles inn til sesjon del 2 økes til 30 000, eller rundt halvdelen av årskullet
• Seleksjonskriteriene bør forbedres, for å gi motivert ungdom bedre mulighet til å dokumentere sine resultater og ferdigheter
• Det gis økt mulighet for å konkurrere seg til konkrete stillinger, avdelinger eller tjenestesteder

Som nevnt bør førstegangstjenesten normalt være 12 måneder, men med mulighet for 6 eller 18 måneders tjeneste for enkelte dersom Forsvarets behov tilsier det. 18 måneders førstegangstjeneste bør i tilfelle være frivillig

Førstegangstjenesten bør primært benyttes for å bidra til Forsvarets stående operative evne og beredskap.

Antallet vernepliktige som hvert år gjennomfører førstegangstjeneste må styres av operative behov. Antallet vernepliktige i produksjonsstrukturen må økes dersom det er et operativt behov for dette knyttet til løsningen av Forsvarets oppgaver.

De negative virkninger for de vernepliktige, eksempelvis knyttet til videre studier og arbeid, bør reduseres så langt det er mulig. Det bør derfor tilstrebes å gjennomføre ikke mer enn to inntak pr. år, i henholdsvis juli og januar. På denne måten vil de vernepliktige bedre kunne gå inn og ut av sivil utdanning uten unødig tap av tid før og etter førstegangstjenesten.

Utvalget anbefaler som nevnt at den nåværende Forsvarssjefens styrkebrønn legges ned. I stedet bør det opprettes en identifisert og trenet reserve i hver forsvarsgren, som er stor nok til at den enkelte avdeling, stasjon eller fartøy kan bemannes med trenet og samøvet personell innenfor den enkelte enhets beredskapstid.

Den ordinære vernepliktige reserven bør øves som del av sin avdeling, eksempelvis i gjennomsnitt en uke pr. år. I tillegg bør det opprettes en frivillig, deployerbare andel av reserven for å sikre utholdenhet i internasjonale operasjoner. Denne bør eksempelvis øves i gjennomsnitt inntil tre uker pr. år.

Personell som ikke fordeles til tjeneste i reserven, overføres etter førstegangstjenesten direkte til Heimevernet. Dette vil gi Heimevernet tilgang på fersk militær kompetanse, samtidig som det også oppnås besparelser ved at en del personlig bekledning og utrustning kan følge den vernepliktige direkte fra førstegangstjenesten til Heimevernet.

Utvalget anbefalte også at de vernepliktige bør få mulighet til å søke på og konkurrere seg til stillinger i reserven eller Heimevernet etter fullført førstegangstjeneste. Som et minimum bør den enkelte gis mulighet til å fremme ønsker for slik tjeneste.

Utvalget anbefalte at samspillet mellom plikt og frivillighet utvikles videre, som nevnt under utskrivning og sesjon.

Det er etter utvalgets mening åpenbart at innføringen av allmenn verneplikt åpner nye muligheter for å vektlegge frivillighet og motivasjon som utvalgskriterium i langt sterkere grad enn hittil. Spesielt gjelder dette for utvelgelse til førstegangstjeneste.

Vernepliktsutvalget forventer at innføringen av allmenn verneplikt vil bidra til økt kvinneandel i Forsvaret.

Utvalget mener at kvinner og menn bør behandles likt ved seleksjon og utskrivning til tjeneste, eksempelvis ved at frivillighet og motivasjon ikke tillegges hverken større eller mindre vekt som utvalgskriterium for noen av kjønnene. Samtidig må utvelgelsen av vernepliktige for førstegangstjeneste ta hensyn til de objektive forskjeller mellom kjønnene, eksempelvis ved fastsettingen av fysiske krav. I den grad fysiske krav skal benyttes som seleksjonskriterium for utvelgelse til tjeneste må kravene differensieres, for å gi et objektivt bilde av den enkeltes fysiske yteevne ut fra den enkeltes forutsetninger.

Ved innføringen av allmenn verneplikt vil antallet vernepliktige kvinner i førstegangstjeneste med stor sannsynlighet øke. Som for menn, vil det blant disse antakelig også være større bredde i motivasjonen for tjeneste. Dette understreker behovet for ytterligere innsats for å tilrettelegge for kvinners tjeneste i Forsvaret. Dette gjelder både med hensyn til praktiske forhold, men vel så mye tilpasning av kultur og holdning til kvinner i Forsvaret.

Den anbefalte vernepliktsordningen vil gi vesentlig bedret operativ evne, hovedsakelig som følge av at Forsvarets avdelinger vil ha en identifisert og øvet reserve i alle stillinger som kreves for å møte de pålagte beredskapskrav.

Den anbefalte vernepliktsordningen vil innebære en kostnad ut over dagens nivå på kr. 250 millioner. I tillegg kommer en kostnad på opptil kr. 15 – 20 millioner knyttet til forbedringer i sesjonsordningen. Kostnadene er i hovedsak knyttet til økt behov for trening og øving av reservestyrkene, inkludert den frivillige, deployerbare reserven.

Utvalget vil påpeke at denne kostnaden er beregnet med utgangspunkt i de forutsetninger utvalget har lagt til grunn. Det faktiske behovet for omfang og trening av reservestyrkene og Heimevernet vil være et fagmilitært spørsmål, som utvalget ikke har forutsetninger for å ha en detaljert mening om.

Utvalget har i henholdt til sitt mandat også vurdert alternative vernepliktsordninger som vil medføre reduserte kostnader. Flere av disse ville kunne medføre besparelser i forhold til vernepliktsordningen. Disse besparelsene ville i hovedsak være en følge av et betydelig redusert antall vernepliktige ved operative avdelinger.

Dette vil for en relativt begrenset innsparing ha betydelige negative konsekvenser både for styrkestrukturens systemkompetanse, stående operative evne og beredskap. Slike reduksjoner til fordel for styrkeproduksjon for reservestyrkene og Heimevernet anbefales derfor ikke.

Fra en økonomisk synsvinkel er det derfor slående hvor store positive eller negative effekter relativt små økonomiske justeringer knyttet til verneplikten har for Forsvarets operative evne. Dette bekrefter hva jeg sa innledningsvis – nemlig at verneplikten er en viktig ressurs, som innenfor de økonomiske rammene Forsvaret har i betydelig grad kan bidra til den bedringen av Forsvarets operative evne og beredskap som det nå er behov for.

Kjære forsamling,
Takk for oppmerksomheten.